Falske historier vi forteller om oss selv

Vi lager historier om oss selv hele tiden. Historiene er ikke alltid sanne, men de gir oss en følelse av sammenheng. Historiene vi forteller er bestemmende for livet vi lever. Kvaliteten på disse historiene kan avgjøre om vi lever et godt liv eller ikke. Historiene blir toneangivende for hvordan vi vurderer oss selv, vår egen verdi, kompetanse og potensial.

«Så snart vi kler noe i ord, gjør vi det på forunderlig vis fattigere. Vi tror vi har dukket ned på de store avgrunnsdyp, og når vi kommer opp til overflaten igjen, har vanndråpen som drypper fra våre bleke fingerspisser ikke lenger noen likhet med havet som den stammer fra
– Maurice Maeterlinck

I denne artikkelen presenteres et videoforedrag om utviklingen av Selvet, og spesielt med fokus på teoriene til den amerikanske psykiateren Daniel Stern. Stern beskriver såkalte utviklingslinjer i tilblivelsen av menneskets Selv, og blant de linjene som interesserer meg mest, er de som handler om utviklingen av språk, selvbevissthet og det «narrative selvet».

På den ene siden kan vi si at alt det vi kan gi et språk, kan vi også gjøre synlig og begripelig. Psykoterapi handler i stor grad om å sette ord på følelser og indre dynamikker. Når vi opplever hjertebank og angst, og det ikke er noen grunn for slik uro, vil terapien dreie seg om å belyse den malplasserte følelsen ved å gi den et språk og sette den inn i en forståelig kontekst. Kanskje har vi angst i en bestemt situasjon fordi den minner oss om tidligere traumer, og før vi setter ord på denne sammenhengen, vil følelsen først og fremst manifestere seg som kroppslig ubehag – Et symptom. I det vi ser sammenhengen mellom tidligere erfaringer og nåtidens reaksjoner, kan vi ofte klare å dempe følelsesmessig ubehag. Gjennom språket kan vi løfte smerten fra kropp (hjertebank) til innsikt. Dette er en fantastisk kvalitet ved språket. Vi kan også bruke språket som hjørnesteiner i våre beskrivelser av alt fra fantasiverdener til steder på andre siden av kloden.

Hva mener den belgiske poeten Maurice Maeterlinck når han skriver at det vi setter ord på blir fattigere? Dette er også et viktig poeng. Språket kan åpne verden for oss og gjøre det som tidligere var utenfor vår horisont synlig. Samtidig kan språket binde verden til en bestemt forklaring, som kanskje ikke er helt presis. I forhold til psykologi er dette et sentralt poeng. Hele tiden lager vi historier om oss selv og hvem vi er. Vi «skravler» til oss selv omtrent hele tiden, selv om vi ikke alltid hører etter. Noen har en indre stemme som er positiv, mens mange av oss har også en kritisk røst som gjør oss usikre i flere situasjoner enn nødvendig. Det «narrative Selvet» forteller oss hele tiden hvem vi er. Det skriver vår egen selvbiografi, og hvordan denne selvbiografien vinkles, får innvirkning på hvordan vi forstår oss selv, vår verdi og vårt potensial her og nå og i fremtidige situasjoner.

Problemet med «historiene vi forteller om oss selv» er at de sjelden representerer «virkeligheten» på en særlig korrekt måte. Hukommelsen vår fungerer for eksempel slik at den får med seg bruddstykker og enkelte momenter her og der. Alt som foregikk i tiden mellom øyeblikksbildene i hukommelsen, er noe som fylles inn av det narrative selvet. Vi kan ikke huske hva som har skjedd, men det narrative selvet lager en plausibel forklaring som gir en følelse av sammenheng. Det viktigste er altså at vi føler sammenheng; Vi har en fortelling om hvem vi er som virker plausibel. Om fortellingen reflekterer virkeligheten på en passe korrekt måte, er mindre viktig. Dessuten vet vi ikke så mye om virkeligheten slik den var, ettersom hukommelsen vår ikke fungerer som et videokamera. Og selv om hukommelsen fungerte prikkfritt og fotografisk, hadde det ikke hjulpet oss. For å forstå hva som skjedde på et bestemt tidspunkt, må vi ha med konteksten, subtile mellommenneskelige bevegelser og tusenvis av andre faktorer som igjen er noe vi bare kan tolke oss frem til.

Når alt kommer til alt, kan vi ikke vite hvem vi er, men de fleste av oss velger å høre på det narrative selvets oppsummeringer. Da er det avgjørende hvilken type fortellerstemme som lager historier. Dersom vi har opplevd mye kritikk og lite omsorg fra viktige mennesker gjennom livet, kan det påvirke fortellerstemmen i det «narrative selvet». Mange av oss lever et liv med en stemme som stadig repeterer at vi ikke er gode nok, ikke klarer nye utfordringer like godt som andre, at vi er undermåls eller mindre verdt enn andre personer. Når dette er grunntonen i den delen av vårt psykologiske liv som gir farge, verdi, stemme og språk til det vi presenterer som «oss selv», er det sannsynlig at vi lager en historie som er mye tristere og vanskeligere å leve med enn nødvendig.

Jeg jobber med mennesker som sliter med et «narrativt selv» som skriver deres selvbiografi på en dyster og negativ måte. Fortellingene blir bestemmende for deres identitet og alt de tror de kan få til og oppnå senere i livet. Det kalles gjerne en selvoppfyllende profeti. Mens språket kan gi oss forståelse for det vi ikke kunne se eller forstå fra før, kan det også binde oss til selvbeskrivelser som gir grobunn for et miserabelt liv.

Kanskje er det slik at de som lever best har en lystigere livsskribent i det «narrative selvet». Siden vi aldri kan avgjøre hva som rent faktisk er sant, er det viktigste at vi lager fortellinger som er gode å leve med. I en viss forstand kan man se for seg at dette er psykoterapiens vesen: Det handler om å revirdere fortellingene vi har om oss selv, skape nye sammenhenger og justere verdien slik at vi kan leve godt med oss selv her-og-nå og i morgen.

Videoforedrag i utviklingspsykologi 11. time

Her et videoforedrag som er inne på noe av det samme jeg har beskrevet i teksten. Dette er et opptak fra Universitetet i Agder fra februar 2017.

Stikkord fra forelesning: Daniel Sterns teorier

 

  • Han ser om sin egen forskning at den er empirisk, utviklingspsykologisk og psykoanalytisk.
  • Den første som gjør tilnærmingen mellom det kliniske barnet og det observerte barnet.
  • Han fokuserer på normalutvikling.
  • Dataene er basert på video opptak. Han er opptatt av indre og ytre reaksjoner hos barnet, og han ser på samspillet barnet bringer inn i kontakten.
  • Utviklingslinjer, ikke faser eller avgrensede trinn

 

Det Gryende Selvet (0-2 måneder)

Daniel Stern beskriver selvet i ulike stadier. Det første er det gryende selvet.

  • 0-8 uker
  • Kjenner mor etter tre dager.
  • Sansende selv som organiserer relasjonen mellom ulike sanseopplevelser: Amodal persepsjon: sammenholde eller synkronisere ulike sanseinntrykk
  • Vitalitets følelse blir skilt fra kategoriske følelser som sinne, frykt, glede og lignende.
  • Vitalitetsføleser er ikke atskilt fra andre følelser, men sier noe om kvaliteten på følelsen (toner). De sier noe om hva følelsen gjør med oss.
  • Omsorgspersonen har følelser som overføres i omsorgssituasjoner.
  • Matchen mellom de som samspiller bestemmer hvorledes form den får.

Kjerne selv (fra 2-3 måneders alder)

  • Kjerneselvet beskrives som et fysisk selv hvor mening og sammenheng knyttes til kroppslig atferd og erfaring.
  • Selv-agens – Opplevelse av å ha effekt og kunne påvirke omgivelsene.
  • Selvregulerende annen – Opplvelese og internalisering av at følelsesmessig regulering er knyttet til samspillet med en annen.
  • Indre representasjoner – hukommelsessystemer eller mentale skjemaer konstruert fra faktiske samspillsepisoder. Ligner det Bolwby kalte indre arbeidsmodeller.

Subjektivt selv

  • Siste halvdel av første leveår
  • Barnet opplever at den andre reagerer på barnets «indre verden»
  • Intersubjektiv kommunikasjon: evnen til å dele oppmerksomhet, intensjoner og følelser med en annen
  • Affektinntoning – Følelseskommunikasjon, formidler empati på en kroppslig måte vis samstemt rytme, intensitet og varighet i uttrykket.
  • Sosial referering

 

Det verbale selv

  • Delt erfaringsverden
  • Språket både åpner og binder verden
  • Språket kan bli fattig og ikke formidle det førspråklige selvdomene på en tilstrekkelig måte- splittelse og fremmedgjøring.
  • Språket kan få status som alt som er «sant og virkelig»
  • Språket kan forvrenge og manipulere opplevelser – Falsk selv.

 

Det narrative selvet

  • Rekonstruert personlig erfaring i en selvbiografisk fortelling – «historien om meg»
  • 3 års alder
  • Se og fortolke sammenhenger i menneskets handlinger

 

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here