Urolige barn, medisin & mindfulness

Vår holdning til barn og oppdragelse betinges i høy grad av kulturen. I Østen og Vesten tilnærmer man seg såkalte ”atferdsvansker” på forskjellige måter. I Østen spiller meditasjon en viktig rolle. Har vi noe å lære?

Det er en forskjell på den rådende kulturen i Østen og Vesten. De kulturelle føringene danner utgangspunktet for menneskets selvforståelse og holdning til livet. Den kulturelle beveggrunnen er følgelig også direkte knyttet opp til antakelsene og praksis rundt barneoppdragelse. Denne artikkelen tar for seg innfallsvinkler til barneoppdragelse i henholdsvis et Vestlig og et Østlig perspektiv.

Forskjeller på Østen og Vesten

Vestlige kultur oppfordrer barn til å gå ut i verden og klare seg selv når de blir voksne. Uavhengighet og selvstendighet ligger på sett og vis som et styrende ideal, og ved overgangen til voksenlivet foregår det gjerne en ganske påtakelig atskillelse mellom den unge voksen og foreldrene. Barnet vokser til og starter sin egen familie ganske uavhengig av sin oppvekstfamilie. Dette er selvfølgelig ingen absolutt sannhet, men det er en tendens som er langt større i et vestlig kulturmønster enn det man ser i Østen.

I Østen er det langt mer vanlig at man tilstreber å holde familien samlet over mange generasjoner. Snarere enn selvstendighet og uavhengighet, ligger fokuset på integrasjon og fellesskap. Hensyn til familien, respekt for de eldre, omsorg for de aldrende familiemedlemmene og inkludering i forhold til et større familiefellesskap, verdsettes høyt. Det er også en tendens til at man inkluderer andre familier som del av sin egen i forhold til støtte og hjelp. Dette er rett og slett forskjellen på kollektivistiske og individualistiske organiseringsformer som ligger forankret i de ulike kulturene.

Urbanisering er et fenomen som ofte fører til oppløsningen av de sterke familiebåndene og storfamilien som omdreiningspunkt for menneskets livsprosjekter. Urbanisering medfører at folk får mer spesialiserte oppgaver og kjøper seg de tjenestene og varene de trenger, istedenfor at storfamilien fungerer som et selvforsynt system. Dette fenomenet opptrer også i Østen, men den kollektivistiske mentaliteten ligger fremdeles i bunn av slike kulturer, noe som gjør at de på tross av urbanisering tilstreber hyppige ”slektstreff” for å opprettholde sterke familiebånd. Denne familiære felleskapsideen er selvfølgelig noe som gis videre til kommende generasjoner slik at den kollektive innstillingen og verdien i familiefellesskapet lever videre.

Et barn kan bli tatt vare på av moren, tanter og besteforeldre, en innleid dagmamma eller i barnehage. Barneoppdragelse er en krevende oppgave som de ulike kulturene løser på hver sin måte. Løsningene henger som nevnt sammen med kulturens krav og idealer. I en vestlig verden hvor karriere, selvstendighet og individualisme står sentralt, kjernefamilien er liten og man i liten grad kan dra veksel på resurser i storfamilietilhørighet, opplever man i stigende grad at barn diagnostiseres med atferdsvansker eller ”forstyrrelser” i forhold til håndtering av hverdagslivet.

Den østlige verden har også utfordringer i forhold til barneoppdragelse, men her har eventuelle problemer ofte en litt annen karakter. Familien fungerer som en sterk støtte for barnet i møte med livets utfordringer, noe som kan anstifte en form for avhengighet og problemer med selvstendig livsførsel. Frem til 9 års alder blir barnet betraktet som ”uvitende” og det stilles ikke så mye krav til ansvarlighet. Barnet får lov til å være barn, og det aksepteres i stor grad at barn er forskjellige med forskjellige behov og uttrykksmåter. Ved niårsalder innvies barnet i ulike ritualer og meditativ praksis med sikte på å oppnå mental balanse. Målet er å etablere kontroll på sinnet eller følelser, og det handler om å vinne en moden balanse både på et kroppslig og mentalt nivå. Det vesten har en tendens til å definere som atferdsforstyrrelser eller urolig og krevende oppførsel hos barn, betraktes her som en naturlig del av en modningsprosess. Man forstår det som et uttrykk for et menneske i vekst som ennå ikke har lært seg kunsten å “temme sine impulsive tilbøyeligheter”. I en vestlig ramme vil man kalle dette for evnen til mentalisering eller affektregulering, og i mange østlige tradisjoner starter man altså en ganske målrettet trening på nettopp mental balanse gjennom meditativ praksis.

I vesten har man et større fokus på atferdsregulering og ”intellektuelle” forståelser av menneskets ego og psykodynamikk. Vi er preget av et større skille mellom kropp og psyke, mens Østen betrakter mental trening mer på linje med fysisk trening og baserer seg på en mer holistisk, og kanskje monoteistisk, forståelse av menneskets natur. I Østen opererer man på sett og vis ikke så mye med språklige eller teoretiske forståelser av følelser, ødipuskompleks, personlighetsutvikling og psykopatologi, men betrakter mennesket som helhet hvor målet er å oppøve mental vekst og kontroll, noe som i slike forståelser ofte har et spirituelt tilsnitt. (Forskjellen mellom Østen og Vestens psykologi drøfter vi mer inngående i artiklene Fungerer samtaleterapi godt nok? og Meditasjon mot depresjon).

Dersom den urolige atferden vedvarer utover i voksenlivet, kan man også i mange Østlige kulturer søke ekstern hjelp i form av terapi, andre meditasjonsteknikker, medikamentell behandling med psykofarmaka og lignende. Men poenget er at det i stor grad foreligger en aksept og forståelse for at et ungt, eller ”uvitende” sinnelag, reagerer på mange forskjellige, og til dels uartige måter, simpelthen fordi de fremdeles er under trening i forhold til mental balanse. På mange måter kan man forestille seg at dette skaper mer aksept og større toleranse for barns ”utemmede” utfoldelse. Man er ikke så rask med diagnostisering og definering av problemer, simpelthen fordi man ser for seg at selvkontroll, ansvar, medfølelse, selvregulering og ”sivilisert adferd” er noe man må oppøve gjennom meditasjon og andre mentaldisiplinerende teknikker.

Stadig flere barn med ADHD

Barn som utfordrer sine familier og klassifiseres med atferdsvansker er beskrevet i mye litteratur. Ofte ser foreldre til vitenskap og medisin i et forsøk på å begipe problemene de opplever i familien. Ofte søker man eksperthjelp som kan diagnostisere problemet og foreskrive en bestemt behandling av ”problembarnet”. Eksempelvis er den medisinske responsen på urolige barn den diagnostiske betegnelsen hyperaktiv, og Ritalin eller Conserta er den foretrukne medikamentelle intervensjonen i møte med tendenser til hyperaktivitet. På lommelegen sine hjemmesider heter det at

Concerta brukes for å behandle AD/HD…  Concerta har en mild stimulerende effekt på nervesystemet. Nøyaktig hvordan Concerta virker er ikke helt klarlagt. Denne typen medisin virker best på de psykologiske symptomene som er forbundet med AD/HD, nemlig hyperaktivitet, konsentrasjonsproblemer og impulsivitet.

Problemet er at normalområde for barns utfoldelse i en modningsprosess er stort, mens standardiserte utredningsprosedyrer for blant annet ADHD har en tendens til å innsnevre normalområde og klassifisere patologi med for lite hensyn til kontekst og normalvariasjon. Foreldrenes ønske om en medisinsk forklaring på en vanskelig hjemmesituasjon er ofte påtrengende, og medisinfirmaenes ønske om å tilby en effekt kur er tilsvarende energisk. Sannsynligvis skaper dette en kombinasjon hvor for mange barn defineres med en diagnose og medisineres for adferdsvansker. I så henseende er det viktig å poengtere, til det kjedsommelige, at beslutningen om å forskrive medisin til barn, ungdom og voksne må gjøres på bakgrunn av en grundig og detaljert forståelse av barnet, og ikke minst den konteksten barnet befinner seg i, samtidig som man tar høyde for de vanskelighetene som naturlig nok er en del av dannelsesprosessen fra barn til voksen.

Dette er et tema som blant andre Christopher Lane (2007) debatterer i boken ”Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness ”. Lane forteller en viktig historie om hvordan en revisjon av diagnosemanualen i 1980 førte til en kraftig økning i antall diagnoser. Han legger frem hittil ukjent dokumentasjon fra APA´s arkiver og viser hvordan revisjonsprosessen var sterkt influert av psykofarmakologiske produsenter, som naturlig nok ønsket seg flere diagnoser å medisinere. Blant annet ble sosial fobi opprettet som en diagnostisk merkelapp på personer som tidligere ble betraktet som sjenerte eller blyge. Gevinsten ved en slik redefinering, eller kvasivitenskapelig ordmagi, er en økonomisk lønnsom anledningen til å foreskrive medikamenter til en stadig større del av befolkning. Ulempen med et økende antall diagnosekategorier er selvfølgelig en risiko for å feiltolke normalvariasjoner i det menneskelige temperament som psykiske lidelser med behov for ”medisinsk omsorg”, men som Lane påpeker: “Before you sell a drug, you have to sell the disease. And never was this truer than for social anxiety disorder“. I forlengesle av dette uttrykker Lane en stor bekymring for overdiagnostisering av barn med ADHD. Det virker som om konsentrasjonsproblemer og hyperaktivitet hos barn og unge er et område hvor et medisinpsykiatrisk regime har skaffet seg innflytelse ut over det forsvarlige. Og det er spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring. Lane (2007) kaller denne tendensen ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene om selvstendighet og vidløftige karriereplaner fra ung alder, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. I den galopperende, individualistiske, karrierebevisste vestlige kulturen ønsker man en rask problemløsning slik at barnet kan tilpasse seg, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin. Denne problemstillingen drøfter vi mer inngående i artikkelen som heter En pille for alt.

Gunjan Sinha (2001, p.48) fremhever også forekomsten av et alarmerende høyt antall barn som blir behandlet for hyperaktivitet og forskrivning av legemidler som Ritalin. Hyperaktiv atferd, i kombinasjon med manglende evne til å konsentrere seg om en oppgave, er selvfølgelig bekymringsverdig fordi det setter hele familien under stress. Men som nevnt er dette området ofte beheftet med utilstrekkelig diagnostisk arbeid hvor man ikke evner å avklare hvorvidt barnets atferd er et uttrykk for en komplisert og utfordrende utviklingsprosess, eller om det handler om en hjernorganisk sårbarhet som borger for en mer gjennomgripende og langvarig lidelse. I noen sammenhenger forverres situasjonen av store klasser og overbelastede lærere som i stadig større grad pålegges nye oppgaver. Lærerne i dag skal ta seg av en rekke psykososiale vurderinger og følge opp på en helt annen måte enn før, noe som for så vidt er en heldig utvikling, men som også kan avstedkomme for høye krav og for høyt arbeidspress dersom de nye kravene ikke følges opp med ekstra ressurser. I tillegg er det vanskelig å skape seg et helhetlig bilde av et barn på de ulike arenaer. Et barn er som regel både på skolen, på forballtrening, på lekeplassen og hjemme, og vanskeligheter på et av disse områdene (mobbing, omsorgssvikt etc.) kan gi seg utslag i andre sammenhenger og ofte tilkjennegi seg som mangel på konsentrasjonsevner og oppmerksomhet.

Medisin og bivirkninger

psykisk sykdom biologi barnMenhard (2006, s. 27) advarer om at feil forskrivning av medisiner kan føre til søvnløshet, magesmerter, tap av appetitt og hodepine. Noen pasienter blir euforiske og vise større grad av årvåkenhet og i noen tilfeller høyt blodtrykk. Lommelegen sier følgende om aktuelle bivirkninger av Concerta: ”Denne typen medisin tåles rimelig bra av de fleste. Likevel er det viktig å nevne aktuelle bivirkninger: Nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og oppkast, samt sure oppstøt. Utslett og vekttap kan forekomme. Søvnløshet, angst og depresjon er også mulige bivirkninger. Concerta kan også øke blodtrykket. Såkalte tics kan bli forsterket ved bruk av Concerta. Concerta, Ritalin og Equasym er alle under overvåkning da det er rapportert om hjertestans og andre bivirkninger relatert til hjerte- og karsystemet.” Det påpekes også en rekke tilfeller hvor denne typen medisinering ikke må forekomme:

  • Barn under 6 år
  • Pasienter med angst
  • Dem med Tourettes syndrom eller slektninger med dette problemet
  • Folk med grønn stær
  • Høyt stoffskifte
  • Hjerterytmeproblemer
  • Alvorlig angina pectoris (hjertekrampe)
  • Pasienter som med depresjoner og som har risiko for selvmord
  • Folk som har forsnevringer i tarmen

Gravide og ammende skal ikke bruke Concerta.

(hentet 17.01.11 fra http://www.lommelegen.no/322918/concerta)

Tiltak ved atferdsvansker

Vestens psykologi har et sett av kognitive atferdstiltak som kan brukes i forbindelse med diagnostisering og behandling. Det er også et fokus på selvhjelp innenfor den kognitive tradisjonen som ofte kan skape mer bevissthet og forståelse rundt atferdsmessige problemer. Små barn som ser ut til å komme inn i en masse trøbbel i klasserommet kan få hjelp av atferdsterapeuter med konkrete tiltak både i forhold til barnet og familien. Ofte handler det om å gi barnet mer språk og en gryende forståelse for årsak/virkning og hvordan deres egen oppførsel påvirker andre. Slik innsikt kan gi barnet flere muligheter til å justere seg på en måte som skaper mindre problemer, noe som i tillegg gir barnet en følelse av mer selvkontroll. I Østen ser vi imidlertid en litt annen innfallsvinkel. Deres forankring i eldgamle visdomstradisjoner, basert på en meditativ og spirituell praksis, gjør at de nærmer seg utfordringene på en noe annerledes måte.

Mindfulness mot atferdsproblemer

Mindfulness er en teknikk i østlig praksis som er svært effektiv i forhold til mental balanse og selvkontroll. Mens psykoterapi beskjeftiger seg med selvoppfattelse, baserer meditasjon og mindfulness seg på ”generelt vedlikehold av psyken” på måter som ikke er direkte relatert til vår identitetsforståelse. Meditasjon eller yoga kan nesten betraktes som en slags smøring av våre mentale ressurser. En godt trenet yogi har ofte en velutviklet mental disiplin som setter ham i stand til å opprettholde psykisk balanse i mange situasjoner. Vedkommende har ofte en berømmelsesverdig kontroll på destruktiv impulsivitet, hvorpå vedkommende bebor evnen til å gi stort rom for refleksjon mellom impuls og handling. Gjennom meditasjon og ”emosjonell kroppsbeherskelse” unngår man i større grad impulsive utfall. Eksempelvis er det større sjanse for at man kommer til å omformulere en sleivete bemerkning som kan virke sårende på andre. Man rekker å være oppmerksom på følelser og tanker før man eventuelt reagerer. På den måten vil meditasjon hjelpe oss å avverge utageringer av emosjonelle impulser hvor man enten skader seg selv eller andre. Målet for selvutvikling i henholdsvis Østen og Vesten er for så vidt ganske sammenfallende, men strategiene er ulike. Mens Vestens strategier på sett og vis er språklige og intelektuelle, er Østens strategier i større grad ikke-språkelige og spirituelle.

En god meditasjonspraksis kan gi oss evnen til indre ro og hvile på en måte som styrker vår mentale energi, hvorpå vi vinner et overskudd i den ”mentale økonomien” som derved kan omsettes på en mer konstruktiv og uhindret måte i våre forskjellige livsprosjekter. Meditasjon er ofte vanskelig for et vestlig intellekt som er vant til å operere i tanker og fortrinnsvis definerer seg selv på bakgrunn av sin (ustanselig) kontemplerende virksomhet, men likevel er det i dag en stigende og nærmest eksplosiv interesse for meditasjon og yoga. I tusenvis av år har ulike versjoner av meditativ praksis ligget innbakt i de fleste store visdomstradisjonene, og i dag er det tydelig at vi ser verdien av denne arven. Både Buddhister, Sufier (en mysterietradisjon innenfor islam) og Hinduer vil vektlegge gjenoppretting av naturlig og rolig pust før de guider eleven opp mot høyere former for bevissthet og selvutvikling. Ved hjelp av meditasjon baserer de seg på teknikker som er langt mer kroppslige enn intellektuelle (psykologisk innsiktsorienterte). I artikkelen Oppskrift på selvutvikling går vi mer inn i meditasjonens vesen i forhold til selvutvikling og psykisk helse.

I mindfulness handler det mye om å ta ansvar for egne følelser gjennom aksept og toleranse for egne impulser. Ved å akseptere at følelser og tanker er noe som kommer og går, og ikke noe som krever en umiddelbar reaksjon, skaper man et rom i seg selv hvor det er ”større plass” for følelser og tanker. Man får en tiltrengt avstand til egoets utrettelige bekymringer og tankevirksomhet, noe som på sikt kan avstedkomme ”mentale pauser” hvor vi kan hente mye energi og fokusere vår bevissthet på en bedre måte. En vanlig misforståelse i forhold til mindfulness er at denne typen praksis handler om å distansere seg fra livets gang, men det forholder seg snarere tvert imot. Mindfulness handler om å bli mer bevisst i øyeblikket. Det handler om en mer fokusert oppmerksomhet på nyansene i livet og opplevelsen av å være til. For å øke vår livsbevissthet må vi unngå å fanges av følelsesmessig turbulens og negative tankerekker på en måte som skaper stress og videre korrumperer en umiddelbar tilstedeværelse i livet.

Et ungt barn er mindre bevisst om behovet for affektbevissthet og selvkontroll, hvorpå det ”lever mer i følelsene og på impuls”, noe som videre kan ansporer til forhastede reaksjoner, større sårbarhet for distraksjon og impulsive handlinger. Bevegelsen mot voksen alder handler i mange henseende om å ta større ansvar for egne følelser, men dette er en lang modningsprosess. Tanker og ideer som forteller oss at ”barn i denne alderen burde være slik eller slik” påvirker foreldrenes holdning til barnet og det kan i verste fall anspore til ideer om at barnet er ”mangelfullt” eller ”utilstrekkelig”. Slike forestillinger vil direkte eller indirekte skape et følelsesmessig klima hvor barnet utsettes for et slags press. Krav til at barnet skal passe inn i ulike kategorier eller definisjoner i ung alder kan være direkte skadelig for relasjonen mellom foreldre og barn. I forlengelse av dette kan man påstå at diagnostisering av barn er en ganske risikabel affære. I møte med barn er det i veldig mange sammenhenger helt avgjørende at vi tar utgangspunkt i at det ikke er noe galt med barnet, men at barnet har behov som kanskje ikke er dekket eller møtt på en tilfredsstillende måte. I utredning av ”atferdsvansker” må man tilstrebe et fokus hvor man ser på barnet i en større kontekst, og i så henseende vil forhastede konklusjoner eller definisjoner på barnets vanskeligheter kanskje begrense vår forståelse av barnet på måter som hemmer en konstruktiv utvikling. Små barn vet hva de vil, og de forsøker å oppnå dette, men de har ikke utviklet evnen til å innta andres perspektiver i særlig grad. Dermed kan man ikke forvente at de evner å se alle konsekvenser av egne handlinger eller har en fullgod forståelse for hvordan de selv påvirker omgivelsene.

Mindfulness for hele familiens beste

I Østens visdomstradisjoner er det en alminnelig antakelse at meditasjonspraksis og mindfulness er viktig for hele familien. At foreldrene praktiserer mindfulness betyr at de i større grad kan takle stress og emosjonelle påvirkninger som influerer på familien. De har større mulighet for å skape et følelsesmessig klima i familien som borger for trygghet og romslige muligheter for at barnet kan utfolde seg og gradvis bli kjent med egne følelser. Foreldre som selv er tilfredse og bebor en god mental balanse og gode evner til selvregulering og affektkontroll, har langt større muligheter til å møte barnets behov uten å forstyrres av irritasjon og utålmodighet. Utålmodighet er en følelse som dukker opp når vi låser oss fast i ulike forestillinger om hvordan barnet burde være, og det forstyrrer en åpen og utforskende holdning i forhold til barnets behov. Mindfulness er en praksis hvor foreldrene kan bli mer bevisst sine følelser for barnet, på godt og ondt, og derigjennom danne grunnlag for et aksepterende klima og positiv samhandling med barnet. Foreldrenes evne til ”livsbevissthet” vil dessuten dempe en følelse av at de går på kompromiss med egne behov, ønsker og mål i livet. Barn tar mye tid og krever mye av sine foreldre, og mindfulness er en praksis som henleder vår oppmerksomhet på her og nå situasjonen og forsterker vår opplevelse av øyeblikket. Vi unngår i større grad å stresse opp over bekymringer for det vi ikke har gjort eller burde gjøre. Evnen til å oppdage øyeblikket betyr ikke at vi bare skal leve her og nå og ikke planlegge for fremtiden, men det betyr at vi bruker mindre energi på mentalt støy og stress som stadig forstyrrer vår oppmerksomhet. Mange mennesker lider av så mye stress og bekymringer at de går glipp av livet. Livet leves her og nå, og det er denne erkjennelsen og opplevelsen man tilstreber gjennom meditasjon. Det gir oss mer bevissthet og dermed bedre evne til å planlegge uten å forstyrres av unødvendig bekymringer og stress.

Greco og Hayes (2008) rapporterer at praktisering av mindfulness øker evnen “til å respondere adekvat og handle på måter som er mer sammenfallende med våre verdier” (p. 28). Samtidig mener de at mindfulness meditasjon virker på en måte som:

temporarily suspends the parent’s judgment of all sensations, both environmental and private… all sensations are closely examined as specific events stripped of their categorical meaning” (2008, s. 225).

Man snakker ofte om en radikal aksept av egne følelser og tanker. I mindfulness meditasjon skal man fungere som en åpen observatør i forhold til egne tanker og følelser. Man skal kun observere det som dukker opp i bevisstheten, men ikke reagere på det. Man skal forholde seg til sitt eget indre liv som om man satt på kino og så sin egen psykologi utfolde seg på skjermen. Dersom man evner å forholde seg til følelser og tanker på denne måten i meditasjon, vil man også oppleve en psykologisk gevinst i hverdagslivet. Som tidligere nevnt kan denne gevinsten beskrives som et indre rom hvor man har større frihet og mulighet til å forvalte følelser og tanker uten å rammes av stress og uro.

Roehlkepartain (2008) drøfter mindfulness i forhold til små barn. Her legges det frem dokumentasjon som mener at barn helt ned i fem års alder har evner til å sitte stille og involvere seg i oppmerksomhetstrening eller meditasjon. Han mener dessuten at dette faller naturlig for mange barn, og at de selv opplever det som godt å ha en stille stund hvor ”hodet langsomt tømmes for tanker” og man opplever en indre ro i fraværet av hverdagslivets krav og utfordringer.

Foreldre rapporterer en form for følelsesmessig frihet når de gjennom meditativ praksis klarer å vinne en oppmerksom tilstedeværelse i øyeblikket sammen med sine barn. Definisjoner og kategorier på atferdsforstyrrelser kommer i bakgrunn, og man evner å se barnet i her og nå situasjonen og samtidig observere sine egne følelsesmessige reaksjoner på barnet. Foreldrene oppdager hvordan deres egne følelser og stress kan influere negativt på barnet. De oppdager også hvordan evnen til å ”leve i nuet” åpner for en helt annen og mye friere samhandling med sine barn. I neste omgang gir dette mulighet for å virkelig merke de positive følesene som dukker opp i forholdet mellom barn og foreldre. Dessverre er det slik at disse følelsene ofte drukner i hverdagslivets krav, dagligdagse bekymringer og forventninger fra mange hold.

Minfulness er med andre ord en praksis som hele familien sannsynligvis kan få et positivt og helsebringende utbytte av. Samtidig kan man forestille seg at ideen om at barn representerer et ”utrenet sinn” eller en ”psyke i utvikling” demper våre ideer om korrekt og ikke korrekt atferd, og skaper større rom for variasjoner i forhold til barns utfoldelse i møte med livet. Gjennom mindfulness tar man blant annet avstand fra kategoriseringer og finner tilbake til den umiddelbare opplevelsen og umedierte erfaringen i øyeblikket. På den måten unngår man at virkeligheten “forvrenges” av forventninger og ulike standarder på ”normal” og ”unormal” atferd.

Oppfordring

Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep kan nå ringe 116 111 for å få hjelp. Det kan også voksne som er bekymret for barn eller ungdom. Sliter du med problemer i familien, eller kjenner du noen som gjør det, anbefaler vi at du tar kontakt. Alarmtelefonen for barn og unge har også en hjemmeside du kan besøke her.

Kilder

Greco, Laurie A. & Hayes, Steven C. (2008). Accceptance and Mindfulness Treatments for Children & Adolescents. New Harbinger Publications.

Menhard, Francha Roffe (2006). The Facts About Ritalin. Marshall Cavendish.

Roehlkepartain, Eugene C. (2008). The Handbook of Spiritual Development in Childhood and Adolescence. SAGE.

Sinha, Gunjan (2001). Out of Control. Popular Science.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

12 KOMMENTARER

  1. Absolutt, vi har alle noe å lære av hverandre. Sykdom i mange østlige kulturer er jo og fortsatt ofte begrunnet med demoner og overnaturlige fenomener. Men i vesten har vi og kanskje en tendens til å skulle klassifisere all “unormal” adferd som sykdommer, lidelser, forstyrrelser og diagnoser?

  2. JEG APPLAUDERER DERE, Sondre Risholm Liverød &
    Shobna Subramanian Iyer!! Dere tar opp en problematikk som er så utrolig viktig! Dette er en del av fortiden, nåtiden og fremtiden for tusenvis av barn i Norge. Etter min oppfatning leker vi vok…sne med barns liv og retten til å bli sett. Jeg tror det vi ser av “atferdsvansker” (økende sådan) i skolene og i hjemmene er et resultat av en “stille revolusjon” fra våre barn og unge. De prøver å fortelle oss noe. Nå må vi lytte og være villig til å se dem! Det de forteller oss er at vi er på feil vei og ungene våre takler det ikke. Det er ikke snakk om ADHD for meg. Den dagen alle barn og unge sitter stille og flittig og jobber i skolen har vi tapt. Da har vi kneblet dem. Jeg vil ikke tilbake til den tiden hvor vi hadde “respekt” for de voksne uansett hvordan de voksne oppførte seg…det jeg kaller fryktrespekt. Vi voksne får respekt når vi gir respekt, er tydelige og viser ungene den kjærlighet de fortjener, bare ved å være til. Vi voksne må endre oss for at barna skal få det bedre. Det ansvaret ligger IKKE på våre barn. Når skal vi være villig til å se oss selv og den elendigheten vi skaper rundt oss? Det eneste som blir tilfredstilt er vårt eget ego…det blir bare større og større og større…. Skremmende!

  3. Takk for veldig hyggelig tilbakemelding! Og takk for ditt engasjement i saken J For tiden jobber jeg i barne- og ungdomspsykiatri, noe som sannsynligvis vil gjenspeiles i artiklene utover våren og sommeren. Shobna har jeg samarbeidet med ov…er lengre tid, og hun er bosatt i India. Vi drøfter ofte psykiske helse fra to forskjellige perspektiver, noe flere av artiklene her på WebPsykologen er et resultat av. Romsligheten i forhold til barns utfoldelse er ett av de aspektene jeg beundre ved det hun forteller om barneoppdragelse. I tillegg er jeg overbevist om at mindfulness er et viktig element vi må inkludere i langt større grad i behandlingsapparatet, både for små og store. Så Ingrid, du har nok rett i at vi alltid har noe å lære, men samtidig har vi også en del å lære bort, heldigvis J

    Diagnosen ADHD har vi tatt opp flere ganger før, og fra webpsykologens side har vi hatt en litt kritisk holdning til den eksplosjonen vi har vært vitne til på dette området. Her er det spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring, og det har om mulig blitt enda tydeligere for meg når jeg nå har beveget meg fra voksne til barn innen psykisk helsevern. I tidligere artikler har jeg trukket frem en eminent forfatter som heter Christopher Lane. Han har skrevet boken Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness og her er det flere kapitler som drøfter ADHD. Lane snakker om ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering og refererer til Vestens levemønster. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. Dersom vi her i stadig større grad velger medisinering som intervensjon, er jeg redd for at vi tyr til svært uheldige løsninger. Men ofte er det slik at foreldre ønsker en rask problemløsning slik at barnet kan ”tilpasse seg”, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin. Jeg er enig med Hilde i at vi bør passe litt på!

  4. Hva kjennetegner et sunt og normalt barn? Er det ikke bl.a. høyt aktivitetsnivå/bevegelse-se på spedbarnet som hele tiden beveger seg = energi, glede, latter, gråt, uro, ro, nærhets – og oppmerksomhetsbehov, lek – rolig eller med lyd – alt …etter hvor stor motor flyet/bilen har ; ), nysgjerrighet = vitebegjær, o.s.v.? Er ikke det kreative barnet det som utstråler naturlig frisk- og sunnhet? Hva er det da som gjør at vi ønsker et ” bibliotekbarn ? ” ( Dette navnet er min konklusjon på Vestens mål for et friskt barn! ” )

    Vi vet at påvirkning har veldig mye å si for mennesket og at vi blir farget i og av det miljøet som omgir oss til enhver tid. Barnet blir farget av omsorgspersonene, av de andre rundt i nærmiljøet og av hendelser og samspillet alle imellom, er det da rart at atferden vår er forskjellig!? Mennesket er født helt ikke stykkevis og delt og slik må vi fortsette å forstå det. Det lille spedbarnet merker når mor er urolig, rolig, glad, sliten, lei seg og eller andre sinnsstemninger og oppfører seg deretter, er det da rart om det større barnet gjør det samme?

    I tillegg til små kjernefam., gjerne langt fra andre nære og kjære slektninger, at begge foreldrene er på jobb, har det skjedd andre store endringer i fam. strukturen de siste 20 – 30 årene. Hva skjer med en voksen som opplever svik, tap av kjære, kjærlighetssorg, tap av arbeid/helse o.l. = følelsesmessig inngripen i livet ditt? Hva skjer med et barn som opplever det samme? Barn som må forholde seg til at hjem går i oppløsning og at der kanskje dukker opp nye ” omsorgspersoner ” , kanskje skjer dette gjentatte ganger i løpet av deres barndom. ” Mine, dine og våre ” kan lett bli vanskelig for alle og enhver å forholde seg til, bl.a. gi grunnlag for sjalusi = endre atferden til barnet betydelig. Blir dette lagt vekt på i barnets favør. Vi vet også om foreldre som flytter og også noen som blir bare ” plutselig ” blir borte. En ting er personen som er borte noe annet er barnets tankeverden, skyldfølelse,
    spørsmål det bærer på, ikke får ut og eller svar på. Kan ikke nettopp dette gi en opplevelse av et indre kaos som igjen fører til indre og ytre uro, konsentrasjonsproblemer og påfølgende stillhet og eller aggressjon?Hvor mye skal vi forvente at det er plass til i et lite barnehodet? Hva gjør at vi forventer at et barn skal takle det vi selv har problemer med å takle uten noen å dele med som forstår! Det aggressive barnet blir da også gjerne møtt med neg. tilnærming istedet for kanskje de forståelsesfulle armene som de så sårt trenger å få gråte ut i.

    Før var far ute eller borte på jobb hele dagen mens mor jobbet i hjemmet. I dag er gjerne begge på jobb og hjemme samtidig. Dette tror jeg, ikke alltid er like bra, da det kan gi mye ” dødtid ” og grobunn for bl.a. uenigheter om fordeling av husarbeid o.l. = konflikter. Harmonien i hjemmet kan sammenlignes med milgjøterapien på div. arbeidsplasser. En god tone i hjemmet gir en trygg og harmonisk stemning i barnet og omvendt.

    Kostholdet er en annen faktor jeg ønsker å nevne, men ikke debattere her.

    Å puste riktig gjør vi fra vi trekker vårt første åndedrag, men stresset i samfunnet gjør at vi nå trenger å gå på kurs for å lære oss noe vi i utgangspunktet kommer til verden som eksperter på.

    Når så forventningene til mennesket blir så kunstig at det unaturlige blir naturlig, da tror jeg vi er ute og beveger oss på meget tynn is. Skal ” bibliotekbarnet ” være det vi etterstreber og det kreative lille mennesket diagnostiseres til den syntetiske pilleverden ja. da tror jeg vi har gått gjennom den.

  5. Jeg lurer på om det er gjort undersøkelser/forskning på om det er noe mønster som går igjen i f.eks. miljøsammenheng hos barn med diagnosen ADHD, eller spørsmål om det, eller om det kun legges vekt på atferd og felles ” symtomer? “

  6. Sondre: Svend Brinkmann har kommet med ny bok nå, akkurat om dette, setter det hele litt på spissen :) jeg skal bruke den i prosjekt nå, for jeg skal være med på Einar Baldurssons undersøkelse om psykologisk diagnostikk :D :D :D :D Brinkman…n viser til denne “overdiagnostiseringen” i det vestlige samfunnet, om det er fordi det er flere tilfeller, eller om rett og slett diagnosene blir så mange og brede at det er et lettere løsning å sette en diagnose på et aktiv og urolig barn. Har ikke lest boka selv, skal det nå, men hører bare gode ting om den, og en forelesning med emnet av Brinkmann jeg var til en gang var og fantastisk god.

  7. Ingrid: Bra tips! Skal se etter boka. Høres for øvrig ut som et spennende prosjekt. Jeg misunner de som får leve hver dag blant bøker, kaffe, forskning, forelesninger og spennende studier. Nyt det!

  8. Lillian: Det finnes et studie som er gjort i forhold til barn med ADHD. Forskeren Daniel A. Waschbusch (2009) kommenterer en undersøkelse hvor utgangshypotese er at barn som mottar ADHD medisiner ikke bare har en biologisk effekt av medisin…er, men at det også handler om en holdningsendring blant lærere eller andre omsorgspersoner rundt barnet. Etter medisinering har de voksne en annen forventning til barnet. De inntar dernest et mer positivt innstilling og syn på barnet, noe som kan styrke og forbedre relasjonen mellom barn og voksen. De voksne anerkjenner og roser barnet i større omfang, noe som igjen fører til en annen oppførsel fra barnets side. I denne studien ga man en gruppe med barn alminnelig medisiner for ADHD og en annen gruppe barn fikk placebo. Begge gruppene hadde omtrent samme resultat i forhold til konsentrasjon og ”roligere oppførsel”. Det kan kanskje bekrefte forskernes utgangshypotese, nemlig at årsaken til uroen ikke utelukkende finnes i ”barnets hjerne”, men også har en sterk miljømessig komponent. ( Nauert, Rick (2009): “Perception of ADHD Behavior May Be Placebo-Induced” PsychCentral). ( Waschbusch, Daniel A., Pelham, William E., Waxmonsky, James, Johnston, Charlotte (2009): “Are There Placebo Effects in the Medication Treatment of Children With Attention-Deficit Hyperactivity Disorder?” Journal of Developmental and Behavioral Pediatrics)Vis mer

  9. Tusen takk for svaret! Når jeg nå leser det du skriver, kjenner jeg faktisk igjen dette forskningsresultatet, mulig jeg har funnet det på nettet i en annen sammenheng! Dette er jo graverende hvis det ikke blir tatt på alv…or-skremmende med tanke på hva ungene blir utsatt for! Jeg har alltid hatt en filosofi om at det er hvordan barna blir møtt av oss voksne som er avgjørende for deres atferd i alle sammenhenger, på godt og vondt! Mye er veldig bra i samfunnet og takk for åpenheten, men der er også mye der trengs å ta opp til ny vurdering og det haster visst i forhold til barn og ADHD!

  10. Jeg synes ” trenden ” med diagnostisering av barn og ADHD er skremmende. I noen tilfeller synes jeg det virker som en ” enkel ” løsning for skolene og putte barn inn i ADHD bokser når de viser utagerende adferd. Mennesker med ADHD er ikke m…indre innteligente mennesker! Men mennesker med en ekstra resurs. Nå skal det være sagt at ADHD arter seg ofte forskjellig hos han og hunkjønn.
    Jeg opplever at spessielt fokus på kosthold og aktivitetsnivå er viktige faktorer for de med denne ekstra resursen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here