Kan kjærlighet forklares psykologisk

Vi utvikles som mennesker i kontakt med andre, og mellommenneskelig tilknytning er avgjørende for vår eksistens. Er kjærlighet en overlevelsesmekanisme, eller et fenomen av mer åndelig karakter?

I diktsamlingen ”Profeten” prøver Kahlil Gibran å forklare begrepet kjærlighet ved hjelp av filosofi, og sier følgende: ”Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv, og tar ingenting annet enn fra seg selv”. Dette er tunge ord som setter krav til leserens egne fortolkningsevner. Den eksakte vitenskapen eller naturvitenskapen tar utgangspunkt i det observerbare og det som kan dokumenteres på en etterrettelig måte. I psykologi har man forsket på kjærlighet som følelse og blant annet dratt veksel på en evolusjonpsykologiske perspektiver. Spørsmålet er om psykologien kan si noe fornuftig om kjærlighet, eller om dette fenomenet er av en åndelig natur som ikke lar seg innfange i noen form for vitenskapelig metode. I denne artikkelen vil vi se på teorier om kjærlighet og koble det opp mot selvutvikling. Før det skal vi se på mennesket som sosialt vesen og ikke minst menneskets iboende frykt for ensomhet. Er kjærligheten kun en biologisk mekanisme som kobler oss sammen fordi det styrker vår overlevelse, eller er kjærlighet av en mer åndelig støpning? Det er det sentrale spørsmålet i denne artikkelen.

Betydningen av menneskelig samvær

Mennesket har et sterkt iboende behov for å være sammen med andre, noe som er med på å skape positive og vedvarende forhold. Det er selvsagt stunder der man trenger alenetid og nyte eget selskap, men de fleste mennesker unngår isolasjon. I starten av det 20. århundre hevdet for eksempel McDougall (1908) at samvær med andre er et medfødt behov. Tendensen til å inngå i relasjoner med andre er simpelthen et atferdsmønster vi deler med andre flokkdyr. Han utviklet sin teori med bakgrunn i begrepet instinkt. Watson (1913) var delvis uenig i dette og hevdet at instinkt ikke kunne redegjøre godt nok for det kompliserte mellommenneskelige spillet.  (McDougall, 1908; Watson, 1913, I: Hogg & Vaughan, 2005). Altman (1975, 1993) hevder i sin privacy regulation theory (PRT) at samvær med andre er et iboende behov den enkelte regulerer på ulike måter.  O`Connor og Rosenblood er inne på noe av det samme i sin social affiliation model (SAM). Her finner vi blant annet et begrep om homeostase. Poenget er at mennesker forstår og regulerer seg selv og sin selvoppfatning i samvær med andre mennesker. Vi blir på sett og vis ”sosialt skapt” i relasjon til andre. Dermed har vi hele tiden et behov for sosialt samvær, men vi har også behov for et privat rom. Disse behovene veksler i takt med individets livssituasjon og graden av ytre påkjenninger. Akkurat som de fleste mennesker regulerer kaloriinntak eller blodsukker, kontrollerer de også graden av kontakt med andre slik at den ligger på et tilfredsstillende og akseptabelt nivå. I et forsøk utført av O`Connor og Rosenblood ble studenter gitt bærbare ringeapparater som skulle pipe etter tidsbestemte intervaller. Studentene fikk beskjed om å notere seg hvorvidt de ved ringingene var: (1) alene; (2) i selskap med andre, men ikke aktiv sosialt deltakende; eller (3) aktiv interagerende i sosialt samvær med andre. Deretter fikk de også beskjed om å notere seg om kontakten med andre var ønskelig (ønsket grad av kontakt) eller ikke. Resultatene viste at majoriteten av studentene initierte kontakt med andre etter eget behov. De regulerte kontakten selv og forhold seg til et ganske jevnt mønster i forhold til graden av sosial omgang. Det viste seg også at kvinner var mer i sosialt samvær enn menn (Hogg & Vaughan, 2005, s. 488-489). Dette minner oss på at sosial kontakt sannsynligvis er helt avgjørende for vår eksistens, men det sier lite om hva mangel på kontakt kan føre til. I det følgende skal vi se nærmere på hva forskning på dette feltet sier om de psykologiske konsekvensene av mangel på sosial kontakt.

Isolasjon og sensorisk deprivasjon

Det er mange eksempler på personer som har opplevd isolasjon for eksempel i fengsel. Dette er en form for isolasjon som individet selv ikke råder over, hvorpå den også kan skape stort ubehag og til dels være skadelig over lengre tid. Vi vil illustrere dette gjennom et eksempel med admiral Byrd. Denne mannen levde i seks måneder på en værstasjon i Antarktis og skulle opprinnelig observere naturen. Han hadde radiokontakt med hovedbasen, men var ellers alene på sin post. Før oppdraget så han frem til å være for seg selv og hadde planer om å dyrke fred og ro. Etter 24 dager begynte han å merke på ensomheten. Han begynte å skrive om denne oppstående følelsen av ensomhet og poengterte at dette var en tilstand han hadde glemt før han havnet på dette oppdraget. For å komme unna ubehaget begynte han å fantasere om at han var blant mennesker. Etter 63 dager ble han opphengt i religiøse spørsmål og begynte å gruble over meningen med livet. Blant annet nevnes det at han begynte å tenke på at mennesket ikke er alene i universet, og at han ikke var alene. Etter tre måneder ble han deprimert og apatisk, begynte å hallusinere og opplevde bisarre tanker og ideer. Det er bemerkelsesverdig at Byrd gradvis ble rammet av hallusinasjoner, og mye kan tyde på at ensomhet over lengre periode kan få et menneske til å miste ”virkelighetsfølelsen”. Det kan tenkes at vår eksistens på mange måter er betinget av andres bekreftelser, hvorpå isolasjon fører til en slags ontologisk tvil eller følelse av å ikke eksistere.

I et forsøk prøvde Bexton, Heron og Scott (1954) å finne ut av hva sensorisk deprivasjon kan føre til hos mennesker. Deltakerne i eksperimentet var 22 frivillige studenter som fikk i oppgave å ligge på en seng, ha på seg mørke briller, håndjern og boksehansker. Videre ble de innlosjert i en lydtett kube. Tre dager ut i forsøket rapporterte deltakerne dramatisk reduksjon i sensorisk oppfattelsesevne; slørete syn, fokuseringsproblemer, opplevelse av omstendighetene i 2D-perspektiv og store vanskeligheter med å løse kognitive oppgaver (Bexton, Heron & Scott, 1954; I: Hogg & Vaughan, 2005).

I begge eksperimentene får vi en viss forståelse for hvor viktig sosialt samvær med andre er. Dersom vi trekker dette helt ned til spedbarnstadiet, innser vi at barn er totalt avhengig av mellommenneskelig kontakt med sine foreldre for å utvikle seg.

Noen tenker at psykisk sunnhet handler om å forstå våre 12 grunnfølelser. Det ser ut som om god livsmestring og livskvalitet handler om å legge merke til, tåle, forstå, bruke og uttrykke sine følelser. Det barnet som vokser opp med kjærlige omsorgspersoner lærer hver dag om seg selv og sine følelser. Det får ofte bekreftet sine følelser gjennom morens interesse, empati og forståelse for barnet. I vanskelige situasjoner får barnet støtte og lærdom om den pågående triste følelsen. På den måten lærer barnet at følelsen ”tristhet” er vond og vanskelig, men at den ikke er livstruende eller direkte skadelig. Den er en del av livet og vi er ikke alene om den. Vi kan til og med få trøst av andre dersom vi klarer å uttrykke den på en grei måte. Barnet lærer at følelser er vår kommunikasjon med omgivelsene, og at det er viktig å ta hensyn til våre følelser for å orientere oss i tilværelsen på best mulig måte. Dersom følelser undertrykkes eller ignoreres fordi de er ubehagelige eller oppleves som upassende og forbudte, risikerer vi å havne i en posisjon hvor fortrengte følelser kan bli til angst og depresjon og vi mangler plutselig vår viktigste forbindelse til oss selv og livet, nemlig våre emosjonelle reaksjoner. I en trygg og god oppvekst vil de fleste utvikle et godt forhold til eget følelsesliv, og man vil lære at følelser er forbigående og at det lønner seg å ta hensyn til de emosjonelle signalene. Når man blir ”følelsesmessig fri” vil det også være atskillig lettere å kontrollere sine emosjonelle responser slik at de kommer til uttrykk på passende måter som ikke ødelegger for oss selv eller våre relasjoner til andre mennesker. Målet for de fleste er altså et sunt, ikke-fordømmende forhold til egne følelser og dermed evnen til å tåle, forstå og uttrykke disse følelsene i tråd med våre behov, ideer og ønsker. Dersom vi ikke har gode omsorgspersoner som forteller oss ”hvem vi er” og hvordan vi skal forstå våre emosjonelle reaksjoner, hemmes vi i vår utvikling som menneske. Vår ”menneskelighet” betinges med andre ord av sosial kontakt mellommenneskelige relasjoner.

Schachter (1959) prøvde å utforske hvorvidt kontakt med andre var en måte redusere angsten på. I eksperimentet ble kvinnelige studenter fortalt at de ville få elektriske støt. Den ene gruppen ble informert om at støtene ville være smertelige, mens den andre gruppen ble fortalt at støtene ikke ville gjøre vondt. Videre ble deltakerne fortalt at de måtte vent litt mens utstyret ble satt opp. De fikk valget om å vente alene eller med en annen deltaker. Hvorvidt de valgte å vente alene eller ikke var kjernen i hele eksperimentet, hvorpå øvelsen ble avsluttet i det deltakerne tok et valg. Resultatene støttet Schachters hypotese om “delt stress” som hevder at personer vil foretrekke selskap med andre når de befinner seg i stressede situasjoner med høyt angstnivå. I eksperimentet valgte nemlig 32% av personer med ”mye angst” å vente sammen med andre, mens kun 3 av 10 av personer med lave angstverdier valgte det samme. Forskeren hevder at nærværet av andre personer i seg selv kan virke angstforebyggende. Det kan blant annet lede oppmerksomheten bort fra det ubehagelige. Schachter legger til at sosial sammenligning kan spille inn i denne sammenhengen fordi individet i slike situasjoner validerer egne følelser og oppfattelser i forhold til andre.

Poenget er at andre mennesker er uhyre viktig for vår egen utvikling. I neste avsnitt skal vi se på begrepet kjærlighet, og hvorvidt dette fenomenet kun er et produkt av flokkdyr-mentaliteten som McDougall påstår, eller om parforhold inngås som en foranstaltning for å dempe angsten for ensomhet, eller om kjærlighet kanskje er et åndelig anliggende som oppstår i helt spesielle bånd mellom mennesker.

Teorier om attraktivitet og parforhold

I den såkalte balanseteorien fokuseres det på hvordan mennesker er med på å skape sine egne verdensbilder. Verden oppfattes ikke objektivt, men subjektivt. Menneskers vurderinger og betraktninger henger nøye sammen med deres psykologi som igjen betinges av en rekke faktorer som erfaring, oppvekts, kultur, tanke tradisjoner og så videre. Blant annet påpeker denne teorien at mennesker liker folk som ligner dem selv. Ideen er at likhet og enighet fører til positive følelser. Når personene likevel opplever uenighet, oppstår psykologisk stress som fører til en slags ”kognitiv ubalanse” hos partene. Dermed vil begge partene prøve å endre sine holdninger for å gjenvinne et balansert forhold. I tilfeller der man blir uenige med fremmede er ikke følelsene like sterke, hvorpå behovet for å gjenvinne balansen ikke blir like viktig.

I såkalte forsterkningsteorier (med opphav i atferdspsykologi) hevdes det at vi liker personer som er til stede når vi mottar en belønning, selv om de for øvrig ikke har noe å gjøre med situasjonen. Griffit og Guay (1969) lot en ikke-involvert deltaker være tilstede når en premie ble utdelt. Selv om han var til stede i en ubetydelig grad, ble han mer likt mer av deltakerne som følge av sitt nærvær ved prisutdelingen.

I sosial utvekslingsteori fokuseres det på at minst to personer er i et forhold, og at det her foregår en slags ”psykologisk byttehandel” hvor man tar og gir bekreftelser eller ”sosiale belønninger”. I følge slike teorier opererer mennesker etter et slags kost-nytte prinsipp:

Hva vil det koste meg å få positiv belønning (forsterkning) fra denne personen?.

I mellommenneskelige forhold forhandler man derfor hele tiden med hensyn til bekreftelser og aksept. Vi gir og tar, og ideelt sett er det en god balanse i dette regnskapet. Forhold hvor man gir eller tar for mye, blir ubalanserte og infiseres gjerne av destruktive maktbehov og lignende. Noen slike ”sosiale forhandlinger” ender opp i null eller oppleves som verdiløse, mens andre forhold er berikende. Foa og Foa har foreslått seks former for mellommenneskelige interaksjon (Foa & Foa, 1975 s. 512; I: Hogg & Vaughan, 2005):

  1. varer – produkter eller tjenester
  2. informasjon – råd, meninger eller instruksjoner
  3. kjærlighet – omsorg/omtanke, varme og komfort
  4. penger – symboler på materiell verdi
  5. tjenester
  6. status – evaluerende bedømmelse som synliggjør høy/lav prestisje/status

Alle de nevnte faktorene kan utveksles mellom personer, og i prinsippet er det slik at man prøver å minimalisere kostnadene og maksimere belønningene. I disse teoriene er fokus hele tiden på profitt, og man opererer på sett og vis med en sammenlikningsskala der man måler relasjonenes verdi. Denne skalaen består av individets tidligere utvekslinger, tidligere erfaringer og forventninger i forhold til andre. Dersom sluttsummen blir positiv, blir den andre attraktiv, men ved negative resultater oppstår utilfredsstillelse og i verste fall en følelse av verditap. Dersom vi blir sviktet eller avvist, hender det at vi kjemper tilsvarende hardt for å gjenvinne verdi. Det er mange eksempler på mennesker som har gått på kraftig kompromiss med seg selv for å vinne eller gjenvinne en annens positive oppmerksomhet.

Argyle (1992) hevder at det viktigste med parforhold er at de er bra for oss. Gevinsten ved gode relasjoner er blant annet bedre helse, både fysisk og psykisk. Intime forhold fører til lavere tilfeller av hjerteinfarkt, slag, lungekreft og tuberkulose (Argyle, 1992, I: Hogg & Vaughan, 2005). Personer som lever i ekteskap kan også vise til bedre helse og bedre kosthold. Videre hevdes det at depresjon og angst reduseres siden man har sosial støtte i partneren.

Teorier av denne typen kan ha et slags kapitalistisk tilsnitt som kanskje oppleves som en skrøpelig forenkling av forholdet mellom mennesker. Er kjærligheten bare en serie med sosiale transaksjoner i en slags mellommenneskelig byttehandeløkonomi for å unngå ensomhet? Er ikke våre intime relasjoner mer omseggripende eller dypere enn det som kommer frem i disse ”psykologikapitalistiske” teoriene?

Forskjellige typer kjærlighet

I vitenskapen har man prøvd å definere kjærlighet og forbundet den med ord som lidenskap, romantikk, seksuell tiltrekning og partnerskap. Rubin (1973) hevder at å like er forskjellige fra å elske. Regan og Berscheid (1999) skilte også mellom begrepene og hevdet at når man elsker så er ikke den seksuelle tiltrekningen til stede, noe som derimot er et viktig element når man er forelsket. Lahm og Weismann (1997) har kommet frem til at ”å like” er et resultat av ønsket om å kommunisere med en person. Fehr (1994) og Walster (1981) har således inndelt kjærlighetsstypene i seks hovedkategorier:

  1. Eros – altoppslukende følelsesmessig erfaring. ”Kjærlighet ved første blikk”.
  2. Storge – kjærligheten utvikler seg gjennom komfortabel intimitet og vokser seg sterkere gjennom partnerskapet.  Man opplever felles verdier etc.
  3. Ludus – man spiller kjærligheten slik andre spiller tennis. Jakt og instinkt. Typiske artikler i populære medier der kjærligheten forklares som jakt og bytte. (Jakten på kjærligheten og bonderomantikk)
  4. Mania – elskeren er sjalu, intens, besatt. Er ofte opptatt av følelsesobjektet og frykter avvisning
  5. Pragma – eneste kravet som stilles her er at forholdet funker greit og at partnerne kan tilfredsstille hverandres behov.
  6. Agape – ubetinget kjærlighet der man gir omsorg, er tilgivende og givende. Kjærlighet her er å gi kjærlighetsobjektet alt det man kan og ikke forvente noe (ubetinget kjærlighet).

Spørsmålet er om en slik kategorisering av kjærlighetstyper først og fremst representerer forenklede definisjoner på komplekse fenomener. Enkelte sosialpsykologer hevder eksempelvis at romantisk kjærlighet kun er en merkelapp som settes på produktet ”interagerende variabler” eller positiv mellommenneskelig dynamikk.  Schachter og Singer (1962) påstår også at mennesker som opplever fysiologisk opphisselse i mellommenneskelige møter ser seg om etter definisjoner og sosiale forståelser av den følelsen de opplever. Når vi finner den hensiktsmessige forklaringen, setter vi en merkelapp på den. Hvis vi for eksempel opplever fornærmelse, vil merkelappen kanskje hete sinne. Dersom vi kommuniserer med en person av det motsatte kjønn, og opplever seksuell opphisselse, forstår vi dette som at vi liker vedkommende. I neste avsnitt skal vi undersøke kjærlighet som en ”indre tilstand” som er vesentlig for selvutvikling og livsgnist.

Selvutviklende kjærlighet – kilden til all kjærlighet?

Selvutviklingen eller personlig vekst er når et menneske må bryte opp, utfordres, forholde seg til nye ideer og ”finner seg selv”. I denne sammenheng er det verdt å nevne at ordet kjærlighet stadig dukker opp i selvutviklingslitteratur. Ofte refererer det her til den evnen man har til å akseptere og like seg selv. Ikke så sjelden oppfordres det til en radikal aksept av seg selv og en slags ubetinget kjærlighet til egen person. På sett og vis ligner dette kjørlighetsbegrepet som tidligere ble kalt agape, altså en ubetinget kjærlighet og tilgivende holdning ovenfor egen person. Dersom man går ut i verden på leting etter kjærligheten, har man sannsynligvis ikke oppdaget den i seg selv. Poenget i denne selvutviklende konteksten er at man selv er den kilden hvor ”alt” har sitt utspring. Vårt møte med verden fargelegges av våre holdninger, og dermed en det absolutt nødvendig å ha en ”god tone” med seg selv. Menneskets Selv består blant annet av de tankene, følelsene og holdningene vi besitter. Vi har et privat selv som er den vi er innerst inne, og i tillegg har vi et sosialt Selv som er den personen vi presenterer oss som sammen med andre. Dersom det er stor avstand mellom den vi egentlig er og den vi fremtrer som, har vi det slitsomt som menneske. Sosial kontakt forbindes med stress, ubehag og angst, og vi har en slags opplevelse av å spille et evig langt skuespill. Som regel handler slike problemer om at vi ikke ”elsker oss selv”. Vi har lav selvtillit og aksepterer i liten grad den vi er som person.

Selvkjærlighet betyr kort og godt å godta seg selv slik man er – på godt og vondt. Man anerkjenner sine positive sider, men fornekter ikke de negative. Selvutvikling handler ikke bare om å føle mer positive følelser, men snarere om å føle mer i begge retninger. Mer sorg og mer glede, og bedre evne til å takle følelser. Dersom vi febrilsk forsøker å unngå våre negative impulser og destruktive innskytelser, vil de indirekte styre vårt liv og skape et anstrengt psykologisk klima. I selvutvikling jobber man med en radikal aksept av seg selv og sine ulike sider, hvorpå man vinner mer selvbevissthet og kontroll. Når man aksepterer seg selv, vil vi slappe mer av og oppleve positive forandringer i måten vi betrakter oss selv og livet på. Louise L. Hay (2003) gir i boken ”Du har kraften i deg” ti råd om hvordan man kan gi seg selv ”ubegrenset kjærlighet”, noe som ikke må misforstås som narsissisme eller egotripp. Ifølge henne bør man først og fremst slutte å kritisere seg selv. Når man fordømmer seg selv så opplever man vanskeligheter. Ved å kritisere seg selv for den minste feil, gjøre man seg selv usikker. Denne formen for selv-devaluering resulterer i lav selvfølelse og en idé om at man ikke er verdt å elskes. Dette kan dermed relateres til kjærlighetsformen mania hvor man er livredd for å miste den man er i forhold med. Det er også store sjanser for at man tiltrekker seg kritiske partnere eller at man selv er den kritiserende parten. Mennesker har nettopp en tendens til å søke bekreftelser på våre grunnleggende antakelser, og når disse bygger på negative ideer og kritisk selvsnakk, risikerer vi å forpeste både oss selv og omgivelsene. Videre mener Hay at man må slutte å skremme seg selv. Her peker hun på at mennesker tenderer til å overdrive problemer og skape bekymringer som ikke korresponderer med virkeligheten. Man ser i alt for stor grad for seg ”verst tenkelig scenario” og opplever en tilsvarende angst og frykt. Tålmodighet er ifølge Hay en vikitg faktor i selvutvikling. Er det noe som er vanskelig, så er det å endre gamle tanker og atferdsmønstre. Mange mennesker hater seg selv og sitt negative tankegods, men kommer ikke ut av den nedadgående spiralen. Hay ber mennesker om å være mer vennlig innstilt ovenfor seg selv. Vær rausere og mer aksepterende er hennes oppfordring. Verdsettelse av seg selv skjer når man slutter å kritisere seg selv og gjenoppdager sine gode egenskaper. Dersom man har hatt et negativt fokus over lang tid, må man ofte lete lenge for å finne tilbake til sine positive sider. Selvdevaluerende tankekjør fører til at vi undergraver våre positive sider, hvorpå vi ofte må utvikle dem på nytt. I Hays forståelse av kjærlighet er det noe som starter hos en selv. Ved å være en aktiv pådriver for selvaksept og en vennlig innstilling til egen person, skaper man en tilstand i seg selv der man føler og merker kjærligheten. Likeledes ser man lettere i andre det man ser i seg selv. Kjærligheten er noe som må ta bolig i en selv for å deles med andre. Dersom man er forgiftet med negative tanker, gir dette grobunn for misunnelse og egoisme. Man får en følelse av at man må ha noe fra andre for å komme i balanse, og på den måten risikerer man en fiendtlig og anstrengt innstilling til sine omgivelser. Motsatt vil mennesker som hviler i seg selv, på bakgrunn av selvaksept eller ”selvkjærlighet”, bebo et psykologisk overskudd hvor de ikke nødvendigvis ”trenger” noe fra omgivelsene for å føle seg vel, man snarere har mye å gi.

Kjærlighet som baserer seg på et behov for bekreftelser fra den andre, er en sårbar og avhengig form for kjærlighet som ofte kommer i konflikt og uheldig maktbalanse.

Innenfor eksistensiell psykologi har man også en vesentlig fokus på å ”bli den man er” eller være tro og aksepterende ovenfor seg selv. Bo Jacobsen (2000) hevder at mange opplever angst for å skille seg ut sosialt sett, hvorpå konformitet blir noe man tilstreber i de fleste sosiale sammenhenger. Eric Fromm hevder at ureflektert eller ”robotaktig” konformitet gjør at individet slutter å være seg selv. Isteden adopterer de en sosialt akseptabel personlighet. Det er på den måten de kulturelle føringene som foreskriver en bestemt type personlighet. Personen blir som alle andre, og slikt sett forsvinner kløften mellom en selv og verden, og dermed frykten for å være alene. Prisen er høy i den forstand at man mister seg selv.

Innledningsvis nevnte vi menneskets flokkdyrmentalitet, og dette kan kanskje forstås som den biologiske siden til den eksistensielle angsten for ensomhet som filosofene snakker om. Bo Jacobsen (2000) hevder at mange mennesker må lære seg å leve alene siden det ikke er en medfødt egenskap. Unge voksne som nylig har flyttet hjemmefra flykter ofte inn i sosiale sammenhenger (omtrent hele døgnet) eller inn i et parforhold i stedet for å jobbe med å hvile i sitt eget selskap. Vel og merke er vi avhengige av andres bekreftelser for å justere oss og bekrefte vår eksistens, men dersom vi trenger dette hel døgnet, blir livet en kamp hvor ensomheten truer med å tilintetgjøre oss. Dersom man ikke kan pleie seg selv i eget selskap, men hele tiden må ha folk rundt seg, så vil det være for mye ytre støy til at man kan lytte til innover og utforske sin indre stille stemme. Hvis man er redd for å bli latt alene, og inngår et forhold for å slippe ensomheten, så er det meget mulig at det ikke vil bli en langvarig affære. Intensjonen bak parforholdet vil være feil og drevet av frykt. Og på mange måter er frykt omtrent det motsatte av kjærlighet.

Det skrives mye om å erfare øyeblikket og leve i nuet i østlig inspirert selvutviklingslitteratur, og dette skjer kun når man vender fokuset innover og kobler ut ytre støy.

Videre skal ikke massemedienes påvirkning undervurderes. Her fortelles det om kjærlighet hver eneste dag og ofte er det seksuell tiltrekning som står i fokus. Dersom det ikke sporentreks er ”gnister”, så er det noe galt. Gjennom filmer lærer man at promiskuiøs atferd er et sunnhetstegn og definerer ens fruktbarhet, attraktivitet og suksess. Selvutvikling vies lite eller ingen plass, rett og slett fordi den dagen mennesket lærer å elske seg selv, så vil det i mye mindre grad ha behov for de produktene som nettopp selges på grunn av mangel på tilfredshet med oss selv.  Når man oppdager kjærligheten i seg selv, vil man også endre innstilling til omverdenen.

Kjærlighet kan kanskje forstås som en slags mekanisme som holder mennesker sammen og besørger vårt sosiale behov, men kjærlighet kan også forstås som selve kilden til livslyst. I sistnevnte perspektiv får kjærligheten kanskje et litt mer spirituelt preg da det først og fremst handler om å komme i mental balanse, blant annet forstått som evnen til å ”elske seg selv”. Et menneske i balanse som synes godt om seg selv, er som regel et menneske som på grunn av overskudd har mye å gi til andre, og på et slikt nivå kan man kanskje snakke om ”ekte” kjærlighet.

”Men hvis du kun i din frykt søker kjærlighetens fred og kjærlighetens velbehag, da er det bedre at du dekker til din nakenhet og forlater kjærlighetens dørstokker”.

–          Kahlil Gibran

 

 

Kilder

Gibran, K. (2005). Profeten. J. M. Stenersens Forlag AS.

Hay, L. L. (2003). Du har kraften i deg. Hilt & Hansteen AS.

Hogg, M. A. & Vaughan, G. M. (2005). Social psychology. Pearson Education Limited

Jacobsen, M. (2000). Eksistensens psykologi – en introduksjon. Bo Jacobsen og Hans Reitzel Forlag A/S, København

Av
Yousif Mahmud Razvi
WebPsykologen.no

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

11 KOMMENTARER

  1. Det er viktig å være kontakt med egne følelser. Men for å komme dithen må en være bevisst det faktum å være seg selv. Og slikt er ikke alltid enkelt når ytre faktorer påvirker en. Mye som spiller inn med andre ord.

  2. Hver gang du tar deg i holdningsendring for å passe inn i en kontekst er du på god vei til å ikke være deg selv.

  3. Ja, men da er jeg jo tross alt bevisst det, og på vei bort fra å være meg selv. Hva hvis jeg ikke er bevisst å være meg selv? Hvordan tar jeg meg i det for å kunne bevege meg i riktig retning? Altså den motsatte retningen av det du beskriver?

  4. Er du fyllt av gode følelser kan du gi det videre, har du det ikke, kan du heller ikke gi det til noen…….. Jeg tror kjærligheten må være mer enn en biologisk mekanisme, hvis ikke hadde ikke så mange, som ikke ønsker det, levd i ” ensomh…et ” da det faktisk er nok å ta av, i så måte. Jeg tror det ubevisste/ sansene våre spiller en stor og viktig rolle. Selvfølgelig er der flere som fasineres av idealer, titler samt fete pengevesker, kan jo se ut som det fasinerer enkelte veldig, men ” ekte ” kjærlighet tror jeg er vanskelig å forklare utfra bare biologi! Jeg tror også at den omsorg vi får i barndommen og eller mangel på denne, spiller inn i våre valg av partnerer og da kan like gjerne forholdet føre til ødeleggelse om to fra hver sine ytterpunkt kommer sammen i et kjærlighetsforhold. Synes forøvrig Kahlil Gibrans bok ” Profeten ” er ei av de klokeste bøker jeg har lest, den har gjort et dypt inntrykk i mitt innerste! Forfatteren har, etter mitt skjønn, sammenfattet en dyp og fabelaktig visdom med veldig få ord.

  5. Nå skal jeg ikke være påståelig eller bastant. Jeg tar utgangspunkt i østens filosofi og sier at når man beveger seg i en retning som er forskjellig fra hvor individets selvrealiseringspotensiale,så vil man før eller siden støte på situasjoner,personer osv. som funker som veiledere.

  6. Hva betyr å være seg selv ? Vi mennesker er sammensatt av mange forskjellige ” være seg selv ” settinger. På skole tar man frem en side av seg selv, på jobb en annen, hjemme en tredje osv.Det å være seg selv er vel tenker jeg er å akseptere sin egen virkelighet, på lik linje med å akseptere andres. Det finnes ingen i facit i livets skole, men når man aksepterer seg selv og andre. Er muligheten for å oppnå kjærlighet også større ;-)

  7. Målfrid: jeg vil nok si at de delpersonlighetene vi har roller som vi etterlever. Men alle de rollene utspringer jo fra det stabile selvet. Dersom vi ikke hadde hatt et stabilt selv så ville vi egentlig vært i en tilstand av rolleforvrring….

    La oss tenke oss følgende: Person A har et stabilt selv som gjør at det spiller mange roller i tilværelsen. På skolen er man elev og man vet hva som forventes av den rollen. Hjemme hos foreldrene er man “barnet” og etterlever en annen rolle. Med kjæresten er man igjen på en annen måte enn om man hadde vært med en kompis.

    Person B har ikke et stabilt selv og vil dermed spille rollene feil i de forskjellige sammenghengene.

    Fordi man ikke har et utgangspunkt å gå utifra blir man regelrett villedet. Dersom selvet besitter kvaliteter som tålmodighet, god selvfølelse så vil man alltid kunne trekke seg tilbake og innse at man ikke er som den andre hevder (vi tar bort elementet kritikk). F. eks er empati ikke noe man bare lærer helt ut av det blå, men har sett mange eksempler på og ikke minst følt. Selvet kan billdelig sett anses som en kjerne med mange forgrenininger. Nettopp fordi man har en grunnkjerne blir man ikke bare kastet ut i det store, men hele tiden har kontakt med kjernen. Dette gjør at når man vet hvem man selv er så klarer man å leve rolletypene, men er ikke rollene.

    Når man er seg selv så vet man hva man står for. Verdiene er sterkt forankrede og man står opp for seg selv når man blir utfordret i en negativ retning.

    Jeg liker det du skriver: “Det å være seg selv er vel tenker jeg er å akseptere sin egen virkelighet, på lik linje med å akseptere andres”.

    For at dette skal kunne skje må man ha en forståelse av hvorfor man aksepterer andre virkelighet. Ved at fokuset vendes innover og man aksepterer sin virkelighetsverden, vil man innse at det finnes mange alternative virkelighetsverdener som utgjør grunnkjernen i andres liv. Ved å ta del i de får man også til dels innblikk i et annet menneskes selv. Selvet er så grunnleggende at alt kan sies å starte der.

    Når mennesker driver med selvutvikling så er det en visshet om at det er sider som ligger brakke og som trenger næring. Man prøver å utvikle de. For eksempel å gi seg selv aksept. Når man gjør er sjansene større for at man også kan gi andre aksept. Dette kan skje gjennom de delrollene vi har i verden.

    Men som du sier: det eksisterer ingen fasit og alle gjør vi det beste vi kan :)

  8. Tror ikke type Agape kjærlighet kan forklares psykologisk. mens eros og kan nok forklares, for den har vel med kjemiske prosesser i hjernen, som er basert på følelser. Funksjoner som ikke krever noe av oss, i hvert fall ikke i begynnelsen. “Agape” er den viktigste av de kjærlighet typer som er nevnt. Den er en høyere form for kjærlighet . Den er i første rekke basert på prinsipper, ikke følelser, men det betyr ikke at ikke følelser er inn i bildet. Agape er den kjærlighet som er selve smøringen i et maskineri. Den gjør at mennesker kan fungere godt i sammen. Agape er en sterk drivkraft som får oss til å gjøre uselviske ting mor fremmede mennesker. I korinterne kap. 13 i bibelen, så kommer det frem hvilken kvaliteten den har.
    Der sies det fra vers 4. “Kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke skinnsyk, den skryter ikke. blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelser. Den gleder seg ikke over urettferdighet , men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort.”

    Hadde flere vært motivert av kjærlighet, så hadde ikke vært slik vi ser rundt oss i dag.
    Siden kjærligheten er en av åndens 9 frukter , slik det kommer frem i galaterbrevet kap. 5 : 22, der det står.” Åndens frukt er derimot kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll. ”
    Disse egenskapene må utvikles.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here