Surrealismens psykotiske prosjekt

Språket forsyner oss med en fiktiv verden som kan deles gjennom språkspill, det gir oss mulighet til å ”binde tiden” ved en symbolsk videreføring av fortidens erfaringer og innsikt til nye generasjoner. I tillegg er språket et avansert redskap som hjelper mennesket til å håndtere verden og skape en felles og meningsbærende forståelse av tilværelsen. Gjennom språket utvider vi grensene for det som eksisterer, men samtidig innskrenker vi mulighetene for det eksisterende ved å legge for stor vekt på det som kan ”språkeliggjøres”. Av den grunn får vi en artssjovinistisk holdning til oss selv, og en oppfattelse av at alle andre organismer er mindreverdige fordi de ikke kommuniserer i et sofistikert språk slik som vi. I tilegg tenderer vi til å sykeliggjøre de opplevelsene som ikke umiddelbart lar seg forklare innenfor rammene av logikk og fornuftig retorikk.

”Geniet” klarer å utvide språklige konsepter slik at vår erkjennelse favner bredere og inkluderer nye aspekter ved verden, men ofte møter slike erkjennelsesutvidende bedrifter mye motstand. Når et menneske har erfaringer som vanskelig lar seg kommunisere, kan det brukes i kunstneriske henseende, men ofte fører det til en fremmedgjort og ensom posisjon som tidvis kulminerer i det som kalles psykose eller schizofreni i psykiatrisk sjargong.

 

Laings forherligelse av psykosen

Ronald David Laing

R. D. Laing er en psykiater som hadde en helt spesiell interesse for psykosen og schizofreni. Han assosieres med det som kalles antipsykiatri, nettopp fordi han uttrykte en velbegrunnet skepsis mot tradisjonell psykiatri sitt syn på og behandling av schizofrene pasienter. Laing blir så motstander av klassisk medisinpsykiatri at han begynner å rette skarp kritikk mot den regjerende forståelsen av schizofreni og psykose. Det hele ender med at han anser psykiatrien som gal, og den schizofrene pasienten som normal. På den måten legger han opp til en forherligelse av psykosen, og kan virke romantisk og frigjørende, men sannsynligvis underminerer han også den eksistensielle frykten og mentale smerten som mange schizofrene og psykotiske pasienter lider under. Det kan altså virke som om han hyllest til psykosen langt på vei miskjenner smerten og lidelsen de fleste pasienter med psykotiske symptomer opplever. Det er mulig at psykosen er en bevegelse ut over de alminnelige rammene for menneskelig erkjennelse, men skrekken som følger den eksistensielle ensomheten i periferien av det ”normale”, er som regel så gjennomgripende og illevarslende at forherligelse av den ”psykotiske frigjørelsen” ofte virker direkte malplassert.

 

Surrealismens prosjekt

Det er ingen tvil om at den schizofrene eller psykotiske pasienten lider mentalt skipbrudd, men samtidig er den tilstanden de overrumples av en modus som i andre sammenhenger fremsettes som en edel målsetning. Vi finner eksempler på dette i enkelte stilarter innenfor kunst. Surrealisme er eksempelvis en kunstretning som omfatter både bildekunst og litteratur hvor målsetningen nettopp er å fjerne seg fra alle alminnelige kategorier av forståelse og persepsjon.

 

Georgio de Chirico – schizoid & genial?

Giorgio de Chirico
Giorgio de Chirico

Den schizoide mannen, Georgio de Chirico, som utøvet en betydningsfull innflytelse på surrealismen og andre artistiske bevegelser i første halvdel av det tyvende århundret, er en virtous eksponent for den her omtalte bevegslen ”bort fra det alminnelige, habituelle eller menneskelige”. Altså utenfor språket og vår fellesmenneskelige erkjennelsesrammer. Han er på jakt etter noe originalt og nytt, og da må han ”ut av denne verden”.

For å si noe kort om Giorgio de Chirico (1888-1978), kallenavn Népo, vil jeg nevne at han var en italiensk maler. Hans malestil var svært spesiell og ble betraktet som metafysisk, altså en kunstnerstil som på artistisk vis overgikk naturen. Han studerte ved kunstakademiet i Müncen fra 1906. Her ble han opptatt av Nietzsche og Schopenhauers filosofiske verker.

I sine malerier fanger han denne tvefoldighet og fremmedheten som møter mennesket utenfor språket og det hverdagslige. Atmosfæren som Chirico formidler gjennom sin kunst, ”Att leva i världen som i ett ofantlig och sällsamt museum” (Chirico I: Qvarnstöm, 1973, p. 27), betraktes sedvanligvis som en salgs surrealistisk grunntone. Følelsen av å leve i et museum av fremmedhet, ble betraktet som den estetiske inspirasjons viktigste kilde, og en portåpner til en form for sekulær transcendens. Hans bilder ble faktisk brukt som meditasjonsobjekt for å komme i kontakt med det ”surrealistiske lune” (Sass, 1994, p. 45).

 

Surrealisme med fenomenologiske målsetninger

Paul Eluard

Surrealismen är ett själstillstånd” (p. 123), skriver Paul Eluard i 1937 (I: Qvarnström, 1973). Paul Eluard er kunstnernavnet til Eugène Émile Paul Grindel (1895-1952). Han var en fransk poet som blant andre regnes som en av opphavsmennene til den surrealistiske bevegelsen.

Denne sjelegige bevegelse Eluard snakker om, dreide seg i hovedsak om suspendering av enhver tiltro til ord og konsepter. Surrealistene ønsket å frigjøre seg fra den stank og bundethet som lå i abstrakte forståelseskategorier, pragmatiske og målbevisste anliggende, og alle konvensjonelle mønster av mening. Det samme målet finner vi i den vitenskapsteoretiske retningen som heter fenomenologi. Her er hensikten å studere bevisstheten og hvordan den fungerer i en prerefleksiv tilstand. Det betyr et studie av bevisstheten før den fanges av sosiale strukturer som dikterer opplevelsene i forhold til etablerte kategorier av forståelse. På den måten vil både kunstneren og fenomenologen oppnå en mer ”genuin” anerkjennelse av ting i sin konkrete særegenhet.

 

Salvador Dali

Salvador Dali

Salvador Dali er en annen kjent kunstner fra den surrealistiske tradisjonen. Salvador Felipe Jacinto Dalí er kjent under forkortelsen av navnet; Salvador Dalí (1904-1989). Han var en eksentrisk spansk kunstner og eksponent for surrealismen. Han eksperimenterte også med dadaisme (nihilistisk og antiestetisk bevegelse som oppstod som samfunnskritisk aksjon mot det etablerte) og kubisme (kunstretning som bestreber seg på å inkludere mange perspektiver i ett og samme maleri).

 I essayet Den ruttna åsnan (1930) beskriver Dali hvordan han gjennom en ”aktiv paranoisk tankeprocess (ved sidan av automatismen och andra passiva tillstånd)” skal kunne bidra til den ”totale skandaliseringen [blottleggelse] av den värld som verkeligheten utgör” (Dali I: Qvarnström, 1973, p. 82). Paranoide stemninger og forestillinger er et kjent fenomen hos veldig mange schizofrene pasienter, og som kunstner ville Dali benytte seg av nettopp dette paranoide sinnelaget. Dog ville han gjøre det med en type kritisk avstandtagen for å tilgodegjøre et ”dobbeltperspektiv”, hvorpå han kreerer fantastiske sidestillinger og transformasjoner i sin kunst. I denne sammenheng er det dog viktig å bemerke at han betrakter den paranoiske tankeprosess som en slags inngang til en mer direkte og usminket erkjennelse av verden.

Igjen ser vi en forherligelse av noe som i alminnelighet betraktes som en ubehagelig og alvorlig sykdomstilstand, nemlig paranoian. Dali tilskriver imidlertid paranoikeren ”en sinnerikhet som övergår normala individers fattingsförmåga” (p. 83). Han legger til at de ”ofta drar slutsatser som varken kan bestridas eller avfärdas, och som nästan alltid trotsar psykologisk analys” (p. 83). Dali er av den oppfattelsen at den paranoide holdningen ser verden i en ”finere oppløsning” og dermed er mer sensitiv og uforfalsket i sine livsanskuelser. Det er på sett og vis en mer direkte bevegelse mot eksistensielle anliggende, nettopp fordi den paranoide holdningen allerede befinner seg et godt stykke unna alminnelige betraktninger av livet.

 

Hva er poenget for den avantgarde kunstneren?

Poenget for den avantgarde kunstneren var altså å sette seg i en tilstand hvor bevisstheten slipper alle bånd til normale, praktiske og sosiale anliggende, hvorpå den flyter avsted i en overveiende fremmed verden (Sass, p. 62-67). Gjennom ekspresjonistiske uttrykk av denne typen opplevelser oppnår man muligens en mer autentisk kontakt til erfaringenes sanne vesen, i alle fall til erfaringer som i mindre grad er influert av ”sosialt konstruerte forvrengninger”. Dog var problemet for den avantgardistiske kunstneren og forfatter at han (selvfølgelig) allerede var sosialisert inn i et allment språk. En direkte avvisning av dette språket ville føre til total uttryksløshet uten kommunikasjonsmuligheter. Senere ville denne språkløsheten, i følge den franske psykoanalytikeren, Jacques Lacan, føre rett inn i psykosen (Claussen, 1990, p. 50). 

 

Jacques Lacan

Jacques Lacan

Jacques Lacan (1901-1981) er en psykoanalytiker som er kjent for å være vanskelig og forstå. Han skriver på en intellektuel fransk som ofte er så poetisk inspirert at innholdet blir vanskelig å begripe både for lekmenn og fagfolk. Enkelte mener at hans formuleringer er så utilgjengelige at det gir grunn til å mistenke Lacan for å ikke forstå hva han selv snakker om. Uansett har han røtter i Freuds teoretiske rammeverk, men han er også inspirert av mange andre retninger. Han assosieres ofte med poststrukturalisme og postmodernisme hvor en vesentlig tanke er at virkeligheten er ”relativ” eller sosialt konstruert. Det betyr at det ikke finnes noen absolutte holdepunkter, noe som i alle fall er en erkjennelse man virkelig får smake på når man forsøker å lese Lacan (!). Lacan er ikke på noen måte en surrealist, men han er veldig fransk, og noen av hans bøker synes å skrive seg fra et slags”surrealistisk lune”. 

 

Ontologisk objektivitet

Den surrealistiske kunstneren engasjerer seg i mentale anstrengelser for å slippe ut av språket, mens den schizofrene pasienten ramler ut av det språklige fellesskapet ganske uforskyldt. Kunstnere, på vei bort fra det menneskelige, og ulike vitenskapsteoretikere på utkikk etter ontologisk objektivitet, bestreber seg metodisk på et slikt utsyn eller opplevelsesmodus som den schizofrene lider under.

Ontologisk objektivitet er også et begrep for en apriori erkjennelsesform, som videre betyr en erkjennelse av fenomenet uten vår sosialt konstruerte forforståelse. Når vi ser på et bord, vil vi automatisk tillegge bordet en rekke egenskaper, som for eksempel at det er et møbel som man spiser på, sitter rundt og legger en duk på når man får besøk. Disse egenskapene forsøker fenomenologien å sette i parentes når de betrakter bordet, nettopp fordi de vil studere bordet uten å henfalle til den kulturelle meningen som bordet unektelig bærer med seg. På denne måten tilstreber de en ”ren” erkjennelse av bordet, noe som altså kan kalles ontologisk objektivitet. Hvis man uforskyldt, på grunn av en alvorlig mental lidelse, plutselig ser et bord som ikke taler med sin kulturelle betydning, men bare fremstår som en gjenstand ”uten egenskaper”, befinner man seg brått i en verden som er totalt fremmed og ukjent. Dette er den grufulle opplevelsen som ofte innleder en psykose.

For Dali resulterte det i en anselig og anerkjent kunstproduksjon, mens for et annet medlem av den surrealistiske krets, Antonio Artaud, endte det med over ti år på ulike franske mentalsykehus og diagnosen schizofreni. (Qvarnström (1973) legger her til at Artauds innleggelsesperiodene var preget av ”häftigt uppflammande skaparkraft” (p. 142).)

 

Surrealismen og den ”schizofrene holdningen”

På sett og vis forsøker surrealisten å innta en ”schizofren holdning”, men han gjør det med vilje, og det er forskjellen på ham og den psykiatriske pasienten. Igjen ser vi at bevegelser ut over de alminnelige forståelsesrammene er en risikabel affære. Noen lykkes med store vitenskapelige åpenbaringer slik som Einstein, noen lager grensesprengende musikk, noen skriver oppsiktsvekkende romaner, og andre produserer udødelige kunstverk som beriker sitt publikum i generasjoner. Man kan eksempelvis nevne James Joyces Ulysses fra 1922 (denne utg. 1992) hvor forfatteren både i innhold og skrivestil formidler et ulidelig sammensurium. Carl Gustav Jung sammenlignet faktisk Joyces hypermoderne roman med iscenesettelse av psykose (Sass, 1994, pp. 70-71).

Andre lykkes ikke på kanten av det stupet hvor språket ikke lenger gir fast grunn under føttene på et nysgjerrig intellekt. På kanten av dette stupet risikerer man å falle, og hvis man faller, er det ofte ut i det som psykiatrien kaller psykose.

Vi har flere relaterte artikler på WebPsykologen. Blant de mest leste er

 

Kilder

 

Claussen, Morten (1990): Samuel Beckett det nye litterære uttrykk. Solums Forlag A/S, Oslo.

Joyce, James (1992). Ulysses. 6. utgave, Gyldendal, Viborg.

Qvarnström, Gunnar (1973): Det moderna manifest 3 surrealism. Almqvist & Wiksel Förlag AB, Stockholm.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here