Hva er psykiske lidelser?

Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? I psykisk helsevern finner vi henholdsvis to svar på disse spørsmålene. Det ene handler om arv, og det andre handler om miljø.

Hva er psykiske lidelser? Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? Vi har mange diagnoser, og det er mange veier som fører til psykiske plager. Kan man egentlig si noe generelt om hvordan man kan forstå psykiske problemer? Jeg vet ikke, men jeg vil likevel gjøre et forsøk. I psykiatrien eller klinisk praksis finner vi henholdsvis to svar på de ovenstående spørsmålene. 

 

 

Psykologi, tanker og følelser

  Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Senere opplevelser og vanskelige livssituasjoner kan gi seg utslag i ulike symptomer som angst, depresjon og søvnproblemer etc. Den grunnleggende forståelsen er uansett at det er de psykologiske brillene vi ser verden med som forvrenger vårt utsyn og skaper utrygghet og vanskeligheter i håndteringen av livsprosjekter. Vi styres av ideer med en uheldig undertone som fører til konflikt og psykiske symptomer. I så måte er spørsmålet hvordan man bytter ut dårlige ideer med gode ideer, og ikke minst hvorfor vi til stadighet forstår tilværelsen på uhensiktsmessige måter.  

Noen sier at det gode kan oppnås gjennom lykke, men hvordan kan vi vite hva lykke er? Og hvordan skal lykke defineres? Lykke og det gode er ikke objektive begreper. Vi kan ikke drøfte dem på en vitenskapelig måte. Og siden de ikke er objektive, eksisterer de bare i tankene våre. Dersom du vil bli lykkelig, er det altså bare å tenke på en annen måte. Ha-ha. Ha-ha.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 383).  

Dette er i grove og forenklede trekk samtaleterapiens anliggende. Robert M. Pirsig tar det på kornet i boken som heter Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Denne boken er en klassiker som anbefales til alle som er litt over middels interesserte i menneskets eksistensielle vilkår. Du kan for øvrig lese mer om samtaleterapi i artikkelen som heter Hva er psykoterapi og Hva er gruppeterapi. Ellers har vi flere artikler om ulike behandlingsmetoder her. Er du mer interessert i lykke, har vi drøftet dette mer inngående i artikkelen som heter Positiv psykologi & hva er lykke?. Vi har dessuten flere artikler om lykke og hvordan vi “oppnår” dette i kategorien Livsfilosofi.    

Biologi og hjernen

 

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi. I teoretisk sammenheng tenker man seg at debatten mellom arv og miljø er gammel og utdatert, og at den endte uavgjort. I praksis er det ikke slik, noe de fleste som arbeider i helsevesenet er klar over.  

De fleste helsearbeidere bebor som regel en erkjennelse av at psykiske lidelser er et fenomen som oppstår et sted mellom arv og miljø, men problemet er at mange vekter dette svært forskjellig. De som har en medisinsk utdannelse bak seg, har en tendens til å la dette perspektivet tre tydelig frem i kontakt med pasienter, og de som har en mer humanistisk orientert utdannelse tenderer til å se miljø, psykologi og mellommenneskelige faktorer fremfor biologi. Begge deler er like riktig, og poenget er å vekte så mange perspektiver som mulig i møte med mennesker i krise. Dette er også bakgrunnen for fokuset på tverrfaglighet i psykisk helsevern. Den store faren som stadig gjør seg gjeldende, er mennesker som betrakter sin modell på menneskets psyke som suveren og universal. Dette forekommer både i offentlig helsevesen, og sannsynligvis enda mer i såkalte ”alternative behandlingsmiljøer” hvor en grundig innføring i vitenskapsteori ikke alltid er til stede. Personer som opptrer på en slags ”nyfrelst” måte når det gjelder psykisk helse og behandling, skal man være litt forsiktig med, da det kanskje er blendet av begeistring for sin forståelsesmodell, og dermed glemmer andre og like viktige innfallsvinkler.     

Psykologien som fagfelt

Når det gjelder psykologi som fagfelt og behandling av psykiske lidelser, er dette området beheftet med et stort problem. Problemet er at psykologien aldri kan bli en sammenhengende vitenskap fordi selve den virkeligheten som psykologien handler om, heller ikke lar seg fange inn i en bestemt og entydig sammenheng. Den virkeligheten som psykologien handler om er sammensatt av mangfoldige virkeligheter, og det gjør saken kompleks.   Man kan for eksempel mene at menneskets bevissthet tilhører en helt annen virkelighet enn de prosessene som foregår i hjernen. Med et slikt utgangspunkt kan man anta at nevropsykologiske og medisinsk orienterte teorier forholder seg til en helt annen virkelighet enn humanpsykologiske teorier beskjeftiger seg med, og slik seiler man avsted på hver sin skute uten å oppdage at man faktisk ferdes på det samme havet.  

Men er det egentlig et problem at psykologien ikke klarer å samle seg som vitenskap? Min mening er at psykologien skal tilstrebe og være vitenskapelig, men at den aldri kan bli en enhetsvitenskap. Som enhetsvitenskap vil psykologien være direkte meningsløs. Mennesker er forskjellige og de opplever verden på vidt forskjellige måter, og psykologien er simpelthet et uttrykk for denne levende mangfoldigheten. Hvis psykologien skal gjøre seg snever og strømlinjeformet for å tilfredsstille de strengeste kravene til vitenskapelige spilleregler, vil den gjøre mennesket til en snever størrelse, og det vil ikke tjene til annet enn å fornærme vår komplekse natur, noe en rekke psykologiske retninger allerede har klart å gjøre.   Alle disse virkelighetene, som til sammen utgjør det psykologiske universet, har mange stemmer, og det jeg ønsker å formidle i denne artikkelen er at vi må tilstrebe å lytte til så mange stemmer som mulig. For ikke å gå seg bort i alle virkelighetene, altså høre stemmer som snakker i munn på hverandre over alt (et kjennetegn ved psykose), trenger vi et godt kart over det psykologiske landskapet. Vi må unngå å tro at vi kjenner det endelige svaret, men praktisere på en ydmyk måte og bruke det vi kan best, men også inkludere andre retninger når vi mistenker at det er avgjørende for den aktuelle klienten. Da må man eventuelt be om assistanse (tverrfaglighet) for å yte rettferdig og forsvarlig hjelp i møte med et komplekst sykdomsbilde.    

Mennesket på et kontinuum mellom kropp og psyke

  Vi må rett og slett aldri slutte å ”utdanne oss”, men hele tiden anskaffe mer kunnskap fra andre disipliner. Det er i en slik kontinuerlig kunnskapsprosess eller faglig dannelsesprosess at vi virkelig kan begynne å orientere oss i forskjellige psykologiske disipliner og teorier på menneskets beskaffenhet. Og det er først da vi med belegg kan forholde oss litt mer åpent og ryddig til både skolemedisin på den ene siden, psykologiske og psykosomatiske teorier i midten og forskjellige former for healing eller åndelig inspirerte retninger, noe som til sammen legger mennesket på et kontinuum mellom ”kropp og sjel”.   På den måten kan vi i alle fall forsøke å unngå naturvitenskaplig arroganse og det jeg kaller biologisk determinisme. I ordets videste forstand er determinisme den egenskapen at et system, en modell eller en prosess er helt og holdent bestemt av tidligere tilstander. Innenfor filosofi og vitenskapsteori beskriver determinisme den oppfatningen at alt som foregår i naturen, inkludert menneskets handlinger, er forhåndsbestemt av indre og ytre årsaker, og at det derfor ikke finnes fri vilje. Med biologisk determinisme i denne sammenhengen mener jeg en sykdomsmodell som forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og i tillegg ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer. En ukritisk aksept av en slik determinisme innebærer at man sannsynligvis har henfalt til en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det nevrale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter.  

Dersom vi alltid passer på å bevege oss videre rent faglig sett, vil vi også unngå å henfall til kvakksalvere på det alternative markedet og lære oss å se forskjellen på et velinformert behandlingsopplegg og et åndelig og dårlig begrunnet vekkelsesprosjekt i jungelen av alternative behandlingstilbud.   Mellom disse ytterpunktene finner vi imidlertid en rekke skoler som handler om menneskets utvikling og helbredelse. Healere, yogier, psykoterapeuter, psykologer, fysioterapeuter, refleksologer, medisinere, homøopater, osteopater og kiropraktorer er bare et lite fåtall av behandlere som kurerer mennesker i sitt daglige virke. Ulike behandlingsformer vitner om ulike måter å forstå menneskets natur på. Spørsmålet er om det er problematisk med mange innfallsvinkler, eller om det er et uttrykk for rikholdighet i pleien av mennesket.  

Mennesket har til alle tider søgt at værge sig mod sygdom , lidelse og død, både ved hjælp af religion, tro, bøn, amuleter, fetischer osv. men også med medicin, det være sig planter, dyr, dele af dyr og mennesker, deres udsondringer og affaldsprodukter o. m. a. Samt gennem direkte kirurgiske indgreb. Præsten, magikeren, troldmanden, den kloge mand og den kloge kone, apotekeren og lægen har et indre familieskab, som har sin baggrund i menneskets egen situasjon.” (Nielsen, Sunesen & Kehler i Bergmark, 1968, p. 6)  

Jeg vil mene at mange innfallsvinkler representerer et tiltrengt mangfold i forståelsen av mennesket, og spesielt menneskets psykologi, eller forholdet mellom psyke og soma. Dog vil jeg anbefale at man krever ganske stor grad av etterrettelighet og faglig forankring i de ulike perspektivene. Mange alternative behandlere baserer seg på en form for diffuse evner i behandlingsøyemed, og da er faren stor for at man møter en person som egentlig baserer sin behandling og forståelse av psykisk helse på talegaver og forføreriske evner. I så måte er det eventuelt placeboeffekten som representerer det kurative elementet, noe som kanskje også er greit?   Jeg avslutter med dette, og henviser til artikkelen Placebo effekten som kontekstuell helbredelse for en grundigere undersøkelse av placeboeffektens rolle i behandling av psykiske lidelser. Noceboeffekten er en annen artikkel som drøfter samme problemstilling med motsatt fortegn: Noceboeffekten er placeboeffektens onde tvilling. Ved nocebo er det negative forventninger som avstedkommer en negativ effekt, mens ved placebo er det positive forventninger som avstedkommer en positiv effekt, og dermed er placeboeffekten kanskje en av de mest kurative faktorene i forholdet mellom behandler og pasient?    

Kilder

  Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo. Bergmark, Mats (1968): Lægekunst, tro og overtro. Dansk bearbeidelse Nielsen, Harald, Illustrasjoner Sunesen, Ebbe, Redaktør Kehler, Stephan. Politikens Forlag A/S, København.

 

Av Psykologsepsialist
Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

15 KOMMENTARER

  1. “Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse.”

    Her begår diagnostikere et etisk overgrep mot pasienter, ved å bedrive victim blaming. Ofrene for incest og barnemishandling er altså de som stemples som forstyrret og avvikende, noe som selvsagt gjør overgriperen glade. Hva tror du er årsaken til at mange behandlere ikke i stedet tar hensyn til pasientens ønsker og setter diagnose ved konsensus, slik at det blir brukermedvirkning? Eller at de rett og slett bare gir en traumatisert pasient en traumerelatert diagnose?

  2. Hei du. Jeg vil takke deg for veldig mange flotte artikler. Det er bra jobba. Du er flink skribent.

  3. Hei igjen Sigrun.
    Jeg forstår hva du mener Sigrun, men jeg har lyst til å si hvordan jeg selv, og mange av mine kolleger tenker om diagnoser. Hensikten med diagnoser kan være mange, men hovedhensikten er å kategorisere problemer slik at man kan utvikle metoder og terapiteknikker som sikter seg inn mot å avhjelpe problemstillinger, som hver i sær er ulike, men likevel bærer non vesentlige likhetstrekk. Bortsett fra det, har diagnosen i mine øyne liten hensikt med mindre den kan være med på å skape større forståelse for klientens problemstillinger. Det er på INGEN måte et forsøk på å klandre pasienten, men et forsøk på å sette språk på vonde erfaringer. Vi blir på sett og vis et resultat av våre erfaringer. Og dersom man har blitt utsatt for overgrep og lignende vonde erfaringer, anstifter dette ofte en slags iboende frykt for tilværelsen. Det synes jeg selv er ganske naturlig og forståelig. Dersom man gjentatte ganger gjennom oppveksten blir satt i en slik hjelpesløs og farlig situasjon, kan det utvikle en så stor usikkerhet og frykt at personen vil bære på en mistenksomhet og alarmberedskap langt utover i voksenlivet. Når dette er grunnstemningen, altså en grunnmur av frykt basert på andres ugjerninger, kommer man raskt til å oppleve ”ufarlige” situasjoner som farlige. Grot sagt. Kanskje man har vonde erfaringer med menn, hvorpå livsinnstillingen generaliseres på en måte hvor alle menn forbindes med fare, har man utviklet et uheldig mønster fordi det fører til frykt nesten over alt (menn utgjør tross alt litt under 50% av jordens befolkning). Dette vil kanskje føre til at ”offeret” for overgrep rammes av angst over alt, fordi avgjørende erfaringene tilsier at menn er farlige. Dette blir på mange måter en livsorientering som gjør vondt verre. Det må nødvendigvis ”forstyrre” et menneske svært mye i livet. Man føler seg liten og redd, og det betraktes altså som en forstyrret selvoppfattelse, nettopp fordi den IKKE representerer noe ”sannhet”. Personlighetsforstyrrelse må ikke forstås som en merkelapp som gir offeret noen som helst skyld, men som en beskrivelse av den ulykkelige situasjonen som er en konsekvens av å bli utsatt for overgrep gjentatte ganger fra en så tidlig alder at hele livsorienteringen til vedkommende er farget av frykt og usikkerhet. I psykologisk teori er diagnosen bare et tentativt utgangspunkt i et omseggripende forsøk på å forstå og leve seg inn i hvordan vonde erfaringer kommer til å avle angst i lang tid fremover. Det er ikke, ikke, ikke!!! en måte å uttrykke at vedkommende med en diagnose er uberegnelig og ”gal”. Det er et uttrykk for at vedkommende har opplevd så mye grusomheter at verdensbilde er farget av frykt, eller med andre ord forstyrret av frykt og usikkerhet.

    Jeg håper og tror at de fleste behandlere forstår diagnoser på denne måten, men jeg tror muligens at den generelle befolkningen ar en annen og langt mer stigmatiserende forståelse av dette? Håper at WebPsykologen kan være med på å spre en slik forståelse!

  4. Hva med klientens problemdefinering?
    Jeg tror vi har en lang vei å gå ennå før det blir reell brukermedvirkning for klienter.

    Enkelte som har fått slike diagnoser, har tatt sitt eget liv som følge av diagnosen.
    Diagnosen forfølger dessuten personen i “systemet”, og vedkommende risikerer å bli sett på som vanskelig av andre hjelpere.

    Så lenge diagnosen ikke oppleves som hjelp av klienten, er det likegyldig hva terapeutene tenker.

  5. Jeg er selv psykisk syk (spiseforstyrret og bipolar)
    Jeg visste ikke før helt til en uke eller to siden at en behandler er pliktig til å sette diagnoser. Jeg hadde prata med ei venninne over nett og hun kunne fortelle meg at hun hadde fått satt en diagnose av sin tildigere behandler som hun ikke var klar over. Den behandlere en min nåværende behandler. Jeg fikk mildt sagt sjokk da hun fortalte meg den diagnosen hun hadde fått satt. Derfor tok jeg opp dette med min psyk. på timen jeg hadde i går (nevnte ikke henne) og jeg spurte om han hadde satte noen diagnose på MEG,som jeg ikke hadde fått vite om. (jeg hadde fått satt en diagnose som jeg var usikker på om var satt…)

    JEG vil gjerne vite det når en diagnose blir satt på meg,og jeg kjenner flere som har fått vite en diagnose i etterkant,som også vil vite sine diagnoser MENS de er i behandling,IKKE i etterkant. FORDI: det er greit å kunne snakke med sin behandler om dette her.Om man føler seg igjen i den diagnosen,og videre behandling.Jeg vet hvertfall at jeg hadde følt meg MYE verre om jeg fikk vite om diagnosen i ETTERKANT.

    Prat med pasienten,si din oppfatning,vær en behandler,hjelp pasienten med problemene,ikke sett en diagnose som pasienten ikke føler seg igjen i og ikke får vite noe om før i ETTERKANT.

  6. Jeg er enig i mye av det både Laila og Sigrun skriver. Hvis man tar utgangspunkt i det som kalles sosialkonstruksjonisme, finner man gode argumenter for at språk og kategorisering kan binde mennesker til ulike forståelsesrammer som ikke yter dem rettferdighet. I ”kulturrelativistiske” miljøer, venstreorienterte filosofiske retninger og innenfor avantgard kunst og litteratur finner man mange gode kritikere som påpeker den stigmatiserende faren ved å gi mennesker ”merkelapper”. Spesielt vil konsekvente kategoriseringer av mennesker oppfattes som et slags overgrep fordi mennesket alltid er i en kontinuerlig forandringsprosess. I psykisk helsevern klassifiserer man eksempelvis pasienter i forhold til en diagnosemanual på bakgrunn av deres symptomer. Fra et sosialkonstruksjonistisk ståsted vil slike klassifiseringer betraktes som en stigmatiserende affære hvor mennesket blir tvunget inn i fastlåste kategorier og bundet til en reduksjonistisk virkelighetsforståelse som i verste fall kan forverre lidelsen.
    Dette er et viktig poeng, og jeg er glad for at dere tar det opp her. I forhold til Laila er jeg enig i alt du skriver. Det må være en hensikt med diagnosen som gagner klienten. Den bør formidles med åpenhet og være gjenstand for diskusjon mellom klient og behandler. Målet må være at den diagnostiske beskrivelsen gir klienten en større forståelse for problemet, og dermed større muligheter for å gjøre noe med dette i behandlingen.
    Takk for gode innspill!
    Mvh: Sondre R. Liverød
    WebPsykologen.no

  7. Jeg synes nok at jeg har fått en bedre forståelse av personlighetsforstyrrelser etter å ha lest Stuart C. Yudofskis “Fatal flaws: navigating destructive relationships with people with disorders of personality and character.” Men den er selvsagt ikke lest på 30 sekunder.

  8. En veldig fin artikkel i New York Times for en tid tilbake; ” My life in therapy” – kanskje en human måte å se psykisk lidelse på?

  9. Mye interessant å reflektere over i denne artikkelen! I denne forbindelse vil jeg gjerne ta opp ting som jeg håper Webpsykologen vil komme med sine tanker om! Jeg tenker da på dette med placeboeffekt og de siste års klarsynte og eller spåk…oner og denne ” proffesjonens ” hurtigvoksende marked. Må jo være et stort behov hos mennesket, i dag, siden dette har blitt slik en stor virksomhet, for det er større enn vi kanskje er klar over på tross av ei veldig kostbar ” behandling.” Hvem er oppsøkeren og hva er behovet? Placeboeffekten? Er det troa på at denne personen innehar evner som kan hjelpe deg med dine problemer og vips etter en samtale er de borte og eller kan det være at man her føler seg møtt av en som lytter, anerkjenner og tar dine problemer, bekymringer og spørsmål på alvor, en du kan rådslå med, en container for dine frustrasjoner og fortvilelser, en person hvor du kan lufte dine spørsmål som gir grobunn for grubling og fortvilelse og hvor du heller ingen fasit kan finne? En som prater med deg og som viser empati og trøster i en vanskelig situasjon. Noe som er verd å merke seg her, er kanskje at denne ” hjelperen ” er der når du føler behovet for og eller trenger noen, en du kan kontakte og snakke med fra ditt eget trygge hjem. Hos en psykolog sitter du i et venterom med fremmede, kanskje føler du deg uvel med tanken på deres undringer om deg, og etterpå vet du at du møter atter andre som kan se deg og dette kan være med å hemme deg i å gå inn i problemer som kan få deg til å reagere med f.eks. gråt da dette ville føles flaut i møtet med andre. I motsetning til førstnevnte ” behandler,” en behandler i det offentlige hjelpeapparatet, må du først til fastlegen din som igjen må søke deg inn til en spesialist, hvor dette kan ta måneder før du får time hos, er kanskje ditt problem vokst til håpløshet og et traume. I verstefall kan det også hende at du i møtet med denne behandler ikke føler noen kjemi.

  10. Hei igjen LMSH.

    Jeg tror du har rett i mye av det du skriver. Noen forskere mener at store deler av behandlingsgevinsten i terapi handler om å skape en god og trygg allianse. I tillegg handler det om ulike typer av terapiteknikker etc. En go…d venn eller venninne kan ofte avhjelpe emosjonelle smerter bedre enn andre, men mange av de som havner i psykisk helsevern mangler et slikt nettverk av gode venner. Hjelp mellom venner kan også komme skjevt ut hvis forholdet får en undertone av avhengighet. Dersom den ene parten stadig trenger mye støtte og bekreftelse, kan vennskapsforholdet komme til å lide fordi konseptet om å gi-og-ta er veldig skjevt fordelt. Venner kan også ha en tendens til å ta hverandres ”parti” uansett, og dermed kan man gå glipp av verdifulle tilbakemeldinger eller det man i psykoterapi ofte kaller ”hard love”.

    Når det gjelder ”alternative behandlere”, er det mulig at de rett og slett skor seg på god allianse og en evnen til å støtte og oppmuntre mennesker. I så tilfelle er alle ”overnaturlige” evner bare en slags staffasje som skaper rammen rundt relasjonen mellom klient og behandler. Det er også sannsynlig at det overnaturlige aspektet er med på å ”booste” behandlingseffekten fordi klienten henledes til å tro at det foregår noe helt spesielt, mens det dypest sett ikke foregår noe annet enn et møte mellom mennesker hvor den ene tror at den andre kan helbrede, og den som tror blir trygg. Denne tryggheten og troen på behandleren er i alle fall svært avgjørende. Men dette blir en gjentagelse av artikkelen om Snåsamannen.

    Jeg poster en eldre artikkel over som nettopp handler om Placeboeffekten. Der tar vi for oss flere av de spørsmålene du stiller.Vis mer

  11. Vil bare nevne en ting til her! Vi vet hvor viktig debreafing er hos arbeidstakere i f.skj. hvor det har skjedd tøffe ting i jobbsammenheng, f.eks. i helsearb, politiyrket o.l. Hvorfor? Det vet vi også! Dette skjer også i privatlivet til mennesket og da er det viktig å ha noen som lytter og støtter deg slik at det ikke utvikles til et traume som krever behandling fra fagfolk. Medmenneskelighet er god medisin og det har jeg tro på ikke minst i psykiatrien.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here