Følelsesmessig distansert og alene

Følelsesmessig distansert og alene

Noen vokser opp med emosjonelt distanserte foreldre. Det kan gi problemer i relasjon til andre og skape en kronisk følelse av mangel på kjærlighet. Man føler seg oversett og skuffet over andre mennesker.

Jeffrey Young og Janet Klosko har utviklet en teori som handler om negative grunnleggende leveregler. Denne teorien forteller oss hvordan mange negative erfaringer gjennom oppveksten kan avleire seg som uheldige mønstre i vår ”psykologiske programvare”. Faren med negative leveregler er at vi mer eller mindre ubevisst gjenskaper tilsvarende negative erfaringer i voksenlivet, og dette kan ødelegge mye for våre relasjoner, vår livslyst og vår selvfølelse. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

Negative leveregler har blitt et stort tema her på WebPsykologen. Vi har nå en egen kategori, Negative grunnleggende leveregler, som smaler opp alle våre artikler i denne serien. Artiklene er basert på boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”, og poenget med disse artiklene er å belyse opphave til ulike psykologiske problemstillinger. I tillegg håper vi at artiklene kvalifiserer som selvhjelps- eller selvutviklingsartikler i den grad de gir en del råd og tips til hvordan man kan utvikle seg videre i positive retninger.

I denne artikkelen skal vi se på en leveregel som kalles emosjonell deprivasjon. Det referer til en slags følelsesmessig mangel, og denne typen negativt livsmønster skriver seg gjerne fra en oppvekst hvor det av en eller annen grunn var en emosjonell distanse mellom barnet og omsorgspersonene. Denne leveregelen handler om ”kvaliteten” på våre mellommenneskelige forbindelser.

 

Mennesket er avhengig av gode relasjoner

Psykisk sunnhet kan på mange måter forstås som vår evne til å inngå i betydningsfulle relasjoner til andre mennesker. Vår første og viktigste relasjon er den vi som barn har til våre omsorgspersoner. Barnes tilknytning til nærmeste omsorgspersoner vil ofte fungere som en slags mal for mellommenneskelig kontakt. Denne relasjonen er uhyre betydningsfull fordi den kommer til å influere på hvordan vi omgås andre mennesker senere i livet.

Som mennesker har vi en del grunnleggende behov som må være dekket for at vi skal utvikle oss på en god måte. En god forbindelse til andre representerer ett av disse grunnleggende behovene. Dersom man har opplevd svikt på dette området, kan det være at man enten lider under en negativ leveregel som handler om å føle seg utenfor og isolert, eller den levereglen som kalles ”emosjonell deprivasjon” (som vi skal ta for oss i denne artikkelen) eller begge to. Før vi beskriver den følelsesmessige distansen som kan opptre ved dette ”livsmønstret”, må vi kort si litt mer om hva vi mener med en ”god forbindelse til andre”, og på hvilken måte dette kan betraktes som et grunnleggende behov.

  • Muligheten for å utvikle en trygg tilknytning til andre mennesker, trenger vi et godt utgangspunkt. Vårt viktigste utgangspunkt er tilknytningen og relasjonen til foreldre og omsorgspersoner. Et barn får de beste tilknytningsmulighetene i en relasjon som er preget av kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har vi behov for både fra familie og venner. Når vi opplever dette fra våre omsorgspersoner, blir vi også i stand til å utvise dette ovenfor andre. Det er via omsorgspersonene at barnet lærer om seg selv, sine følelser og det mellommenneskelige samspillet.
  • Mennesket er et sosialt vesen. Som regel inngår vi i mange ulike relasjoner. Grovt sett kan vi si at det finnes to hovedtyper av mellommenneskelige forbindelser: (1) Intime forbindelser (emosjonelt sterke bånd – nærmeste familie) og sosiale forbindelser (følelse av tilhørighet i en større sosial sammenheng). Leveregelen som handler om en følelsesmessig ”mangel” skriver seg fra skader eller svikt i de intime relasjonene, mens svikt i de sosiale forbindelsene, som eksempelvis mobbing kan forårsake, gir seg oftere utslag i en leveregel som kalles ”sosial isolering” eller ”fremmedgjøring. Denne levergelen har vi beskrevet i artikkelen som heter ”Jeg føler meg annerledes og utenfor”.
  • Det er ikke alltid at problemer i forbindelsen til andre mennesker er åpenbare. Det kan ligge skjult bak en tilsynelatende ”sosial fasade”. Noen mennesker kan virke både trygge og sosialt kompetente, men innerst inne kan de likevel føle seg dypt isolerte, distanserte og ensomme. Ensomhet og sosial isolasjon er også tema i artiklene ”Kunsten å takle ensomhet” samt ”Kjedsomhet som en snikende fare”.
  • Personer som har problemer med relasjoner, har ofte vokst opp i et slags emosjonelt vakuum hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet. Følelsene er de viktigste markørene vi har i det sosiale samspillet. Det er gjennom språket og våre erfaringer i relasjon til andre at vi forstår våre følelsesmessige responser og hvordan de påvirker oss og andre. Dermed er det helt avgjørende at barnet vokser opp i et miljø som «kommuniserer følelser». Foreldrene må fungere som et emosjonelt speil for sine barn. Det er gjennom foreldrene at barnet lærer å tåle, forstå, bruke og uttrykke sine emosjonelle behov og reaksjoner. Et miljø som underminerer de følelsesmessige aspektene ved livet, vil frarøve barnet den arenaen det trenger for utvikling av selvforståelse, sosial samhandling, og ikke minst utviklingen av det som noen kaller emosjonell intelligens, og som er en avgjørende faktor for psykisk sunnhet. Emosjonell intelligens (EI) defineres som evnen til å forstå egne og andres følelser og emosjoner, skille de ulike følelsene fra hverandre og bruke denne informasjonen i tenkning og handling.
  • Personer som vokser opp i et miljø som ikke kommuniserer eller underkommuniserer følelser, risikerer lite kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være einstøing eller holde folk på avstad gjennom en avvisende fremtoning.
  • Ved tilfeller av ”følelsesmessige mangler” er ensomhet ofte en nærliggende følelse. Man kan oppleve at ingen kjenner en dypt eller bryr seg om en (emosjonell deprivasjon) eller man føler seg isolert fra verden. Som om man ikke passer inn (Sosial isolering/Fremmedgjøring).
  • Det er en følelse av tomhet, en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan.

 

Emosjonell deprivasjon 

Emosjonell deprivasjon refererer her til mangel på varme og gode følelser fra omsorgspersoner.

Denne negative grunnleggende leveregelen er ofte vanskelig å definere presist. Ofte er et slikt ”livsmønster” ikke utkrystallisert i tanker. Dette er fordi underskuddet på omsorg og kjærlighet ofte begynte så tidlig, ofte før man kunne sette ord på det. Følelsen eller opplevelsen som ledsages av denne leveregelen er ofte at man kommer til å være ensom for alltid, at man aldri vil oppnå enkelte ting, at man aldri vil bli hørt, aldri forstått. Det er en slags ”diffus”, men likevel følelsesmessig sterk, opplevelse av at noe mangler. Det synes av og til som om man sliter med en gjennomgripende fornemmelse av tomhet. Ofte er dette en grunnleggende følelse hos forsømte barn.

Et tegn på emosjonell deprivasjon er å føle seg kronisk skuffet over andre mennesker. Her er det snakk om et mønster av opplevelser rundt skuffelse over lang tid, ikke bare enkelte tilfeller. Man havner stadig vekk i en posisjon hvor man opplever å bli sviktet.

Opprinnelsen til denne leveregelen kommer som regel fra den tidlige kontakt med de viktigste og nærmeste omsorgsfigur, ofte mor. I mange tilfeller har barnet ikke opplevd å bli elsket og verdsatt. Barnet har ikke fått vite at det er verdifullt og spesielt. Det er mangel på trøst, omsorg, støtte og forståelse gjennom oppveksten. Den støtten vi opplever i oppveksten, blir senere den motivasjonen og det engasjementet vi klarer å etablere i eget liv. Mangler vi støtte i oppveksten, blir det ofte vanskeligere å installere mening og verdi i våre livsprosjekter, men ikke umulig.

 

Cristian og den distanserte moren

Christian vokser opp med en mor som er advokat og en far som er lærer. Christian var barn på en tid hvor det fremdeles var ganske uvanlig at kvinner prioriterte karriere. Moren til Christian var en stolt og standhaftig dame som la mye av sin egenverdi i sin høye utdannelse og viktige stilling. Da Christian ble født, opplevde hun ikke den kjærligheten hun hadde forventet. Hun opplevde snarere at Christian ble et hinder for hennes egen karriere, og overlot størsteparten av ansvaret til sin mann. Hun tenkte at kjemien mellom henne og Christian ikke var særlig god, men at det ikke bare var hennes feil. Noen mennesker går ikke overens, og  selv om Christian var hennes sønn, avskrev hun ham på bakgrunn av «dårlig kjemi». Faren til Christian var til gjengjeld en svært omsorgsfull og varm person. Christian fikk det han trengte av sin far, men som voksen opplever Christian en del problemer som til sist fører ham inn i terapi.

Problemet til Christian er at han ikke evner å etablere et godt forhold til en kjæreste. Han har mange gode venner, men alle hans forhold til kvinner ender med avvisning og brudd. I terapien viser det seg at Christian har en tendens til å tiltrekkes av utilgjengelige kvinner. Han har en tendens til å innlede forhold til kvinner som enten ser ned på ham, har lite tid til parforhold eller som på andre måter er enten fysisk eller emosjonelt distanserte.

Christian lider under den negative levereglen som vi her kaller emosjonell deprivasjon. Leveregelen rammer ham ikke på alle områder i livet, men kommer til uttrykk i hans intime forbindelser. Dette viser hvordan leveregler har en tendens til å gjenskape våre skadeligste relasjoner fra barndommen, og samtidig viser denne historien at leveregler ikke trenger å gjennomsyre hele livet, men snarere opptrer kontekstspesifikt.

 

 Opprinnelsen til leveregelen emosjonell deprivasjon

Dersom denne leveregelen er til stede, har barnet sannsynligvis fått under middels moderlig omsorg. Begrepet omsorg har en rekke dimensjoner, noe som utdypes i følgende punkter hvor de vanligste opprinnelsene til denne leveregelen beskrives. Her brukes ordet mor for å referere til barnets viktigste omsorgsfigur. Det trenger ikke nødvendigvis være moren, men den personen som besørges barnets behov for nærhet, varme, kjærlighet og trygghet. Følgende punkter er en oppsummering fra selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” av Young og Klosko. De beskriver her mulige opphav til leveregelen som gir seg utslag i en form for følelsesmessig mangel eller emosjonell deprivasjon.

1 –  Moren er kald og følelsesløs. Hun verken holder eller vogger barnet nok.

2 – Barnet har ikke en opplevelse av å bli elsket og verdsatt – av å være en som er verdifull og spesiell.

3 – Moren gir ikke barnet nok tid og oppmerksomhet.

4 – Moren er egentlig ikke oppmerksom på barnets behov. Hun har vanskelig for å sette seg inn i barnets verden; vise empati (innlevelse i andres føleleser). Hun har ingen virkelig forbindelse med barnet. Kun er overfladisk tilknytning.

5 – Moren trøster ikke barnet nok. Barnet kan dermed risikere å ikke lære og trøste seg selv. Andres kjærlighet gir barnet evne til å elske seg selv. Det gir også barnet muligheten for å bli kjent med egne følelser og dermed evnen til håndtere, regulere og forvalte sine egne følelser senere i livet. Man kan også risikere at barn som ikke får nok emosjonell støtte og omsorg utvikler et kronisk behov for andre mennesker. De er avhengige av andres støtte for å regulere eget følelsesliv. Det gjør det vanskelig å trives i eget selskap, og de kan fremstå som kravstore ovenfor andre.

6 – Foreldrene gir ikke barnet nok oppfølging, eller bidrar ikke med nok veiledning. Det finnes dermed ingen faste holdepunkter for barnet. Dett skaper uro og utrygghet, noe som gir grobunn for psykiske problemer.

Noen ganger er det ikke så lett å se om man faktisk sliter under leveregelen emosjonell deprivasjon. I motsetning til andre leveregler, hvor en forelder ofte har gjort noe aktivt som skader barnet, kommer emosjonell deprivasjon fra et fravær av enkelte typer moderlig atferd. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner hvor moren ikke har stilt opp for barnet når det har vært oppe i en vond situasjon. Noen foreldre kritiserer sine barn mye av tiden, noe som skaper grobunn for leveregelen som handler om skam. Dette har vi beskrevet i artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse. Her former barnet en identitet og selvforståelse som forteller at det ikke er noe verdt og aldri er gode nok for foreldrenes anerkjennelse. Dominerende foreldre skaper ofte barn som kommer til å slite med leveregelen ”underdanighet”. De vokser opp med en oppfattelse av at de må tilpasse seg andre hele tiden for ikke å få straff eller kjeft. Det er også tema i artiklene Underdanighet – Jeg gjør det du vil og Selvstendighet kontra avhengighet.

Emosjonell deprivasjon kan inneholde både kritikk og dominerende oppførsel fra foreldre, men det er ikke alltid slik. Emosjonell deprivasjon handler også om noe som mangler, noe barnet aldri fikk. Konsekvensen er at barnet heller ikke klarer å gi seg selv omsorg og trøst i vanskelige situasjoner, noe som igjen gjør at de går ut i verden svært sårbare og utsatte for vonde opplevelser de ikke klarer og hanskes med. Den omsorgen vi får i oppveksten, blir i voksenlivet omgjort til egenomsorg. Når vi får mye kjærlighet og støtte som barn, blir vi i stand til å gi oss selv nødvendig kjærlighet, og vi blir i stand til å ”trøste” og ”støtte” oss selv i vanskelige situasjoner. Vi blir selvstendige.

I motsatt fall har vi underskudd på omsorg, noe som betyr at vi har et dårlig utgangspunkt for å støtte oss selv i vanskelige situasjoner. Vi overmannes av vonde følelser vi ikke har lært å håndtere. Ofte opplever vi oss selv som et offer for omstendighetene fordi vi sliter med lav selvfølelse og dermed ikke tror på at vi faktisk kan påvirke omstendighetene. Dette kan gi seg utslag i panikk, frykt, og uro. Uro er ofte en fornemmelse av vonde følelser som vi ikke klarer å definere mer presist, nettopp fordi vi ikke har lært å takle eller fått støtte på de emosjonelle aspektene gjennom oppveksten. Dersom man sliter med dette, handler behandling om å gjenvinne tro på seg selv og tro på egen kompetanse. Det gjelder å gi seg selv ros og overvinne den automatiske negative tankegangen.

Det faktum at noe mangler, gjør at man kanskje ikke umiddelbart kjenner seg igjen i denne leveregelen. Det kan være man ikke kjenner igjen leveregelen i seg selv før man har stilt seg selv det konkrete spørsmålet: ”Følte jeg nærhet til moren min, opplevde jeg at hun forsto meg, følte jeg meg elsket, var jeg glad i henne, var hun varm og kjærlig, kunne jeg fortelle henne hva jeg følte, kunne hun gi meg det jeg trengte, kunne hun gi meg den tryggheten et barn trenger for å vokse og utvikle seg?

 

Hvordan styrer leveregelen oss i negative retninger?

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko hvordan leveregler oppstår. Det begynte som regel med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Denne skaden kan følge oss gjennom livet og utkrystallisere seg i et negativ mønster hvor denne ”psykologiske skaden” hemmer oss i vår utfoldelse. Det viser seg at negative grunnleggende leveregler både styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. I forhold til emosjonell deprivasjon gir Young og Klosko en innsiktfull redegjørelse for denne levereglenes destruktive innflytelse. Følgende punkter er en kort oppsummering av hvordan leveregelen emosjonell deprivasjon kan påvirke oss og komme til uttrykk:

 

  1. Du forteller ikke dine nærmeste noe om hva du trenger, deretter blir du skuffet når behovene dine ikke blir oppfylt.
  2. Du forteller ikke dine nærmeste hvordan du føler deg, deretter blir du skuffet når du ikke blir forstått.
  3. Du tillater ikke deg selv å være sårbar, slik at dine nærmeste kan beskytte eller veilede deg.
  4. Du føler deg oversett, men sier ingenting om det. Du skjuler bitterheten.
  5. Du kan oppfattes som sint eller kravstor.
  6. Du har en følelse av at andre ikke bryr seg.
  7. Du kan fort bli fraværende og utilgjengelig sammen med andre.

 

Hvordan kan man endre seg?

I tillegg til å gi svært gode beskrivelser av menneskets psykologiske utvikling i forhold til negative livsmønstre, gir Young og Klosko også ganske konkrete tips om hvordan man kan jobbe med seg selv. Her er en kort oppsummering:

  1. Ha forståelse for at du har blitt sviktet og lite sett i barndommen. Føl det sviktende barnet i deg.
  2. Følg med på følelsen av svikt og skuffelse i dine nåværende relasjoner.
  3. Tenk gjennom tidligere forhold. Prøv å kartlegge mønstrene som går igjen. Lag en liste over fallgruver du kan unngå fra og med i dag.
  4. Unngå mennesker som virker kalde, og derfor skaper en spent og vanskelig kjemi.
  5. Forsøk å vise dine behov og sårbare sider, slik at du kan få det du har behov for. Ofte synes andre det er godt å være emosjonelt og støttende tilstede.
  6. Vær oppmerksom på at du ikke umiddelbart ser på andre som om de skuffer eller ikke bryr seg om deg.

Av og til kan negative levergeler ligge dypt forankret i mennesket. Da er det ikke alltid like lett å endre på dem, og noen ganger trenger vi profesjonell hjelp. Uansett er første skritt på veien ofte å innse eller anerkjenne sitt eget mønster. Det er først når vi klarer å ”se oss selv utenfra”, at vi kan oppdage problemets natur. Når vi er fanget av vonde følelser, er vi sjelden i stand til å ta et større blikk på oss selv. Hensikten med selvhjelpsboken ”How to break free from negative life patterns and feel good again” og disse artiklene om negativ leveregler, er å skape bevissthet rundt ulike psykologiske problemstillinger. Kanskje kan man kjenne seg igjen i noe av det som beskrives, og dermed komme et skritt nærmere en erkjennelse eller innsikt i problemet. Før vi kan løse et problem, må det defineres.

Du finner relaterte artikler på denne linken selvhjelp og selvutvikling.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

7 KOMMENTARER

  1. Flott artikkel..jeg gråter..over min skjebne..over mine forfedres skjebne..og over alle de øyeblikk..der en ikke visste nok.

  2. Et miljø som underminerer de følelsesmessige aspektene ved livet, vil frarøve barnet den arenaen det trenger for utvikling av selvforståelse, sosial samhandling, og ikke minst utviklingen av det som noen kaller emosjonell intelligens, og som er en avgjørende faktor for psykisk sunnhet. Emosjonell intelligens (EI) defineres som evnen til å forstå egne og andres følelser og emosjoner, skille de ulike følelsene fra hverandre og bruke denne informasjonen i tenkning og handling.

    Denne delen passer ikke på ALLE som har vært frarøvet emosjonell omsorg, forståelse og aksept. Det psykiatriske helsevesen må slutte å påstå forskjellig. Feks. at folk som har blitt «syke» som et resultat av belastende oppvekst… viderefører problematikken (ubevisst?) til sine barn.!!! Det er det nok mange som gjør, men det er det også mange som IKKE gjør!!! Det blir bare enda en grunn til å holde sorg og sinne og ensomhet skjult!!!! Selv har jeg en unik evne til iaktagelse av egne og andres følelser og problemer. I en alder av 13 år, tenkte jeg at «vi er faen meg en syk familie.» Etterhvert ble det til at » sånn og sånn skal jeg aldri bli». Det avgjørende var da jeg innså mitt oppriktige ønske om å ta ansvar og FÅ ORDEN PÅ MEG SELV, min eneste plikt i dette livet. Det har vært en livslang kamp i det skjulte. Healing, meditasjon og kampsport har vært avgjørende.

  3. Glemte å påpeke at på tross av å ha vært emosjonellt overbellastet, har jeg på egen hånd utviklet en meget bevisst SELVFORSTÅELSE. Men har vært ute av stand til å uttrykke meg, bortset fra verbalt.

  4. Hei! Jeg synes dette er svært interessant lesning:) Du skriver fyldige og nyttige artikler. Jeg studerer psykologi og lurer på om det er en link mellom dette temaet og schizoide eller schizotypiale foreldre? Disse personlighetsfortyrrelsene, og individer med andre personlighetsforstyrrelser har som regel problemer med å fungere i interpersonlige forhold. Det er mye blest rundt psykiske lidelser og barn av dem, men vet du om det finnes noen litteratur/research på hvordan de som har en personlighetsforstyrrelse er som omsorgsgivere? Det hadde også vært interessant å lese en artikkel om behandling av personlighetsforstyrrelser ettersom at jeg har forstått at det kan være vanskelig å behandle..

  5. Til Rosemor:
    Jeg lider under dette, og det er først i løpet av de siste par uker jeg har blitt klar over hva som har gjort at jeg i hele mitt voksne liv har støtt folk fra meg med dels aggressiv og dels kald adferd.
    Det var et sjokk!
    Jeg har vært i kognitiv terapi en stund, blant annet for sinnemestring (som forøvrig har fungert helt suverent!) og terapeuten min har tydelig sett at ting ville komme til overflaten. Klok som hun er har hun latt prosessen modnes.
    Nå er tiden kommet til å behandle den emosjonelle deprivasjonen. Det vil starte med kognitive enetimer hos terapeuten, og så skal det over på gruppesamtaler. Terapien i gruppesamtalene kan ta flere år, sier hun.

    For meg kom de undertrykte følelsene til uttrykk som sinne. Etter at jeg hadde lært meg å kontrollere sinnet, måtte følelsene komme til uttrykk på andre måter. Det uløste en dyp depresjon der jeg ble akutt suicidal. I stedet for å gjøre noe jeg egentlig ikke ville, ba jeg om hjelp, og hjelpen kom umiddelbart. Ufattelig god oppfølging i sterk kontrast med det vi ofte leser i mediene. For å styre stemningssvingningene, har jeg under tvil latt meg medisinere med antipsykotika. Siden en av bivirkningene der er økt suicidalitet har jeg måttet bygge et nettverk rundt meg som kan ta meg i mot om jeg faller. Det i seg selv har vært en tøff øvelse i å akseptere tilstanden og ikke minst møte den skammen og nederlaget det er for meg å inrømme dette ovenfor andre. Men jeg har gjennomført.

    Nå venter jeg på at medisineringen skal fungere slik at jeg kan komme skikkelig i gang med behandling.

Legg igjen et svar