Fanget i egen virkelighetstunell

Hjernen er en dirigent som tolker nye opplevelser i lyset av tidligere erfaringer og kulturelle føringer. Vårt eget fortolkningsapparat begrenser vår opplevelse og forståelse av oss selv og verden.

Jeg satt ved middagsbordet og stirret ut i luften. Min datter på fire år spurte hva jeg tenkte på, og jeg svarte at jeg tenkte på henne. Hun kikket spørrende på meg og lurte på om hun var inni hodet mitt. ”Ja, du er vel for så vidt det…” svarte jeg. Hun tenker seg om og innvender at det må være feil, for ”jeg er her ute.” Denne lille passiaren ved middagen forteller noe viktig om det å være menneske.

Fireåringens underfundige spørsmål minnet meg om boken Our knowledge of the external world (1914, denne ut. 1993) hvor Bertrand Russell reflekterer over forholdet mellom virkeligheten og våre mentale modeller av virkeligheten. I forlengelse av Russell kan man argumentere for at mennesket har to hoder(!) Vi har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap. Men hva er forholdet mellom vår egen modell av virkeligheten og den egentlige virkeligheten? Nettopp det er det intrikate spørsmålet som har hjemsøkt vestens filosofi gjennom uminnelige tider.

Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ”ytre virkelighet” som vi lager bilder eller modeller av i vår ”indre opplevelsesverden”. Vi ser verden gjennom en bestemt linse, og våre perspektiver skjærer verden i et bestemt snitt. Vi tolker oss selv og våre omgivelser på bakgrunn av våre tidligere erfaringer, kulturelle føringer og våre tidligste relasjoner blir ofte en slags mal på hvordan vi omgås våre medmennesker senere i livet. Vonde erfaringer, kritikk, mobbing eller omsorgssvikt kan etablere et ”psykisk fortolkningsapparat” preget av frykt, usikkerhet, skepsis, vaktsomhet, negativitet, tilbaketrekning og generelt sett lav selvfølelse. Et slikt ”psykisk operativsystem” avstedkommer symptomer og frarøver oss muligheten til selvrealisering og positiv vekst.

Når den psykiske programvaren er skadet av snevre ideologier, fordervet tankegods, vonde erfaringer eller uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Vi må gjøre våre tankemønstre, relasjonsmønstre og følelser om til objekt for vår egen analyse. I en slik prosess kan vi skape såpass mye ”avstand til oss selv” at vi makter å innta et romsligere perspektiv. Som psykoterapeut er det slik jeg forstår selvutvikling.

Det er ikke lett å installere ny programvare i sin egen hjerne, men det er heller ikke umulig. Å endre sine kjerneskript, grunnleggende leveregler, livsperspektiver, selvoppfattelse eller holdninger (avhengig av hva man vil kalle det), kan være en strevsom og utfordrende prosess. Poenget er at vi blir nødt til å forlate våre vante mønstre, og da befinner vi oss plutselig i en litt ukjent situasjon, og det kan være ganske angstprovoserende. Dermed er det lettere å beskytte sin virkelighet mot utfordrende innspill, men Søren Kierkegaard påpeker at vi må våge å miste fotfeste for ikke å miste oss selv. Som klinisk psykolog er det dette jeg jobber med til daglig.

I videoen under snakker jeg mer om psykisk helse og det jeg her kaller virkelighetstuneller. Kan vi endre oss selv ved å endre vår oppfattelse? Vi er hele tiden med på å konstruere våre egne virkelighetstunneler, og hva skjer når vi lever i en tunell som er alt for trang?

Everyone sits in the prison of his own ideas. A human being is a part of the whole called by us “Universe,” a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest- a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.” – Albert Einstein

Relaterte artikler

Hjernens operativsystemInn i psykens operativsystem

Når psykens operativsystem er skadet av vonde erfaringer, må vi begynne å analysere vår egen programvare. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker.

 

 

menneskets-psykeDestruktiv programvare i hjernen

Lars sin «psykiske programvare» forteller ham at han er mindreverdig og uinteressant. Han lever i pakt med sine destruktive følelser og tanker om selvmord uten å se at nye opplevelser farges av fortidens traumer.

 

 

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt

”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

selvrefleksjonLivreddende (selv)innsikt

Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det?

 

Kilde

 

Russell, Bertrand (1993). Our Knowledge of the External World: As a Field for Scientific Method in Philosophy. Routledge, reprint edition.

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here