En kritisk og selvopptatt mor

Rakel blir stadig eldre, føler seg ensom og betrakter seg selv som et offer. Derfor krever hun omsorg fra andre uten tanke for deres behov og følelser - En slags holdningssykdom som ødelegger familien.

Rakel er 64 år og føler seg ensom. Hun synes hun får lite besøk og sitter mye hjemme alene. Når datteren ringer henne for å høre hvordan det går, svarer Rakel på en ganske mismodig måte:

Vel, jeg vet at du er opptatt med barna og jobben. Du har ikke tid til en gammel dame som meg. Selv har jeg viet hele mitt liv til deg. Du skal bare vite hvor mye jeg har gitt opp for å sørge for deg, og nå sitter jeg her helt alene. Hva har jeg egentlig igjen for alt jeg har ofret?

Lisa, Rakels datter, synes det blir vanskeligere og vanskeligere å ringe sin mor. Når hun besøker henne, er det enda verre. Rakel har en tendens til å slenge rundt seg med kritiske bemerkninger. I forhold til sine barnebarn har hun en egen evne til å finne feil og mangler. Enten er de skitne, bråkete, uoppdragen, bortskjemte, forstyrrer henne med høy lyd på TVen og lignende. Rakel setter fingeren på noe hele tiden, og Lisa blir nedbrutt og oppgitt. Likevel vil Rakel at Lisa skal komme oftere.

I tillegg klager Rakel på Lisa sin mann. Hun sier rett ut at han er lat og klager på at han ikke har fast jobb. Hun kan ikke forstå hvorfor Lisa holder sammen med en mann som ikke bidrar med annet enn problemer. Faktum er at Lisas ektemann er fantastisk flink med barna, og har en periode hvor de har blitt enige om at han skal prioritere dette før han finner seg en ny jobb. Rakel mener derimot at menn skal være på jobb og sørge for en stabil inntekt, og dette uttrykker hun på bitende vis. For Lisa er det vanskelig å forholde seg til morens holdninger. Kommentarene sårer henne og anstifter hele tiden en indre uro. Lisa er glad i sin mann og vet at denne følelsen er gjensidig. Han gjør en god jobb hjemme, samtidig som han påtar seg småjobber for å bidra økonomisk til husholdningen. Dessuten tjener Lisa så godt at familien uansett klarer seg greit, og barna stortrives med pappa hjemme.

Det blir stadig vanskeligere for Lisa å ta med seg familien på besøk til Rakel. Barna og ektemannen foretrekker å bli hjemme. Lisa føler at hun blir strukket i alle retninger. Morens meninger og hennes egne følelser er stadig i konflikt, og det skaper en indre forvirring. Ovenfor mannen forsvarer hun sin mor, mens ovenfor moren våger hun ikke å si så mye. Det blir hele tiden vanskeligere å balansere mellom forholdet til moren og mannen, og på hjemmebane krangler de mer og mer.

En dag ringer Lisa og forteller moren at hun kommer på besøk for å bli en hel uke. Lisa kommer alene fordi mannen og barna foretrekker å tilbringe uken ved stranden. Rakel blir svært tilfreds og glad for å ha datteren for seg selv en hel uke.

Så snart Lisa setter sin fot innenfor dørstokken, begynner moren å forvente oppvartning. Siden hun er så innstilt på å bli ivaretatt av datteren, legger hun ikke merke til at Lisa har det veldig vondt. Lisa står faktisk ovenfor et samlivsbrudd, noe moren ikke ser fordi hun har fokus på seg selv. Hun forventer at Lisa stiller opp hele dagen, og dermed finner ikke Lisa en anledning til å fortelle om skilsmissen før helt på slutten av uken.

Moren reagerer med tilfredshet på Lisas sørgelige budskap. Lisa snakker litt om barna som nå er 9 og 12 år. De har selv uttrykt at de ønsker å bo hos sin far, men Lisa er ganske sikker på at hun vil få omsorgsretten siden hun tjener mest penger. Rakel virker fornøyd med datterens valg, og tenker at hun endelig kan få datteren tilbake for godt. Men da forteller Lisa at hun har planer om å flytte utenlands for en periode på 2 år.

Utenlands! Hvorfor det?” utbryter Rakel.

Jeg trenger tid til å tenke. Du fortalte meg hele tiden at han ikke var god nok, og etter hvert begynte jeg også å føle det sånn. Den siste tiden har vi kranglet mer og mer, og i forrige uke fortalte han at han ikke elsket meg mer. Han sier at jeg har blitt akkurat som deg. Han opplever at jeg er krevende og selvsentrert. Barna velger ham fremfor meg. Jeg vet ikke en gang om de liker meg mer. Da jeg oppdaget at barna trekker seg unna, skjønte jeg plutselig at jeg er i ferd med å bli som deg. Du har alltid terpet på hvor mye du gjør for andre, men faktum er at du ikke gir andre annet enn skyldfølelse og krever at de skal ta vare på deg. Du er egoistisk. Du ser bare deg selv. Jeg er red for å bli ennå mer som deg, derfor vil jeg vekk.

Rakel er sjokkert. Etter alt det hun har gjort for sin datter ender hun opp med den verste utakknemlighet. Hun blir sittende helt perpleks, uten å få frem ett eneste ord.

Hva er problemet?

Rakel er fanget i et livsmønster som er etablert gjennom årenes løp. Hun har blitt vant til å betrakte seg selv som offeret, og derfor krever hun oppmerksomhet fra andre uten tanke for deres behov og følelser. Hun er konstant kritisk og negativ ovenfor sine nærmeste, og hun binder datteren til seg gjennom en blanding av kritikk og skyldfordeling. Hun er ulykkelig, og hun forventer å bli tatt vare på selv om hun sprer sin egen ulykkelighet ut på andre gjennom sårende bemerkninger og harde ord.

I sine yngre dager var Lisa flinkere til å ignorere morens bemerkninger samtidig som hun unngikk mye av morens misnøye ved å opptre på en lydig og oppofrende måte. Lisa var en mønsterelev på skolen med gode karakterer, og hun etterlevde morens forventninger så langt det lot seg gjøre. I barndommen var Lisa mye sammen med sin mor. Moren hadde få venner fordi hun ofte mente at andre mennesker ikke var gode nok, intelligente nok eller ikke passet for hennes selskap. Hun likte aldri datterens venner heller. På mange måter kan vi si at Rakel lider av en slags ”holdningssykdom”. Det dreier seg om en holdning som har hindret henne i å åpne sitt hjerte og sinn for nye mennesker og nye situasjoner. Siden Lisa alltid har føyet seg etter sin mor, har moren sjelden opplevd å bli satt på plass – før nå.

Nå, som Rakel føler seg gammel og innskrenket, fortsetter hun å kontrollere tilværelsen ved å opptre dømmende og negativt. Faktisk er det slik at Rakel har blitt mer og mer innbitt med årene. Det er som om kampen for å tvinge verden til å ha omsorg for henne blir mer og mer intens etter hvert som hun selv blir eldre og skrøpeligere. Og på sett og vis fungerer denne strategien. Lisa er blant dem som lenge har gjort sitt ytterste for å tilfredsstille henne krav, men nå setter også hun endelig grenser for morens urimelige oppførsel.

Rakel klarer ikke å se hvordan hennes væremåte påvirker andre. Hun ser ikke hvordan hun sårer og trykker andre ned med sine harde ord. Hun har selv et stort behov for å bli sett, og det gjør henne navlebeskuende og blind for andres behov. Selv når datteren står ovenfor et samlivsbrudd, har hun ikke overskudd til andre enn seg selv.

Lisa har ikke tatt til motmæle mot morens holdninger. Gjennom årenes løp har morens negativitet også blitt en del av Lisa. Naturlig nok vil barn farges av foreldrenes holdninger, og det er gjennom foreldrenes øyne barnet lærer å kjenne verden. En form for sosial arv har sørget for at Rakels nedslående og selvsentrerte fokus har avleiret seg i Lisa. Det fører til at Lisa ikke klarer å glede seg over alle de positive sidene ved sitt ekteskap, men henger seg opp i det negative. Samtidig blir Lisa eksplisitt farget av morens meninger, og etter hvert tenker hun at mannen er nødt til å tjene penger for at ekteskapet skal bestå. Slik undergraver hun betydningen av relasjonen til fordel for et slags ”prinsipp” som dypest sett stammer fra moren: ”Mannen skal tjene penger, hvis ikke er han udugelig.

Gradvis ser Lisa seg selv i sin mor, og blir skremt av likhetene. Dermed bestemmer hun seg for å flytte langt av sted for å skape avstand og gi seg selv tid til å tenke. Hun oppdager at hun ikke klarer å se klart når morens perspektiv hele tiden står i veien. Hun føler seg tung til sinns og ulykkelig, akkurat som sin mor. Hun føler ikke at hun er elsket og synes ikke at noen setter pris på henne, akkurat som sin mor. Dette skjer selv om Lisa gjennom hele livet har sverget på at hun ikke skal bli som sin mor.

Dessverre er det slik at moren stjeler Lisas energi og setter datteren i et slags ”psykisk underskudd”. Datteren forsøker å tilkjempe seg tiltrengt støtte og oppmerksomhet fra sin familie, men bruker morens egosentriske strategier, noe som ødelegger hennes relasjon til andre mennesker. Resultatet er ensomhet blandet med en følelse av urettferdighet og svikt.

Det at barna foretrekker sin far fremfor henne, var sannsynligvis det som fikk Lisa til å innse at noe var fryktelig galt. Hun så at barna trakk seg unna, unngikk å være alene med henne, og ønsket seg ferier hvor hun ikke var med. De gikk til sin far med alle sine problemer og behov, noe hun tidligere hadde innfunnet seg med siden hun var så travel med jobb og så videre. Nå ser hun at det kjølige forholdet til barna ikke bare dreier seg om jobben eller hennes tid borte fra hjemmet, men om måten hun er på. Hun husker den gangen hun var sengeliggende fordi hun hadde forstuet ankelen. Da krevde hun at barna skulle være i nærheten hele tiden, og hun forlangte at de forsaket fotball og lek til fordel for henne. Hun husket at skolen hadde klaget på barnas oppførsel i en bestemt situasjon, og hun hadde automatisk kjeftet dem huden full uten å sjekke fakta. Hun var ikke til stede for barna på en innlevende måte, og dermed klarte hun ikke å se dem og deres behov.

Hun hadde hele tiden en følelse av å gi masse uten å få noe tilbake, men så oppdager hun at det egentlig stiller seg motsatt. Hun krever og kjefter uten tanke for andres behov, og resultatet er at ingen trives i hennes selskap. Mannen hennes har ikke forlatt henne, men det er først og fremst fordi han ikke klarer å være uten sine barn.

Lisa må innse at hun innerst inne beskylder sin mor, og at dette plasserer henne i en offerposisjon. Følelsen av å være urettferdig behandlet og ignorert blir en gjennomgående følelse som utspiller seg i stadig flere relasjoner. Den har sitt utspring i morens jerngrep, men er nå i ferd med å forpeste Lisas liv. Hun blir som sin mor. Hvis det skal skje en forandring, må Lisa selv ta ansvar for dette. Så lenge hun lever på en følelse av å være offeret, vil situasjonen låse seg mer og mer. Hun er nødt til å ta ansvar for å skape endringer i seg selv.

Rakel har ikke levd et tilfredsstillende liv, og Lisa er i ferd med å falle inn på samme vei. Når foreldre sliter med underskudd, bitterhet eller andre ”holdningssykdommer”, er det lett for at dette smitter over på barna, men det trenger ikke å være sånn. Lisa er nødt til å arbeide vider med å skape mer bevissthet og innsikt i hvordan hun selv oppfører seg og hvordan det henger sammen med hennes relasjon til moren.

Lisa har levd store deler av sitt liv i skyggen av morens holdninger. Det representerer en uhyre sterk påvirkning som kan ødelegge modning og sunn vekst. Hva Lisa bør gjøre er ikke så lett å svare på, men sannsynligvis hjelper det lite å kritisere moren og deretter forlate henne. Lisa kan ikke endre sin mor, men hun må innta rollen som aktiv agent i egne atferdsmønstre og stadig være oppmerksom på egne holdninger og hvordan hun selv påvirker sine medmennesker. Kanskje bør hun gi ekteskapet en ny sjanse og virkelig se hvordan mannen og barna hele tiden bygger og vedlikeholder kjærlige relasjoner seg imellom.

Hvis Lisa lærer seg ”livets kunst” og vinner tilbake fortrolighet og nærhet til sin familie, kan det hende at nye og mer ”hjertevarme” livsanskuelser ”smitter” over på moren. Psykisk forandring handler veldig ofte om å øke bevisstheten om seg selv og sine relasjoner, og på bakgrunn av større innsikt skape nødvendige endringer i eget liv. På den måten kan man få nødvendig balanse i seg selv, noe som videre gjør en mer fleksibel og ”moden” i relasjon til andre.

Hvis Lisa ikke klarer å bearbeide seg selv på denne måten, risikerer hun å bli mer og mer bitter, selvmedlidende og skyldbetynget – Med andre ord: Alt det hun ikke vil være.

Hvis hun derimot klarer å ta ansvar for eget liv og holdninger, kan hun frigjøre seg selv fra destruktive bindinger til moren og skape ny varme i relasjonen til familien. Deretter kan hun kanskje bli den personen moren trenger for å endre sine nedslående innstillinger til livet. Det er de sterke, emosjonelt ansvarsfulle og selvbevisste menneskene som med sitt rause nærvær kan forandre andre. Det handler ikke om at man aktivt skal forsøke å forandre andre, blidgjøre andre eller oppfylle deres krav, men om en subtil forandring som spres til andre i kraft av sterke menneskers indre ro.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

6 KOMMENTARER

  1. Takk for en interessant artikkel. Hørt om familiekonstellasjoner ? Mulig metode for å bryte slike negative mønster.

  2. Liker! :)

    Har akkurat hatt det samme forholdet med min mor. Hennes holdninger har dessverre smittet over på meg, og ført til at jeg er veldig streng med meg selv og mot andre, som igjen har ført til at jeg har ingen venner og sliter å leve opp til mine egne idealer.. (Eller er det mine egne idealer?)

    Har tenkt på og hatt lyst til å bryte mønstrene mine i over et år nå, men har ingen anelse om hvordan. Jeg har bedret meg litt, blitt litt mer avslappet osv.. Men fortsatt er jeg veldig slem med meg selv, og blir automatisk de mot andre når jeg blir stresset.. :( DA HATER JEG MEG SELV. HVORFOR KAN JEG IKKE HA KJÆRLIGHET TIL MEG SELV OG ANDRE?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here