Schizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Schizofreni og Antipsykiatri

Hvordan kan det ha seg at schizofreni på mystisk vis unndrar seg de fleste forsøk på forståelse? Gjennom hele den vestlige tenknings historie er det fremsatt flere antakelser om galskapens og schizofreniens natur, som hver især synes relativt vedvarende. På sett og vis ser det ut som om forståelsene av schizofreni sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler. 1) Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade, 2) noen forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus, 3) mens andre ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. I denne artikkelen skal vi undersøke det sistnevnte perpspektivet.

Frigjøringsperspektivene er hentet fra antipsykiatrisk hold og tendensen her er en romantisering av schizofreni som en kunstnerisk eller kreativ prosess. Spørsmålet er om en forherligelse av sykdommen underminerer lidelsesaspektet? Schizofreni kan kanskje sammenlignes med en kreativ reise, men det er likevel en smertelig affære som de fleste vil være foruten.  

Meg og Jeg

George Herbert Mead forfekter tilstedeværelse av et Meg og et Jeg som poler i den sentral eksistensdynamikk i mennesket. Meg skal forstås som en samling av holdninger som individet tilskriver den andre og tilstreber i seg selv. Meget er på sett og vis en sosial konstruksjon som inneholder kulturens førende livsorienteringer og kravene til sosial akseptabel atferd og tenkemåter. Det er rett og slett et fellesmenneskelig eller kulturelt betinget holdningsbatteri som konstituerer det organiserte Meg. På den andre siden har vi Jeget, hvis handlingstilskyndelser man sjelden kan forutsi på forhånd. Jeget gir en følelse av frihet og initiativ og er som regel relativt uberegnelig (Doubt, 1996, p. 56). Den menneskelige (selv)bevissthet er en komposisjon av den ”kraften” som utspiller seg mellom de to instanser. Selvets Meg blir tidvis oppmerksom på uakseptable impulser i selvets Jeg. Sunn forvaltning av spenningen som følger i selvet, kan betraktes som den refleksive ”besteborgelige” adferden hos det modne mennesket. Her vil jeg trekke tråden til Harry Stack Sullivan (1939) fordi han på mange måter kan betraktes som en forløper for mye av den antipsykiatriske sykdomsoppfattelse. Sullivan indikerer at skizofreni er en tilstand uten Meg. Det er et befinnende hvor adferden overveiende initieres av Jeget. Følgelig forstås sykdommen som en progressiv innskrenkelse av selvbevissthet. Sullivan er særlig opptatt av det private autistaktige språket hos den schizofrene og forstår den besynderlige tale som Jegets periodevise hegemoni i Selvet. Her fødes avantgardens hyllest til den skizofrene væren som en genuin løsrivelse fra det uautentiske og konvensjonsfabrikkerte Meg. Jeget har klart å bryte ut av Megets sosialiserte tvangstrøye.

På mange måter er det nettopp en slik frigjørelse kunstneren er ute etter. Å skape noe nytt handler om å bevege seg forbi det som allerede eksisterer. Det handler om å presse grensene og slippe unna våre forforståelser og kulturelt konstruerte meninger og innfallsvinkler. En kunstner som kun reproduserer noe som allerede er skapt, vil ikke høste den berømmelsen som virkelig originale skapere belønnes med. Poenget for en del kunstner, for eksempel innenfor den franske surrealismen, vil derfor i visse henseende være å befri seg fra den delen av deres psykologi som er forankret i fellesmenneskelige koder og forståelser, altså fri seg fra det sosialt konstruerte Meget. På en måte kan de se verden fra nye vinkler og skape noe fra et originalt ståsted. Dermed streber enkelte kunstnere etter det som kanskje foregår i utviklingen av schizofreni. Det handler om å miste en normal forståelse av seg selv og virkeligheten. Mye av antipsykiatriske perspektiver henter altså sin forståelse av schizofreni fra en slik beveggrunn. Faren ved å betrakte schizofreni som en ”psykososial frigjøringsprosess” er at man overser en særdeles avgjørende distinksjon, nemlig den at kunstneren etter all sannsynlighet velger, kontrollerer, tilstreber og benytter visse bevissthetstilstander ”utenom det vanlige”, mens den schizofrene et offer for dem.

Schizofreni og surrealisme

Den skizoide mannen, Georgio de Chirico, som utøvet en betydningsfull innflytelse på surrealismen og andre artistiske bevegelser i første halvdel av det tyvende århundret, er en virtuos eksponent for nettopp en slik frigjøring som jeg har beskrevet ovenfor. I sine malerier fanger han verden sett fra et synspunkt uten forutinntatte og kulturelt dikterte måter å se verden på. Atmosfæren som Chirico formidler gjennom sin kunst, ”Att leva i världen som i ett ofantlig och sällsamt museum” (Chirico I: Qvarnstöm, 1973, p. 27), betraktes sedvanligvis som en salgs surrealistisk grunntone. Følelsen av å leve i et museum av fremmedhet, ble betraktet som den estetiske inspirasjons viktigste kilde, og en portåpner til en form for sekulær transcendens. Hans bilder ble faktisk brukt som meditasjonsobjekt for å komme i kontakt med det ”surrealistiske lune” (Sass, 1994, p. 45). ”Surrealismen är ett själstillstånd” (p. 123), skriver Paul Eluard i 1937 (I: Qvarnström, 1973). Denne bevegelse dreide seg i hovedsak om suspendering av enhver tiltro til ord og konsepter. De ønsket å frigjøre seg fra den stank og bundethet som lå i abstrakte forståelseskategorier, pragmatiske og målbevisste anliggende, og alle konvensjonelle mønster av mening. På den måten ville de oppnå en mer ”genuin” anerkjennelse av ting i sin konkrete særegenhet. For surrealistene handler det om en passiv observasjon, hvor den isolerte og imøtekommende individ mister seg selv i en form for hyperbevisst målløshet, hvorpå han bestråles med menings-løs/-full særegenhet.

Surrealistene forsøker å mane frem noe som ligner en slags fenomenologisk opplevelsesmodus blottet for konvensjonelt meningsbærende sammenhenger. Det handler tydeligvis om en slags metafysisk åpenbaring hvor man bestreber seg på en innfangelse av det værende i absolutt forstand. Det som dukker opp i bildene til blant andre Chirico og den franskfødte amerikanske maleren, Yves Tanguy, er rett og slett ontologiske fordringer. I en utadtil motsatt estetisk fakte, finner vi formalisme (formen på bekostning av stoffet eller innholdet (Lübcke, 1996, p. 176)) som en annen estetisk teknikk. Her byttes surrealismens automatiserte passivitet ut med en vektning av oppmerksomhet som aktivt penetrerer det konvensjonelt henseende. Mens surrealisten avstår fra normale handlingstilskyndelser og tillater fremtredelse av ukonvensjonelle perspektiver, fremtrer de ukonvensjonelle perspektiver gjennom formalistens aktive konsentrasjon. Begge innfallsvinkler synes å underminere sammenhengen i normal persepsjon og den høyst praktiske og ureflekterte handlingsformåen. Sånn sett involverer både den formalistiske og surrealistiske opplevelse en slags passivitet og ”utkobling” av habituelle væremåter, samt en alvorlig forøkelse av en slags bevisst oppmerksomhet. Det avstedkommer videre en gjennomgripende atskillelse i det den granskende bevissthet slipper alle bånd til normale, praktiske og sosiale anliggende, hvorpå den flyter avsted i en overveiende fremmed verden (Sass, p. 62-67). Den schizofrene jenten ved navn Renee skriver i sine memoarer at alt var ”ubegrænset, uvirkeligt, mekanisk og uden mening” (1973, p. 21) og følelsen var ulidelig ensomhet fordi ”En mur av halm skilte mig fra alle og alt” (p. 37). Igjen ser vi at den sinnstilstanden som tilstrebes av en rekke fremstående kunstnere, kan forstås som parallell til den enorme lidelsen, fremmedheten og skrekkinnvarslende angsten som rammer mennesker med schizofreni. Selv om det kan ligne en kunstnerisk, avantgarde, rebelsk og kreativ frigjøringsprosess, må man ikke glemme at det i form av schizofreni nødig kan forherliges på en slik måte, da schizofreni snarere er forbundet med en gjennomgripende smerte og altoppslukende angst.

Ronald D. Laing

Psykiateren, R. D. Laing, betrakter den schizofrene som spaltet på to måter. For det første er dens Selv atskilt fra kroppen, og for det andre er Selvets preget av en uoverstigelig kløft mellom Jeg og Meg (Doubt, 1996, p. 57). Teoretisk sett er Laing inspirert av den eksistensialistisk-fenomenologiske tradisjon, men samtidig sterkt påvirket av Freuds personlighetsmodell. Han avviser imidlertid driftsteorien og trekker isteden på Sullivans interpersonelle psykologi og Fairbairns og Winnicotts objektrelasjonsteori (Laing, 1976, p. 9). Laing går ettertrykkelig til angrep på dikotomien mellom sjel og legeme, hvor han blant annet angriper språkbruken i klassisk psykoanalyse, fordi den potensielt sett spalter individet fra andre og omverden (Laing, 1968, pp. 13-20). Vår væren gjennomsyres av en slik mønstergyldig todeling, noe som også griper inn i den måten hvorpå vi opplever verden. Her er det en dikotomi mellom de indre opplevelsestilstander som fantasi, drøm og erindringer versus de persepsjonservervede eksterne erfaringskjensgjerninger (Laing, 1968, pp. 69-84; 1969, pp. 16-17). For Laing henger det indre og det ytre uløselig sammen som brikker i en helhetlig opplevelse. Den uttalte dikotomisering avstedkommer således en uheldig fremmedgjøring, fordi det moderne mennesket sjelden anerkjenner den indre sfære som virkelig, spesielt i en tid hvor den åndelige passatvind blåser positivistiske sannhetskrav i seilene. Denne demarkasjon nødsager fremmedgjøring som den vestlige majoritets normale eksistensvilkår (p. 26).

Laing var dessuten inspirert av antropologen, Gregory Batesons (2000), double bind hypotese. Hypotesen hevder av schizofreni bevitner motstridende og paradoksale krav, frastøtninger og tiltrekninger, som både emanerer fra personen selv og fra omgivelsene. Double bind handler om motstridende ideer, ønsker og andre situasjonelle anliggende hvor en tilfredsstillende løsning, som overgår motsetningene, virker umulig. Slike situasjoner oppstår alminneligvis uten at de innblandede er seg eksplisitt bevisst forholdet (Laing, 1969, p. 86), noe som forhindrer metakommunikasjon og dermed umuliggjør en forløsende oppmerksomhet på dobbeltheten. I denne sammenheng forstår Laing schizofreni som et naturlig forsvar mot en uutholdelig livssituasjon (p. 87).

Laing (1968) påpeker at det mennesket som opplever sitt nærvær i verden som en virkelig, levende, hel, og i temporal forstand kontinuerlig person, er ontologisk trygg og besitter derfor en urokkelig følelse av egen og andre menneskers virkelighet og identitet. De opplever helheter og sammenheng og stoler ”blindt” på sine persepsjoners pålitelighet. Det er en slik primær trygghet den schizofrene mangler, og derfor vil den syke ”under vanlige omstendigheter føle seg mer uvirkelig enn virkelig, i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden – slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom” (1968, pp. 36-37).

Laing beskriver videre tre former for angst som overmanner det ontologisk (grunnleggende) utrygge mennesket. Først nevner han oppsluking (pp. 38-40) som betyr at den syke, i kraft av sin manglende fornemmelse av fast forankring, opplever andres omsorg eller oppmerksomhet som ”psykisk strangulering”. Dernest omtaler han angsten for implosjon (p. 40), som betegner en frykt for at verden skal trenge inn i den syke og sånn sett true identiteten. Til sist handler det om forstening og depersonalisering (pp. 41-48). Dette er individets dobbelttydige angst for, på den ene siden, å bli forstenet eller objektgjort i sin underlegenhet ved et annet handlekraftig subjekts tilstedeværelse, og på den andre side selv forstene sine omgivelser i forsøk på å desarmere andres subjektivitet. Alminnelige ”territoriale” maktkamper mellom mennesker, i form av subtile uoverensstemmelser og forsiktig munnhuggeri, vil eventuelt oppleves som en kamp på liv og død for det utrygge mennesket rammet av den gjennomgripende angsten Laing kaller forstening versus depersonalisering.

Til sist henter Laing begrepene om et sandt og et falskt selv direkte fra Winnicott (1968, pp. 84-95). Det uinkarnerede og ømfintlige selvet beskytter seg mot omverdens intervensjoner ved å danne et ”selv i fåreklær”, parallelt eksisterende med det egentlige selvet. Det uoppriktige selvet eksponeres, hvorimot det sanne selvet dølges og unnflyr inngrep fra omverden. I takt med utviklingen av et falskt selvsystem, mister individet i tilsvarende grad kontakten og fornemmelsen av den virkelige verden. Selvet kjemper for å opprettholde seg selv ved å legge et pseudoselv som buffer mot verden. Hensikten er å bevare det genuine selv, mens den syke isteden oppnår ulike omkalfatringer i selvet. Det forspiller enhver sammentrengt identitetsforankring og blir uvirkelig, tomt, dødt og spaltet (pp. 123-143). I det mennesket lukker omverden ute, utelukker det samtidig muligheten for å bibeholde seg selv. ”Selvet er opptatt med fantasier i den private ”verden” av ”mentale” ting, dvs. av sine egne objekter. Det nøyer seg med å observere det falske selv, som på egenhånd er opptatt med å leve i den ”felles verden”” (p. 124).

Laing og Antipsykiatriens implikasjoner

Laing kritiserer medisinpsykiatrien praksisen for sin overfladiske forståelse og behandling av sinnslidelser. Fokus på symptombilde på bekostning av mennesket bak den syke fasaden beløper seg til en ringe anerkjennelse som i siste ende foruroliger det medtatte Selv ytterligere, hvorpå det jages ennå lenger vekk fra verden de facto. Videre handler det om forståelse versus forklaring, diagnostisk kategorisering og påhvilende stigmatisering eo ipso en slags patologisk fullbyrdelse.

Jeg har gitt Laings tanker romslig plass, fordi jeg mener de leverer en god teoretisk plattform som er den schizofrene lidelse relativt bæredyktig. Hans omriss av den schizofrene opplevelsesverden er på mange måter i tråd med nærværende analyse. Dog har Laings bidrag i siste ende noen ganske uheldige implikasjoner. Dersom vi går ham nøye etter i sømmene, forstår vi at mennesket umulig kan fødes inn i verden som ontologisk trygge skapninger, fordi den verden de møter etter livmoren rett og slett ikke er en trygg verden. Selvet forsvinner i takt med at enhver garanti smuldrer. Den individuelle patologi gir etter for en sykelig menneskehet hvor alle er del av en kollektiv hallusinasjon kalt virkeligheten. Kirsner (2003) konkluderer på Laings vegne, ”the schizoid has turned out to be right after all: society is a concentration camp” (p. 159). I følge Laing er de fleste kun en skygge av sitt egentlige potensiale, noe han tilskriver et karakteristisk livsmønster avskåret fra den indre verden (Laing, 1969, p. 20). Løsning er å gjenskape kontakt med den indre verden (p. 44). Det er den felles samstemte, og derfor diktatoriske, opplevelsen av verden som er patologisk, hvorpå vi er ”narret bort fra vores personlige oplevelsesverden” (p. 55). Poenget til Laing er rett og slett at den virkelige verden er syk og skadelig. I tillegg undergraver den menneskers sanne selv og indre potensialer, noe som gjør psykosen til en ønsket reise i sitt eget indre og autentiske landskap av private opplevelser. Laing er tidvis direkte negativt innstilt til verdens kollektive rammer for erkjennelse og rom for utfoldelse.

Tilsvarende pessimistiske innsigelser mot verdens vesen, er å finne i Laings mer dikteriske forfatterskap. I Knuder (1972) er det eksempelvis ikke ”normalitet” ovenfor ”galskap” som er problemet, men snarere hver dags normale galskap. Knutene er mønstre som ennå ikke er ”blevet klassificeret af en Linné på den menneskelige trældoms område” (p. 5). Laings knuter graver dypere og dypere ned i alminnelige måter å se ting på. Desto mer man lar seg rive med av majoritetens utsyn, desto mindre ser man den uutgrunnelige sammenfiltring som utgjør vår paradoksale konvensjonsfabrikkerte hverdagspraksis så stusselig og falsk. Dypt inngrodd i et slikt blendverk av falskhet og fanget i en konvensjonell tvangstrøye blir det likeledes stadig vanskeligere å unnslippe den vidtgripende illusjonen in solidum, altså den illusjonen  som er den sosiale virkeligheten. Til sist er mennesket rett og slett blitt så fremmed for væren at han verken ser sin egen fremmedhet eller den sanne virkelighet. Laings apokalypse omkranser en kultur i krise. For å bryte ut av kollektivets prokrustesseng har individet bruk for å komme i en tilstand som åpner for den andre private verden. På grunn av omkostningene har dette dessverre stort sett forekommet i tilfeller hvor individet ikke lenger kan overleve i den kollektivt vedtatte virkelighet og søker inn i psykosen. Etter hvert betraktes schizofrenien nærmest som en mulighet for å gjennomgå en utvikling fra avstumpet, fremmedgjort og innskrumpet individ til en eksistensiell reinkarnasjon som et mer helt og sundt menneske (Laing, 1969, p. 95). Det handler om en reise til det indre riket hvor psykosen og opplevelsen av den andre verden baner vei for florerende selvutfoldelse og utlevelse av sitt, oppriktig talt, innerste potensiale.

Laing kritiserer herfra etablerte behandlingsmetoder som elektrosjokk, medisinering, samtaleterapi osv., fordi han mener det representerer aggraverende beskjeftigelser, som istedenfor å bibringe en positiv retusjerende effekt, snarere bremser og fordreier en pågående og naturlig prosess, som i seg selv rommer helbredelse. Terapeuten, som selv må ha inngående kjennskap til psykens fasong utenfor allfarvei, skal isteden guide den schizofrene dypt inn i den indre verden og tilbake igjen. Laing forstår at denne prosessen er svært ømfintlig og trolig farefull på linje med Odyssevs reise, noe som foranstalter en risiko for å lide ”endeligt skibbrud” (Laing, 1969, p. 94). Med andre ord vil Laing føre mennesker mot og gjennom psykosen, vel vitende om farene ved et slikt prosjekt. I slike tilfeller vil jeg mene at forherligelsen av psykosen, på bakgrunn av ekstrem kulturkritikk, kan fremstå som direkte skadelig, nettopp fordi psykosen på sett og vis betraktes som en redning fra en ”gal virkelighet”. Laing snur konseptene om galskap og normalitet på hodet. Den syke er den friske og vice versa (!)

Det ser vitterlig ut til at Laing presenterer en slags verdensanskuelse som i sin natur er beheftet med et ”skizoid problem”. Det er en ultrakompleks verden full av skjermer og speil i et så kollosalt omfang at selv visjonæren farer vill. Enhver handling slår uforvarende tilbake med nye paradokser, og menneskets skjebne vansmektes i en selvgenererende spiral. Desto mer man søker å innfange identitet, desto mer mister man den, og desto mer har man bruk for den. Desto mer man ser sin situasjon (jf. Sisyfos) øker behovet for mening i takt med meningens forfall (Kirsner, 2003, pp. 178-179). Mennesket går fra desperasjon til apati, og blir til sist avskåret i et omfang hvor det ikke lenger formår å møte hverdagens utfordringer. Verden er sørgelig bundet sammen i et blendverk av Knuter. ”Frelse” finnes kun i en ”rejse til det indre rige” (Laing, 1969, p. 93), eller en slags psykisk valfart bort fra den ytre verden og inn i fantasien, noe som i verste fall fortoner seg som et skizoid Bermuda Treangel. I livsledens akterspeil ser vi ontologisk utrygghet og mangel på primær tillit. ”Det er min påstand, at ”normale” individer tidligt i tilværelsen modtager en basal ”dosis” af tillid, som dæmper eller sløver disse eksistensielle følelser” (p. 84), skriver Anthony Giddens (2003). Jeg ser ingen grunn til å være uenig, men frykter at sprøyten inneholder segmenter av filosofiske verdensanskuelser a là Laing og Sartre, noe som på sett og vis kvalifiserer en fordreining av den sosiale virkeligheten slik at det skizoide tilsnitt rettferdiggjøres som karakteristisk. Det er mulig at verden ofte kan være et skremmende tilholdssted, men det betyr for all del ikke at den skizoide frykten alltid er berettiget. Jeg vil videre hevde at terapeuten muligens bør fraholde seg luftige antakelser om virkeligheten som en felleskapsgenerert illusjon hvor man uvilkårlig utsettes for ”gennomført og hurtig hjernevask” (Laing, 1969, p. 44). Et slikt terapeutisk utgangspunkt, som forløsende veiviser til alternative opplevelsesverdener, forherliger en virkelighetsflukt som så og si synes å danne selve kjernen i den schizofrene lidelse.

Laing hadde ikke spesielt gode kliniske resultater, og hans metode kan virke spekulative, blant annet med tanke på nærværende analyse, hvor jeg nettopp avdekker en sykelig opptatthet av den indre sfære som den schizofrene hemsko. Den schizofrene piken, Renee, minner oss om dette i den siste passasjen i dagboken hvor hun skriver at ”kun de, der har mistet Virkeligheden og i årevis levet i Klarhedens umenneskelige og grusomme Land, kan virkelig opleve glæden ved at leve, og bedømme den uvurderlige værdi og betydning af at være en del af menneskeheden” (1973, p. 106). Teoretikere har selvfølgelig tid til å befatte seg med filosofisk retorikk som muligens kan havne i menneskesyn og verdensgnosis som ikke umiddelbart har gagnlig endskap for det lidende sinn, men snarere representerer en sykeliggjørende fasit på det menneskelige værensprosjekt. Moralen er dermed at man skal behandle antipsykiatriske perspektiver med respekt, men være oppmerksom på kulturkritiske synspunkter som i siste ende kan havne i sykdom og pessimisme på grensen til åndelig fordervelse.

Den Anarkistiske Humanisme

Deleuze og Guattari formulerer sitt syn på schizofreni vis-à-vis Laings kliniske synspunkter i Anti-Oedipus: capitalism and schizophrenia (1977). Tidvis sympatiserer de med Laing, men forfekter at han er naiv i sin antakelse om at Jeg notorisk søker et autentisk Meg, og at dette ideal kan oppnås ved enden av den indre reise, eller i Ithaka etter endt Odysse (Joyce avkrefter samme ”romantiske selv-gestaltnings-håp” i Ulysses (1992)). Deleuze og Guattari insisterer på at Jeget er absolutt og at Meget i beste fall er irrelevant. I deres anarkistiske humanisme forstår de schizofreni som en prosess hvor Jeget annihilerer Meget med den revolusjonære hensikt å reetablere den menneskelige rases naturlige, individualistiske og autentiske livsform. For slike, såkalt postmoderne teoretiker, er antakelsen om at selvet kan være både fritt og integrert et uttrykk for en prematur eller neurotisk ideologi (Doubt, 1996, pp. 58-59).

Konklusjon

Avantgarden og antipsykiatrien vekter på sett og vis schizofreniens positive sider, som overmåls sanslighet, uhemmet vitalitet og fantasi. Likevel havner de åpenbart side om side med andre tradisjonelle antakelser hvor schizofrenien er en tilstand av manglende selvscreening, intensjonalitet, konvensjonell aktpågivenhet og sivilisert bevissthetsliv. Dermed har vi igjen en teori hvor den schizofrene betraktes som usivilisert og uten et dugelig gehør for fellesmenneskelige anliggende. Det er den samme grunnforståelsen som vi finner både i de biologiske perspektivene samt de tradisjonelle psykodynamiske innfallsvinklene til schizofreni.

  Ettersom bevissthetens essens og den menneskelige subjektivitet og særegne overlegenhet defineres i uløselig relasjon til selvbevissthetkapasitet, som for eksempel i Descartes berømte argumentasjon for en absolutt visshet om et Cogito (”Cogito ergo sum”), er det tydelig at galskap, og spesielt schizofreni, som regel alltid avskrives som en avvikelse fra en tilstand av selvtransparent tankevirksomhet. Tanke og galskap betraktes idelig som antitetisk (Sass, 1994, pp. 22-23). Den gjennomgående ideen er at schizofrene mangler selvbevissthet og sosialt gehør slik som ”vanlige” mennesker, noe som kanskje ikke er helt riktig? Hvorvidt vi kan se på den schizofrene som ”usivilisert” er et spørsmål jeg vil drøfte i den neste artikkelen i denne serien om schizofreni.

I denne serien om Schizofreni vil vi forsøke å drøfte fenomenet fra flere forskjellige innfallsvinkler. I artikkelen Schizofreni og hjernen kan du lese mer om biologiske forståelser av lidelsen. I artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni har vi tatt for oss lidelsen i forhold til teorier som handler om menneskets utviklingsprosess, oppvekstvilkår og traumatiske hendelser. I denne forståelsesrammen betrakter man schizofreni som en utviklingsforstyrrelse som kan begripes i lyset av barnets tidligste leveår.

Kilder

Bateson, Gregory (2000): Steps to an ecology of mind. The University of Chicago Press, Chicago.

Deleuze, Gilles & Guattari Félix (1977): Anti-oedipus capitalism and schizophrenia. A Richard Seaver Book The Viking Press, New York.

Doubt, Kieth (1996): Towards a sociology of schizophrenia humanistic refelctions. University of Toronto Press, Canada.

Giddens, Anthony (2003): Modernitetens konsekvenser. 7. opplag. Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Joyce, James (1992): Ulysses. 6. utgave, Gyldendal, Viborg.

Kirsner, Douglas (2003): The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.

Laing, R. D. (1968): Det spaltede selv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Laing, R. D. (1969): Oplevelsens politik og paradisfuglen. Rhodos, København. 

Laing, R. D. (1972): Knuder. Bibliotek Rhodos, København.

Laing, R. D. (1976): Selvet og de andre. Jørgen Palundans Forlag, Norge.

Lübcke, Poul (Red.) (1996); Filosofi leksikon. Zafari Forlag, Oslo.

Qvarnström, Gunnar (1973): Det moderna manifest 3 surrealism. Almqvist & Wiksel Förlag AB, Stockholm.

Renee (1973): En skizofren kvindes dagbog. Medforfatter: Sechehaye, Marguerite. Forum, København.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Sullivan, Harry Stack (1939): The Language of Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 4-16. W.W. Norton, New York.

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post