Selvstendighet kontra avhengighet

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

I artiklene om grunnleggende negative leveregler tar vi for oss teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko. De har skrevet flere bøker om skjematerapi og det de kaller negative leveregler. I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. I denne artikkelserien som er postet under kategorien Negative leveregler, tar vi for oss boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”. Det er en faglig solid selvhjelpsbok som beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse.

I denne artikkelen skal det handle om forholdet mellom selvstendighet og avhengighet. Young og Klosko snakker om en del grunnleggende behov som må være til stede i barnets oppvekst for at en sunn utvikling skal finne sted. Ett av disse grunnleggende behovene dreier seg om autonomi eller selvstendighet. Det å ha en oppvekst som muliggjør selvstendighet, anser man for å være et grunnleggende behov. Dersom barnets bevegelse mot selvstendighet forstyrres eller korrumperes på en eller annen måte, risikerer man utviklingen av et livsmønster eller en negativ leveregel. I tilfeller hvor behovet for å utvikle seg som et selvstendig individ undergraves, snakker Young og Klosko om risikoen for å belemres av to forskjellige leveregler. Den ene leveregelen kaller de sårbarhet, og den har vi beskrevet i artikkelen som heter Sårbarhet og livsangst. Den andre leveregelen handler om avhengighet, og det er den vi skal utforske i følgende.

Behovet for autonomi og selvstendighet

Før vi fordyper oss i avhengighetens psykologi, skal vi kort oppsummere hva Young og Klosko mener når de snakker om selvstendighet som et grunnleggende menneskelig behov. Følgende punkter gjengir Young og Kloskos resonnementer med hensyn til behovet for autonomi.

• Autonomi er å leve på egenhånd, frigjøre seg fra foreldre og partnere, ha et eget liv, en identitet, et eget mål og en retning som ikke baserer seg på støtte fra andre. Dette er viktig i forhold til selvfølelse, selvtillit og indre ro. Mennesker som føler seg kompetente og selvsikre har som regel færre bekymringer fordi de tror og stoler på egen evne til å takle motgang.
• En positiv utvikling av autonomi henger sammen med at noen hjem oppfordrer til autonomi og lærer barnet å klare seg på egenhånd, ta ansvar og utøve god dømmekraft.
• Noen familier fostrer dessverre det motsatte, altså overdreven tilknytning og avhengighet. Man lærte ikke ferdigheter til å klare seg selv, men ble isteden alltid ”hjulpet”, noe som underminerte egne forsøk på å mestre ting alene.
• I det ovennevnte er faren at man lever et liv i en utilfredsstillende avhengighet. Et annet utfall på dette området handler om sårbarhet. I et slikt tilfelle ser vi at noen lærer at verden er et farlig sted. Foreldrenes ”livsangst” kommer til å farge barnets verdensanskuelse, og på den måten går bekymring og uro i arv. I en slik barndom blir man hele tiden advart mot mulig fare og sykdom. Dette kan hemme ens egen utfoldelse av naturlige impulser og innskytelser. Ofte er det foreldre som selv er engstelige som påfører barn en slik frykt for verden. Dette er leveregelen vi kaller sårbarhet, og som nevnt har vi skrevet en egen artikkel om dette under overskriften Sårbarhet og livsangst.
• Autonomi handler om å føle seg trygg nok til å møte verden og dens utfordringer. Dette betyr videre at man må besitte en følelse av å være kompetent til å takle hverdagsoppgaver. Man må føle seg rustet og ha en atskilt opplevelse av selv. Dette hører til leveregelen ”avhengighet” som vi skal drøfte videre i denne artikkelen. For at man skal bli en kompetent agent i eget liv, krever det at man vokser opp under trygge forhold som gjør at barnet har overskudd og trygghet nok til å utforske verden. Barn som opplever et utrygt oppvekstmiljø, vil bruke mye av sin energi på å oppnå trygghet, og dermed forringes deres muligheter til å utforske seg selv og verden. Levereglene som er spesielt knyttet opp mot mangel på trygghet i oppveksten er avvisning, som vi presenterer i artikkelen Avvist og redd for ensomhet, samt leveregelen som omkranser ”misbruk” eller ”mistillit”, og denne har vi tatt for oss i en artikkel som heter Vold i familien.
• Gjennom avhengighet utvikler man ikke følelsen av å besitte kompetanse til å fungere i samfunnet. Kanskje hadde man overbeskyttende foreldre som tok alle avgjørelser, eller de kan ha underminert en på subtile måter ved å uttrykke kritikk hver gang en iverksatte et selvstendig initiativ.
• Avhengige personer har ofte sammenblandet eller dårlig utviklet følelse av selv. Identiteten deres kan ofte smelte sammen med foreldrenes eller eventuelt en partner eller annen livsledsager.

Min erfaring er at denne levergelen opptrer hos både menn og kvinner, men kanskje er det overvekt av kvinner som sliter med selvstendighet. En forklaring på dette kan man finne flere steder i psykologisk teori, men det er kanskje mest nærliggende å gå til Freud for en psykoanalytisk forståelsesmodell på forskjellen mellom kjønn. Psykoanalytisk sett vil man forklare denne forskjellen som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådig og selvstendig livsførsel.

Vi har uansett alle behov for selvstendighet, og muligheten for å utvikle sin egen selvstendighet og integritet er helt avgjørende for livskvalitet og opplevelsen av et meningsfullt liv. Dette gjelder selvfølgelig for begge kjønn i like stor grad, men kulturelt sett har det vært vanskeligere for kvinner, og i denne forbindelse har ulike feministbevegelser gjort en formidabel innsats.

I følgende vil vi tar for oss avhengighet og det vi kaller selvstendighetsbrist. Det handler grovt sett om en følelse av at man ikke kan leve uten andre. Man føler seg avhengig av andres støtte og hjelp. Det er både vondt og vanskelig å føle seg avhengig av andre, og det kan føre til mye innestengt sinne og irritasjon. På den ene siden føler man seg hjelpeløs og avhengig, men den avhengige posisjonen er særdeles utilfredsstillende, noe som fører til frustrasjon. Frustrasjonen rettes gjerne innover mot egen person, men man kan også oppleve et ganske intenst sinne ovenfor de personene man har gjort seg avhengig av. På mange måter blir de ansiktet på ens problem, men det er sjelden man våger å uttrykke dette sinne i frykt for å miste den støtten man føler seg avhengig av.

”Jeg er sint på deg, men jeg vet ikke helt hvorfor.” Følelsen av avhengighet kan ofte være uklar, og irritasjonen kan boble under overflaten uten å finne et fornuftig utløp.

”Jeg er sint på deg, men jeg trenger deg”, er et annet utsagn som kan beskrive dilemmaet. ”Jeg våger ikke å være sint på deg fordi da kan det hende du forlater meg, og det er min største skrekk.” Personer som sliter med avhengighet kan komme til å finne seg i mye fra andre mennesker uten å sette grenser, rett og slett i frykt for å bli forlatt. Noe av den samme problematikken har vi drøftet i artikkelen Avvist og redd for ensomhet. 

Selvstendighetsbrist og avhengighet

En sentral del av denne negative grunnleggende leveregelen er en fornemmelse av at verken du selv eller dine nærmeste omsorgspersoner kan leve uten at dere stadig støtter hverandre eller har en intens kontakt. Forholdet til de nærmeste utgjør på sett og vis et emosjonelt bånd som oppleves helt avgjørende for at vi skal takle livet. Dette er ikke det samme som å ha et nært og godt forhold til sine nærmeste. Her handler det om en avhengighet som går på sterk bekostning av selvstendighet.

Ved tilfeller av denne leveregelen kan man ha en forferdelig følelse av å ikke ha en egen identitet, eller at egen identitet er avhengig eller sammensmeltet med en annen viktig person sin identitet. Du tror at det er feil å sette grenser i forhold til dine nærmeste, og føler deg skyldig når du gjør dette. Når vi føler oss avhengige av noen, er det også vanskelig å sette fornuftige grenser ovenfor disse personene. Frykten er hele tiden at vi skal miste de.

Personer med denne typen avhengighetsproblematikk har muligens hatt et tett forhold til sine omsorgspersoner. De har fortalt mye til sin mor/far/andre viktige omsorgspersoner og forventer dette også fra dem. Meningen i livet og egen identitet er så tett knyttet opp til disse menneskene at man føler seg tom eller engstelig dersom de ikke er til stede. Når de forsøker å frigjøre seg fra den tette bindingen, kan det føles som om de har mistet en del av det selv. Dermed blir alle typer separasjon ofte en smertefull affære. En ferietur eller kortere avbrekk i kontakten kan virke uoverkommelig og vond.

Livet oppleves som overveldende

Ofte kan denne leveregelen installere en følelse av at livet er overveldende. Man kan føle at man ikke takler det. Et uhensiktsmessig tett forhold til omsorgspersoner, kan ha medført at man ikke tror på egne evner eller at man ikke takler livet. Dette betyr at følelsen av hjelpeløshet er nær. Man har en oppfattelse av at man alltid trenger noen andre for å klare seg. Barn trenger omsorg, empati og føringer fra sine foreldre, og dersom det foreligger en god balanse mellom disse elementene, er det sannsynlig at barnet utvikler seg på en sunn måte med en sterk og solid selvfølelse. Dersom foreldrene griper for ofte inn for å hjelpe eller støtte barnet, kan dette være med å undergrave barnets utfoldelse og trening på å mestre livet på egenhånd. Barnet lærer at det er avhengig av sine foreldre. Her snakker vi om hjelp og støtte av den typen man på folkemunnet kaller en bjørnetjeneste. Foreldrene vil ofte hjelpe barnet av omsorg og kjærlighet, men for mye hjelp kan altså anstifte en underliggende følelse av hjelpeløshet og gi grobunn for den negative leveregelen vi her kaller avhengighet.

I kjernen av denne leveregelen ligger følelsen av at liver er en konstant kamp for å oppfylle kravene i voksenlivet. Her sliter man med en opplevelse av å mangle noe, en følelse av utilstrekkelighet. Gjennom oppveksten fikk vi ikke nok rom for å utforske oss selv og tilværelsen. Vi fikk ikke nok erfaringer på at vi mestret livet, men fikk mange erfaringer på å motta hjelp fra andre, og idémønsteret som installeres i barnets grunnmur som følge av dette, er rett og slett en iboende følelse av at livet er så vanskelig at vi ikke takler det på egenhånd.

”Jeg takler ikke dette uten hjelp”

De typiske tankene her gjenspeiler en følelse av å være inkompetent; ”Det er for mye for meg”, ”Jeg klarer ikke å takle dette”, ”Jeg kommer til å gå i oppløsning”, ”Jeg klarer ikke å hanskes med mitt ansvar”. Andre typiske tanker gjenspeiler ens frykt for å bli forlatt – ens frykt for å miste de personene man føler seg avhengig av. (Se også artiklene Avhengighet, avvisning og panikk og Avvist og redd for ensomhet). Slike opplevelser ledsages ofte av panikk og desperasjon. Det medfører også at man har manglende tiltro til egne avgjørelser. Man er alltid usikker. Ofte tenker man at man trenger hjelp, hvorpå mye av tiden og ”livsenergien” går med til å gruble over og bekymre seg for om hjelperne vil stille opp eller ikke. Når man er alene, sitter man ofte med en gjennomgående følelse av at livet er overveldende.

Ambivalens – Vanskeligheter med å ta valg

Man kan også ha problemer med å hvile i sine egne avgjørelser. Man kan lett føle seg utrygg når det kreves at man tar hverdagslige avgjørelser uten andres råd og vink. Med andre ord sliter man med ambivalens og synes at valg er noe av det vanskeligste som finnes. Ved det vi her kaller ambivalens vil man ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige. Som regel er det vår egen oppgave å avgjøre hva som er den beste løsningen, men dersom vi stadig tviler på vår egen dømmekraft, blir dette en vanskelig affære som ofte kan virke overveldende og skjebnesvanger.  

Problemet med en manglende tro på egen selvstendighet, er at den ofte får alt for stor plass. Ens manglende tro på egne evner gjør at man ofte henfaller til andres hjelp, og dermed overgir man seg til den negative leveregelen i alt for stor grad. Mye tid brukes på å bekymre seg for at man ikke strekker til. Det blir derfor lite tid til å se at man faktisk er mye mer kompetent enn man selv tror. Avhengighetsleveregelen kan nesten forstås som en slags ryggmargsrefleks som umiddelbart forteller oss at vi ikke takler dette hver gang vi møter en liten utfordring. Istedenfor å undersøke hvordan vi kan mestre en oppgave, bruker man all sin mentale kapasitet på å undersøke hvordan man kan få hjelp.

Unnvikelse og flukt

Flukt er ofte en måte å forsterke leveregelen på. Ofte unngår man oppgaver man tror er for vanskelige. Det finnes enkelte oppgaver som mennesker med levereglen ”bristende selvstendighet” oftest unngår. Dette omhandler eksempelvis det å kjøre bil, ta avgjørelser, ta på seg nye plikter, eller å ta til seg ny ekspertise. Normalt sett vil man i stadig stigende grad distansere seg fra foreldrene etter hvert som man modnes og blir voksen. Mennesker med avhengighetsleveregelen skaper sjelden denne distansen til foreldrene, nettopp fordi foreldrene symboliserer en kompetanse høyere enn ens egen; En kompetanse man må ha ved sin side for å takle livet. Når man ofte rømmer fra alle oppgaver som på en eller annen måte krever noe, bekreftes mistanken om at man ikke kan klare det på egenhånd. All erfaring sier at jeg ikke har klart noe slikt før, og man gjentar denne erfaringen, ikke ved å prøve og eventuelt feile, men ved å unngå oppgaven helt og holdent. Med andre ord mislykkes man fordi man aldri prøver, og på den måten forsterkes tankene om at man er inkompetent og lite dugelig til å takle livets utfordringer uten hjelp fra andre.

Avhengighet og sinne

Et sentralt problem i denne sammenheng dreier seg om avhengighet og sinne. Selv om man på ubevisst plan er redd for endring, og motsetter seg forandring, føler man seg likevel fanget. Man vil ikke endre på livet fordi forandring kan kreve noe av en, kanskje må man ta noen vanskelige valg, men samtidig føler man at livet er utilfredsstillende slik det er. Problemet er at man ikke våger å ta noen skritt eller gjøre noe for å endre en situasjon. Noen mener at ”forandring fryder”, men personer som sliter med avhengighet er over hodet ikke enig i det ordtaket.

Gjennom fornemmelsen av å være avhengig, kan man risikere å tillate at man blir mishandlet, kuet eller følelsesmessig trakassert for å opprettholde nærhet og kontakt til den man føler seg avhengig av. Ofte ser man at denne typen mennesker godtar en rolle som underordnet i forhold til familiemedlemmer, partnere og venner. Dette gir selvfølgelig grobunn for sinne. Man blir sint for det er vondt å føle seg underlegen. Ofte retter dette sinnet seg innover mot egen person. Man misliker seg selv og sin opplevde svakhet. Dette forsterker følelsen av å være hjelpeløs, sårbar og avhengig. Man er redd for å stole på seg selv, noe som gjør en engstelig for å markere seg eller si fra om sin mening. Istedenfor å hevde seg selv i ulike sammenhenger, blir man taus og stille og underordner seg de andre sine meninger og behov. Man stenger sinne og frustrasjon inne, og det gir grobunn for både angst og depresjon.

Sinne og frustrasjon er en viktig drivkraft i livet. Det skaper engasjement og vitner om vilje til forandring og bevegelse. Sinne er en viktig kilde til vitalitet. Dersom vi undergraver vårt eget sinne eller vår frustrasjon og muligheten for selvhevdelse, dyrker vi også en depressiv livsstil. Livet kan fort komme til å virke både tomt og meningsløst. Samtidig er angst som regel et nærliggende symptom hos mennesker som undertrykker sine følelser. Ofte er man redd for de undergravde følelsene fordi man frykter at de plutselig skal komme til overflaten. I så henseende er man redd for å bli “gal” eller miste forstanden, og hvis det skjer, kan det hende at man risikerer å miste kontrollen på en slik måte at man også skyver andre mennesker unna. Ved avhengighet er man som nevnt svært redd for å miste andre, og derfor holder man ofte negative følelser på avstand. Man finner seg ofte i alt for mye uten å sette grenser, og det kan bli farlig.

Motavhengighet

Noen takler også denne leveregelen gjennom det Young og Klosko kaller motavhengighet. Her oppfører man seg svært selvstendig, man hevder seg mye, roper alltid ut sin mening, er ofte uenige med andre for å markere sin egen selvstendighet. Dette er et motangrep på en underliggende følelse av avhengighet og inkompetanse. Man kjemper imot denne vonde fornemmelsen av å ikke strekke til eller klare livet ved å oppføre seg som om man har full kontroll og er svært selvstendig og egenrådig. Dette er en slitsom og utrygg tilværelse. Personer av denne typen har ofte en følelse av å ”seile under falskt flagg”. De frykter at andre kommer til å oppdage hvor hjelpeløse de er når som helst. Livet oppleves som et korthus som plutselig kan kollapse. Disse menneskene er ofte ensomme og litt “anstrengte”. De mestrer livet på en tilsynelatende god måte. De kan virke sterke og bestemte, men inni seg er de redde og fortvilte. Å leve er en skummel kamp, og de forventer å bli avslørte som hjelpeløse og inkompetente når som helst.

Opprinnelse til ”bristende selvstendighet” og ”avhengighet”

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko i overkant av ti negative grunnleggende leveregler, hvorav avhengighet er en av disse. Noe av styrken ved denne boken er noen svært pedagogiske redegjørelser for hvordan mennesker kan havne i et negativt livsmønster som påvirker både tanker, følelser og handlinger. Under gir jeg en kort oppsummering av det de skriver om opprinnelsen til selvstendighetsbrist og avhengighet.

Når det kommer til selvstendighetsbrist dreier det seg enten om overbeskyttende foreldre eller foreldre som er underbeskyttende:

1. Overbeskyttende foreldre holder barna sine i avhengighet. De forsterker avhengighetsatferd, motvirker uavhengig atferd, overstyrer barna sine og gir dem ikke støtte eller frihet som kreves for å lære seg uavhengighet.
2. Underbeskyttende foreldre tar ikke godt nok vare på barna sine. Fra ung alder må barnet klare seg selv i verden, og må fungere på et høyere nivå enn alderen tilsier. Slike barn kan skape en illusjon om at de klarer seg, men har i virkeligheten store avhengighetsbehov. Det er disse barna som ofte utvikler de vi i et tidligere avsnitt kalte motavhengighet. På overflaten ser det ut til at de takler livet bra. De kan virke bestemte, og man tenker gjerne at det er et synlig uttrykk for selvstendighet og integritet, men dypest sett er det et motsvar til en underliggende følelse av å ikke mestre livet på en tilfredsstillende måte. 

Vi blir født totalt avhengig av våre foreldre. Når foreldrene oppfyller våre fysiske behov, når de mater oss, kler oss og holder oss varme, etableres det en trygg plattform som vi kan bruke som et utgangspunkt for å gå ut i verden. Dette er en klar utviklingsprosess med to trinn:

1. Etablere en trygg plattform.
2. Fjerne seg fra denne plattformen for å oppnå selvstendighet. Her gjør man plattformen til en del av sin indre trygghet og sikkerhet.

Ved avhengighet og selvstendighetsbrist mangler enten punkt nummer 1, punkt nummer 2 eller begge deler. Man kan ha en trygg plattform, men foreldre som undergraver utvikling av selvstendighet. Noen foreldre lever gjennom barna sine og opplever at barna er det som gir livet sin mening. I slike tilfeller kan man risikere foreldre som mer eller mindre ubevisst holder barna tilbake i frykt for å miste dem. De skaper en form for avhengighet slik at de skal beholde den nære relasjonen til barna. Frykten er at barna forsvinner dersom de plutselig oppdager at de kan klare seg uten sine foreldre. Det man elsker må man slippe fri, dersom det kommer tilbake, er det ditt for alltid. Det er et kjent ordtak og sannsynligvis et ganske godt råd til foreldre som har problemer med separasjon med barna.

Dersom man mangler den grunnleggende tryggheten, vil man heller ikke ha mulighet for å utvikle en solid følelse av selv eller autonomi. I slike tilfeller ser leveregelen litt annerledes ut. Vi møter altså mennesker som tilsynelatende klarer seg godt, og de har på sett og vis klart seg selv hele livet, men på innsiden føler de seg altså hjelpeløse og avhengige, og vi kan kalle det en skjult avhengighet.

Hvordan utvikler man seg forbi avhengighet og selvstendighetsbrist?

Som tidligere nevnt har boken til Young og Klosko, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, også en styrke i at den er svært praktisk anlagt. I tilligg til å bibringe en slags dybdepsykologisk innsikt i de negative levergelenes natur, gir boken også konkrete råd om hvordan man kan endre en negativ leveregel. I følgende gir jeg en punktvis oppsummering av hva de sier om å bli kvitt avhengighet og selvstendighetsbrist.

1. Ha forståelse for din barndoms avhengighet. Føl det inkompetente og avhengige barnet inni deg.
2. Lag en liste over hverdagssituasjoner, oppgaver, ansvar og avgjørelser du unngår fordi du er redd for dem.
3. Lag en liste over utfordringer, endringer eller fobier som du har unngått fordi du er redd for dem.
4. Tving deg selv til systematisk å takle hverdagssituasjoner, gjøremål og avgjørelser uten å be om hjelp. Gå løs på utfordringer, eller gjør endringer når du har unngått noe. Begynn med de lette oppgavene først.
5. Når du lykkes i å gjøre noe på egenhånd. Ta æren for det. Ikke bagatelliser det. Når du mislykkes, ikke gi opp. Fortsett inntil du mester oppgaven.
6. Gå gjennom dine tidligere forhold og finn avhengighetsmønstre som går igjen. Lag en liste over leveregler du må unngå i slike situasjoner.
7. Dersom du er motavhengig, aksepter ditt behov for veiledning. Be andre om hjelp.
8. Lær deg å uttrykke dine behov, ønsker, følelser og tanker. Øv på å si din mening.

I mange tilfeller trenger man terapi eller profesjonell hjelp dersom man har en underutviklet følelse av selvstendighet og indre trygghet, men ofte kan man gjøre mye på egenhånd. Tanken er at første skritt på veien er å se sitt eget negative mønster og forstå hvordan det oppstod. På den måten kan man frigjøre seg litt fra følelsen av å være underlegen, og kanskje innse at frykten og redselen for å miste andre er innlært. Det er ikke noe ved selve essensen i ens egen person, men noe man har lært seg i samspill med omgivelsene. Det betyr at det går an å lære om igjen. Denne gangen må man ta mer ansvar selv, og målet er å innse at man faktisk kan klare mye mer enn det den negative leveregelen har fått en til å tro.

Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs og workshops som nettopp handler om hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi selv kan bidra til å leve et rikere og mer tilfredsstillende liv. Foreløpig holder vi selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Kursene er ofte inspirert og influert av teorien til Young og Klosko. Negative leveregler er på mange måter noe de fleste av oss har i en eller annen forstand, og veien mot et rikere liv handler ofte om å oppdage disse livsfellene. I tillegg vil kursene dra veksel på både Østlig og Vestlig inspirert psykologi. Kursene kan holds for vennegjenger, kolleger, firmaer eller ledergrupper. Vi har laget en oversikt over kurstilbudene her, men som sagt kan vi skreddersy ulike tilbud etter behov. Ønsker du en dag eller en kveld med psykologi presentert på en anvendelig måte, må du gjerne ta kontakt.

Under kategorien selvhjelp og selvutvikling finner du også mange flere artikler som handler om selvinnsikt og muligheten for å leve mer tilfredsstillende. Negative leveregler er også blitt en egen kategori hvor du finner flere artikler som skriver seg fra teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko.

Kilder

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post