Hør episoden her
KriT er et flerfaglig prosjekt som har som mål å utvikle en didaktikk for kritisk tenkning i barneskolen med utgangspunkt i barnelitteratur og nyheter. I en artikkel på deres hjemmeside skriver Evy Jøsok og Ingvill Krogstad Svanes interessant om kritisk tenkning. I dagens øvelse skal jeg utfordre deg på kritisk tenkning, og ikke minst den vesentlige forskjellen på selvkritikk og kritisk tenkning.
Når vi skal forsøke å forstå hva som ligger i begrepet «kritisk tenkning», kan det nemlig være fruktbart å se nærmere på ulike måter å forstå ordet «kritisk» på. I hverdagsspråket bruker vi ofte begrepet «kritisk» synonymt med det å være negativ. «Ikke vær så kritisk!» sier vi kanskje. Eller vi er «selvkritiske», som innebærer at vi vurderer oss selv, gjerne litt strengt.
Jeg vil innlede månedens øvelse med et kort foredrag jeg holdt hvor hensikten var å peile seg inn på forholdet mellom selvkritikk og kritisk tenkning. Deretter skal jeg utfordre deg i en konkret øvelse.
I faglig sammenheng er altså det å være kritisk noe annet enn å være negativ, og vi kan nærme oss begrepet på to ulike måter.
På den ene siden kan vi forstå kritisk tenkning som resonnerende tenking. Denne måten å forstå begrepet på er forankret i opplysningstidens tenkning og en tro på at vitenskap og logikk kan gi riktige svar. Det er viktig å argumentere godt for seg og gjennom gode argumenter vise hva som er riktig eller sant. Når vi skal forstå oss selv, er det ekstra viktig at vi ikke er partiske i våre vurderinger, og her er det gjerne den kognitive tradisjonen som gir oss verktøy for å tenke klarere og mer rasjonelt rundt våre egne tankeprosesser.
På den andre siden kan vi forstå ordet «kritisk» som maktkritisk. Her blir målet med tenkingen å stille seg kritisk til ulike maktstrukturer man finner på individ- og samfunnsnivå, for eksempel kan man stille seg kritisk til at noen bestemmer mer enn andre. Denne måten å forstå begrepet på er forankret hos blant annet Marx og tenkere knyttet til Frankfurterskolen. Også dette aspektet er viktig med hensyn til selvinnsikt, selvransakelse, selvutvikling og introspeksjon. Noen ganger har vi noen svært kritiske stemmer i vårt indre som har hegemoni og overdøver alle andre nyanserende innspill. I så måte kan litt maktkritisk tenkning knyttet til vår egen selvkritiker være på sin plass.
Jeg foreslår at vi lever i en tid hvor mange er ganske selvsentrerte fordi mye handler om å tilkjempe seg oppmerksomhet, og samtidig er oppmerksomheten vår både mediert og fengslet av sosiale medier. Samtidig som vi blir opptatt av å bli sett og vise oss frem, ser vi mye av andres «glamorøse» liv og det gir oss målestokker det er vanskelig å leve opp til. Derfor tror jeg vi lever i en tid hvor mange er både selvopptatte, men også svært selvkritiske. Langsomt opparbeider vi oss standarder som er vanskelig å leve opp til, og vi får et super-ego som stadig pisker oss når vi kommer til kort. Med andre ord kan det tenkes at en litt mer fordømmende og kritisk diktator, forankret i vårt eget superego, representerer en maktfaktor i vårt indre liv som tenderer til å tyrannisere oss. I så måte kan det å være litt «maktkritisk» til stemmene som snakker til oss være særdeles viktig.
Ordet «kritisk» er avledet av det gammelgreske ordet krínein, som betyr «å skjelne», altså å skille mellom hvilke antakelser som er sanne eller falske, gyldige eller ugyldige. Det vil si at uansett hvor gode argumentene og resonnementene er, så hjelper ikke det om de er bygget på falske eller ugyldige premisser.
Noen ganger tenker jeg at psykiske plager handler om mangel på metodelære, noe som igjen gjør at vi lett havner i diverse tankefeller og feiloppfatninger. Mange av oss kan være ydmyke i møte med fasetter ved den ytre verden vi ikke vet så mye om, og vi er tilbøyelige til å endre mening dersom vi møter mennesker med høyere ekspertise enn oss selv. Men når det kommer til vårt indre liv, anser vi oss selv som eksperter. Det vi tenker og føler er vår tanker og følelser, og vi anser at vi har førstehåndserfaring som ikke kan bestrides av noen andre. Det mener jeg er en litt arrogant holdning, og jeg mener at vi med fordel kunne vært litt mer skeptiske til våre egne følelser, holdninger, reaksjoner og meninger. Vi bør tilstreb mer kritisk tenkning i møte med oss selv, men ikke mer selvkritikk, for det er noe helt annet.
Kritisk tenkning baserer seg på empati, nysgjerrighet og en åpen undersøkende holdning. Selvkritikk baserer seg på gamle fordommer, som ofte er en gjentakelse av kritikk vi har fått på et tidligere tidspunkt i livet, hvor vi var mer sårbare og usikre. Å være streng mot seg selv og kritisere seg selv er som regel kilden til et vondt og vanskelig liv, mens kritisk tenkning ovenfor oss selv representerer en sunn, raus, nysgjerrig og åpen holdning til oss selv, hvor vi kan lære mye om egne mønstre og vokse på en positiv måte.
Hvis ikke vi har med oss denne typen holdninger når vi skal utforske vårt eget sinn, er det stor sannsynlighet for at vi kun bedriver en fordomsfull og partisk gjentakelse av av ting vi har fått innprentet fra andre fordomsfulle og kritiske mennesker på et tidligere tidspunkt i livet, som vi ikke husker i dag, men som vi likevel repeterer under en illusjon av at vi reflekterer på en åpen og kritisk måte ovenfor oss selv. Sistnevnte er som regel lite fruktbart.
Hvis vi forsøker å bryte ned denne definisjonen, ser vi først at kritisk tenkning handler om refleksjon og en form for dypere tenkning. Dette skiller seg fra spontan og erfaringsbasert tenkning som preger hverdagen vår. Det er forskjell på å slenge ut at «jeg synes rosa er en jentefarge», og å sammen utforske hvorfor noen snakker om jente- og guttefarger – selv om mange i klassen er uenige i at farger har noe med kjønn å gjøre. Hvorfor har det blitt sånn? Er det egentlig riktig? I lys av dette inkluderer kritisk tenkning å ta et skritt tilbake og vurdere sin egen argumentasjon og sine egne påstander eller ståsteder utenfra.
En kritisk tenkende person lytter også til nye argumenter og prøver å forstå dem, noe som inkluderer en evne til å erverve seg ny kunnskap og granske kilder kritisk. Når vi reflekterer over oss selv, og mener vi kjenner oss selv, er det gjerne fordi vi opererer fra et førstepersons-perspektiv. Men psykologien forteller oss at vi har blitt den vi er via andres tilbakemeldinger gjennom livet, og derfor er en viss grad av kildekritikk også nødvendig når vi bedriver selvransakelse.