En av WebPsykologens aller største ”kjepphester” er at vitenskapsteori er noe av det mest interessante som finnes. Vi mener at en grunnleggende forståelse for vitenskapsteori er helt avgjørende for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. I denne artikkelen forsøker vi å argumentere for vår kjepphest, men innser at det blir litt i overkant teoretisk. Derfor er vi redde for at vi ikke når våre målsetninger med en skriftlig fremførelse. I håp om at en muntlig fremførelse kan vekke større interesse, har vi filmet en liten snutt av et foredrag hvor målet nettopp er å gjøre vitenskapsteori morsomt og kanskje litt fascinerende. Her snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om mennesket som en maskin, om psykosomatiske plager, selvutvikling, psykoterapi & Märthas engler(!)
Videoforedrag «Selvutvikling og vitenskapsteori»
I videoen over refererer Liverød til denne modellen i sitt foredrag
Det gode, det vakre og det sann
For å begynne litt enkelt kan vi se til de gamle grekerne som delte den menneskelige eksistensen inn i tre deler: Det vakre, det gode og det sanne. Det vakre handler om den personlige opplevelsen av verden, det gode handler om det mellommenneskelige, mens det sanne handler om den ytre eller materielle virkeligheten. Tilsvarende kan man gjøre en differensiering mellom kunst, moral og vitenskap. Kunst henvender seg til individets opplevelse, moral er et slags kodeverk som skriver seg fra forholdet mellom mennesker, og vitenskapen behandler den ytre virkeligheten. Man kan også kalle det for det subjektive, det intersubjektive og det objektive. Habermas deler dette inn i tre forskjellige former for erkjennelse hvor det vakre hører til humanvitenskapen, det gode hører til samfunnsvitenskapen og det sanne hører til naturvitenskapen. Her har vi allerede skissen til et kart over tilværelsen:
I denne sammenheng har den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig noen interessante tanker om bakgrunnen for menneskenes problemer. ”Som regel tenker eller føler vi innenfor den ene eller den andre erkjennelsesformen, og dermed misforstår og undervurderer vi vanligvis også hva den andre erkjennelsesformen dreier seg om.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, P. 76). Dette er i mine øyne en gyldig og god formulering. Forskjellige skoler sverger til ulike teoretiske retninger når de forklarer eller begrunner menneskets psyke på vidt forskjellige måter, i alle fall to vidt forskjellige måter: Idealistisk eller materialistisk.
Et materialistisk menneskesyn
Jeg har en hjerne som består av neverceller og kjemiske signalstoffer. Den veier omtrent 1,5 kilo, og den er plassert i hodet på toppen av kroppen. Hjernen er en biologisk informasjonsprosessor, den kan begripes innenfor en naturvitenskapelig forståelsesramme, og den informasjonen som forvaltes i hjernen består utelukkende av representasjoner av den ytre (empiriske) virkeligheten. Det er altså snakk om en materiell og objektiv hjerne som prosesserer informasjon fra en materiell og objektiv virkelighet. Dette er den materialistiske forståelsen av mennesket og psyken. I artiklene Dennett ”the Devil” om bevissthet og Er vi bare biologi – Ingen sjel? drøftet vi Daniel Dennett og Francis Crick som eksponenter for et slikt menneskesyn.
Et idealistisk menneskesyn
Den største innvendingen mot det materialistiske menneskesynet er en slags menneskelig følelse av å ikke kjenne seg igjen i de objektive beskrivelsene. Det å forstå seg selv som en maskin som forvalter data i et avansert informasjonsnettverk, eller som en ansamling nevrotransmittere som sender elektrokjemisk informasjon gjennom et flettverk av nervebaner, passer simpelthen ikke på opplevelsen av å være et menneske. Det er ikke slik vi opplever vår egen bevissthet. Når vi kikker inn i vår egen indre verden, ser vi ikke databites og informasjonsnettverk, men noe ganske annet. Når vi ser innover i oss selv (introspeksjon) ser vi en helt annerledes verden som består av bilder, fantasier, begjær, sult, smerte, tanker, ideer, forestillinger, planer, håp, frykt, ønsker og drømmer. Når filosofen Thomas Nagel spør, ”What is it like to be a bat?” (1974), kan jeg ikke svare ham. Jeg aner ikke hvordan det er å være en flaggermus, men hvis han spør hvordan det er å være meg, kan jeg fortelle om dette i timevis. Min fortelling vil ikke være en informasjonsteknologisk utredning, men en beskrivelse av mine styrker og svakheter, mine tanker og spesielle opplevelser av å være akkurat meg. Denne informasjonen er alltid umiddelbart eller intuitivt tilgjengelig for meg. Det er de kvalitative og subjektive aspektene ved å være meg. Med andre ord kan man si at mine opplevelser er min personlige innside, til forskjell fra min utside som består av kropp og hjerne.
Man kan godt være enig i nevrovitenskap, men jeg tror det er få som kan påstå at de opplever seg selv som biter av informasjon i høy hastighet gjennom et biokjemisk nettverk. I et førstepersonsperspektiv er det ikke slik det oppleves å være menneske, selv om det er slik det ser ut fra et nevrovitenskapelig tredjepersonsperspektiv. Her har vi altså den klassiske oppdelingen av mennesket i kropp og sjel slik et stort antall filosofer har forstått menneskets natur i en årrekke. I vår første kartskisse tegner vi derfor opp mennesket med en innside og en utside. Siden Descartes er en svært kjent eksponent for denne manøveren, plasserer jeg han på toppen av den foreløpige modellen.
Mennesket som sosialt vesen
Jeg har en innside og en utside. Jeg har en hjerne og en bestemt opplevelse av å være meg til enhver tid. Dette er meg i entallsform. Men jeg ble ikke meg i et vakuum eller i entall, men i relasjon til andre mennesker og den kulturen jeg er en del av. Faktum er at mine tanker ikke oppstår ut av ingenting, eller plutselig dukker opp i hodet mitt som et lite mirakel. Mine tanker og ideer har et slags opphav i det kulturelle klima. Jeg kan forsøke å være så original som mulig, altså skape en distanse til de kulturelle føringene, men jeg vil aldri unnslippe den sosiale konteksten helt og holdent, og hvis det likevel skulle vise seg å være mulig, ville jeg bli sørgelig ensom.
Et annet poeng er at tankene i utgangspunktet er sosialt betinget. Det finnes et fåtall eksempler på mennesker som vokser opp uten (eller med et minimum) av kontakt med andre, og disse utvikler ikke den typen ”språklig tankeverden” som vi orienterer oss etter i det daglige. Språket er et mellommenneskelig produkt som erverves i sosial kontakt med andre mennesker. Det finnes noen få tilfeller av mennesker som på grunn av deprivasjon ikke har utviklet språklige ferdigheter. Genie er et kjent eksempel som ble funnet av myndighetene i California 4. november 1970. Hun hadde da vært låst inne i et rom i tretten år. Om dagen var hun bundet fast til en pottestol, og på natten ble hun pakket inn i en sovepose og lagt i en sprinkelseng med metallokk. Foreldrene hennes slo og mishandlet henne hver gang hun laget en lyd, og dermed lærte hun aldri språk. Genie gryntet, kloret og spyttet om seg når hun ble funnet av myndighetene etter tretten år i en nesten isolert tilværelse. I noen sammenhenger beskrives hun som et villdyr, og det var tydelig at hun langt på vei manglet en rekke egenskaper karakteristisk for den siviliserte bevissthet. Sørgelige tilfeller som Genie viser at hjernen ikke utvikler en lingvistisk tankegang uten forankring i kulturen. Mellommenneskelig kontakt, språket og det kulturelle fellesskapet er sosiale byggeklosser i den menneskelige utviklingsprosessen. Derved er min innside eller mine tanker og ideer betinget av en språklig og kulturell praksis, noe som betyr at jeg ikke hadde vært i stand til å tenke en eneste individuell tanke uten en bakgrunn i den sosiale konteksten. Dette er det kollektive aspektet ved min indre eksistens.
Mennesket som del av et system
Nå har det seg også slik at min indre kollektive eksistens har en ytre komponent. Akkurat som min personlige tanker har en materiell hjernekomponent, har min sosiale og mellommenneskelige sfære en tilsvarende objektiv komponent. Vårt sosiale samspill materialiserer seg for eksempel i fortellinger nedtegnet i bøker. Bøker er dermed et kulturelt objekt. Kulturen er ikke noe som henger i løse luften eller kun eksisterer i form av ideer. De aller fleste kulturelle begivenheter har et slags konkret sosialt korrelat. De objektive kulturelle komponentene inkluderer for eksempel forskjellige typer teknologi, skriftlige kodeverk, ulike former for markedskrefter, sosiale institusjoner, politisk praksis og samfunnsorganisering, sosiale og helsemessige sikkerhetsrutiner, geografisk lokalisering av politisk makt, informasjonsteknologi som en portal til hele verden og så videre.
Dermed begynner vi å nærme oss omrisset av fire helt avgjørende aspekter ved den menneskelige eksistens. Min tilværelse, som et bevisst vesen her på jorda, inkluderer (1) en fysisk informasjonsforvaltende hjerne, en særegen opplevelsesverden med personlige tanker (2) med røtter i et sosialt fellesskap (3). Det sosiale fellesskapet (4), som jeg er et produkt av, har vært et sosialdemokrati basert på sosialistiske og humanistiske prinsipper, og jeg er vant til et enormt mangfold av kulturelle artefakter som har påvirket og influert mitt tilblivelsesprosjekt siden jeg kom til verden på Vestfold Sentralsykehus på slutten av 70-tallet (artefakter er gjenstander skapt av mennesker – kulturelle gjenstander). (Heldigvis ble jeg ikke tatt med tang – kulturell artefakt). Dette levner oss med fire aspekter ved menneskelivet, og jeg vil hevde, i tråd med mange filosofer og teoretikere, at det finnes mye evidens for at disse fire komponentene til sammen utgjør det psykologiske terrenget som mennesker ferdes på.
Dermed har bevisstheten altså fire uløselig forbundne fasetter. Det er et intensjonelt aspekt som skriver seg fra mine indre vurderinger og ideer. Når disse ideene settes ut i livet blir de synlige i min atferd, og det er det objektive aspektet ved min bevissthet. Dette betyr at kartet over ”psykens anatomi” blir som følger.
Alle disse fire kvadrantene forholder seg til ulike typer av sannheter eller det Habermas kaller erkjennelsesinteresser. De innhenter forskjellig type kunnskap, dette gjør de på forskjellige måter, og de stiller forskjellig krav til den kunnskapen som akkumuleres.
Et kart over psykiske helse og selvutvikling?
I videoen over er det dette kartet jeg forsøker å gjøre relevant for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. Jeg tror at vi er tjent med en slags grunnleggende modell over tilværelsen for å unngå misforståelser. Dette er spesielt viktig når det kommer til psykisk helse.
Når man har brekt et bein, fått blindtarmbetennelse eller streptokokker, er det som regel ingen tvil om hvilken behandling man trenger. I somatikken har man ofte én bestemt behandlingsstrategi som avhenger av diagnosen, men slik forholder det seg sjelden i psykiatri. Årsaken er at en god behandlingsplan for psykiske problemer må forankres i flere forskjellige vitenskapsteoretiske utgangspunkt. Man må klare å håndtere veldig mange ulike perspektiver på samme tid, og deretter handle ut i fra flere teorier samtidig, noe som krever mye mental kapasitet.
For mennesker er det ikke lett og hanskes med mange forklaringer på en gang, og det blir særlig vanskelig hvis forklaringene forsøker å utkonkurrere hverandre. Av og til er det også slik at vi streber etter én forklaring i et tappert forsøk på å gjøre en kaotisk tilværelse litt enklere. Dessuten er de fleste mennesker ganske konservativt anlagt. Vi tviholder på de perspektivene vi er vokst opp med, og det krever ofte ganske mye mot og åpenhet før vi inkluderer nye innfallsvinkler på tilværelsen. Siden psyken er av en slik beskaffenhet at den ikke lar seg fange i én enkelt forståelsesramme, har vi historisk sett behandlet psykiske lidelser på veldig mange ensporede måter. Psykiatri har tidligere vært belemret med et alvorlig sneversyn som har rammet mange pasienter på dramatiske måter. Det har tatt lang tid før nye perspektiver har sluppet til, og de fleste nye behandlingsprinsipper har hatt en trang fødsel. Dette skriver vi mer om i artiklene Hvordan forstå psyken? og Problemer med behandling av fibromyalgi.
Poenget er altså at selvutvikling sjelden fungerer veldig godt dersom vi kun arbeider i én enkelt kvadrant. Hvis vi virkelig ønsker å utvikle oss, og spesielt når det dreier seg om psykiske utfordringer, må vi forsøke å arbeide på flere kanter samtidig. Å tro at det finnes én løsing og en strategi i forhold til psykiske vanskeligheter, er sannsynligvis feil. Det neste spørsmålet er hvordan man jobber med seg selv ut i fra den modellen som skisseres her, og i den forbindelse har vi rett og slett forsøkt å lage en Oppskrift på selvutvikling.
Kilder
Nagel, T. (1974): What is it like to be a bat? I: The Philosophical Review LXXXIII, 4. Pp. 435-50.
Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.
Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
