Ytre tegn på familieproblemer del I

Dårlig fungerende familier gjenkjennes på karakteristiske trekk i samspillet. Bagatellisering av problemer, følelsesmessig distanse, overinvolvering eller ekstrem renslighet er noen eksempler.

I kategorien Familie og samliv har vi en serie artikler om dysfunksjonelle familier. Veldig mye psykologisk teori og praksis fokuserer på enkeltindividet, men ofte er enkeltindividet en uløselig del av et familiesystem. Man påvirker og påvirkes av sin familie, og terapeutisk sett kan det være klokt å ha et blikk for hele familien i behandling av psykiske lidelser og følelsesmessige problemer. Mennesker som bor sammen er i et tett samspill, og ofte er det i våre tetteste relasjoner vi føler mest. Dersom familien evner å håndtere følelsesmessige konflikter på en god måte, er familien ofte individets sterkeste støttespiller, men hos familier hvor følelsesmessige anliggende blir oversett, unngått eller avvist, kan familien bli en arena full av uavklarte følelser, skyldfordeling, rigide rollemønstre, syndebukkdynamikk og manglende evne til å ivareta eller tilgodese enkeltindividets behov.

Artikkelserien, Dysfunksjonelle familier del I, del II & del III samt i artikkelen Å feie følelser under teppet og Familier med rigid rollefordeling har vi beskrevet typiske strukturer og psykologiske problemer i dysfunksjonelle familier. I denne artikkelen skal vi se litt på hvordan man kan kjenne igjen familier med store problemer når man møter dem. Her er det snakk om en del karakteristiske mønstre i samspillet mellom familiemedlemmene og deres samspill med omverdenen. Denne artikkelen bygger også på boken, Dynamisk psykiatri i teori og praksis, av den svenske psykiateren, Johan Cullberg.

Problemer bagatelliseres

Benektning betraktes som en psykisk forsvarsmekanisme som beskytter personen mot erkjennelse av spesifikke følelser, ønsker, intensjoner eller handlinger som vedkommende kunne være ansvarlig for. I forhold til familier, hender det man ser en slik tendens når åpenbare problemer bagatelliseres eller avskrives som uviktige. Selv åpenbare vanskeligheter, som for eksempel at barna skader seg eller skulker skolen, blir dysset ned eller undergraves. For en utenforstående er det åpenbart at det foreligger store problemer, men familiens eller foreldrenes benektning forhindrer dem i en erkjennelse av både psykiske og fysiske fakta. Grunnen er som regel at de ansvarlige i familien er redd for å gå til grunne dersom de tar de åpenbare problemene innover seg. Det kan føre til sterke følelser av sorg, skam eller skyld, noe de unngår ved å holde problemene på følelsesmessig avstand, og ofte i en slik grad at problemene over hodet ikke blir inkludert i deres bevisste oppmerksomhet. På den måten forverres problemene og presset om å erkjenne sine vanskeligheter øker tilsvarende. I slike situasjoner kan man se at de eller den ansvarlige i familien blir preget av en forfølgelsesaktig uro (paranoide trekk) som en slags fryktreaksjon på at familiens ubehag skal stadfestes av en utenforstående, og dermed utløse smertefulle følelser.

Den (over)renslige og pertentlige husholdningen

En nevrotiker er en person som unngår sterke følelser i en frykt for at de skal overmanne eller frata han eller hun kontrollen. De nevrotiske forsvarsstrategiene sørger for at smertefulle følelser holdes på avstand ved hjelp av fortregningsmekanismer (Perry, 1989). Slike mekanismer er ikke nødvendigvis bevisste, men operer i skyggen av vår oppmerksomhet. De sterke følelsene holdes på sett og vis i eksil i den ubevisste delen av vårt mentale apparatur, og på den måten beholder vi en følelse av sammenheng, selvaksept og kontroll. Men selv om følelsesmessige konflikter og uakseptable impulser holdes på avstand, ligger de fremdeles i oss og kan avstedkomme en indre uro eller angst. Nevrotikeren frykter følelsesmessig kaos (redd for å bli gal), og som en slags forebyggende strategi kan vedkommende rydde, vaske og holde en ekstrem orden rundt seg. Det kan forstås som en slags symbolsk eller vikarierende handling for å unngå kaos.

I familier med strenge krav om renslighet og orden, finner man ofte en tendens til mangel på følelsesmessig kommunikasjon. Følelser gjemmes unna, og ryddighet på utsiden beskytter familien mot det kaos de frykter skal bryte frem.

Selv om familien anstrenger seg mye for å unngå kaos, er det sannsynlig at det følelsesmessige ubehaget likevel kommer til syne på en eller annen måte. Eksempelvis ser man at barn utvikler symptomer eller får rollen som familiens sorte får, og dermed introduserer kaoset gjennom uakseptabel sosial oppførsel eller psykisk lidelse. Rus, rebellsk oppførsel, ekstrem klesstil, spisevegring, total taushet og tilbaketrekning, kriminalitet eller annen form for voldsomhet kan på en indirekte måte være barnets reaksjon på manglende kontakt og kommunikasjon rundt vanskelige følelser.

Foreldrerollen er inadekvat

Fremdeles ser man rudimentene av fortidens kjønnsrollemønster. I noen sammenhenger kan det derfor være sosialt akseptabelt at far i familien ikke besørger sin rolle som forelder på lik linje med mor. Kanskje er far høyt utdannet med en viktig jobb, selvstendig næringsdrivende, for opphengt i sitt arbeid eller han har problemer med å skille mellom jobb og fritid. På en slik bakgrunn hender det man ser fedre som legitimerer sin manglende tilstedeværelse i familielivet. I forholdet til barna kan dette ha en skadelig effekt. Alle barn er opptatt av anerkjennelse, følelsesmessig varme og oppmerksomhet fra sine foreldre. Dersom den ene forelderen (kan være både far og mor) ikke prioriterer denne oppgaven eller unnviker den, risikerer man at barnet kan komme til å føle seg mindre viktig, noe som igjen går ut over selvfølelsen. Kanskje barnet kommer i en posisjon hvor det stadig søker den fraværende forelderens oppmerksomhet, enten ved å være perfekt og flink eller opprørsk, men stadig møtes av et følelsesmessig fravær. Det kan skape en type tomhet i barnet som senere i livet kan gi seg utslag i ulike problemer.

Det bør også nevnes at det ikke alltid er antall timer en forelder tilbringer med sitt barn som er det avgjørende, men snarere kvaliteten på samværet. Barn trenger genuin og ekte interesse og innlevelse, noe som er avgjørende i deres utviklingsprosess og identitetsdannelse.

Cullberg nevner dessuten familiekonstellasjoner hvor farens eller morens manglende tilstedeværelse fremheves som familiens sentrale problem. Hvis det her er snakk om en far som arbeider mye eller inntar en distansert posisjon, kan det hende at problemet ikke nødvendigvis løser seg hvis han involverer seg mer. I familieterapi har man hatt slike målsetninger, men oppdaget at mor kommer til å oppleve far som en rival dersom han inkluderer seg mer i barnas oppvekst. (Dette kan også gå begge veier – med en tilstedeværende far og en distansert mor). I så måte er problemet mer intrikat. Det kan til og med hende at den distanserte forelderen på en subtil måte er presset ut i periferien fordi den andre vil ha den sentrale posisjonen og være ”mest betydningsfull”.

Man snakker og tenker for hverandre

Overinvolvering kan også representere et problem i enkelte familier. Noen foreldre er så tett på sine barn, tilsynelatende ekstremt oppmerksom på barnets behov, og en slik situasjon kan ende med at barnets selvstendighet undergraves. Foreldre kan tildekke sine overinvolveringstendenser ved å gi det et preg av omtenksomhet, omsorg og forståelse. Det gjør det desto vanskeligere å oppdage for en utenforstående. I samtale med foreldre og barn legger man merke til at barnet sier lite, mens foreldrene svarer både på vegne av barnets tanker og følelser. Da er det sannsynlig at de tilskriver barnet alt for mye av sitt eget, og barnet kan komme til å føle seg fremmed og usikker på seg selv og sine egne behov. For å lykkes i livet og skape mening i sine livsprosjekter er det viktig å utvikle selvstendighet. Dersom andre familiemedlemmer kommer inn og kupper barnets opplevelsesverden, kan dette skape både avhengighet og selvusikkerhet. I noen sammenhenger handler dette om foreldrenes egne behov for å føle seg verdifulle. På et ubevisst nivå vil de ikke gi slipp på barna fordi det er den viktigste kilden til deres egne n følelse av betydning. Utenfra kan det se ut som omsorg og kjærlighet, men på et dypere nivå må det betraktes som en form for omsorgssvikt.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

5 KOMMENTARER

  1. Er ikke begrepet “nevrotiker” ganske avleggs (en nevrotiker er en person som…..) ?

  2. Tja, for de som opererer i en hurtig-psykiatri basert på kognitiv teori og medisiner, kan det godt hende at begrepet sjelden dukker opp, men for klinikere som har noe av sin forankring i psykodynamisk psykologi, representerer begrepet ofte …en nyttig samlebetegnelse på ulike tilstander med lignende opphav. Psykiske forsvarsmekanismer er dessuten godt validerte parametre for utredning og behandling av psykiske lidelser, og her er det nevrotiske forsvaret én av tre hovedtyper. Hva kunne du eventuelt tenke deg å erstatte begrepet med?

  3. Først og fremst var dette en reaksjon på at man bruker denne type samlebetegnelser til å beskrive hvordan et menneske ER. Et menneske ER etter min mening ikke en diagnose/en samling av symptomer. Så hvorvidt dette er en “nyttig” samlebetegnelse kommer vel an på hvilke briller man har på.

  4. Forstår hva du mener, men denne artikkelen skal på ingen måte klassifisere et enkeltindivid eller en bestemt familie. Når man skal skrive om et tema i artikkelform må man begrense seg. Man er nødt til å benytte seg av noen overordnede begreper, hvis ikke ville artikkelen bli uendelig lang. Dette handler ikke om at noen er eller ikke er noe, men om ulike psykologiske forståelser av mennesket og menneskelig samhandling. Et begrep, eller en kort artikkel, vil aldri romme sannheten om et enkeltindivid eller en bestemt familie, men kan si noe generelt om psykologi på gruppenivå. Og fra et slikt perspektiv er man nødt til å benytte seg av en del overordende begreper.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here