Schizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Innenfor antipsykiatriske teorier har man ofte hatt en romantisk forståelse av schizofreni som en frigjøringsprosess fra samfunnets lenker.

Hvordan kan det ha seg at schizofreni på mystisk vis unndrar seg de fleste forsøk på forståelse? Gjennom hele den vestlige tenknings historie er det fremsatt flere antakelser om galskapens og schizofreniens natur, som hver især synes relativt vedvarende. På sett og vis ser det ut som om forståelsene av schizofreni sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler. 1) Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade, 2) noen forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus, 3) mens andre ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. I denne artikkelen skal vi undersøke det sistnevnte perpspektivet.

Frigjøringsperspektivene er hentet fra antipsykiatrisk hold og tendensen her er en romantisering av schizofreni som en kunstnerisk eller kreativ prosess. Spørsmålet er om en forherligelse av sykdommen underminerer lidelsesaspektet? Schizofreni kan kanskje sammenlignes med en kreativ reise, men det er likevel en smertelig affære som de fleste vil være foruten.

Meg og Jeg

George Herbert Mead forfekter tilstedeværelse av et Meg og et Jeg som poler i den sentral eksistensdynamikk i mennesket. Meg skal forstås som en samling av holdninger som individet tilskriver den andre og tilstreber i seg selv. Meget er på sett og vis en sosial konstruksjon som inneholder kulturens førende livsorienteringer og kravene til sosial akseptabel atferd og tenkemåter. Det er rett og slett et fellesmenneskelig eller kulturelt betinget holdningsbatteri som konstituerer det organiserte Meg. På den andre siden har vi Jeget, hvis handlingstilskyndelser man sjelden kan forutsi på forhånd. Jeget gir en følelse av frihet og initiativ og er som regel relativt uberegnelig (Doubt, 1996, p. 56). Den menneskelige (selv)bevissthet er en komposisjon av den ”kraften” som utspiller seg mellom de to instanser. Selvets Meg blir tidvis oppmerksom på uakseptable impulser i selvets Jeg. Sunn forvaltning av spenningen som følger i selvet, kan betraktes som den refleksive ”besteborgelige” adferden hos det modne mennesket. Her vil jeg trekke tråden til Harry Stack Sullivan (1939) fordi han på mange måter kan betraktes som en forløper for mye av den antipsykiatriske sykdomsoppfattelse. Sullivan indikerer at skizofreni er en tilstand uten Meg. Det er et befinnende hvor adferden overveiende initieres av Jeget. Følgelig forstås sykdommen som en progressiv innskrenkelse av selvbevissthet. Sullivan er særlig opptatt av det private autistaktige språket hos den schizofrene og forstår den besynderlige tale som Jegets periodevise hegemoni i Selvet. Her fødes avantgardens hyllest til den skizofrene væren som en genuin løsrivelse fra det uautentiske og konvensjonsfabrikkerte Meg. Jeget har klart å bryte ut av Megets sosialiserte tvangstrøye.

På mange måter er det nettopp en slik frigjørelse kunstneren er ute etter. Å skape noe nytt handler om å bevege seg forbi det som allerede eksisterer. Det handler om å presse grensene og slippe unna våre forforståelser og kulturelt konstruerte meninger og innfallsvinkler. En kunstner som kun reproduserer noe som allerede er skapt, vil ikke høste den berømmelsen som virkelig originale skapere belønnes med. Poenget for en del kunstner, for eksempel innenfor den franske surrealismen, vil derfor i visse henseende være å befri seg fra den delen av deres psykologi som er forankret i fellesmenneskelige koder og forståelser, altså fri seg fra det sosialt konstruerte Meget. På en måte kan de se verden fra nye vinkler og skape noe fra et originalt ståsted. Dermed streber enkelte kunstnere etter det som kanskje foregår i utviklingen av schizofreni. Det handler om å miste en normal forståelse av seg selv og virkeligheten. Mye av antipsykiatriske perspektiver henter altså sin forståelse av schizofreni fra en slik beveggrunn. Faren ved å betrakte schizofreni som en ”psykososial frigjøringsprosess” er at man overser en særdeles avgjørende distinksjon, nemlig den at kunstneren etter all sannsynlighet velger, kontrollerer, tilstreber og benytter visse bevissthetstilstander ”utenom det vanlige”, mens den schizofrene et offer for dem.

Schizofreni og surrealisme

Den skizoide mannen, Georgio de Chirico, som utøvet en betydningsfull innflytelse på surrealismen og andre artistiske bevegelser i første halvdel av det tyvende århundret, er en virtuos eksponent for nettopp en slik frigjøring som jeg har beskrevet ovenfor. I sine malerier fanger han verden sett fra et synspunkt uten forutinntatte og kulturelt dikterte måter å se verden på. Atmosfæren som Chirico formidler gjennom sin kunst, ”Att leva i världen som i ett ofantlig och sällsamt museum” (Chirico I: Qvarnstöm, 1973, p. 27), betraktes sedvanligvis som en salgs surrealistisk grunntone. Følelsen av å leve i et museum av fremmedhet, ble betraktet som den estetiske inspirasjons viktigste kilde, og en portåpner til en form for sekulær transcendens. Hans bilder ble faktisk brukt som meditasjonsobjekt for å komme i kontakt med det ”surrealistiske lune” (Sass, 1994, p. 45). ”Surrealismen är ett själstillstånd” (p. 123), skriver Paul Eluard i 1937 (I: Qvarnström, 1973). Denne bevegelse dreide seg i hovedsak om suspendering av enhver tiltro til ord og konsepter. De ønsket å frigjøre seg fra den stank og bundethet som lå i abstrakte forståelseskategorier, pragmatiske og målbevisste anliggende, og alle konvensjonelle mønster av mening. På den måten ville de oppnå en mer ”genuin” anerkjennelse av ting i sin konkrete særegenhet. For surrealistene handler det om en passiv observasjon, hvor den isolerte og imøtekommende individ mister seg selv i en form for hyperbevisst målløshet, hvorpå han bestråles med menings-løs/-full særegenhet.

Surrealistene forsøker å mane frem noe som ligner en slags fenomenologisk opplevelsesmodus blottet for konvensjonelt meningsbærende sammenhenger. Det handler tydeligvis om en slags metafysisk åpenbaring hvor man bestreber seg på en innfangelse av det værende i absolutt forstand. Det som dukker opp i bildene til blant andre Chirico og den franskfødte amerikanske maleren, Yves Tanguy, er rett og slett ontologiske fordringer. I en utadtil motsatt estetisk fakte, finner vi formalisme (formen på bekostning av stoffet eller innholdet (Lübcke, 1996, p. 176)) som en annen estetisk teknikk. Her byttes surrealismens automatiserte passivitet ut med en vektning av oppmerksomhet som aktivt penetrerer det konvensjonelt henseende. Mens surrealisten avstår fra normale handlingstilskyndelser og tillater fremtredelse av ukonvensjonelle perspektiver, fremtrer de ukonvensjonelle perspektiver gjennom formalistens aktive konsentrasjon. Begge innfallsvinkler synes å underminere sammenhengen i normal persepsjon og den høyst praktiske og ureflekterte handlingsformåen. Sånn sett involverer både den formalistiske og surrealistiske opplevelse en slags passivitet og ”utkobling” av habituelle væremåter, samt en alvorlig forøkelse av en slags bevisst oppmerksomhet. Det avstedkommer videre en gjennomgripende atskillelse i det den granskende bevissthet slipper alle bånd til normale, praktiske og sosiale anliggende, hvorpå den flyter avsted i en overveiende fremmed verden (Sass, p. 62-67). Den schizofrene jenten ved navn Renee skriver i sine memoarer at alt var ”ubegrænset, uvirkeligt, mekanisk og uden mening” (1973, p. 21) og følelsen var ulidelig ensomhet fordi ”En mur av halm skilte mig fra alle og alt” (p. 37). Igjen ser vi at den sinnstilstanden som tilstrebes av en rekke fremstående kunstnere, kan forstås som parallell til den enorme lidelsen, fremmedheten og skrekkinnvarslende angsten som rammer mennesker med schizofreni. Selv om det kan ligne en kunstnerisk, avantgarde, rebelsk og kreativ frigjøringsprosess, må man ikke glemme at det i form av schizofreni nødig kan forherliges på en slik måte, da schizofreni snarere er forbundet med en gjennomgripende smerte og altoppslukende angst.

Ronald D. Laing

Psykiateren, R. D. Laing, betrakter den schizofrene som spaltet på to måter. For det første er dens Selv atskilt fra kroppen, og for det andre er Selvets preget av en uoverstigelig kløft mellom Jeg og Meg (Doubt, 1996, p. 57). Teoretisk sett er Laing inspirert av den eksistensialistisk-fenomenologiske tradisjon, men samtidig sterkt påvirket av Freuds personlighetsmodell. Han avviser imidlertid driftsteorien og trekker isteden på Sullivans interpersonelle psykologi og Fairbairns og Winnicotts objektrelasjonsteori (Laing, 1976, p. 9). Laing går ettertrykkelig til angrep på dikotomien mellom sjel og legeme, hvor han blant annet angriper språkbruken i klassisk psykoanalyse, fordi den potensielt sett spalter individet fra andre og omverden (Laing, 1968, pp. 13-20). Vår væren gjennomsyres av en slik mønstergyldig todeling, noe som også griper inn i den måten hvorpå vi opplever verden. Her er det en dikotomi mellom de indre opplevelsestilstander som fantasi, drøm og erindringer versus de persepsjonservervede eksterne erfaringskjensgjerninger (Laing, 1968, pp. 69-84; 1969, pp. 16-17). For Laing henger det indre og det ytre uløselig sammen som brikker i en helhetlig opplevelse. Den uttalte dikotomisering avstedkommer således en uheldig fremmedgjøring, fordi det moderne mennesket sjelden anerkjenner den indre sfære som virkelig, spesielt i en tid hvor den åndelige passatvind blåser positivistiske sannhetskrav i seilene. Denne demarkasjon nødsager fremmedgjøring som den vestlige majoritets normale eksistensvilkår (p. 26).

Laing var dessuten inspirert av antropologen, Gregory Batesons (2000), double bind hypotese. Hypotesen hevder av schizofreni bevitner motstridende og paradoksale krav, frastøtninger og tiltrekninger, som både emanerer fra personen selv og fra omgivelsene. Double bind handler om motstridende ideer, ønsker og andre situasjonelle anliggende hvor en tilfredsstillende løsning, som overgår motsetningene, virker umulig. Slike situasjoner oppstår alminneligvis uten at de innblandede er seg eksplisitt bevisst forholdet (Laing, 1969, p. 86), noe som forhindrer metakommunikasjon og dermed umuliggjør en forløsende oppmerksomhet på dobbeltheten. I denne sammenheng forstår Laing schizofreni som et naturlig forsvar mot en uutholdelig livssituasjon (p. 87).

Laing (1968) påpeker at det mennesket som opplever sitt nærvær i verden som en virkelig, levende, hel, og i temporal forstand kontinuerlig person, er ontologisk trygg og besitter derfor en urokkelig følelse av egen og andre menneskers virkelighet og identitet. De opplever helheter og sammenheng og stoler ”blindt” på sine persepsjoners pålitelighet. Det er en slik primær trygghet den schizofrene mangler, og derfor vil den syke ”under vanlige omstendigheter føle seg mer uvirkelig enn virkelig, i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden – slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom” (1968, pp. 36-37).

Laing beskriver videre tre former for angst som overmanner det ontologisk (grunnleggende) utrygge mennesket. Først nevner han oppsluking (pp. 38-40) som betyr at den syke, i kraft av sin manglende fornemmelse av fast forankring, opplever andres omsorg eller oppmerksomhet som ”psykisk strangulering”. Dernest omtaler han angsten for implosjon (p. 40), som betegner en frykt for at verden skal trenge inn i den syke og sånn sett true identiteten. Til sist handler det om forstening og depersonalisering (pp. 41-48). Dette er individets dobbelttydige angst for, på den ene siden, å bli forstenet eller objektgjort i sin underlegenhet ved et annet handlekraftig subjekts tilstedeværelse, og på den andre side selv forstene sine omgivelser i forsøk på å desarmere andres subjektivitet. Alminnelige ”territoriale” maktkamper mellom mennesker, i form av subtile uoverensstemmelser og forsiktig munnhuggeri, vil eventuelt oppleves som en kamp på liv og død for det utrygge mennesket rammet av den gjennomgripende angsten Laing kaller forstening versus depersonalisering.

Til sist henter Laing begrepene om et sandt og et falskt selv direkte fra Winnicott (1968, pp. 84-95). Det uinkarnerede og ømfintlige selvet beskytter seg mot omverdens intervensjoner ved å danne et ”selv i fåreklær”, parallelt eksisterende med det egentlige selvet. Det uoppriktige selvet eksponeres, hvorimot det sanne selvet dølges og unnflyr inngrep fra omverden. I takt med utviklingen av et falskt selvsystem, mister individet i tilsvarende grad kontakten og fornemmelsen av den virkelige verden. Selvet kjemper for å opprettholde seg selv ved å legge et pseudoselv som buffer mot verden. Hensikten er å bevare det genuine selv, mens den syke isteden oppnår ulike omkalfatringer i selvet. Det forspiller enhver sammentrengt identitetsforankring og blir uvirkelig, tomt, dødt og spaltet (pp. 123-143). I det mennesket lukker omverden ute, utelukker det samtidig muligheten for å bibeholde seg selv. ”Selvet er opptatt med fantasier i den private ”verden” av ”mentale” ting, dvs. av sine egne objekter. Det nøyer seg med å observere det falske selv, som på egenhånd er opptatt med å leve i den ”felles verden”” (p. 124).

Laing og Antipsykiatriens implikasjoner

Laing kritiserer medisinpsykiatrien praksisen for sin overfladiske forståelse og behandling av sinnslidelser. Fokus på symptombilde på bekostning av mennesket bak den syke fasaden beløper seg til en ringe anerkjennelse som i siste ende foruroliger det medtatte Selv ytterligere, hvorpå det jages ennå lenger vekk fra verden de facto. Videre handler det om forståelse versus forklaring, diagnostisk kategorisering og påhvilende stigmatisering eo ipso en slags patologisk fullbyrdelse.

Jeg har gitt Laings tanker romslig plass, fordi jeg mener de leverer en god teoretisk plattform som er den schizofrene lidelse relativt bæredyktig. Hans omriss av den schizofrene opplevelsesverden er på mange måter i tråd med nærværende analyse. Dog har Laings bidrag i siste ende noen ganske uheldige implikasjoner. Dersom vi går ham nøye etter i sømmene, forstår vi at mennesket umulig kan fødes inn i verden som ontologisk trygge skapninger, fordi den verden de møter etter livmoren rett og slett ikke er en trygg verden. Selvet forsvinner i takt med at enhver garanti smuldrer. Den individuelle patologi gir etter for en sykelig menneskehet hvor alle er del av en kollektiv hallusinasjon kalt virkeligheten. Kirsner (2003) konkluderer på Laings vegne, ”the schizoid has turned out to be right after all: society is a concentration camp” (p. 159). I følge Laing er de fleste kun en skygge av sitt egentlige potensiale, noe han tilskriver et karakteristisk livsmønster avskåret fra den indre verden (Laing, 1969, p. 20). Løsning er å gjenskape kontakt med den indre verden (p. 44). Det er den felles samstemte, og derfor diktatoriske, opplevelsen av verden som er patologisk, hvorpå vi er ”narret bort fra vores personlige oplevelsesverden” (p. 55). Poenget til Laing er rett og slett at den virkelige verden er syk og skadelig. I tillegg undergraver den menneskers sanne selv og indre potensialer, noe som gjør psykosen til en ønsket reise i sitt eget indre og autentiske landskap av private opplevelser. Laing er tidvis direkte negativt innstilt til verdens kollektive rammer for erkjennelse og rom for utfoldelse.

Tilsvarende pessimistiske innsigelser mot verdens vesen, er å finne i Laings mer dikteriske forfatterskap. I Knuder (1972) er det eksempelvis ikke ”normalitet” ovenfor ”galskap” som er problemet, men snarere hver dags normale galskap. Knutene er mønstre som ennå ikke er ”blevet klassificeret af en Linné på den menneskelige trældoms område” (p. 5). Laings knuter graver dypere og dypere ned i alminnelige måter å se ting på. Desto mer man lar seg rive med av majoritetens utsyn, desto mindre ser man den uutgrunnelige sammenfiltring som utgjør vår paradoksale konvensjonsfabrikkerte hverdagspraksis så stusselig og falsk. Dypt inngrodd i et slikt blendverk av falskhet og fanget i en konvensjonell tvangstrøye blir det likeledes stadig vanskeligere å unnslippe den vidtgripende illusjonen in solidum, altså den illusjonen  som er den sosiale virkeligheten. Til sist er mennesket rett og slett blitt så fremmed for væren at han verken ser sin egen fremmedhet eller den sanne virkelighet. Laings apokalypse omkranser en kultur i krise. For å bryte ut av kollektivets prokrustesseng har individet bruk for å komme i en tilstand som åpner for den andre private verden. På grunn av omkostningene har dette dessverre stort sett forekommet i tilfeller hvor individet ikke lenger kan overleve i den kollektivt vedtatte virkelighet og søker inn i psykosen. Etter hvert betraktes schizofrenien nærmest som en mulighet for å gjennomgå en utvikling fra avstumpet, fremmedgjort og innskrumpet individ til en eksistensiell reinkarnasjon som et mer helt og sundt menneske (Laing, 1969, p. 95). Det handler om en reise til det indre riket hvor psykosen og opplevelsen av den andre verden baner vei for florerende selvutfoldelse og utlevelse av sitt, oppriktig talt, innerste potensiale.

Laing kritiserer herfra etablerte behandlingsmetoder som elektrosjokk, medisinering, samtaleterapi osv., fordi han mener det representerer aggraverende beskjeftigelser, som istedenfor å bibringe en positiv retusjerende effekt, snarere bremser og fordreier en pågående og naturlig prosess, som i seg selv rommer helbredelse. Terapeuten, som selv må ha inngående kjennskap til psykens fasong utenfor allfarvei, skal isteden guide den schizofrene dypt inn i den indre verden og tilbake igjen. Laing forstår at denne prosessen er svært ømfintlig og trolig farefull på linje med Odyssevs reise, noe som foranstalter en risiko for å lide ”endeligt skibbrud” (Laing, 1969, p. 94). Med andre ord vil Laing føre mennesker mot og gjennom psykosen, vel vitende om farene ved et slikt prosjekt. I slike tilfeller vil jeg mene at forherligelsen av psykosen, på bakgrunn av ekstrem kulturkritikk, kan fremstå som direkte skadelig, nettopp fordi psykosen på sett og vis betraktes som en redning fra en ”gal virkelighet”. Laing snur konseptene om galskap og normalitet på hodet. Den syke er den friske og vice versa (!)

Det ser vitterlig ut til at Laing presenterer en slags verdensanskuelse som i sin natur er beheftet med et ”skizoid problem”. Det er en ultrakompleks verden full av skjermer og speil i et så kollosalt omfang at selv visjonæren farer vill. Enhver handling slår uforvarende tilbake med nye paradokser, og menneskets skjebne vansmektes i en selvgenererende spiral. Desto mer man søker å innfange identitet, desto mer mister man den, og desto mer har man bruk for den. Desto mer man ser sin situasjon (jf. Sisyfos) øker behovet for mening i takt med meningens forfall (Kirsner, 2003, pp. 178-179). Mennesket går fra desperasjon til apati, og blir til sist avskåret i et omfang hvor det ikke lenger formår å møte hverdagens utfordringer. Verden er sørgelig bundet sammen i et blendverk av Knuter. ”Frelse” finnes kun i en ”rejse til det indre rige” (Laing, 1969, p. 93), eller en slags psykisk valfart bort fra den ytre verden og inn i fantasien, noe som i verste fall fortoner seg som et skizoid Bermuda Treangel. I livsledens akterspeil ser vi ontologisk utrygghet og mangel på primær tillit. ”Det er min påstand, at ”normale” individer tidligt i tilværelsen modtager en basal ”dosis” af tillid, som dæmper eller sløver disse eksistensielle følelser” (p. 84), skriver Anthony Giddens (2003). Jeg ser ingen grunn til å være uenig, men frykter at sprøyten inneholder segmenter av filosofiske verdensanskuelser a là Laing og Sartre, noe som på sett og vis kvalifiserer en fordreining av den sosiale virkeligheten slik at det skizoide tilsnitt rettferdiggjøres som karakteristisk. Det er mulig at verden ofte kan være et skremmende tilholdssted, men det betyr for all del ikke at den skizoide frykten alltid er berettiget. Jeg vil videre hevde at terapeuten muligens bør fraholde seg luftige antakelser om virkeligheten som en felleskapsgenerert illusjon hvor man uvilkårlig utsettes for ”gennomført og hurtig hjernevask” (Laing, 1969, p. 44). Et slikt terapeutisk utgangspunkt, som forløsende veiviser til alternative opplevelsesverdener, forherliger en virkelighetsflukt som så og si synes å danne selve kjernen i den schizofrene lidelse.

Laing hadde ikke spesielt gode kliniske resultater, og hans metode kan virke spekulative, blant annet med tanke på nærværende analyse, hvor jeg nettopp avdekker en sykelig opptatthet av den indre sfære som den schizofrene hemsko. Den schizofrene piken, Renee, minner oss om dette i den siste passasjen i dagboken hvor hun skriver at ”kun de, der har mistet Virkeligheden og i årevis levet i Klarhedens umenneskelige og grusomme Land, kan virkelig opleve glæden ved at leve, og bedømme den uvurderlige værdi og betydning af at være en del af menneskeheden” (1973, p. 106). Teoretikere har selvfølgelig tid til å befatte seg med filosofisk retorikk som muligens kan havne i menneskesyn og verdensgnosis som ikke umiddelbart har gagnlig endskap for det lidende sinn, men snarere representerer en sykeliggjørende fasit på det menneskelige værensprosjekt. Moralen er dermed at man skal behandle antipsykiatriske perspektiver med respekt, men være oppmerksom på kulturkritiske synspunkter som i siste ende kan havne i sykdom og pessimisme på grensen til åndelig fordervelse.

Den Anarkistiske Humanisme

Deleuze og Guattari formulerer sitt syn på schizofreni vis-à-vis Laings kliniske synspunkter i Anti-Oedipus: capitalism and schizophrenia (1977). Tidvis sympatiserer de med Laing, men forfekter at han er naiv i sin antakelse om at Jeg notorisk søker et autentisk Meg, og at dette ideal kan oppnås ved enden av den indre reise, eller i Ithaka etter endt Odysse (Joyce avkrefter samme ”romantiske selv-gestaltnings-håp” i Ulysses (1992)). Deleuze og Guattari insisterer på at Jeget er absolutt og at Meget i beste fall er irrelevant. I deres anarkistiske humanisme forstår de schizofreni som en prosess hvor Jeget annihilerer Meget med den revolusjonære hensikt å reetablere den menneskelige rases naturlige, individualistiske og autentiske livsform. For slike, såkalt postmoderne teoretiker, er antakelsen om at selvet kan være både fritt og integrert et uttrykk for en prematur eller neurotisk ideologi (Doubt, 1996, pp. 58-59).

Konklusjon

Avantgarden og antipsykiatrien vekter på sett og vis schizofreniens positive sider, som overmåls sanslighet, uhemmet vitalitet og fantasi. Likevel havner de åpenbart side om side med andre tradisjonelle antakelser hvor schizofrenien er en tilstand av manglende selvscreening, intensjonalitet, konvensjonell aktpågivenhet og sivilisert bevissthetsliv. Dermed har vi igjen en teori hvor den schizofrene betraktes som usivilisert og uten et dugelig gehør for fellesmenneskelige anliggende. Det er den samme grunnforståelsen som vi finner både i de biologiske perspektivene samt de tradisjonelle psykodynamiske innfallsvinklene til schizofreni.

Ettersom bevissthetens essens og den menneskelige subjektivitet og særegne overlegenhet defineres i uløselig relasjon til selvbevissthetkapasitet, som for eksempel i Descartes berømte argumentasjon for en absolutt visshet om et Cogito (”Cogito ergo sum”), er det tydelig at galskap, og spesielt schizofreni, som regel alltid avskrives som en avvikelse fra en tilstand av selvtransparent tankevirksomhet. Tanke og galskap betraktes idelig som antitetisk (Sass, 1994, pp. 22-23). Den gjennomgående ideen er at schizofrene mangler selvbevissthet og sosialt gehør slik som ”vanlige” mennesker, noe som kanskje ikke er helt riktig? Hvorvidt vi kan se på den schizofrene som ”usivilisert” er et spørsmål jeg vil drøfte i den neste artikkelen i denne serien om schizofreni.

I denne serien om Schizofreni vil vi forsøke å drøfte fenomenet fra flere forskjellige innfallsvinkler. I artikkelen Schizofreni og hjernen kan du lese mer om biologiske forståelser av lidelsen. I artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni har vi tatt for oss lidelsen i forhold til teorier som handler om menneskets utviklingsprosess, oppvekstvilkår og traumatiske hendelser. I denne forståelsesrammen betrakter man schizofreni som en utviklingsforstyrrelse som kan begripes i lyset av barnets tidligste leveår.

Kilder

Bateson, Gregory (2000): Steps to an ecology of mind. The University of Chicago Press, Chicago.

Deleuze, Gilles & Guattari Félix (1977): Anti-oedipus capitalism and schizophrenia. A Richard Seaver Book The Viking Press, New York.

Doubt, Kieth (1996): Towards a sociology of schizophrenia humanistic refelctions. University of Toronto Press, Canada.

Giddens, Anthony (2003): Modernitetens konsekvenser. 7. opplag. Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Joyce, James (1992): Ulysses. 6. utgave, Gyldendal, Viborg.

Kirsner, Douglas (2003): The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.

Laing, R. D. (1968): Det spaltede selv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Laing, R. D. (1969): Oplevelsens politik og paradisfuglen. Rhodos, København. 

Laing, R. D. (1972): Knuder. Bibliotek Rhodos, København.

Laing, R. D. (1976): Selvet og de andre. Jørgen Palundans Forlag, Norge.

Lübcke, Poul (Red.) (1996); Filosofi leksikon. Zafari Forlag, Oslo.

Qvarnström, Gunnar (1973): Det moderna manifest 3 surrealism. Almqvist & Wiksel Förlag AB, Stockholm.

Renee (1973): En skizofren kvindes dagbog. Medforfatter: Sechehaye, Marguerite. Forum, København.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Sullivan, Harry Stack (1939): The Language of Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 4-16. W.W. Norton, New York.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

9 KOMMENTARER

  1. Akkurat nå begynner jeg å bli en smule full, og jeg innser at det kanskje ikke er riktig tidspunkt å kommentere denne artikkelen på, men som en schizofren ung mann, må jeg bare si det rett ut: Schizofrene er langt i fra usiviliserte.

    Dessuten er jeg frisk nå. Min opplevelse, da jeg var syk, er at selv om man er syk, er man langt i fra “usivilisert”. Men man er kanskje ikke helt normal heller. Jeg hadde ihvertfall godt av et opphold i psykiatrien, men skulle ønske jeg kunne ha prøvd å bli frisk uten medisiner. Medisinene ble prakket på meg som om det var noe av stor viktighet, og jeg har siden lest om Soteria (go google) og føler meg litt snytt, som nå er avhengig av et av legemiddelindustriens sagnomsuste produkter.

    Nå er det fest og moro på gang, så unnskyld meg, jeg har et liv å leve, som alle andre “normale” mennesker i denne gale verden.

    Ingen terapi er bedre enn å bare leve livet fullt ut.

    Det er mulig jeg med dette innlegget ikke gjør noenting bedre for folks bilde av schizofrene, da jeg som lettere beruset kan virke noe spesiell, men jeg er som sagt snart i ferd med å bli ganske beruset, og da driter jeg i slike ting. Skål.

  2. Jeg skulle gjerne ha lagt igjen en mer brainy kommentar, for det har jeg visstnok IQ til, men jeg har som den late barten jeg er ikke lest meg opp på psykologi, og konsentrasjonen er litt fraværende ved alkoholinntak, så… Fuck it, sier jeg bare.

    Dessuten er det viktig å nevne at psykiatrien i dag er i lommene på legemiddelindustrien, og at det virker som at den har tenkt til å forbli der. Folk med psykoser er mennesker med spesielle behov, og medisiner er kanskje ikke alltid veien å gå, jeg har flust med eksempler, men orker ikke nevne noen nå, dessuten må jeg veldig snart gå og konsentrere meg om noe annet.

    Lykke til med deres psykologiske spalte.

  3. Hei Bjarne, og takk for ditt innspill. Jeg er til dels enig i at man skal være varsom i møte med medikamentell behandling, men i noen tilfeller er det et nødvendig supplement for en god behandling. Man skal dog være oppmerksom på at psykofarmaka som regel er en intervensjon som holder symptomer under ”kontroll”, og ikke en intervensjon som forandrer negativt tankegods eller helbreder sinnslidelser. Dette har vi diskutert mer inngående i artikkelen om psykoterapi eller psykofarmaka. Den finner du her: https://www.webpsykologen.no/artikler/psykoterapi-eller-psykofarmaka/ og i artikkelen om Psykiatriske medisiner som du finner her: https://www.webpsykologen.no/artikler/psykiatriske-medisiner/. Det hadde vært interessant å høre dine synspunkter på disse artiklene.

    Vennlig hilsen WebPsykologen

  4. hei, jeg synes dette var intressant lesning, er selv schizofren og har hatt sykdommen i ca fem år++
    Jeg kan på mangen måter føle at i psykosene oppleves det hele som en reise i sitt indre og kan virke befriende, men angsten lurer rundt hvert hjørne og gjør en aldri fri. For meg blir det sånn at uannsett hvor fine ting jeg ser eller tror kan det fort snu og bli vanskelig. Jeg går på medisin selv, men har for det meste vært uten, og vurderer og slutte igjen og det rett og slett fordi kroppen ikke tåler medisinene. Jeg er også helt enig i at mennnesker som har diagnosen( etter egen erfaring) mangler evnen til og være trygge i seg selv, og stole på seg selv og sine omgivelser. Jeg vil samtidig si at i psykriatrien i dag får man ikke det riktige fokus og gjør sydommen vanskleligere og takle, man burde få rom til og tenke og føle og reagere på omgivelsene og ikke bare bli påtvunget medisener.

  5. Hei Ann, og takk for dine flotte innspill. Som du påpeker kan schizofreni våre en tilstand som åpner vårt sinn for nye og uvante aspekter og opplevelser, men samtidig skal man ikke glemme uroen og frykten slike opplevelser kan føre med seg. Giddens er en sosiolog som forfekter at schizofrenien formelig er ”et udtryk for en emotionel overfølsomhed”. Giddens poengterer også at uansett ”hvad en sådan skizofren adfærd kan vise, så kan den dog næppe tages som et udtryk for en mental mangel” (Giddens, 2003, p, 83). Det er et viktig aspekt ved schizofreni. Ditt innspill inpirerer meg til å skrive en ny artikkel om schizofreni fra et helt annet perspektiv. Noen mener nemlig at schizofreni riktignok handler om en grunnleggende usikkerhet, men at det også kan handle om et menneske som reflekterer i overkant mye over tilværelsen, og dermed ikke tar noe for gitt. Man kan se for seg at noen mennesker bruker sin fornuft og sin evne til å gruble ”innover” for å undersøke sin usikkerhet. Dersom man kikker inn i seg selv i overdreven grad, kan det føre til merkelige former for opplevelser. I så fall er det direkte feil at en person med diagnosen schizofreni mangler ”sivilisert” bevissthet, men snarerer at mennesker med denne diagnosen kanskje er hyperselvbevisste. Denne teorien på schizofreni er litt vanskelig å sette seg inn i, men det handler om at man rett og slett grubler for mye over sine egne tanker, så mye at man ”mister seg selv”. Uroens bok er skrevet av Fernando Pessoa, og jeg mener at han på mestrelig vis uttrykker nettopp den fremmedgjøringen som kan oppstå hvis man tviler på alt og grubler over hver enste ting som foregår i og utenfor en selv. I Uroens bok skriver han blant annet at ”…hvem er dette mennesket jeg betrakter? Hvor mange er jeg? Hvem er jeg? Hva er dette gap som finnes mellom meg og meg?” Det skjer rett og slett en fordobling når man tenker på sine egne tanker. Videre beskriver Pessoa en rekke merkverdige opplevelser hvor han føler seg som en ”der har solgt sin skygge, eller snarere som en skygge har solgt” Pludselig blir han også ”overfaldet af en sær følelse af tvivl; jeg ved ikke om jeg er til, jeg føler at jeg kunne være noget drømt af en anden…” Ok, nok om det nå. Hjertelig takk for ditt innspill Ann, og jeg håper du kikker innom senere, så kanskje du finner noen flere artikler om dette tema.

    Vennlig hilsen WebPsykologen
    Sondre Risholm Liverød

  6. “Hvordan kan det ha seg at schizofreni på mystisk vis unndrar seg de fleste forsøk på forståelse?”

    Måske fordi “skizofreni” (det staves sådan på dansk, ja ;) ) i bund og grund ikke er andet, end at være menneske, og altså ikke en konkret definerbar størrelse, der entydigt kan afgrænses mod alle andre størrelser. For, vi er jo allesammen mennesker, mere eller mindre. Og hver på sin vis. Den største forståelse for “skizofreni” finder jeg således hos dem, der netop ser menneskeligheden, ikke “skizofrenien”.

    “Frigjøringsperspektivene er hentet fra antipsykiatrisk hold og tendensen her er en romantisering av schizofreni som en kunstnerisk eller kreativ prosess. Spørsmålet er om en forherligelse av sykdommen underminerer lidelsesaspektet? Schizofreni kan kanskje sammenlignes med en kreativ reise, men det er likevel en smertelig affære som de fleste vil være foruten.”

    Det er påfaldende, at der som regel straks er tale om “romantisering” eller også “glorificering”, lige så nogen antyder, at “skizofreni” kunne involvere andet, end lidelse. Der findes ingen vækst uden vokseværk, og jo større potentialet til vækst, jo mere vokseværk vil der være forbundet med den. Lidelse er den drivkraft, der skaber forandring. Hvis mennesket ikke led, ville det næppe søge efter forandring. Resultatet ville være stilstand, en eksistens i dvale, levende død.

    Det kan være en ganske behagelig tilstand, men det er altså ikke liv. Spørgsmålet er, om man foretrækker hvad vores kultur betegner som sikkerhed og tryghed, altså forudsigelighed og uforanderlighed, eller liv. Personligt foretrækker jeg klart det sidste – efter at jeg har prøvet det første i mere end rigeligt omfang (både tids- og intensitetsmæssigt), og siden, og som konsekvens, det sidste, i et omfang, jeg slet ikke kan få nok af, lidelse eller ej. Så nej, jeg vil nødigt være foruden min “rejse” (som jeg fik lov til at gennemføre uden psykiatrisk indblanding, om end den ikke, som i Doris Lessings tilfælde, var planlagt andet end af mit ubevidste). Og hvis noget har været “sygt” i min tilværelse, så var det så afgjort alt det, der har ført til “rejsen”, til “psykosen”, “skizofrenien”. Bestemt ikke “rejsen” selv.

    Måske kunne vi komme til en større forståelse af “skizofrenien” (= det menneskelige i os), hvis vi kunne frigøre (sic!) os fra Descartes, og lade være med at dæmonisere (= patologisere og diagnosticere) galskaben, og eksistentiel lidelse generelt. 

    Og “uciviliseret” – tja, det kommer vel an på, hvad man mener med “civiliseret”. Som jeg, fra min ganske “uciviliseretde” synsvinkel, ser det, er den moderne, vestlige civilisation grundlagt på alienation. Så, at være “uciviliseret” kunne således defineres som at finde tilbage til “enheden” – med alt, at finde tilbage til naturen, den egne og generelt. Da har “skizofreni” klart et “afciviliserende” potentiale. Såfremt man kan undgå, at blive straks “reciviliseret” (af psykiatrien – interessant er her jo, at virkningen af psykofarmaka – og også ect – godt kan beskrives som “fremmedgørende”).

  7. Én ting til: Laing selv havde måske ikke de største successer – selv om man vist nok må sige, at de var større, end biopsykiatriens – men det havde og har tilgange, der er inspireret af ham, som Loren Moshers Soteria og finske Åben Dialog, der immervæk havde/har recoveryrater på gennemsnitligt 85%.

  8. Dette ser veldig interessant ut.
    Er selv opptatt av schizofreni-begrepet (kanskje indikerer dette at jeg har vanskelig for å oppfatte denne tilstanden som en sykdom) og hvordan man forstår/forklarer denne tilstanden.
    Skal lese mer på denne siden og anbefale den til studentene mine!

  9. Hei,
    Hvordan henger schizofreni og opplevd ubehag sammen?
    Kan man få diagnosen selv om man selv ikke opplever ubehag?
    Altså:
    Når man har et særdeles lavt funksjonsnivå på de fleste av livets arenaer: hygiene, mat, søvn, tid, planlegging, arbeid, sosialt ++, men likevel er tilfreds med livet? Vil det da kunne være scizofreni?
    Eller oppstår scizofreni alltid i sammen med angst/ubehag ?
    Vil man kunne ha en psykisk lidelse uten at man selv føler at man “lider”?

    Og hvordan henger shizofreni sammen med sykdomsinnsikt/selvinnsikt?
    Vil schizofrene typisk mangle sykdomsinnsikt og/eller selvinnsikt? eller motsatt?

    Hvordan skiller man psykisk utviklingshemming og psykiske lidelse?
    Hva er den prinsipielle forskjellen? grad av egen opplevd lidelse?…..

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here