15 KOMMENTARER

  1. “Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse.”

    Her begår diagnostikere et etisk overgrep mot pasienter, ved å bedrive victim blaming. Ofrene for incest og barnemishandling er altså de som stemples som forstyrret og avvikende, noe som selvsagt gjør overgriperen glade. Hva tror du er årsaken til at mange behandlere ikke i stedet tar hensyn til pasientens ønsker og setter diagnose ved konsensus, slik at det blir brukermedvirkning? Eller at de rett og slett bare gir en traumatisert pasient en traumerelatert diagnose?

  2. Hei du. Jeg vil takke deg for veldig mange flotte artikler. Det er bra jobba. Du er flink skribent.

  3. Hei igjen Sigrun.
    Jeg forstår hva du mener Sigrun, men jeg har lyst til å si hvordan jeg selv, og mange av mine kolleger tenker om diagnoser. Hensikten med diagnoser kan være mange, men hovedhensikten er å kategorisere problemer slik at man kan utvikle metoder og terapiteknikker som sikter seg inn mot å avhjelpe problemstillinger, som hver i sær er ulike, men likevel bærer non vesentlige likhetstrekk. Bortsett fra det, har diagnosen i mine øyne liten hensikt med mindre den kan være med på å skape større forståelse for klientens problemstillinger. Det er på INGEN måte et forsøk på å klandre pasienten, men et forsøk på å sette språk på vonde erfaringer. Vi blir på sett og vis et resultat av våre erfaringer. Og dersom man har blitt utsatt for overgrep og lignende vonde erfaringer, anstifter dette ofte en slags iboende frykt for tilværelsen. Det synes jeg selv er ganske naturlig og forståelig. Dersom man gjentatte ganger gjennom oppveksten blir satt i en slik hjelpesløs og farlig situasjon, kan det utvikle en så stor usikkerhet og frykt at personen vil bære på en mistenksomhet og alarmberedskap langt utover i voksenlivet. Når dette er grunnstemningen, altså en grunnmur av frykt basert på andres ugjerninger, kommer man raskt til å oppleve ”ufarlige” situasjoner som farlige. Grot sagt. Kanskje man har vonde erfaringer med menn, hvorpå livsinnstillingen generaliseres på en måte hvor alle menn forbindes med fare, har man utviklet et uheldig mønster fordi det fører til frykt nesten over alt (menn utgjør tross alt litt under 50% av jordens befolkning). Dette vil kanskje føre til at ”offeret” for overgrep rammes av angst over alt, fordi avgjørende erfaringene tilsier at menn er farlige. Dette blir på mange måter en livsorientering som gjør vondt verre. Det må nødvendigvis ”forstyrre” et menneske svært mye i livet. Man føler seg liten og redd, og det betraktes altså som en forstyrret selvoppfattelse, nettopp fordi den IKKE representerer noe ”sannhet”. Personlighetsforstyrrelse må ikke forstås som en merkelapp som gir offeret noen som helst skyld, men som en beskrivelse av den ulykkelige situasjonen som er en konsekvens av å bli utsatt for overgrep gjentatte ganger fra en så tidlig alder at hele livsorienteringen til vedkommende er farget av frykt og usikkerhet. I psykologisk teori er diagnosen bare et tentativt utgangspunkt i et omseggripende forsøk på å forstå og leve seg inn i hvordan vonde erfaringer kommer til å avle angst i lang tid fremover. Det er ikke, ikke, ikke!!! en måte å uttrykke at vedkommende med en diagnose er uberegnelig og ”gal”. Det er et uttrykk for at vedkommende har opplevd så mye grusomheter at verdensbilde er farget av frykt, eller med andre ord forstyrret av frykt og usikkerhet.

    Jeg håper og tror at de fleste behandlere forstår diagnoser på denne måten, men jeg tror muligens at den generelle befolkningen ar en annen og langt mer stigmatiserende forståelse av dette? Håper at WebPsykologen kan være med på å spre en slik forståelse!

  4. Hva med klientens problemdefinering?
    Jeg tror vi har en lang vei å gå ennå før det blir reell brukermedvirkning for klienter.

    Enkelte som har fått slike diagnoser, har tatt sitt eget liv som følge av diagnosen.
    Diagnosen forfølger dessuten personen i “systemet”, og vedkommende risikerer å bli sett på som vanskelig av andre hjelpere.

    Så lenge diagnosen ikke oppleves som hjelp av klienten, er det likegyldig hva terapeutene tenker.

  5. Jeg er selv psykisk syk (spiseforstyrret og bipolar)
    Jeg visste ikke før helt til en uke eller to siden at en behandler er pliktig til å sette diagnoser. Jeg hadde prata med ei venninne over nett og hun kunne fortelle meg at hun hadde fått satt en diagnose av sin tildigere behandler som hun ikke var klar over. Den behandlere en min nåværende behandler. Jeg fikk mildt sagt sjokk da hun fortalte meg den diagnosen hun hadde fått satt. Derfor tok jeg opp dette med min psyk. på timen jeg hadde i går (nevnte ikke henne) og jeg spurte om han hadde satte noen diagnose på MEG,som jeg ikke hadde fått vite om. (jeg hadde fått satt en diagnose som jeg var usikker på om var satt…)

    JEG vil gjerne vite det når en diagnose blir satt på meg,og jeg kjenner flere som har fått vite en diagnose i etterkant,som også vil vite sine diagnoser MENS de er i behandling,IKKE i etterkant. FORDI: det er greit å kunne snakke med sin behandler om dette her.Om man føler seg igjen i den diagnosen,og videre behandling.Jeg vet hvertfall at jeg hadde følt meg MYE verre om jeg fikk vite om diagnosen i ETTERKANT.

    Prat med pasienten,si din oppfatning,vær en behandler,hjelp pasienten med problemene,ikke sett en diagnose som pasienten ikke føler seg igjen i og ikke får vite noe om før i ETTERKANT.

  6. Jeg er enig i mye av det både Laila og Sigrun skriver. Hvis man tar utgangspunkt i det som kalles sosialkonstruksjonisme, finner man gode argumenter for at språk og kategorisering kan binde mennesker til ulike forståelsesrammer som ikke yter dem rettferdighet. I ”kulturrelativistiske” miljøer, venstreorienterte filosofiske retninger og innenfor avantgard kunst og litteratur finner man mange gode kritikere som påpeker den stigmatiserende faren ved å gi mennesker ”merkelapper”. Spesielt vil konsekvente kategoriseringer av mennesker oppfattes som et slags overgrep fordi mennesket alltid er i en kontinuerlig forandringsprosess. I psykisk helsevern klassifiserer man eksempelvis pasienter i forhold til en diagnosemanual på bakgrunn av deres symptomer. Fra et sosialkonstruksjonistisk ståsted vil slike klassifiseringer betraktes som en stigmatiserende affære hvor mennesket blir tvunget inn i fastlåste kategorier og bundet til en reduksjonistisk virkelighetsforståelse som i verste fall kan forverre lidelsen.
    Dette er et viktig poeng, og jeg er glad for at dere tar det opp her. I forhold til Laila er jeg enig i alt du skriver. Det må være en hensikt med diagnosen som gagner klienten. Den bør formidles med åpenhet og være gjenstand for diskusjon mellom klient og behandler. Målet må være at den diagnostiske beskrivelsen gir klienten en større forståelse for problemet, og dermed større muligheter for å gjøre noe med dette i behandlingen.
    Takk for gode innspill!
    Mvh: Sondre R. Liverød
    WebPsykologen.no

  7. Jeg synes nok at jeg har fått en bedre forståelse av personlighetsforstyrrelser etter å ha lest Stuart C. Yudofskis “Fatal flaws: navigating destructive relationships with people with disorders of personality and character.” Men den er selvsagt ikke lest på 30 sekunder.

  8. En veldig fin artikkel i New York Times for en tid tilbake; ” My life in therapy” – kanskje en human måte å se psykisk lidelse på?

  9. Mye interessant å reflektere over i denne artikkelen! I denne forbindelse vil jeg gjerne ta opp ting som jeg håper Webpsykologen vil komme med sine tanker om! Jeg tenker da på dette med placeboeffekt og de siste års klarsynte og eller spåk…oner og denne ” proffesjonens ” hurtigvoksende marked. Må jo være et stort behov hos mennesket, i dag, siden dette har blitt slik en stor virksomhet, for det er større enn vi kanskje er klar over på tross av ei veldig kostbar ” behandling.” Hvem er oppsøkeren og hva er behovet? Placeboeffekten? Er det troa på at denne personen innehar evner som kan hjelpe deg med dine problemer og vips etter en samtale er de borte og eller kan det være at man her føler seg møtt av en som lytter, anerkjenner og tar dine problemer, bekymringer og spørsmål på alvor, en du kan rådslå med, en container for dine frustrasjoner og fortvilelser, en person hvor du kan lufte dine spørsmål som gir grobunn for grubling og fortvilelse og hvor du heller ingen fasit kan finne? En som prater med deg og som viser empati og trøster i en vanskelig situasjon. Noe som er verd å merke seg her, er kanskje at denne ” hjelperen ” er der når du føler behovet for og eller trenger noen, en du kan kontakte og snakke med fra ditt eget trygge hjem. Hos en psykolog sitter du i et venterom med fremmede, kanskje føler du deg uvel med tanken på deres undringer om deg, og etterpå vet du at du møter atter andre som kan se deg og dette kan være med å hemme deg i å gå inn i problemer som kan få deg til å reagere med f.eks. gråt da dette ville føles flaut i møtet med andre. I motsetning til førstnevnte ” behandler,” en behandler i det offentlige hjelpeapparatet, må du først til fastlegen din som igjen må søke deg inn til en spesialist, hvor dette kan ta måneder før du får time hos, er kanskje ditt problem vokst til håpløshet og et traume. I verstefall kan det også hende at du i møtet med denne behandler ikke føler noen kjemi.

  10. Hei igjen LMSH.

    Jeg tror du har rett i mye av det du skriver. Noen forskere mener at store deler av behandlingsgevinsten i terapi handler om å skape en god og trygg allianse. I tillegg handler det om ulike typer av terapiteknikker etc. En go…d venn eller venninne kan ofte avhjelpe emosjonelle smerter bedre enn andre, men mange av de som havner i psykisk helsevern mangler et slikt nettverk av gode venner. Hjelp mellom venner kan også komme skjevt ut hvis forholdet får en undertone av avhengighet. Dersom den ene parten stadig trenger mye støtte og bekreftelse, kan vennskapsforholdet komme til å lide fordi konseptet om å gi-og-ta er veldig skjevt fordelt. Venner kan også ha en tendens til å ta hverandres ”parti” uansett, og dermed kan man gå glipp av verdifulle tilbakemeldinger eller det man i psykoterapi ofte kaller ”hard love”.

    Når det gjelder ”alternative behandlere”, er det mulig at de rett og slett skor seg på god allianse og en evnen til å støtte og oppmuntre mennesker. I så tilfelle er alle ”overnaturlige” evner bare en slags staffasje som skaper rammen rundt relasjonen mellom klient og behandler. Det er også sannsynlig at det overnaturlige aspektet er med på å ”booste” behandlingseffekten fordi klienten henledes til å tro at det foregår noe helt spesielt, mens det dypest sett ikke foregår noe annet enn et møte mellom mennesker hvor den ene tror at den andre kan helbrede, og den som tror blir trygg. Denne tryggheten og troen på behandleren er i alle fall svært avgjørende. Men dette blir en gjentagelse av artikkelen om Snåsamannen.

    Jeg poster en eldre artikkel over som nettopp handler om Placeboeffekten. Der tar vi for oss flere av de spørsmålene du stiller.Vis mer

  11. Vil bare nevne en ting til her! Vi vet hvor viktig debreafing er hos arbeidstakere i f.skj. hvor det har skjedd tøffe ting i jobbsammenheng, f.eks. i helsearb, politiyrket o.l. Hvorfor? Det vet vi også! Dette skjer også i privatlivet til mennesket og da er det viktig å ha noen som lytter og støtter deg slik at det ikke utvikles til et traume som krever behandling fra fagfolk. Medmenneskelighet er god medisin og det har jeg tro på ikke minst i psykiatrien.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here