Min hverdag i gruppeterapi

Gruppeterapi er en prosess hvor man ser seg selv utenfra og andre innenfra - Vi lærer hverandre å kjenne på helt andre premisser enn i det sosiale livet. Personlig har det gjort meg mindre redd og mer glad i mennesker.

Jeg har mitt daglige virke i gruppeterapi. Gruppen har 8 deltakere og to terapeuter. Alle er der for å jobbe med seg selv og sine relasjoner til andre. Symptomene kan være alt fra depresjon, angst, personlighetsproblematikk, usikker identitet, lav selvfølelse og mye annet. Uansett hvilke plager man har, er det ofte i relasjon til andre at problemene kommer til overflaten. Poenget i gruppepsykoterapi er å skape en arena hvor man lærer å se seg selv utenfra og andre innenfra. Vi sitter i en ring uten bord, kaffe eller andre ”sosiale livbøyer”. Vi har ikke noe tema, men vi forsøker å snakke om hvordan vi opplever hverandre ”her-og-nå”.


I det sosiale livet er det mange koder og konvensjoner som regulerer samspillet mellom mennesker. Man er gjerne høflig, politisk korrekt og så videre, noe som betyr at man sjelden sier noe direkte om hvordan man egentlig opplever samspillet. Hvis jeg er på fest og snakker med en person som ikke følger med, eller ”ser gjennom meg” og virker uinteressert, vil det kanskje få meg til å føle meg liten og dum. På fest vil jeg ikke kommentere dette, men trekke meg unna den ubehagelige situasjonen med en taktfull unnskyldning. I gruppeterapi gjør vi det annerledes. I gruppeterapi blåser vi opp små fornemmelser for å se nøyere på dem (djevelen er i detaljene). Her ville jeg sagt noe om min opplevelse til den uinteresserte samtalepartneren: ”Når du ser forbi meg og ikke følger med på det jeg sier, får du meg til å føle meg uinteressant. Det rammer meg som et slags lodd på selvfølelsene og trekker meg ned. Hva er det egentlig du tenker?” Kanskje ville personen svare at han er så stresset og usikker i sosiale sammenhenger at han ikke klarer å følge med. Dermed ville min opplevelse endre seg fra å føle meg liten og dum til å ha medfølelse med den andre. Ofte misforstår eller feiltolker vi oss selv og andre i det sosiale landskapet, og de ”negative” misforståelsene spiller ofte på lag med dårlig selvtillit, depressive holdninger eller andre ”psykiske skylapper” som hindrer oss i å se et større perspektiv. I gruppeterapi forsøker vi å ha en totalt åpen og undersøkende holdning til hverandre. Jeg forteller de andre i gruppen hvordan jeg opplever dem, og de gjør det samme med meg. Målet er å utvide vår (selv)bevissthet og bli mer klar over hvordan vi påvirker andre, hvordan vi oppleves av andre (på godt og vondt) og ikke minst hvordan vi ofte feiltolker andres signaler i tide og utide.

Gruppeterapi blir et slags ”minisamfunn” hvor vi gjerne inntar de rollene vi typisk har i “livet utenfor”. I gruppeterapi blir våre roller tematisert og undersøkt. Noen mennesker er flinke til å ønske nye medlemmer velkomne, rydde på plass stoler mellom gruppesesjoner og være empatiske og interesserte i andres utfordringer. Dette er gode egenskaper, men siden de går i behandling og selvutvikling, kan det også tenkes at den ”hensynsfulle pasienten” er fanget i et mønster som også har visse ulemper. Her kan det være at noen mennesker er opptatt av andres behov på bekostning av sine egne. Noen har vokst opp med mye ansvar og lite hjelp fra omgivelsene. Kanskje har de en identitet som forteller at de må stille seg bakerst i køen, ta hensyn til andre først og undergrave egne behov og preferanser. Kanskje har de levd på denne måten så lenge at de ikke engang vet hvilke følelser og behov de selv har. I gruppeterapi ser vi at de er hensynsfulle og oppmerksomme på andre, men at de sjelden klarer å snakke om seg selv og egne utfordringer. De er flinke til å gi støtte, men klarer ikke å ta imot. Det har ført dem inn i et mønster hvor de omgås mennesker som trenger noe av dem, og det ødelegger balansen i det mellommenneskelige regnskapet. De gir alltid mer enn de får, og sånn sett lever de på et underskudd som forsterker en lav selvfølelse, samtidig som det bygger seg opp en indre (ofte helt ubevisst) misnøye som de ikke evner å utrykke. Sinne og irritasjon holdes på avstand, noe som fører til både angst og depresjon. I gruppeterapi kan vi ofte se hvilke livsmønster som ligger til grunn for ulike symptomer. Vi oppdager den (over)hensynsfulle personen og ser at vedkommende mangler et uttrykk for egen irritasjon og selvhevdelse. Når disse kraftige følelsene hele tiden undertrykkes, mister de en sentral livskraft og blir deprimerte. Samtidig er det sannsynlig at følelsene hoper seg opp i det ubevisste og blir liggende som en indre trussel man gjerne kjenner som angst. I gruppeterapi identifiserer vi slike mellommenneskelige mønster og lager en plan for å skape endring. Den hensynsfulle personen må jobbe med å kjenne etter på egne behov og ta mer plass på egne vegne i gruppen. Ofte må de jobbe med sinne og irritasjon og forsøke å utrykke seg hver gang de merker et ørlite tegn til frustrasjon i forhold til de andre i gruppen.

Dette er bare ett av uendelige mange eksempler på livsmønster man forsøker å fange opp i gruppeterapi. Vi jobber i relasjonen til hverandre, og vi speiler hverandre uten hensyn til de sosiale reglene. Det er på sett og vis et litt skummelt prosjekt, men når vi klarer å lage en setting basert på respekt, trygghet og bærekraftige relasjoner, klarer vi også å gi hverandre mer autentiske tilbakemeldinger.

Gruppeterapi er en arena hvor man blir kjent med seg selv på en helt annen måte enn det man er vant til fra andre gruppesettinger. Noen kommer til vurderingssamtaler og sier at de har gode venner hvor de deler alt, og er derfor usikre på hvorfor de skal gå i gruppeterapi. Her vil jeg svare at vennskapsrelasjoner som oftest er helt annerledes enn terapeutiske relasjoner. Et vennskap forplikter på en helt annen måte, og man ønsker gjerne sine venner vel, noe som også begrenser oss til mer støttende og fortrøstningsfulle innspill når våre venner har det vondt. I gruppeterapi oppfordrer man deltakerne til å ikke omgås privat før de er ferdig i terapi. Poenget er å unngå at det etablerer seg vennskapsforhold som kompromitterer den åpenheten vi trenger i terapien.

Som gruppeterapeut står man ikke utenfor og analyserer det som foregår. Man er en del av hele prosessen, og jeg bruker alle mine opplevelser og følelser som verktøy. Jeg gir tilbakemeldinger og jeg får tilbakemeldinger som utvider min horisont hver dag. Jeg opplever at gruppeterapi er en felles reise hvor terapeutene er nødt til å bevege seg (utvikle seg) på linje med pasientene for å skape positiv vekst for gruppa som helhet og for den enkelte deltaker. Etter mange år i gruppeterapi ser jeg spesielt to ting som har forandret seg for min egen del. Jeg er mer glad i mennesker, og jeg er mindre redd.

I gruppeterapi blir man kjent med folk på helt andre premisser enn i livet for øvrig. Gradvis ser man menneskene bak den sosiale fasaden, bak det psykiske forsvaret og bak alle beskyttelsesstrategiene de har bygd opp i kjølevannet av vonde livserfaringer. Jeg oppdager at bak ethvert symptom, bak en vegg av mistillit, bak sarkasme og fiendtlighet, bak frykt og håpløshet, finnes det vakre mennesker som har en “godhet” i seg man er nødt til å bli glad i. Denne “godheten” kan imidlertid være begravd av mobbing, svik og årevis med ensomhet eller trakassering, men når vi får øye på den, kan den utvikles der man ikke skulle tro det var mulig. Det gir meg håp og det gjør meg glad i mennesker. Jeg har ennå ikke møtt et menneske jeg ikke har lært å like i terapi. Jeg har møtt mange mennesker som jeg mislikte, var redd for eller usikker på i de første måneder, kanskje til og med i et halvt år, men i det man våger å være åpen, slippe motstanden, ”miste fotfestet” og relatere seg til andre uten å gjemme seg bak et psykisk bolverk, har det alltid dukket opp en bro av medfølelse hvor det var mulig å møtes.

Jeg er utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har vært sammen med i gruppeterapi. Jeg er særlig glad for de relasjonene med motstand, usikkerhet, krangling og turbulens, hvor vi har holdt ut med hverandre i timevis på dypt vann, men likevel kommet trygt i land på andre siden. Det har lært meg at de vanskeligste relasjonene, hvor kompleksiteten er stor, følelsene sterke og usikkerheten skremmende, er de relasjonene man lettest gir opp, men også de relasjonene med størst potensial for utvikling. Når man klarer å jobbe seg gjennom den ”muren” som stenger for det mellommenneskelige, kan man skape en sterk relasjon som setter dype spor, selv om vi går hvert til vårt etter endt terapi og aldri ser hverandre igjen. 

I videoen under snakker jeg litt mer om hvordan terapiprosessen fungerer. Hvordan er det å være i gruppeterapi? Hva kan man få ut av denne behandlingsformen?

 

Relaterte artikler

GruppeterapiHva er gruppeterapi? – Her ser vi på myter om gruppeterapi, hvem kan gå i gruppeterapi, rammebetingelser i gruppepsykoterapi, bildeterapi, kroppsbevissthetsgruppe og terapeutens oppgave i gruppeterapi.

Selvutvikling & gruppepsykoterapi – Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Sondre er fantastisk. Man skjønner at han har et genuint ønske om å hjelpe mennesker og har et stort hjerte.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here