Enkeltindividet i NAV- byråkratiet

NAV befinner seg i en innbyrdes konflikt mellom ulike målsetninger. De skal bevare helse, øke sysselsetting og etterleve regler som ivaretar likebehandling. I dette spenningsfeltet oppstår det problemer.

I artikkelen Krisen i NAV er dødsalvorlig tok vi blant annet opp følelsen av frykt og fremmedgjøring i møte med NAV. Dessverre har alt for mange negative erfaringer med dette systemet. I arbeidet som klinisk psykolog ved et distriktspsykiatrisk senter, møter jeg daglig mennesker som sliter i hverdagen. De har forskjellige problemer, men mange av dem deler et slags tilleggsproblem knyttet til NAV.

Alt for ofte har jeg en følelse av å behandle klinter med symptomer som er forårsaket eller forsterket av sosioøkonomisk utrygghet i regi av NAV. At kaos i velferdssystemet gir angst, og jeg behandler angst, er kanskje en slags ”god” forretningsidé, men i et medmenneskelig perspektiv er det forferdelig.

Poenget i artikkelen om NAV og dødsangst var å se på hvordan mennesker i mer kollektivistiske samfunn har sin trygghet knyttet opp mot tilhørighet i storfamilien. I vår moderne verden går vi mot stadig større grad av individualisme, og storfamilien spiller ikke lenger en like viktig rolle. Å være inkludert i storfamilien eller flokken er ikke lenger en betingelse for å overleve. Spørsmålet er dernest hva som betinger det moderne menneskets overlevelse i dagens Norge. Svaret er penger og en stabil inntekt til å kjøpe det man trenger for livets opphold. Den eller det som utbetaler vår månedlige inntekt er altså den eller det som avgjør om vi overlever eller ikke.

Når man befinner seg i en livssituasjon, og kanskje en særdeles vanskelig livssituasjon, hvor NAV er det systemet som forvalter vår inntekt, blir man ekstremt sårbar og usikker når NAV ser ut til å være i en organisatorisk krise.  Langsom og mangelfull saksgang, uoversiktelige prosedyrer og et byråkratisk system som synes å være over evne komplisert, har gått utover brukerne.

Som helsearbeider er man daglig vitne til hvilke psykologiske konsekvenser dette har for enkeltindividet. Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”.

Det var altså poenget i den forrige artikkelen vi skrev om krisen i NAV. I etterkant har det kommet inn veldig mange interessante erfaringer og fornuftige innspill. Et av disse innspillene tar for seg et mer organisasjonspsykologisk perspektiv på problemene i NAV. Med tillatelse fra forfatteren (som vil være anonym) gjengir vi her hovedpunktene i hans analyse av NAV.

Etter å ha blitt massivt rammet av omfattende og langvarig fysisk sykdom, ble jeg selv «naver». Mitt personlige møte med «systemet» var ikke så traumatisk at det er noe å skrive om, men det var heller ikke spesielt oppløftende.

Mitt poeng er at NAV åpenbart er en institusjon med målsettinger i uavklart innbyrdes konflikt. Min opplevelse er at disse målsettingene er trehodet:

  1. Målsettinger om å bevare helse
  2. Målsettinger om høy sysselsetting
  3. Målsettinger om korrekt etterlevelse av regler og likebehandling av klienter («likhet for loven»)

Det er ikke gitt at disse målsettingene i seg selv, og i et hvert tilfelle, står i konflikt med hverandre, men jeg tror det er trygt å påstå at de i mange saker gjør det. Analysen av NAV i forhold til ”dødsangst”, som forklarer hvorfor møtet med «systemet» blir angstskapende, kan leses som et eksempel på forhold hvor helseperspektivet har kommet i bakgrunnen.

Videre; mitt perspektiv er at NAV er en organisasjon som har som hovedoppgave å produsere beslutninger i enkeltsaker. Hvordan NAV blir vurdert av allmennheten, er avhengig av en slags felles oppfatning av verdiinnholdet i de beslutninger som tas.

Hva er det så som «bestemmer» hvilke beslutninger som tas? Her tenker jeg at de fleste akademiske retninger har sin egen oppfatning, avhengig av hvilke forklaringsmodeller en er vant til å benytte. Det samme gjelder undertegnede. Jeg vil fremheve to forklaringsfaktorer:

  • Måten NAV er organisert på.
  • Måten NAV måler sine medarbeidere på. Med andre ord: Hvordan de ulike målsettingene (referert ovenfor) faktisk er implementert i interne målings- og evalueringssystemer.

For å starte med organisasjonsform: NAV er et urtypisk weberiansk byråkrati. For den eventuelle uinnvidde: «Byråkrati» er ikke bare et stygt ord. Det beskriver en organisasjonsform, opprinnelig designet av Max Weber, som var ment å være ideell for å gi rettssikkerhet i forvaltningssaker. Med andre ord: En organisasjonsform som er sydd for å støtte opp under målsetting 3, som beskrevet ovenfor. Byråkratiske organisasjoner er upersonlige, fordi de er ment å være det – fordi upersonlighet er funksjonelt i et rettssikkerhetsperspektiv.

Det er vanskelig å tenke seg at organisasjonsformen ikke skal ha påvirkningskraft på innholdet i de beslutninger som tas, og at denne ikke skal bidra til å underminere helseperspektivet.

Så er det målings- og evalueringsperspektivet. Det er en generell erfaring fra virksomheter som systematisk evaluerer medarbeidere at det en skårer positivt på i målinger, det er det en gjør.

Jeg vet ikke hvordan NAV måler sine medarbeidere – hva som er suksesskriterier – og hvordan disse reflekterer de ulike målsettingene. Poenget er at jeg sitter med en følelse av at det ikke er så mange andre som gjør det, heller. Jeg har i hvert fall ikke sett noe om det i den offentlige debatten.

Ut fra de skrekkhistorier en leser, kan en imidlertid sette opp en del spissformulerte hypoteser, som f.eks:

  • NAV – kontorer/ medarbeidere får plusspoeng i den grad de lykkes i privatisering av ansvaret for folks helse. De betaler IA – bedrifter rundhåndet for å ta et arbeidsgiveransvar, hvilket fører til at NAV – teknisk sett – kan notere seg for en suksess, uten at det nødvendigvis skjeles til klientens helse eller samfunnsøkonomiske betraktninger.
  • Hvis en klients helse blir dårligere, eller klienten dør, vil ikke dette bli registrert som en negativ hendelse i NAVs interne målings- og evalueringssystem.
  • NAV – kontorer/ medarbeidere får negative anmerkninger på rullebladet dersom de tar beslutninger – til fordel for klientens helse – som avviker fra «beslutningspraksis» (selv om de er på den rette siden av lovverket).
  • Min hovedhypotese er at NAV – i praksis- ikke kan «forandres», i hvert fall ikke i løpet av mindre enn en generasjon. Det er heller ikke bare å reorganisere seg vekk fra disse spenningene. «Noen» burde se på måle- og evalueringssystemene, men det ville bli oppfattet som overordnede- eller eksterne instansers forsøk på micro management av NAV, og avvist på prinsipielt grunnlag.

Jeg tror derfor at den eneste måte å få til bedre beslutninger på er å lovfeste og tydeliggjøre behandlerens (legen, psykologen, kiropraktoren, fysioterapeuten) beslutningsmakt. Maktbalansen, mellom NAV og behandler ble forskjøvet gjennom NAV- reformen. Dette var muligens et nødvendig grep for å myndiggjøre NAV til å trå hardere til i enkelte uføresaker (eksempelvis innvandrere og utvandrere). Det er imidlertid sannsynlig at dette har gitt sideeffekter som rammer reelt syke mennesker.

Redigert av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

10 KOMMENTARER

  1. Ja, jeg har også lurt på hva som vil bli konsekvensen av at NAVs ansatte står ansvarlig for å avgjøre hvem som har krav på sykmelding og hvilke behandlingstilbud klienten skal motta samtidig som de også har ansvaret for å spare staten penger ved å få flest mulig i arbeid. Det ser ut til at “arbeid som terapi” er blitt det mest logiske svaret. Jeg ble sjokkert av språket NAV brukte i utlysningen av en konkurranse for psykologer som ønsker å tilby terapi til mennesker som faller i NAVs kategori “lettere og sammensatte psykiske lidelser”. Det viser tydelig det maktskifte som diskuteres i artikkelen her. Jeg mener psykologer har en etisk plikt til å følge med på disse endringene og ta til ordet for pasientenes rettigheter. Les mer på mitt blogginnlegg http://dinpsykologonline.wordpress.com/2012/02/02/har-sykmeldte-plikt-til-a-ga-i-terapi-og-bli-friskmeldt-innen-tidsfrist/.

  2. Så lenge det ikke får konsekvenser for NAV,eller saksbehandler,vil endring av NAV til brukernes beste,neppe skje,eller ta lang tid.Det bør innføres en navskadeordning og navombud snarest.På den måten vil de skader,helsemessige og økonomiske,som skyldes feilbehandling i navsystemet,bli en målbar faktor.I dag må ingen i navsystemet stå til ansvar når feil/mangelfull saksbehandling ødelegger brukernes helse og økonomi.

  3. Jeg syns du tar opp svært viktige ting i de to artiklene om nav. Har selv tenkt på nettopp gamle-måten å støtte en som ikke klarer seg selv (storfamilie, dugnadsånd, venner) vs velferdssystem-måten. Den ansiktsløse hjelpen, som heller blir en slags forvalter folk står i et negativt avhengighetsforhold til, enn en hjelp. Jeg har stått nær flere som har vært under nav, og positive historier hører til unntakene. En av disse personene måtte jeg hjelpe ut av sterk suicidal tankegang etter et besøk på nav. Etter den erfaringen ser jeg det ikke som umulig at nav kan være en bidragsyter til at enkelte tar/forsøker ta livet sitt.

    Men hva/hvem ER nav? Et stort uhyre, et monster med et navn på tre bokstaver? Iallfall et hat-objekt for mange. Men jeg undrer meg mye over hvem som er “the bad guy” her, for jeg har også snakket med ansatte i slike jobber (i nav/attføringsbyrå) som blir utbrent av å kjenne seg klemt mellom klientene og systemet.

    Det virker på meg som navs største organisatoriske problem, er at den ikke gir rom for å bry seg. Ansatte må lære seg å stenge av sin medfølelse, klare å overse behov og i verste fall gi kalde svar når noen skjelver under trussel om sviktende livsgrunnlag foran de… om ikke de blir utbrendt eller skamfulle, må de tilpasse seg og herdes. Dette grunnet dårlig organisering, tidspress, krav om å være gniten med pengene, mistenksomhet og mistillit satt i system…. I kognitiv dissonans teoretisk stil blir de kanskje også nødt til å rettferdiggjøre sine handlinger gjennom å se ned på sine klienter, eller tenke at de prøver lure de/ ikke fortjener bedre etc.
    Dette er menneskelige mekanismer, desverre, når vi tvinges inn i måter å gjøre ting på som ikke stemmer overens med våre egentlige verdier.

    Om nav ble bygget opp på en måte som ga folk som utdanner seg til slike jobber, som ofte har en opprinnelig intensjon om å hjelpe andre, rom til å puste og se klienten i øya og gjøre sitt beste for å hjelpe, er jeg sikker på at eventuelle ekstra utbetalinger til ‘snyltere’ eller folk som får penger i tide, blir oppveid av alle som slipper tilleggsbyrden av mistillit/skam/pengeangst/dødsangst og som faktisk er motivert til å bli friskere eller komme seg tilbake i jobb, med nav som hjelper.

  4. […] Det finnes en verdensomspennende studie som mener å finne en sammenheng mellom økonomiske nedgangstider og selvmord. Som psykolog og kliniker på et distriktspsykiatrisk senter møter man stadig mennesker i svært vanskelige livssituasjoner. Av og til handler det om økonomi, problemer i forhold til utbetalinger, støtteordninger, saksgang i offentlig forvaltning og opplevelser av et NAV system som ikke ser enkeltindividets behov og fortvilelse. Usikkerhet i forhold til økonomi og problemer i forhold til administrative forhold i livet, er en stressfaktor med stor tyngde. Vi sier ikke at dette nødvendigvis skal settes opp som en selvstendig risikofaktor i forhold til selvmord, men vår kliniske erfaringer forteller oss at mennesker i en sårbar og vanskelig livssituasjon, kan føle seg tiltakende hjelpeløse og utrygge i møte med store byråkratier. I Norge har vi en situasjon hvor NAV øyensynlig har blitt et såpass stort og omfattende system at hensyn til enkeltindividet ikke alltid blir ivaretatt. Dette begrunner vi ytterligere i artiklene Krisen i NAV er dødsalvorlig og Enkeltindividet i NAV- byråkratiet. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here