Se hele videoen her
Er du sur? Det spørsmålet er ubehagelig å bli stilt. Om ikke man var sur fra før, så blir man det gjerne av denne typen spørsmål. Det er som om den andre har avslørt vår sinnsstemning, og kanskje vi har forsøkt å holde den skjult så godt vi kan, både for oss selv og andre. Da er det irriterende å bli konfrontert. Det kan også hende at vi ikke var i kontakt med en slags psykisk misstemning i oss selv, men blir det når det påpekes. Hvis vi er i dårlig humør, men later som om vi ikke er det, synes det i ansiktet vårt, og de som kjenner oss godt vil merke det – Ofte i kraft av en slags magefølelse.
En annen ting som gjør meg litt sur, er andre folk som aldri er sure. Jeg blir rett og slett litt irritert av nådeløst blide menneskene som ser verden gjennom rosa briller. Jeg forstår ikke hvordan de kan smile så mye, og jeg mistenker at det ikke er helt ekte. Det kan hende at jeg har rett i det, men det finnes nok også mennesker som er høyere på positive følelser enn meg, og da er muligens irritasjonen en sekundærfølelse hos meg som skjuler en mindre attraktiv følelse av misunnelse.
Men som sagt så har jeg også rett i en del tilfeller. Noen har forspist seg på vulgær positiv psykologi og tror at livet blir bedre bare man smiler så hardt man kan – «Fake it til you make it»-ideen. Ofte kan en slik holdning kreve en massiv undertrykkelse av følelser med en litt annen og mindre attraktiv valør. Tvunget optimisme hjelper ingenting, og å unngå negative følelser ved å tvinge frem et smil og tenke positivt – selv om det er en vanlig strategi – har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte.