Familier med rigid rollefordeling

Rigide rollegrenser betyr at medlemmene i familien har fått tildelt forskjellige roller som de ikke kan unnslippe. Det kan hemme både familien og individet med hensyn til selvrealisering, identitetsdannelse og vekst.

I noen familier blir den enkelte tillagt en bestemt rolle. Slike roller kan være utviklende og utfordrende for individet, men fastlåste rollemønstre i en familie kan også hemme både familien og enkeltindividets muligheter for utvikling og vekst. I denne artikkelen skal vi se litt på hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak familier hvor familiemedlemmene på sett og vis fanges av bestemte forventninger og roller som begrenser livet og hindrer selvrealisering. Den kjente familien, Soprano, tjener som et eksempel på en familie som sliter med psykisk ubehag som følge av ganske rigide relasjonsmønstre.

“Bygdedyret”

I små samfunn hender det at det oppstår et fenomen som kalles for bygdedyret. Det er et slags usynlig udyr som skaper en viss uro og misstemning i lokalsamfunnet. Psykologisk sett forstår man gjerne bygdedyret som en samling uakseptbale følelser, impulser og stilltiende konflikter mellom menneskene som ingen vil erkjenne eller snakke om. De følelsesmessige problemene blir derfor diffuse og vanskelige å definere, og får å gi problemene et ansikt, snakker man om bygdedyret. I familier kan man se den samme tendensen. Det er på sett og vis et psykologisk ubehag som ligger i relasjonen mellom familiemedlemmene, men som ingen våger eller klarer å sette ord på. I slike sammenhenger hender det at de uakseptbale følelsene blir plassert hos ett av medlemmene, som på den måten blir ansiktet på familiens problemer.

Familiens klovn

I en familieterapeutisk prosess oppdaget vi at den yngste jenta i familien fungerte som familiens klovn. ”Det er typisk Lisa,” ble det sagt hver gang noe ble gjort feil eller ble oppfattet som dumt og latterlig. Lisa levde rollen som klovn. Hun kom til å oppfatte seg selv som mindre flink enn de andre, og på den måten ble ”følelsen av å ikke være god nok” lagt på Lisas skuldre. På skolen, og i livet for øvrig, hadde Lisa alltid en slags subtil opplevelse av å være dummere enn andre. I virkeligheten var hun svært intelligent og sannsynligvis talentfull på en rekke områder, men talentene og de gode egenskapene ble ikke utviklet, fordi Lisa hadde en fastgrodd oppfattelse av å være ”indisponert og dum”. Så lenge de andre i familien kunne se seg selv som bedre enn Lisa, slapp de selv ”fri” for den ubehagelige følelsen av å ”ikke være gode nok”.

Rigide rollegrenser

På lignende måte kan familier tillegge enkeltmedlemmer bestemte roller. Individet blir på sett og vis presset inne i disse rollene uten at man bevisst sett legger merke til at det skjer. Når dette foregår over tid, vil individets selvoppfattelse bli farget av den bestemte rollen, og det kan i verste fall hemme vedkommendes muligheter til å realisere seg selv.

Eksempler på slike subtile rollemønstre, kan være forsterkede konvensjonelle kjønnsroller som betyr at visse oppgaver, rettigheter, sosial status etc. er knyttet til biologisk kjønn. Når familien belemres med en form for dysfunksjonell forvaltning av følelser og konflikter, kan det også hende at det blir fastlagt hvem som skal føle forskjellige følelser, hvem som skal dele ut straff, hvem som bestemmer eller hvem som skal være familiens sorte får og så videre.

Når familier ikke klarer å snakke om de mellommenneskelige konfliktene og følelsesmessig ubehag på en åpen måte, hender det at rigide rollemønstre blir løsningen. Familien slipper å ta innover seg vanskelige temaer, men det går ofte utover enkeltindividets muligheter for å utfolede seg og utvikle sine egenskaper i konstruktive retninger. Et eksempel på en familie som undergraver emosjonelle behov gjennom et fastlåst kjønnsrollemønster, er Sopranos.

Sopranos

Sopranos er en prisbelønnet amarikans TV serie som ble vist i USA i perioden mellom 1999 og 2007. Serien handler i hovedsak om familiefaren og mafiasjefen Tony Soprano og de problemer han må hanskes med, både på hjemmebane og i rollen som sjef over en gjeng svært maskuline menn i New Jerseys mafiamiljø. Det viser seg at Tony blant annet sliter med panikkangst som følge av et komplisert forhold til sin hensynsløs og egosentrisk mor. I sitt daglige virke tilintetgjør han alle de som måtte stå i hans vei, mens denne strategien ikke kan benyttes mot hans egen mor. Dermed hoper det seg opp en rekke emosjonelle konflikter som ikke finner sin løsning.

Et ambivalent forhold til mor, preget av en kaotisk blanding av sinne, underkastelse og skyld, rulles opp og gir mafiabossen et litt uvant ansikt. Gradvis angriper disse indre konfliktene ham i form av angst og panikkanfall, hvorpå han oppsøker en psykoterapeut. Kanskje kan man si at terapeutens mål er å løse Tony fra et mønster hvor han undergraver sine sårbare sider ved å ha makten. Hans rolle er alfamale i flokken, og det betyr at sårbare følelser må unnvikes for å beholde sin posisjon i et maskulint miljø. Prisen han betaler er et undertykt følelsesliv som kommer til uttrykk i panikkangst. Hans dominante væremåte preger også hans forhold til sin sønn, mens hans datter og kone forøker å frigjøre seg fra kvinnens underdanige plass gjennom ulike typer opprør. På sett og vis forsøker de å erobre sin selvstendighet som kvinne i et moderne Amerika, men serien viser at fastlåste rollemønstre er vanskelig å bryte.

Psykologisk sett kan det virke som om Tony har vokst opp med en selvsentrert mor og en tyranniserende far (også mafiaboss). Tony går i psykoterapi og i noen av sesjonene får vi et innblikk i Tonys barndom. Vi får et bilde av en turbulent oppvekst med få trygge holdepunkter. For å overleve usikkerheten, kan det virke som om Tony har tatt etter sin far og sørget for å være på toppen av rangstigen for å dempe utryggheten: Når han har makten, kan ingen ta ham eller komme så nært innpå at de avslører hans sårbarhet. På den måten blir det psykologisk viktig for Tony å beholde sin maktposisjon, men det betyr også at han må holde følelser og emosjonelle konflikter på avstand, og det resulterer i angst. I familien betyr denne rollefordelingen at hans sønn også kommer i konflikt. Sønnen vil aldri kunne vinne over sin far, det kan ikke Tony tillate, men han høster heller ikke farens respekt hvis han bøyer seg og gir etter. Sønnen er låst i en ganske umulig posisjon, noe serien viser på en mesterlig måte utover i de siste sesongene.

I boken The Psychology of the Sopranos: Love, Death, Desire and Betrayal in America’s Favorite Gangster Family, gir den velrenommerte psykiateren Glen O. Gabbard (2002) en innføring i ”Sopransos psykologi”. Han har dessuten uttalt at ”så godt som alle av de fire hundre amerikanske filmene med psykiatri og psykoterapi som tema, lyver, fordreier og mytologiserer. Vi terapeuter har ventet svært, svært lenge på noe som ligner litt på det som skjer på våre kontorer.” Sopranos får altså gode skussmål hva gjelder autensitet i forhold til psykoterapi. Jeg nevner serien her fordi den også har veldig mye annet å by på. I denne sammenhengen er den et eksempel på en maskulin og til dels kjønnsdiskriminerende livsorientering som skaper ulike typer problemer for familiemedlemmene. I Tony sitt virke som mafiaboss finner vi en organisasjonskultur bygd på maskuline og til dels truende sjefer som forlanger total lojalitet fra sine undersåtter i bytte mot beskyttelse, status (fundert på fryktsomhet) og visse goder fra det kriminelle utbytte. I moderne tid kan dette fremstå som primitivt og umodent. En rigid rollefordeling sørger for en helt bestemt maktbalanse, og det undergraver individets frihet og muligheter. Vi ser at omkostningene er store, og serien er svært interessant fordi den også fokuserer på Tony og familien i et psykologisk perspektiv.

Kilder

Gabbard, Glen O. (2002). The Psychology of the Sopranos: Love, Death, Desire and Betrayal in America’s Favorite Gangster Family. The Perseus Books Group.

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Alle familiermedlemmer har tar vel sin rolle om det er rigide rollefordelinger eller ikke. Et barn reagerer ikke likt i en familie. Om man har en form for oppdragelse så kan det ene barnet reagere fordelaktig på den, og et annet barn på en helt annen måte.’
    Jeg ser godt hva den rigide rollefordelingen kan forårsake. allikevel ser jeg også mange andre konstelasjoner i en familie som kan være like så ødeleggende, Jeg tror vi alltid vil alltid finne et barn av en familie som har fått problemer pga oppdragelsen eller dens rolle i familien.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here