I sommer snakket jeg meg Kirsti Kraft fra NRK P2 om selvfølelse og selvbilde. Det var en hyggelig og interessant samtale som endte opp som en episode i hennes Podcast. «Kraft» er en podcast i regi av NRK P2 som handler mye om psykologi, selvutvikling og menneskets muligheter for vekst. Her kan du høre vår samtale om selvfølelse og selvbilde.
I vår samtale snakket vi en del om Jean Piaget. Dette gir meg en anledning til å skrive en kort artikkel som tar for seg hovedprinsippene i Piaget sin teori. Siden jeg underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder, er Piaget en person jeg har interessert meg ganske mye for. I denne artikkelen kan du få med deg noen av de viktigste elementene i Piagets teorier, og samtidig hvordan Piagets tanker kan gi oss verdifulle innspill i forhold til forståelsen av selvutvikling, selvbilde og selvfølelse, noe som alltid har vært sentrale temaer her på WebPsykologen.no.
Piaget og (selv)utviklingspsykologi
Piaget var en sveitsisk psykolog, biolog og filosof som snakket mye om hvordan mennesket lager seg mentale skjemaer for å navigere rundt i verden. Piaget er en fascinerende skikkelse i psykologiens historie. Han var forholdsvis vitenskapelig orientert, og tilhører den delen av psykologien som liker å basere seg på forskning og empiri, fremfor teori og klinisk erfaring. Piaget var åpenbart en svært intelligent person som skrev sin første vitenskapelige artikkel (innenfor biologi) som 11 åring (!) Han ble tilbudt en stilling som museumsdirektør i en alder av 16 år, og han skrev en doktorgrad på bløtdyr som 22 åring. Deretter begynte han å interessere seg for menneskets utvikling og hvordan vi lærer å forstå oss selv og verden. Det er på dette punktet at jeg synes Piaget blir veldig relevant som en artig innfallsvinkel til menneskets utvikling.
Piaget vokste opp med en hjemmeværende mor som var dypt religiøs, og en far som var professor i historie og ateist. Kanskje var denne oppveksten toneangivende for hans tanker om menneskets utvikling. Piaget sier nemlig at mennesket utvikler seg i spenningsfeltet mellom motstridende oppfattelser. Piaget var opptatt av barns utvikling, og assosieres med utviklingspsykologi. Han mente at individet utviklet seg selvstendig ved å utforske omgivelsene de er satt inn i. Barnet forstår seg selv og omgivelsene gjennom egne erfaringer. Alle erfaringer som barnet gjør seg, lagres i «mentale skjemaer». Skjemaene kan man kanskje forstå som programvaren i hjernen. Vi gjør oss ulike erfaringer og lagrer disse erfaringene slik at vi kan bruke dem på nytt i en lignende situasjon senere. Utvikling og bevegelse er noe som oppstår når våre skjemaer ikke passer overens med nye erfaringer. Vi har forstått noe på en bestemt måte, men etter hvert som vi blir eldre, utsettes vi for motbør, motargumenter og motstridende erfaringer, noe som tvinger oss til å revurdere våre tidligere antakelser og utvide de gamle skjemaene. Piaget vektlegger jevnaldrende mer enn foreldre og kjernefamilien i forhold til barns kognitive utvikling. Det er gjerne i møte med jevnaldrende det oppstår konflikter som skaper bevegelse i barna. I konflikter blir barn konfrontert med nye perspektiver som ikke passer med det barnet «vet fra før». Det skaper en ubalanse som gjør at barnet søker å endre tidligere oppfatninger og utvikler en større referanseramme. I sitt teoretiske rammeverk opererer Piaget med en del begrepet som har blitt svært kjent og utbredt. Jeg vil kort nevne de viktigste.
Sentrale begreper hos Jean Piaget
Piaget snakker om indre forestillinger eller representasjoner som lagres i skjemaer. Flere skjemaer danner kognitive strukturer og en indre organisering som på sett og vis utgjør den psykologiske topografien i et menneske. Videre innfører han begrepet «assimilasjon». Assimilasjon betyr at vi forsøker å tilpasse nye erfaringer til gamle skjemaer. Det betyr videre at nye erfaringer tolkes i lyset av våre etablerte skjemaer. I denne prosessen er vi av og til nødt til å se litt bort i fra den faktiske virkeligheten for å tilpasse nye opplevelser de gamle skjemaene. Da forsaker vi en del av den faktiske virkeligheten for å slippe å forandre våre skjemaer. 
Assimilering betyr altså at individet fortolker miljøet så det passer inn i den strukturen intellektet har på et gitt tidspunkt. Når vi utvikler oss, kommer vi i en situasjon hvor det ikke lenger er mulig å tilpasse nye erfaringer gamle skjemaer, og vi blir nødt til å forkaste eller modifisere skjemaene. Barn er forholdsvis fleksible og er nødt til å tilpasse seg på nytt og på nytt som en del av utviklingen til voksen alder. Som voksne risikerer vi imidlertid å være litt mer fastlåste, og det koster oss gjerne litt mer å forkaste våre skjemaer til fordel for nye. Kanskje har vi levd lenge på antakelser og informasjon som viser seg å være feil. Kanskje har vi basert mange av våre holdninger eller vår selvfølelse på feilaktig grunnlag, og da vil en revurdering av disse oppleves ganske dramatisk. I verste fall nekter vi å forandre oss, men holder fast på gamle skjemaer fordi en revurdering av skjemaene vil få oss til å føle oss sårbare og usikre. Noen opplever at denne typen «selvutvikling» i voksen alder gir en følelse av plutselig å stå på «bar bakke». Hvem er jeg dersom det jeg har basert meg på hittil er feil. Det er en mentalt krevende prosess, og derfor er det mange som vegrer seg for denne typen forandring, og derfor har vi tidligere skrevet en artikkel som heter «Selvutvikling kan være vanskelig».
Det neste begrepet som dukker opp i Piaget sin teori er «akkomodasjon». Det betyr rett og slett forandring av gamle skjemaer. Akkomodasjon innebærer at intellektets struktur må justeres eller omdannes når individets fortolkning ikke stemmer med dets erfaringer med miljøet. Og dermed har Piaget laget en «forklaring» på drivkreftene i menneskets kognitive utvikling: Omorganisering av forståelseskategorier som følge av en konflikt mellom assimilering og akkommodering i en bestemt situasjon. Mennesket kommer i en slags ubalanse når skjemaene ikke er godt nok tilpasset «virkeligheten», og gjennom tilpasningen som kalles akkomodasjon, gjenoppretter individet en form for likevekt, som også er et sentralt begrep hos Piaget.
Dette er kortversjonen av Piaget, og i siste avsnitt skal vi se om denne modellen kan kaste lys over menneskets selvbilde eller selvfølelse.
Ubevisste krefter styrer oss
Faktum er at opp mot 95 % av alt vi foretar oss er styrt av ubevisste krefter og «psykisk automatikk» (Bargh & Cartrand, 1999). I denne psykiske automatikken finner vi også de skjemaene som beskrives av Piaget. Ettersom en så stor andel av vårt «psykiske liv» er ubevisst betyr det at måten vi tenker og handler på ofte er påvirket av gamle skjemaer, og når disse skjemaene er urimelige, ender vi opp i destruktive mønster som stjeler vår livskvalitet. Samtidig ofrer vi selvfølelse fordi vi til dels går på «autopilot» og dermed mangler kontroll.
Mange av våre «mentale skjemaer» opererer altså i skyggen av vår bevissthet, og derfor legger vi ikke alltid merke til at de påvirker oss. Når vi handler ut i fra godt etablerte skjemaer skjer dette uten at vi «tenker oss om». Noen mener at det er dette vi mener når vi snakker om følelser. Va har en følelse, og vi handler ut i fra den følelsen. Den amerikanske psykoterapeuten, Nathaniel Branden, mener at mange av våre såkalte negative følelser i bunn og grunn er det samme som «mentale skjemaer»: Det er vurderinger vi har gjort på et tidligere tidspunkt som dukker opp på automatikk uten at vi er bevisst vurderingen som ligger til grunn for dette skjemaet. Nå kaller vi det bare for en følelse. Gamle vurderinger er altså lagret i skjemaer og dukker opp på automatikk i nye (lignende) situasjoner for å avhjelpe oss og sørge for at vi ikke må vurdere alt på nytt. Det skaper en viss effektivitet, men det krever at vi har gode skjemaer.
Mentale skjemaer og selvfølelse
Ofte er følelsene sendebud fra erfaringer og vurderinger vi har foretatt på et tidligere tidspunkt i livet. Når de dukker opp som følelser, er det ikke lenger sikkert at vi vet hvilke verdivurderinger som ligger til grunn for akkurat den følelsen i akkurat den situasjonen, men likevel lar vi de få ganske mye bestemmelsesrett over livet. På mange måter er det et sjansespill med våre egne opplevelser som innsats, men vi lar det skje, blant annet fordi det er krevende å være bevisst bakgrunnen for alt vi føler og foretar oss i en hverdag som kanskje allerede er forholdsvis utfordrende. Likevel er det mer oppmerksomhet på vårt indre liv som kreves for å bli mentalt sterkere, få mer kontroll på egen livsførsel og dermed oppleve større grad av mestring og bedre selvfølelse.
Kanskje har vi vurdert at hunder er farlige fordi naboens puddel skremte oss da vi var 4 år. Kanskje lever vi et helt liv med et skjema som sier at «hunder er farlig», og dermed bruker vi en del energi på å unngå «menneskets beste venn». For å bli kvitt Cynofobi (cynophobia som altså er angst for hunder) må vi revurdere dette skjemaet. Her har man gjerne kognitiv terapi som et egnet verktøy. Det er en terapeutisk strategi som arbeider med å skape mer bevissthet rundt våre «mentale skjemaer», og spesielt de skjemaene som åpenbart er feiljusterte og skaper frykt og anstrengelse i situasjoner som ikke er farlige.
Nathaniel Branden anerkjenner at hundefobi kan være ubehagelig og upraktisk, men hva slags skjema vi har i forhold til hunder, er mindre viktig enn det skjema som koder for vår verdi som menneske. Det vil si det skjema som opererer i bakgrunnen for det vi kaller selvbilde eller selvfølelse. Gjennom oppveksten lærer man å kjenne seg selv i samspill med andre. Respons fra familie og evver er med på å etablere våre grunnleggende antakelser om oss selv. Er vi like verdifulle som andre? Er vi verdt å elske uansett, eller er vi kun elskverdige når vi presterer noe ekstra? Gjennom oppveksten gjør vi mange vurderinger av vår egen verdi som menneske, og disse vurderingene kan bli toneangivende for det vi senere kjenner igjen som vår egen selvfølelse. Oppvekst med kritisk og nedlatende personer som ikke møter barnets behov, kan resultere i en selvfølelse som borger for depresjon, kronisk selvkritikk og mangel på initiativ.
Ideen om at mennesket er styrt av et sammensurium av «mentale skjemaer», som delvis er hentet fra Piaget, danner også grunnlaget for den boken jeg har skrevet om Selvfølelse. Selvfølelsens psykologi tar som utgangspunkt at de skjemaene som koder for vår egen verdi gjennomsyrer alt annet i livet.
«Hva vi føler for oss selv påvirker alle våre opplevelser. Det påvirker oss i vennskap, i kjærlighet, som foreldre og på jobb. Selvfølelsen påvirker hvilke mål vi setter oss i livet. God selvfølelse gjør oss aktive og interesserte, mens lav selvfølelse gjør oss usikre og unnvikende. Med god selvfølelse får vi overskudd og evnen til å hvile i oss selv. Med dårlig selvfølelse må vi tilkjempe oss noe mer for å føle oss verdifulle, og det kan være utmattende. Selvfølelsen påvirker vår livskvalitet og det spiller en rolle i forholdet mellom suksess og fiasko på en rekke områder. Hvordan vi vurderer oss selv og vår egen verdi, påvirker hvordan vi tenker, føler og handler i møte med livets utfordringer.»
Denne boken har nå blitt utgitt på nytt hos Portal Forlag. Endelig er den tilgjengelig fra lokal distribusjon som sender boken etter 1-2 arbeidsdager. Den nye utgivelsen er en noe forbedret versjon med farger. Boken er rikt illustrert og den går i dybden på selvfølelse fra en rekke ulike perspektiver. Er du mer interessert i menneskets selvfølelse og muligheter for selvutvikling og vekst, håper jeg du går inn på linken og skaffer deg et eksemplar av boken!
Kilder
Bargh, J.A. & Cartrand, T.L. (1999) The unbearable automaticity of being. American Psychologist, 54, s. 462–479.
Branden, N. (1987) The psychology of self-esteem, USA: Bantam Books.
Branden, N. (1988) How to raise your self-esteem, USA: Bantam Books.
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
