Psykoterapi på internett

I psykoterapi er målet blant annet at klienten skal trekker frem, forsterke, utforske og rent psykologisk sett utvikle sin egen person. Spørmålet er om man kan bedrive psykoterapi på internett?

På internett finnes det mange virtuelle online miljøer hvor mennesker møtes. Her kan man lage sine egne karakterer og fremstå akkurat slik man ønsker. Spørsmålet i denne artikkelen er om slike virtuelle landskaper kan brukes i psykoterapi. Kan man dra veksel på internett og grafikk i psykologisk arbeid med klienter? I psykoterapi er målet blant annet at klienten skal trekker frem, forsterke, utforske og rent psykologisk sett utvikle sin egen person. Man jobber med fantasier, skam, frykt, drømmer og selvtillit, og kanskje kan denne prosessen få et helt nytt tilfang ved hjelp av virtuelle landskaper på nett?

psykoterapi-paa-internettUnder alle omstendigheter må vi erkjenne at datamaskiner allerede har, og i fremtiden vil endre livet til mennesket i stor grad. I artikkelen ”Internet Paradox” sidestilles de ”datamatiserte” endringene vi står ovenfor med introduksjon av telefonen tidlig på 1900-tallet og fjernsynsapparatet på 1950-tallet. Artikkelen stiller spørsmål ved hvorvidt internett beriker den menneskelige hverdag i positiv forstand, eller virker ødeleggende på sosiale relasjoner og hemmende på deltakelse i samfunnslivet (Kraut  et al., 1998). Spørsmålene er mange, er uhyre komplekse og har utallige sider. Datamaskiner har eksempelvis evnen til å lagre ufattelige mengder informasjon og kan muligens i den sammenheng være med til å avlaste menneskelige mentale aktiviteter som hukommelse. Vygotsky ser dette som et nytt nivå i utviklingen og refererer til datamaskinen som ”artificial memory of the human race” (Tikhomirov, s. 275, 1979). I følgende vil jeg imidlertid fokusere på internett som et kommunikasjonsverktøy og drøfte hvorvidt psykoterapi og psykologisk behandling kan foregå på internett. Det viser seg at det er mange hensyn man må ta stilling til dersom man vil åpne en terapeutisk praksis online.

Psykoterapi i cyberspace

(Følgende diskusjon er hovedsakelig basert på Gerald, 1997, Suler, 2002 & Wallace, 1999 hvor annet ikke er angitt).

I artikkelen om personlighetstyper på internett drøftet jeg hvordan menneskets fremferd gjennom ”avatars” i virtuelle online miljøer kunne fortelle mye om menneskenes personlighet. En avatar er et fenomen hentet fra indisk mytologi. Det refererer til den fremtoning gudene kler seg i når de besøker jorden. Det er rett og slett den synlige personifiseringen av gudene når de kommer ned på jorden for å ordne opp eller gjøre andre ærend. I moderne tid har vi adoptert dette uttrykket i forhold til menneskers fremtoning på internett. Her henviser avatar til en elektronisk representasjon eller visualisering av en person eller spiller i et online miljø. Det kan også referere til det bildet en person bruker for å representere seg selv i et nettsamfunn («community») eller liknende. Avatar er altså den synlige delen av menneskenes tilstedeværelse på nettet, og dermed er det også vår visuelle kilde til informasjon om vedkommende. Avatars kommer i mange ulike former og fasonger, og ny teknologi gjør dem mer og mer avanserte. Her er det muligheter for å uttrykke seg på mange måter, og det er kanskje noe man kan dra veksel på i psykoterapi på nett?

Jeg tror bestemt at ”avatars” i et kunstig miljø kan fungere som et spennende supplement til tradisjonell terapi. Før jeg går inn på dette, vil jeg imidlertid kort diskutere om det i det i hele tatt er mulig å utøve psykoterapi på nettet. Faktum er at det allerede eksisterer en hel del internett sider vedrørende mental helse. I 2001 fantes det over 250 websider og over 400 terapeuter som tilbyr online konsultasjon, og dette antallet har sannsynligvis økt enormt siden den gang. Fra et konservativt synspunkt kan vi frykte at menneskelige relasjoner infiltreres og dehumaniseres av maskiner når internett får så stor plass i livet til mennesker.

Et interessant spørsmål er om datamaskin mediert psykoterapi noensinne kan erstatte eller måle seg med den fungerende og ”ekte” metoden i tradisjonell psykoterapi. Vi kan saktens argumentere for at terapi på nett aldri kan erstatte ansikt til ansikt kommunikasjon, men på en annen side tilbyr internett nye og ofte berikende former for menneskelig interaksjon. Muligens kan det medføre nye og fruktbare perspektiv i forhold til den spesielle menneskelige interaksjon vi kaller terapi. Uansett vil det være mange hindringer å forsere med hensyn til forsvarlig etablering av en slik ny ”teknologibasert” behandlingsdisiplin. Her er noen hensyn vi er nødt til å vurdere før vi eventuelt tenker på å starte terapi online:

For det første vil vi hurtig støte på etiske problemstillinger. Mangelen på menneskelig kontakt ansikt til ansikt, og dermed mangel på sensoriske inputs i tekstbasert kommunikasjon mellom terapeuten og pasienten, kan lett forårsake problemer i forhold til presis diagnostisering og evaluering av behandlingen.

I neste omgang kan vi se for oss problemer i forhold til taushetsplikt og fortrolighet, noe som er selve utgangspunktet for en terapeutisk relasjon. Uten f2f (face-to-face eller ansikt-til-ansikt) relasjoner kan det være vanskelig å verifisere klientens identitet. I verste fall kan uvedkommende utgi seg for å være klienten og på den måten få adgang til strengt fortrolig informasjon. Slike problemer har imidlertid ofte en teknisk løsning i forhold til å benytte sikre nettverk, kommunikasjon via krypterte meldinger og programvare som sikrer brukerverifikasjon.

I forhold til geografisk plassering av den konsulterende praksis vil vi også støte på politiske og juridiske problemstillinger (Manhal-Baugus, 2001). Rent politisk og juridisk sett vil ikke de tekniske løsninger strekke til i forhold til geografisk plassering av den konsulterende praksis. Umiddelbart ville en av de største fordelene ved online terapi omkranse mulighetene for å nå mennesker som på grunn av begrensninger i forhold til livsstil eller geografiske og fysiske begrensninger ikke har mulighet for å møte terapeuten personlig. Med hensyn til terapi på tvers av landegrenser, vil dette dessverre by på problemer i forhold til forsikring og terapeutens lisens. Autorisasjon som psykolog er veldig ofte begrenset i forhold til klinikkens geografiske plassering. Det betyr at man godt kan være godkjent i eksempelvis Norge og Danmark, men ikke nødvendigvis i forhold til kinesiske eller indiske godkjenningskriterier (Manhal-Baugus, 2001).

Rent bortsett fra dette tilbyr internett mange ressurser som i høy grad er psykologfaglig relevante. Det finnes blant annet mange informasjonsbanker på nettet som inkluderer akkumulert informasjon og viten hvor de fleste psykologiske fenomener er dekket. WebPsykologen.no er et eksempel på et slikt nettsted som ønsker å dekke så mange aspekter av psykisk helse som mulig og nå ut til så mange som mulig med denne informasjonen.

På nettet finnes det også mange selvhjelpsguider myntet på mennesker som har bruk for psykologisk hjelp. Disse sidene gir råd og veiledning på hvordan mennesker som på en eller annen måte strever i livet sitt, kan hjelpe seg selv. Mange websider inkluderer psykologiske tester og spørreskjemaer som tilbyr brukeren en online psykologisk vurdering. Andre websider er opprettet for å hjelpe brukeren å avgjøre om vedkommende har behov for terapi og eventuelt hvilken type terapi som er best egnet for deres individuelle problem. Gjennom e-post eller online oppslagtavler kan brukere stille personlige spørsmål vedrørende ulike problemer relatert til psykologien.

Som kjent er internett også godt egnet til kommunikasjon mellom flere brukere, noe som har ført til at en rekke synkrone og asynkrone støttegrupper er etablert på nettet. Her er det gode muligheter for å komme i kontakt med mennesker med problemstillinger tilsvarende sine egne.

Det er også mulighet for terapi via e-post, chat, webtelefonering eller videokonferanser (Barak, 1999). Mest utbredt i dag er terapi via e-post eller chatkommunikasjon med sine distinktive fordeler og ulemper. Blant annet kan vi argumentere for at noen mennesker profitterer på den manglende f2f kontakten og derfor kan uttrykke seg mer åpent og ærlig om sine problemer. Dessuten kan selve skriveprosessen utløse terapeutiske kognitive prosesser og fremme et observerende ego, innsikt, gjenomarbeidelse og (spesielt i asynkron tekst) den terapeutiske konstruksjonen av en personlig narrativ forstått som en slags dagbok eller bibliografi. Psykoterapi handler til syvende og sist om å skape en sammenhengende historie og meningsbærende fortolkning av seg selv og sitt liv, noe man ofte kan oppnå ved å skrive om seg selv. På en annen side har mange mennesker problemer med å uttrykke seg skriftlig og slik kommunikasjon kan derfor hurtig føre til misforståelser. Mangelen på fysisk tilstedeværelse vil også for noen redusere fornemmelsen av intimitet, fortrolighet og gjensidig forpliktelse i den terapeutiske relasjon (Suler, 2002).

Personlig synes jeg imidlertid det mest spennende og lovende bruksområdet i denne sammenheng omkranser teknologien brukt i det som tidligere ble kalt ”The Palace”. Dette var et av de første virtuelle online miljøene hvor mennesker møttes og samhandlet på nett. Kan vi tenke oss at et slikt kunstig miljø, med alle sine muligheter, kan skreddersys for supplement til tradisjonell psykoterapi? At vi rett og slett kan behandle mennesker med psykoterapi i et kunstig landskap på internett.

”Avatar” psykoterapi

(Følgende diskusjon er hovedsakelig basert på Gerald, 1997 & Suler, 2002 hvor annet ikke er angitt).

Ved bruk av datagenererte kunstige miljøer kan “avatar” psykoterapi ha mulighet for å eksplorere klientens friske og problematiske identiteter ved å utforske disse i et imaginært scenario. Begrepet ”avatar” kommer som nevnt fra hinduenes religion hvor det refererer til de ulike fremtoningene som gudene antar for å manifestere seg selv i den menneskelige verden. I psykoanalytisk terminologi kan vi si at klienten trekker frem, forsterker, utforsker og rent psykoanalytisk sett utvikler de ulike ”representasjoner”, ”identifikasjoner” og ”internaliseringer” som opptar vedkommendes intrapsykiske univers, noe som er både skruen og bolten i fornemmelsen av selvet.

Teknikkene i ”avatar” terapi kan spille på mange ulike aspekt innenfor de psykoanalytiske tilganger. Eksempelvis kan man eksplorere barndomsminner hvorpå et sunnere livsnarrativ kan etableres. Man har mulighet for å fortolke og bearbeide drømmer, dagdrømmer og fantasier ved å rekonstruere dem i det kunstige miljøet. Man kan sette opp realistiske eller imaginære rollespill og innlemme personer tett knyttet til klienten og eventuelt reversere rollene i denne prosessen (teknikker kjent fra blant annet gestaltterapi). En annen mulighet er å sette opp et dramatisk scenario for å eksplorere klientens identiteter gjenspeilet i mytologien bak vedkommendes favoritt litteratur eller film. Dessuten er det store muligheter for å arbeide med overførings- og motoverføringsreaksjoner via et kunstig og imaginært scenario. I løpet av et slikt ”spill” kan vi godt forestille oss at klienten vil profilere på å ”installere” nye og mer adaptive sider ved selvet. Terapeuten kan delta direkte i rollespillet eller simpelthen bare observere disse virtuelle forordninger.

Den fundamentale antakelsen i ”avatar” psykoterapi er at alle de karakterer som klienten selv velger, konstruerer eller blir pålagt representerer ulike manifestasjoner av vedkommendes psyke. Disse figurene (avatars) konkretiserer på sett og vis de komplekse konstellasjoner av minner, frykt, ønsker, idealiseringer og forventninger som utgjør klientens fornemmelse av selvet. Å gi de ulike ”avatars” et liv er imidlertid ikke målet med slik form for psykoterapi. I så fall risikerer vi å etablere et langt spill uten konklusjon. Det vil i verste fall kun være et frustrerende element eller muligens en aktiv unngåelse av selve målet som i bunn og grunn er en assimilasjon av de ulike personlighetssider til et koherent og samlet selv. Det endelige mål må være å overføre et nytt og integrert selv fra den kunstige virkeligheten over i den fysiske verden. Eller som hinduenes begrep antyder: manifistering og erkjennelse vedrørende de ulike sider ved en selv kan være en god indikasjon og et uttrykk for det universale selvet.

Jeg foreslår på ingen måte at man utelukkende skal benytte ”avatar” psykoterapi som alternativ til de tradisjonelle ansikt til ansikt konsultasjoner, men snarere som et mulig fruktbart supplement eller alternativ dersom tradisjonell terapi ikke er aktuelt. Vi bør være klar over at et overdrevent fokus på imaginære scenarioer og identiteter hurtig kan bli en form for forsvar og ”acting out” og således kan virke avledende på det psykoterapeutiske arbeid. Dessuten vil enkelte former for psykopatologi, eksempelvis psykotiske tilstander, sannsynligvis respondere dårlig på de imaginære scenario hvor situasjonen vil kunne forverres. Men ved fornuftig bruk, tror jeg absolutt at klientens ”livsstileksperimentering” i imaginære online omgivelser vil kunne bidra med verdifullt materiale som eventuelt kan diskuteres i f2f terapi etterpå. Det skal også poengteres at dette er et gryende bruksområde i forhold til mental helse.

Gerald R. er blant de som forsker på “avatar” terapi. Han leder blant annet et program (The Avatar Process Training Group, APT) myntet på å gi psykologer erfaring vedrørende de elementer og dynamikker som er forbundet med online kommunikasjon ved bruk av ”avatars”. På denne måten kan autorisert personell innen mental helse oppnå førstehåndskunnskap om problemer som kan oppstå online i slike visuelt stimulerende miljøer ved at de selv, under supervisjon, deltar aktivt i det kunstige miljøet med sine egne figurer (avatars). Det er altså grupper av autorisert personell som interagerer med hverandre via programvare som plasserer dem i en tredimensjonal kunstig verden. Teknologien og det påtenkte bruksområdet i en psykologisk kontekst er ennå på forsøkstadiet, men slik jeg ser det, er det åpenbare fordeler som bør utnyttes og selvfølgelig en hel del ”bivirkninger” som krever nøye overveielser og støttet av forskning på området før vi med sikkerhet kan uttale oss om hvorvidt cyberspace kan være med på å helbrede eller rett og slett sykeliggjør mennesker.

Kilder

Barak, Azy. Psychological Applications on the Internet: A Discipline on the Threshold of a new Millennium. I: Applied and Preventive Psychology, 8, s. 231-246, 1999.

Gerald R., Quimby, M.A. Director of Avatar Training, Telehealth Training Institute. Telehealth: Avatar process training group project. Pioneer Development Resources, Inc. September 1997. http://www.telehealth.net/articles/avatar.html

Kraut, Robert, Patterson, Michael, Lundmark Vicki, Kiesler, Sara, Mukopadhyay, Tridas & Scherlis, William. Internet Paradox A Social Technology That Reduces Sosial Involvment and Psychological Well-Being? American Psychologist. 53 (9), s. 1017-1031, 1998.

Manhal-Baugus, M E-therapy: Practical, ethical and legal issues. CyberPcychology & Behavior. 4 (5), s. 551-564, 2001.

Suler, John. Online bok: The psychology of cyberspace. Online Continuing Education Articles. Departement of Psychology Rider University, USA, 2002. http://www.rider.edu/users/suler/psycyber/psycyber.html

Tikhomirov, O. K. The psychological consequences of computerization. I: J. V. Wertsch (red.), The concept of activity in Soviet psychology. New York: Sharp. S. 256-278, 1979.

Wallace, Patricia. The psychology of the Internett. Cambridge University Press, UK, 1999.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Vil tro, det fint kan lade sig gøre – såfremt interessen/lysten til kontakt med omverdenen ikke er gået helt i baglås.

  2. Høres greit og smart ut, og med et webkamera tilknyttet også (regner jeg med?) så er vel ikke det noe problem. Flott for alle som nettopp har problemer med å komme seg til psykologen :)

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here