Psykologisk teori som hersketeknikk

Psykologi som hersketeknikk betyr at man får kjennskap til psykologisk teori, men ikke bruker sin viten til å forstå egne vanskeligheter eller hjelpe andre, men isteden kritisere andre i et ”psykologisk språk”.

I sosiale sammenhenger har vi en del uskrevne regler vi bør forholde oss til. De sosiale kodene kalles av og til for konvensjoner. Slike konvensjoner passer på at vi forholder oss til visse spilleregler i sosialt samvær med andre. Uten disse underforståtte sosiale føringene, risikerer man ubehagelige situasjoner hvor mennesker kommer til å uttrykke seg uten hensyn til den andres følelser eller fornemmelse for situasjonen. For mange vil et sosialt samspill uten visse regler og føringer oppleves som svært utrygt.

Kanskje har du opplevd samtaler med mennesker som bryter de sosiale spillereglene. Istedenfor å lytte til innholdet i det du forteller, begynner de å kommentere på måten du snakker på, følelsene som ligger bak det du forteller eller din personlige stil eller fremtoning i den aktuelle situasjonen. En kommentar som plutselig endrer fokus i samtalen på denne måten, kan lett oppleves ubehagelig.

La oss se på et eksempel. Jørgen forteller en venn om noe som interesserer ham veldig. Han blir ivrig og ønsker å formidle sitt budskap rundt et tema han brenner for. Han øker tempo og tonen i språket blir kraftigere. Plutselig bryter vennen inn i fortellingen og påpeker at Jørgen virker sint. ”Se på deg selv, du virker direkte aggressiv” Jørgen forstår ikke dette, ettersom tema han diskuterer gjør ham ivrig og interessert, snarere enn sint eller aggressiv. Vennens kommentar bryter med den aktuelle diskusjonens form, og et øyeblikk blir det en ukomfortabel stemning. Jørgen demper seg og fortsetter sitt resonnement, men vennen blir ved med kommentarer om Jørgens fremtoning, og unnlater dermed å delta i selve diskusjonen. Etter hvert blir Jørgen irritert fordi det virker som om vennen har lukket ørene fullstendig for innholdet i hans argumenter. Jørgen får ingen respons på det han sier, men blir stadig analysert på sin person, væremåte og spekulasjoner rundt hans underliggende følelser og motiver. Jørgen opplever dette som et ufint overtramp, og gradvis går han fra å være ivrig og interessert, til nettopp å bli irritert.

Sett utenifra er det tydelig at Jørgen er så oppslukt av sin interesse for tema, at han ikke legger merke til at vennen blir såret. Det er snakk om religion og politikk, og Jørgens innspill har kommet på tvers av vennens overbevisninger. Vennen blir sint, men vil ikke identifisere seg med disse følelsene. Sinne fører til at man mister ansikt og det virker direkte uakseptabelt i den pågjeldende diskusjonen. Istedenfor å erkjenne sitt eget sinne, tilskrives dette sinne feilaktig Jørgen, noe som skaper en stor forvirring i situasjonen.

I et psykologisk språk vil man kalle dette for projeksjon. Projeksjon er en psykisk forsvarsmekanisme hvor man feilaktig tilskriver andre sine egne uerkjente følelser, impulser eller tanker. For å unngå en erkjennelse av følelsene, plasseres de altså hos den andre, og gjerne en person som vedkommende føler seg truet av, men samtidig har en nær forbindelse til.

Vennen i eksemplet over følte seg overkjørt av Jørgens argumenter. Han ble krenket av Jørgens meninger, og han klarte ikke å formulere sine motargumenter og forholde seg til sak. Uten at Jørgen merket overgangen, ble samtalen personlig. Skifte fra sak til person kunne vært helt uproblematisk dersom vennen hadde gitt sine emosjonelle reaksjoner til kjenne på en åpen måte: ”Jeg blir litt lei meg og litt irritert når du argumenterer på denne måte”. Dermed kunne Jørgen tatt hensyn til dette, beklaget seg og sørget for å være mer oppmerksom på vennens følelsesmessige investeringer i tema. Det som derimot skjer, er at vennen ikke erkjenner sine emosjonelle konflikter, men isteden tilskriver Jørgen disse mer eller mindre uakseptable emosjonelle reaksjonene.

Det som gjør denne situasjonen ytterligere problematisk, er at vennen til Jørgen arbeider innenfor psykisk helse, og han har derfor til en viss grad kjennskap til psykologisk teori. For å klarere seg selv ut av situasjonen, begynner han å analysere Jørgen og identifisere de uakseptable følelsene, tankene og impulsene som egentlig har sitt opphav i ham selv. Vennen unnlater å erkjenne at han selv er ansvarlig for mye av det emosjonelle materialet, men gjenkjenner det isteden hos Jørgen og påpeker det på en slags ”psykoanalytisk” eller ”hobbypsykologisk” måte, noe som selvfølgelig er et stort overtramp. Han bryter med alle de sosiale konvensjonene, endrer fokus fra innhold til form og avkler Jørgen med et psykologisk språk som er vanskelig eller umulig å forsvare seg imot. Jørgens anklages for en voldsom aggresjon, og da vennen ikke gir seg, blir Jørgen etter hvert irritert og sint. Dermed får vennen ”rett” i sine invaderende psykologiske analyser.

Cullberg (1999) relaterer ovenstående fenomen nettopp til den psykiske forsvarsmekanismen som kalles projeksjon. Innenfor psykisk helse refererer man tidvis til et fenomen hvor psykodynamisk teori brukes som ”hersketeknikk”. Poenget er at mennesker som introduseres for dynamiske psykologiske teorier og kunnskap om ulike psykiske mekanismer, ikke bruker denne kunnskapen til å utforske seg selv og sin egen personlighet, men isteden bruker sin nyervervede viten til å ”diagnostisere” og eventuelt ”kritisere” kollegaer. Man ser også eksempler på at nykommere i faget benytter sin viten til å uttale seg om partnerens eller venners psykologiske makeup. I verste fall vinner vedkommende diskusjoner og uoverensstemmelser ved hjelp av et psykologisk språk som motparten ikke kjenner eller ikke kan forsvare seg mot. En slik (mis)bruk av psykologisk kunnskap kan gi mistanke om at vedkommende gjenfinner en del av sine gen emosjonelle konflikter i andre, og på den måten unngår å utforske sine egne feil og mangler ved å sette andre under en ”psykologisk lupe”.

Når psykologisk kunnskap brukes på denne måten, misbrukes faget på verst tenkelig vis. Psykologien blir til et usynlig sverd hvor man ved hjelp av retoriske finurligheter angriper andre for noe man selv er ansvarlig for, men ikke våger å erkjenne.

Mer generelt kan man også se eksempler på at psykologisk teori brukes som en form for hersketeknikk i situasjoner hvor noen plutselig endrer ”nivå” i samtalen. Fra å diskutere et tema, unngår den ene parten å respondere adekvat, men begynner isteden å kommentere måten man snakker på, personlig stil eller kommer med en form for fortolkning av den andres motiver og følelser. Da bryter man med de uskrevne sosiale spillereglene, skaper en litt utrygg situasjon hvor vedkommende selv har tatt makten fordi han mestrer et språk og en teori som har analyserende egenskaper. Min mening er at dette er forredere av psykologifaget, totalt misforstått bruk av psykologi på en måte som ikke tjener annet enn personens markerings- og maktbehov. Psykologi handler om evnen til å skape trygge relasjoner, forstå seg selv utenfra og andre innenfra, empati, varme og innsikt på en måte som løfter mennesker, ikke stiller dem opp med ryggen mot veggen.

Muligens burde man hatt et slags psykologipoliti som avskilter terapeuter som misbruker sitt fag på denne måten. Men problemet er at det hele tiden er snakk om ganske subtile dynamikker som ofte er svært vanskelig å identifisere.

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

13 KOMMENTARER

  1. Godt at denne hersketeknikken blir forklart så tydeleg . For denne er vond å bli utsatt for.

  2. Kjenner veldig godt denne hersketeknikken.. tror der er minst ett yrke til, hvor personer misbruker sin ordkunst til fulle, i gitte situasjoner. Det er utrolig slitsomt når en tar opp ei eksagt problemstilling, på en ordentlig måte med ønske om ei oppklaring/løsning, og hver gang blir møtt med angrep på person i stedet for diskusjon om sak. Dette må jo også handle om ansvarsfraskrivelse?! Noe den andre ikke vil innrømme for da får motparten rett og det må bortforklares fordi dette egentlig er noe denne andre ikke vil vedkjenne seg, vet ikke er akseptabelt. Projisering har vel også som mål å gjøre en annen verre- seg selv i et bedre lys og føle seg hevet over den andre.

  3. Det mest alvorlige er vel når en fagperson/behandler i kraft av sin posisjon og makt bruker denne type hersketeknikk mot klienter.

  4. Denne hersketeknikken er det nok mange av oss som har møtt underveis i vår iver på å dele noe med andre. Flott måte det er fremstilt på her, det vanskekelige er vel når vi står midt oppe i en slik situasjon og klare mentalt å gå ut av situasjonen og “se” hva som skjer der og da. Hvordan forholder vi oss til en annen type hersketeknikk som vi kan se i enkelte parrforhold, nemlig total taushet??

  5. Man må kjenne seg selv, med andre ord, for å unngå dette. Det gjelder vel alle mennesker, ikke bare psykologer? For lærere burde det være et must, uansett hvor i utdanningssystemet de arbeider.

  6. Man kan også snu på det og si: ” before you diagnose yourself with depression or low self-esteem, first make sure you are not, in fact, just surrounded by assholes.”

  7. ‎” Kjeftausa ” har i allefall evne til å gi den andre innsikt i hva som antente henne, i motsetning til østersen som tier den andre i hjel- leve i en tilstand av forvirrelse, uro og fornemmelse av noe galt- er eller er i emning- uutholdelig sinnsstemning hvor man er fredløs i egen kropp uten å alltid helt kunne sette fingeren på hva dette er.. andre ganger er det mer opplagt. Den styggeste form for mobbing er å tie den andre ihjel! Ei arrogant holdning..

  8. Kjenner veldig godt denne hersketeknikken.. tror der er minst ett yrke til, hvor personer misbruker sin ordkunst til fulle, i gitte situasjoner. Det er utrolig slitsomt når en tar opp ei eksagt problemstilling, på en ordentlig måte med ønske om ei oppklaring/løsning, og hver gang blir møtt med angrep på person i stedet for diskusjon om sak. Dette må jo også handle om ansvarsfraskrivelse?! Noe den andre ikke vil innrømme for da får motparten rett og det må bortforklares fordi dette egentlig er noe denne andre ikke vil vedkjenne seg, vet ikke er akseptabelt. Projisering har vel også som mål å gjøre en annen verre- seg selv i et bedre lys og føle seg hevet over den andre.
    +1

  9. Først må jeg bare si jeg ikke har lest så mye om psykologi før, men dette tror jeg svært mange ville kjenne seg igjen i.
    I noen tilfeller så ville det også være en jojo effekt på herskerteknikken mellom partene, og i ett tilfelle så kan den ene parten faktisk være enda mer klar over denne jojo effekten, og velger å ikke si eller gjøre noe med dette, særlig da intensjonen ikke er å være noe “Konge på hauen”.
    I dette ene tilfellet så kan denne person som ikke har noe intensjon med sakens kjerne, også ha så lite intensjoner at personen velger å holde seg litt på avstand med samfunnet. I dette tilfeller ville også vedkommende innsett sine begrensninger, og har gjort sine valg ironisk nok for å kunne unngå flere tilfeller.

  10. Har vert utsatt for denne hersketeknikken. Dermed lurte jeg på et par ting

    Disse diskusjonene der jeg blir brukt denne metoden hadde personen, selv lagt opp til (ihvertfall i mine øyne) å fornærme meg slik at jeg blir sint før hersketeknikken blir tatt i bruk.

    Personen er veldig sjarmerende ovenfor folk som ikke kjenner han, men etter en har vert nokk sammen med han kommer den skjulte siden fram.

    Er dette vanlig for personer som bruker forsvarsmekanismen?

    Jeg lurer og litt på hva jeg kan gjøre for å “beskytte” meg, og hva jeg kan gjøre for å hjelpe vedkommende?

    Ellers vil jeg bare takke for en interessant blogg.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here