Intellektualisering

Den kjedelige mannen snakker om seg selv i generelle vendinger. Han bruker tredjeperson hver gang det er snakk om følelser og han kan virke fremmed og distansert. Psykisk forsvar: Intellektualisering

Intellektualisering regnes som en psykisk forsvarsmekanisme. Det vil si at personen håndterer følelsesmessige konflikter og stressfaktorer ved overdreven bruk av abstrakt tenkning for å unngå urovekkende følelser.

To typer psykiske problemer

Forholdet mellom følelser og fornuft har vært et tema innenfor filosofi og litteratur i uminnelige tider. Som kliniker tenker jeg av og til at det på et helt overordnet plan finnes to ulike former for psykisk lidelse. Den ene handler om sterke følelser som frarøver mennesket kontrollen. Det vil si at personen på sett og vis er i følelsenes vold, handler impulsivt og lever livet på en emosjonell berg- og dalbane. Livet er med andre ord turbulent og personen har lite ressurser til å regulere sine følelser på en adekvat måte. Den andre typen psykisk lidelse er omtrent motsatt. Her finner vi mennesker som ”lever i tankene”. De tenker, rasjonaliserer, vurderer og grubler så mye at følelsene ikke får plass. Det er som om hver eneste lille følelsesmessige bevegelse blir gjort om til gjenstand for analyse, og når vi analyserer følelsene, fratar vi dem samtidig sin kraft. Man kan være glad og ivrig, men med en gang man begynner å vurdere sin ”gladhet” på en skala fra 1-10, kan mange oppleve at følelsenes spontane vitalitet forsvinner. Mennesker som i overdreven grad orienterer seg i takt med tanker og rasjonalitet, kan ofte oppleve at livet virker tomt, meningsløst og flatt. Det er i denne sistnevnte kategorien vi finner forsvarsmekanismen som kalles ”intellektualisering”.

 

Intellektualisering

Intellektualisering er altså et forsvar mot følelser eller impulser, hvor selve ideen som representerer følelsen forblir bevisst, men uttrykkes som en generalisering. Ved å snakke om sitt indre liv på en ”generell måte” skaper man samtidig en distanse til følelsene. Selv om personen snakker om seg selv, virker han på sett og vis upersonlig. Det som skjer er rett og slett at følelsenes kvalitet og driftenes kraft går tapt i personens fremstilling.

Intellektualisering høres ut som et begrep som krever at personen er smart eller særlig klok, men intellektualisering som forsvarsmekanisme stiller ingen krav til intelligens eller kognitive evner. Det er rett og slett en strategi for å minimere eller undergrave følelsenes viktighet og plass i personens emosjonelle liv. Som ved alle de andre forsvarsmekanismene, ser man også intellektualisering hos personer som en psykisk utviklingshemmede eller har en organisk hjerneskade.

 

Slik kjenner du igjen intellektualisering hos andre

 

1 – Det kan være vanskelig å stille personen spørsmål fordi vedkommende svarer med generelle utsagn. Det betyr at han eller hun på finurlig vis unngår å svare på spørsmål av personlig eller følelsesmessig karakter. Man kan forsøke å finne ut hva vedkommende føler i forhold til en begivenhet eller undre seg over hvordan vedkommende reagerte på noe bestemt, men svaret løftes opp på et helt generelt nivå hvor personen selv ”forsvinner i abstraksjoner”. På spørsmålet ”Er du lykkelig?”, kan personen gjerne svare noe slikt: ”Ja, lykkelig… Det kan jo være så mangt”, eller ”Ja, lykkelig. Jeg tror ikke at lykke finnes

2 – Personen vil ofte svare ved å benytte seg av tredjeperson: ”Jeg tror de fleste mennesker ville gjort det samme”.

3- Personen kan ofte stille ”motspørsmål” som kanskje ikke egner seg i en samtale mellom bekjente, men ville høre hjemme i en skoleklasse.

4 – Personens svar vil ofte ha samme kvalitet som et matematisk bevis. Personen kan vie mye oppmerksomhet til små detaljer i sine svar, noe som gjør samtalepartneren utålmodig og gradvis uinteressert.

5 – Personen klarer ikke å snakke om egne følelser uten å søke tilflukt i tredjeperson.

6 – Personen kan ofte reise en rekke ”vitenskapelige” spørsmål i en samtale som hindrer en mer personlig kontakt. Samtalen blir omgjort til en debatt eller en diskusjon.

7 – Det er noe ”livløst” over det personen forteller om ”sitt indre liv” og sine følelser, fordi vedkommende beskriver det subjektive i generelle vendinger: ”Min tristhet var et uunngåelig produkt av mine foreldres ekstreme forventninger og andre opplevelser i min barndom”. Jeg hadde en pasient i gruppeterapi som hadde blitt mye mobbet og trakassert opp gjennom hele sin skolegang, og da jeg spurte ham om dette, svarte han som følger: ”Ja, jeg ble fra tid til annen utsatte for noe negativ oppmerksomhet på skolen”. Svarer var på sett og vis så formelt at alle de følelsesmessige opplevelsene knyttet til mobbingen ble borte.

I følgene vil jeg beskrive en person jeg selv har møtt i gruppeterapi. Han var en hyggelig, veltalende og ordentlig mann på alle måter, men hver gang han snakket om seg selv, var det vanskelig å følge med.

 

Den kjedelige mannen som sluttet å være kjedelig i gruppeterapi

I gruppeterapi snakker vi om at vi speiler hverandre, og det vil si at vi er åpne om hvordan vi ser den andre. I det sosiale livet er vi bundet av sosiale koder som hindrer at vi kan ha en slik åpenhet. I gruppeterapi har vi rammer, trygghet og taushetsplikt som tillater oss å være mer ”ærlige” og åpne i våre tilbakemeldinger til andre. På denne måten kan vi speile oss i de andre på en litt mer ”usminket” måte, og i en slik prosess er det mulig å lære mye nytt om seg selv.

Jeg har selv vært i gruppeterapi mange ganger som ledd i utdannelsen og videreutdannelse som gruppeterapeut, og jeg husker spesielt godt en person (eller ”medpasient”) som jeg syntes var kjedelig. Han var en høflig, snill og omgjengelig person. Han var velkledd og virket ordentlig på alle måter. Det var ingenting som egentlig skulle tilsi at jeg skulle ha et vanskelig forhold til denne gruppedeltakeren, og det hadde jeg heller ikke, bortsett fra at jeg ikke klarte å følge med på hva han fortalte om seg selv.

Når han snakket om seg selv i gruppen, falt jeg rett og slett ut. Jeg klarte simpelthen ikke å konsentrerer meg, men det han fortalte var i og for seg interessant nok. Det var altså ikke det han faktisk sa, men måten han sa det på som gjorde at han mistet min oppmerksomhet. I det sosiale livet hadde jeg vært høflig nok til å følge med og respondere på en hyggelig måte, men i gruppeterapi handler mye om å sette ord på det som aldri blir formidlet i det sosiale landskapet. Dermed måtte jeg stopp ham og fortelle at jeg hadde lett for å koble ut når han snakket. Gradvis fant personen ut at han hadde en tendens til å koble ut egne følelser når han snakket om seg selv, noe som gjorde at tilhørerne ikke egentlig fikk noe innblikk i hva han følte om det han fortalte. Han virket ikke engasjert og farget ikke det han sa med egne følelser, og på den måten mistet han også interessen fra tilhørerne. Hans utfordring ble deretter å våge å føle mer for det han fortalte om seg selv, og gradvis ble det enklere å henge med når han snakket.

Dette er et eksempel på hvordan man kan utvikle seg selv og bli mer bevisst egne mønster i gruppeterapi. Ofte tenker man at ”djevelen er i detaljene”, og i gruppeterapi er vi opptatt av de små mellommenneskelige detaljene som kanskje kan avsløre dypereliggende problematikk. Når vi klarer å løfte slike litt ”usynlige problemer” opp i lyset, kan vi også klare å endre dem. Det vi kan se og forstå ved hjelp av innsikt, har vi muligheten til å endre. Det vi ikke klarer å tematisere eller legge merke til, vil ofte ligge i skyggen av vår oppmerksomhet og styre måten vi tenker, føler og handler på uten at vi egentlig forstår hvordan det hemmer vårt liv.

Den kjedelige mannen kom fra en familie og et miljø hvor det ble lagt vind på å holde følelser på avstand. Det ble sett på som en styrke å være så nøytral som mulig, og den kjedelige mannen hadde vokst inn i en slik mentalitet hvor han på sett og vis undertrykte mye av sitt eget følelsesliv i samvær med andre. Det medførte at han ble oppfattet som fornuftig, klok og ettertenksom. Han hadde en viss autoritet og man fikk et slags behov for å ta seg litt sammen i hans nærvær. Jeg husker at jeg ofte følte meg som en ”useriøs tullebukk” når jeg selv forsøkte å være morsom eller bruke humor i gruppen. Det var som om den kjedelige mannen så ned på denne typen oppførsel. Da vi snakket om dette, fortalte mannen at han selv hadde blitt latterliggjort av omgivelsene dersom han uttrykte sterke følelser, og siden oppveksten har han følt at det ligger et slags bånd på hans følelsesliv. Han ble forbløffet og lei seg når han skjønte at han selv utstrålte den samme (litt nedlatende eller dømmende)holdningen i møte andres følelsesmessige uttrykk.

Rent teoretisk sett kan man kanskje forstå mannens psykiske strategier i tråd med den forsvarsmekanismen som her kalles for intellektualisering. Istedenfor å være til stede i en sterk følelse, gjør man den om til teori og gjennom abstraksjoner unngår man rett og slett den urovekkende eller kraftige følelsen. Det blir upersonlig, monotont og litt tørt, og den kjedelige mannen kom til å miste andres interesse på grunn av dette.

Når gruppen fortalte den kjedelige mannen hvordan de opplevde ham, begynte han for alvor å lete etter følelsene i seg selv. Han forsøkte å være mer spontan, bruke humor og han forsøkte å tenke mindre før han snakket. Gradvis ble vi kjent med en ny variant av den kjedelige mannen, og denne varianten var ikke kjedelig, men snarere morsom, varm og vital på en helt annen måte. Det var lettere å være sammen med ham, han virket ikke lenger dømmende, og hans væremåte var mer innbydende og åpen enn det vi hadde sett tidligere. Den emosjonelle distansen som virket kald og snusfornuftig, var byttet ut med varme og mer spontanitet. Dette skjedde ikke over natten, men var en del av en terapiprosess som over ett års tid endret den ”kjedelige mannen”.

Eksempelet viser hvordan intellektualisering kan utspille seg i det mellommenneskelige landskapet. Det viser også at forsvarsmekanismer er noe vi kan jobbe med dersom vi er mer bevisst egne mønster. Det psykiske forsvaret er til for å beskytte oss mot overveldende følelser, men av og til tjener ikke forsvaret oss på en god måte. Selvutvikling handler mye om å våge å føle mer, og dermed ha mindre mental energi bundet opp i psykisk forsvar.

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here