I vitenskapens navn, forsøker man å forstå mennesket, og for hver dag som går blir vi litt klokere. Når man kikker inn i menneskets psykologiske apparatur, finner man imidlertid ingen sjel, ikke noe Selv og ingen tegn til fri vilje. Mennesket er i bunn og grunn en biologisk organisme som er underlagt naturens lover på samme måte som alt annet. Når vi tenker at vi velger fritt, er dette en illusjon. Alle våre valg er determinert av tidligere årsaker som til syvende og sist ligger utenfor vår kontroll. Alle våre handlinger, tanker og følelser er et resultat av tidligere erfaringer, aktuelle omstendigheter, temperaturen i omgivelsene rundt, andre mennesker og nevrokjemiske disposisjoner og mye mer, men aldri et resultat av fri vilje. Dette er en besynderlig tanke med ganske store konsekvenser.
En aggressiv handling
La oss si at man gjør noe aggressivt, og siden blir bedt om å forklare hvorfor man gjorde det. Ofte lager man forklaringer hvor man tar ansvar for sine handlinger og kanskje ber om unnskyldning. Det er naturlig å se på seg selv som en ansvarlig agent bak egne handlinger, men i boken «Behave: The biology of humans at our best and worst» viser Robert Sapolsky (2017) oss at dette er en vrangforestilling.
Robert Maurice Sapolsky er en amerikansk nevroendokrinolog, primatolog, vitenskapsmann og forfatter. Han er professor i biologi, nevrologi og nevrologiske fag ved Stanford University. Når det er snakk om en aggressiv oppførsel, begynner han med å ramse opp en hel haug med faktorer som kan være årsaksgivende til en amper reaksjon. Dersom man befinner seg i et rom som lukter av gammel søppel, øker det sjansene for aggresjon. Det samme gjør et forhøyet testosteronnivå, lite søvn, og lavt blodsukker. Dersom man har opplevd noe traumatisk tidligere, kan det hende at nevroner i amygdala har formet nye forbindelser som øker sjansene for sinneutbrudd. Dersom du i tredje trimester ble utsatt for et forhøyet nivå av stresshormoner i magen til din mor, kan de også spille inn på ditt temperament. Slik kan man fortsette å forklare årsaken til aggresjon i en bestemt situasjon, helt til man forstår at det er utallige faktorer som ligger bak vår oppførsel, og nesten ingen av dem er vi oppmerksomme på. Alt vi gjør har en årsak vi ikke er herre over, og dermed kan vi ikke påstå at vi gjorde noe med vilje. Vi kan verken klandres for det vi gjør, eller ta æren for det. Dette har enorme implikasjoner for blant annet rettsvesenet. Vi kan i bunn og grunn ikke dømme noen for sine handlinger hvis ikke de har gjort det med vilje.
Nevrologisk manipulert
Et annet argument som tar fra oss fri vilje, handler om hvordan hjernen kan stimuleres slik at våre handlinger manipuleres i bestemte retninger. Sapolsky nevner en studie som viser at mennesker i et rom som lukter vondt vil svare mer sosialt konservativt på et spørreskjema enn de ellers ville gjort. Når man konfronterer dem med denne forskjellen, lager de ofte mer eller mindre plausible forklaringer på hvorfor de har endret standpunkt, men forskerne vet at den viktigste forklaringen er vond lukt som stimulerer ulike responser som igjen sørger for mer konservative svar. Det er masse studier som viser at man kan manipulere mennesker på et biologisk nivå for å endre deres atferd eller holdning. Selv om de vil velge annerledes når de er manipulert, opplever de likevel at de velger fritt. I slike situasjoner er den frie viljen en illusjon, men forskerne går videre og finner stadig mer belegg for at al fri vilje er en illusjon.
Mer kunnskap om hjernen gir mindre fri vilje
En tredje type argumentasjon som taler imot fri vilje, handler om å se på vår kunnskapshistoriske utvikling. Eksempelvis har man historisk sett manglet kunnskap om epilepsi, og det var ikke uvanlig at man forstod de krampeaktige anfallene som demonbesettelse. Epileptikere ble dermed utsatt for eksorsisme. I dag vet vi at epileptiske anfall ikke er djevelens verk, men snarere en nevrologisk forstyrrelse.
Her er vi altså på sporet av et historisk argument mot fri vilje. I dag vet vi at lærevansker ikke er latskap eller mangel på motivasjon, men kortikale misdannelser. Vi vet at mennesker som oppfører seg helt unormalt, ofte lider av en nevrokjemiske forstyrrelser som kalles schizofreni.
Når det kommer til epilepsi, lærevansker eller schizofreni, har de fleste av oss sluttet å regne med fri vilje i den menneskelige ligningen. Vi forstår at det er et nevrologisk grunnlag for personens atferd, og følgelig er det mer nærliggende å ha medfølelse enn å klandre dem for oppførselen. Når en person med hyppige epileptiske anfall får inndratt førekortet, tenker vi ikke at personen fikk som fortjent. Vi tenker ikke at de har skylden for sine anfall, men at de lider av en sykdom. Desto mer vi forstår av hjernen, og hvordan oppførselen vår er diktert av nevrokjemi i mer eller mindre ubalanse, desto svakere er grunnlaget for å klandre noen for noe som helst. Spesielt ved nevrologiske sykdommer forstår vi at det er tilstander som trumfer personens frie vilje. På dette området har vi lært enormt mye mer de siste femti årene, og spesielt mye mer de siste 10 årene. Vi blir bedre kjent med hjernens oppbygning, og vi forstår mer av dens elektrokjemiske fungering. Vi vet at Oksytocin er et hormon som fremkaller følelsen av trygghet og reduserer angst, men også at hormonet kan være med på å styrke vonde sosiale minner. Hver gang vi finner ut noe mer om hjernen, blir det mindre plass til fri vilje. Vi er ikke agenter som styrer vårt eget liv, men biologiske organismer styrt av naturens lover.
Mennesket er som en bil
I boken «Behave: The biology of humans at our best and worst» påpeker Robert Sapolsky (2017) at dette selvfølgelig også gjelder når det kommer til vold og kriminalitet. Mennesker som oppfører seg ufint eller farlig er et biologisk fenomen. Det betyr imidlertid ikke at vi tilgir det eller overser det. Vi reagerer på det med straff eller oppfølging som skal hindre at det skjer igjen. Når vi straffer noen som begår en forbrytelse, er det ikke fordi de fortjener det. Den forbryterske handlingen er uansett bare er nevrokjemisk determinisme eller indeterminisme, men begrunnelsen for sanksjoner forsvinner ikke av den grunn. Sapolsky illustrerer dette ved å sammenligne oss med en bil. Dersom bremsene på en bil er ødelagte, setter vi bilen i garasjen. Hvis vi ikke klarer å reparere bilen, kommer den aldri tilbake på veien. En bil uten bremser er livsfarlig og må derfor holdes utenfor trafikken. Vi tenker ikke at bilen er syndig, eller at den har en fordervet sjel. Det er et mekanisk problem. I denne analogien blir mennesket sammelignet med en bil, og man kan innvende at det er et forferdelig mekanisk syn på mennesket. Det er rett og slett dehumaniserende! Sapolsky mener imidlertid at alternativet er mye verre. Alternativet er nemlig at vi ser på forbryteren som ond og mannevond med en lastefull sjel. Vi straffer vedkommende for å tilfredstille en følelse av at han eller hun får som fortjent, og denne hatske holdningen er mye verre enn holdningen vi har til en dysfunksjonell bil.
Hva tenker du om dette? Jeg vil veldig gjerne at du legger igjen en kommentar dersom du har tanker eller innvendinger til spørsmålet om fri vilje. Er vi best tjent med et mekanisk menneskesyn, eller et menneskesyn hvor fri vilje gjør at vi kan dømme mennesker eller rose dem, alt ettersom…? Hva tenker du?
Kilde
Sapolsky, R. M. (2017). Behave: The biology of humans at our best and worst, Random House.
Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no
Jeg mener at vår frie vilje kan heve oss over alle psykiske lidelser og diagnoser. Interesser styres av evner og talente, og personlighets typen spiller også inn. Men selv dette trenger ikke å bety at du må følge dette. Men tilbake til den frie vilje. Bare mennesket har denne frie vilje, fordi de har bevissthet, i forhold til dyr som styres mer av instinkter, ja de er instinktivt vise. Bevissthet ligger over det rent vitenskapelige, det er mer knyttet til vår åndelighet, eller vårt åndelige behov. Bevissthet gjør at vi kan trekke slutninger ut fra vurderinger og resonnementer osv. Men vi trenger kunnskap, ellers kan våre ønsker og lyster føre oss på avveier. Vi kan med andre ord da, komme til å skade oss selv og andre.
Vi kan velge i ytterste konsekvens til å bli kriminelle, men de fleste skjønner det at det er ikke så lurt hvorfor omgivelsene og seg selv. Hvis en person bestemmer seg for å gjøre det som er godt i livet, så betyr ikke dette at dette er en enkelt valg, for vi preges av svakheter og gale tendenser som vi må overvinne, i Hvert fall få under kontroll. Men da må vi også ha en sterk drivkraft, noe som gjør at vi kjemper mot det som er destruktivt og galt, sa det innebærer at vi også må kjempe mot oss selv.
For at vi i det heletatt kan ha den instilling, så må vi være overbevist på at det vi kjemper for er før eller siden til det alle beste. Noen har fått i gave et mer vennlig vesen en andre. Noen er mer skeptiske av natur, eller kritiske. Det kan også være bra noen ganger. Men vennlighet og vise godhet er alltid til det beste på sikt. Så en som blir en morder kan ikke skylde på andre, bare på seg selv. Selvfølgelig kan andre vært med til å påvirke personen i dårlig retning, men miljøet velger en selv, om det er et godt miljø eller dårlig miljø. En annen ting er om det er snakk om impulsiv handling som fører til drap, eller er det planlagt .
Et planlagt drap er jo mye være, selv om døden er det samme. Når noen har begått alvorlige kriminelle handlinger, særlig det med diagnoser, så graver en i barndommen for en vil jo prøve å finne e årsaker til hvorfor en person har blitt sånn. Men det finnes mennesker som har hatt en forferdelig barndom, men har ikke vært nærheten av et våpen engang. Hvorfor har de klart å unngå å bli kriminelle ? De kan ha slitt med seg selv, men de har funnet ut at det er en bedre måte å takle dette på en å ty til vold og drap. Dermed så bevarer de selvrespekten og kommer videre i livet, og jan faktisk ta med seg en livserfaring som andre også ha nytte av. Ja de har en fri vilje.
I den grad jeg er bevisst, kan jeg foreta reelle valg. – Viljen er en del av vår natur. Om den opererer fritt, avhenger av bevissthet. – Mye skjer ubevisst, eller delvis bevisst, men at vi er henvist kun til automatikk, finner jeg ikke holdbart. – Det var skrevet om biler her. Biler kan ha både manuelt og automatisk gir. Kanskje det kan brukes som et bilde på oss mennesker. – Kausaliteten, loven om årsak og virkning, gjelder i alle forhold. Bevissthet opphever ikke denne, men inngår i den kausale sammenheng.
Mer fri vilje. Tror at mange tolker begrepet fri vilje litt forskjellig, noe som også artikkelen over kan gi et preg av . Men i grove trekk kan man si : bevissthet er lik fri vilje.
Det er selvfølgelig mye som kan forme oss ubevisst, både på godt og ondt, men dette må ikke forveksles med å ikke ha fri vilje og være bevisst seg selv. Bevissthet gjør oss ansvarsfulle for hva vi sier og gjør.
Det ville være en skremmende tanke å si at jeg vet ikke om jeg kommer til å drepe en person neste år. Bevissthet og fri vilje gjør at vi kan sette oss mål, og bestemme oss på forhånd hva vi vil gjøre fremover eller ikke, selv om vi må kjempe litt inn i mellom.
Det er for meg bare logisk å forståelig at vi mennesker har fri vilje. Men da må en ha klart for seg hva en vil bruke sin frie vilje til selvfølgelig. Innstillingen har mye å si, når en først har bestemt seg. Vår bevissthet skiller oss fra ville dyr og fugler, men se hva de allikevel er i stand til, ja de gjør faktisk det som er rett, skaper balanse, de er instinktivt vise.
Men hvordan går det hvis menneskene styres av instinkter og våre svakheter, Vi ville fort utrydde oss selv som mennesker. Menneskene må tilegne seg kunnskap, visdom og forstand, og la seg lede av gode prinsipper for å kunne ta gode avgjørelser, slik at igjen et menneskesamfunn skal fungere godt. Dette er bevisste valg , ikke en illusjon.
Dessverre så er det ikke slik, nettopp fordi mange mennesker har i tilstrekkelig grad den kunnskap visdom og forstand som er nødvendig. Egoet, selviskhet, maktmisbruk, og ikke minst penger styrer mye av det systemet vi er i mer eller mindre, ettersom hvilket land en bor i.
Faren med å ta utgangspunktet i at mennesker ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, fordi de ikke har fri tanke eller vilje, er en skremmende tanke.
Nettopp fordi vi bevisste skapninger med fri vilje, kan vi være motivert av kjærlighet og godhet. I motsatt tilfelle, kan det være hat og hevn for eksempel, som kan være drivkraften mot onde handlinger.
Mer komplisert er det egentlig ikke. men å utvikle seg til å bli et slikt menneske som ikke domineres av disse nevnte trekkene, kreves en del over tid.
Jeg mener at mennesket har fri vilje, for vi har bevissthet. Hvor mye vi bruker bevisstheten avgjør i stor grad om vi lar biologien styre oss eller ikke. Vi har også ego, hvor mye vi lar ego styre oss mener jeg også avgjøres av hvor mye vi bruker bevisstheten. Vi består av så mye, og arv, gener, oppvekst med mer former og påvirker oss, og hadde vi ikke hatt bevissthet så kan vi jo tenke oss hva som har styrt oss. Når det er sagt, så tror jeg bevisstheten påvirkes eller skyves i bakgrunnen av bl.a tanker og følelser, og vi kan bli overmannet av det. Det kan bikke over til f.eks personlighetsforstyrrelser og psykiske sykdommer, og da kan vår bevissthet og vår frie vilje komme i bakgrunnen.
Ja sant nok. Vi fører bevisste rettsaker når noen gjør lovbrudd, og de straffes for det fører ikke rettsaker for dyr og gir dem en passende straff, for liksom at det skal lære av det og ble et bedre dyr. Hvis det gjelder en hund, så må eieren ta anvar for hunden, som har bevissthet, og han må enten la hunden bøte med livet, eller la den få leve, evt sette restreksjoner for den . En kan ikke la en aggresiv hund kontrollere seg selv, og legge skylden på den når den når den ikke holder seg i tømme.. Dette holder ikke i en rettsak.ja mennesket må selv ta ansvaret for sine handlinger, uansett svakheter og feil, og kan ikke legge skylden på helsevesenet , psykologen, terapauten, hunden , eller hva det måtte være for de har bevissthet og fri vilje.
Dypest sett har vi IKKE fri vilje. F.eks. kan man ikke velge sin neste tanke. Tanker kommer når de vil og ikke når DU, vil. Og hvorfor valgte jeg å legge igjen svar, her? Jo, kanskje fordi jeg nettopp så en video med Sam Harris om akkurat dette emnet – fri vilje?
Når jeg snakker om fri vilje , så er det innen for de menneskelige begrensinger vi har som mennesker selvfølgelig , altså i forhold til å være menneske. Vi kan ikke hindre en fugl å slå ned i hodet på deg, men vi kan hindre den å bygge rede der. Fri vilje er ut fra hva vi kan bestemme oss for å gjøre som menneske, ikke hva andre kan gjøre. Så fri vilje har med at vi kan velge, men at ting kan påvirke våre valg er en annen sak, men selv da kan vi vi velge hva vi vil bli påvirket av , for det vi lar oss påvirke av vil selvfølgelig forme oss, og da vil vi vi også la oss forme.
Hei! Jeg er en av de som (dessverre?) mener og tror at man ikke har fri vilje. Tror nok mange andre også mener det samme, men at den subjektive tolkningen av «fri» gjør at mange er uenige. Jeg er fri til å velge om jeg ønsker Pepsi eller Cola på stranden, men avgjørelsen min vil enten være basert på smak, en smaksans som har utviklet seg gjennom årevis med påvirkning fra andre og meg selv eller kanskje i et opprør mot Coca Cola sin markedsføring som bunner i noe jeg har lest eller blitt fortalt tidligere. Jeg har ikke skapt meg selv, derfor kan jeg heller ikke ta egne valg. Jeg har de siste årene mistet troen på enkeltindividets unike natur. Ingen mennesker kan skape seg selv fra null, og derfor vil alle valg man tar være basert på tidligere ytre påvirkninger. Kan egentlig noe som er skapt ta egne valg? Er det da skapt? Jeg er uenig i at det ligger noen form for ansvarsfraskrivelse i denne tankegangen. Man gjør noe dumt, og må da bøte for det slik at man kan bli et bedre menneske etterpå. Det å gå i fengsel er jo faktisk omprogrammering! Man må lære å bli en annen versjon av seg selv. Et annet eksempel kan være selvmord. Jeg mener selvmord er et samfunnsansvar. En som tar selvmord gjør dette med bakgrunn i og ikke lenger føle seg som en del av flokken. Om man har lest litt fra Darwin har man lest at arter (dyr, planter etc) som havner i et miljø de ikke passer inn i ofte vil stoppe forplantningen og sakte dø ut alene (veldig snevert forklart) Jeg tror altså ikke at menneske er noe annerledes enn samtlige vesener og planter på jorden. Vi lever som art, samfunn, fellesskap eller hva man vil kalle det. Om vårt dypeste indre ikke lenger ser hensikt i liv, forplantning eller å kunne gi noe til noen vil vi sakte men sikkert råtne. De det går værst utover ser derfor en hensikt i å øke denne prosessen ved å ta sitt eget liv før de forpester flokken mer. Breivik hadde nok et par koblingsfeil for mye, noe som førte til at det han trodde var det beste for flokken fikk katastrofale følger. Ble han født massemorder? for om han ikke gjorde det så er det ytre påvirkninger som førte til valgene hans, og hvis noe skapte valgene hans så var vell heller ikke viljen hans fri? Han gjorde jo ikke dette i ondskap, men i den brutale feilen at han trodde han bidro med noe bra. Dette er noen av mine foreløpige tanker på temaet, men er mye mulig noen av tankene endrer seg med årene;)
Beklager den forferdelige grammatikken;)
Hva i all verden vil det si å ha «fri vilje»? Hver eneste tanke jeg tenker eller ikke tenker, handlinger jeg gjør eller ikke gjør er for meg et mysterium. «Hva søren gjorde jeg egentlig det der for?», «nei, nå sa jeg feil… jeg mente egentlig… nei.. jeg vet ikke helt jeg».
Jeg kan ikke forestille meg et univers med fri vilje. Det høres bare merkelig ut. Kan folk «velge» tankene sine før de tenker dem? Det høres jo mongo ut. Tanker kommer jo bare.