Det som i tidligere psykiatrisk litteratur ble kalt angstnevrose, har visse karakteristiske trekk. Det kjennetegnes ved sterke angstsymptomer som kommer plutselig og oppleves fremmed i forhold til personens karakter. Denne typen angst rammer imidlertid først og fremst aggresjonshemmede mennesker. Sterke følelser oppleves som sosialt uakseptable og undertrykkes, og angstprovoserende konflikter unngås. På folkemunnet ville man gjerne omtale dette som konfliktskyhet. Resultatet kan være plutselige og smertefulle angstanfall som kan vare i flere timer. Denne angsten er sjelden knyttet til en bestemt situasjon eller hendelse. Hvis personen relaterer ubehaget til en bestemt situasjon, for å sette det psykiske ubehaget inn i en mer ”forståelig ramme”, er den (påståtte) ”utløsende” hendelsen som regel av symbolsk karakter. Angstnevrosen er primært et resultat av lite toleranse og uttrykksmuligheter for sterke følelser. Når disse følelsene forstilles og unngås, blir de altså liggende som en slags psykisk trussel forvist til utkanten av vårt psykiske landskap. Følelser av mer aggressiv karakter blir liggende å true i skyggen av vår bevisste oppmerksomhet. Små episoder kan skape bevegelse i disse følelsene, og personen blir dypest sett livredd for sitt eget uerkjente sinne. Det er som et indre spøkelse man ikke har kontroll på, rett og slett fordi man avviser følelsen. Angsten skylles derfor ikke en reel frykt for en ytre fare, men kommer som en reaksjon på frykt for undertrykte og skremmende krefter i oss selv. Åpenhet rundt følelser og muligheten for å uttrykke seg er derfor helt avgjørende for å unngå angstnevrosen.
Kjennetegnet ved «angstnevrose»
Det foreligger en indre oppdeling eller avspaltning av sinne. Det betyr at sinne ikke kommer åpent til uttrykk ved krenkelser eller motgang. Man stenger det rett og slett inne, og på den måten blir man sin egen verste fiende. Imidlertid hender det at det undertrykte sinne kommer plutselig til uuttrykk i kraftige følelsesutbrudd. Slike sinneutbrudd virker ofte urimelige og overdrevne.
Overfølsomhet for kritikk er et annet symptom i forbindelse med denne typen angst. Man føler seg lett kritisert, og man tåler det dårlig. I møte med kritikk klarer man heller ikke å uttrykke sin misnøye på en adekvat måte. Kritikk fører derfor til ennå mer indre ubalanse, og resultatet er ofte at disse personlighetene anstrenger seg mye for å unngå kritikk over hode.
Et siste kjennetegn på angst forbundet med aggresjonshemmede personligheter, er følsomhet for sterke inntrykk. De kan føle et rent fysisk ubehag ved å lytte til, lese om eller se TV programmer som viser kraftige scener som død, tortur, vold etc. Det er selvfølgelig ikke uvanlig å føle ubehag ved grufullheter av denne typen, men hos de aggresjonshemmede personlighetene er ubehaget atskillig sterkere. Det kommer gjerne til uttrykk som panikk eller illebefinnende. For å holde sin egen aggresjon nede, må personen på sett og vis unngå ytre stimuli som minner om eller ansporer til aggressive komponenter ved livet. Personen har en fornemmelse for sin fortrengte aggresjon, og frykten (angsten) er at denne aggresjonen skal komme til overflaten. De er redde for å bli ”gale” eller ”forrykte”, og når de ser eller opplever voldeligheter og utagering rundt seg, aktiverer det tilsvarende følelser i dem selv.
Angst og fortrengte følelser
Følelser vi ikke våger å ta innover oss, blir våre fiender. Så lenge vi unngår dem, har vi i prinsippet ikke kontroll over dem. De kan overrumple oss og truer hele tiden med å frarøve oss ”sans og samling”. Derfor kan man si at psykisk sunnhet handler om evnen til å våge, tåle, forstå og uttrykke sine følelser, også de av aggressiv natur. For å klare dette, må man akseptere sine følelser fullt ut, og vite at selv om man har følelser betyr det ikke at man trenger å handle på dem. Man må oppleve at følelser er noe som kommer og går, og aksept av eget følelsesliv gir oss kontroll. Frykt og fortregning i forhold til egne følelser gir opplevelsen av at vårt følelsesliv er ustabilt og hjemsøkt av krefter som er livsfarlige. Og faktum er at de følelsene vi ikke våger å ta innover oss, akseptere og anerkjenne, ka bli livsfarlige og ende med en eller annen form for aggressiv utagering. Noen vender til sist sitt sinne innover, og resultatet kan i verste fal manifesteres som selvmordstanker. Noe av det mest aggressive man kan gjøre mot seg selv, er kanskje å ta sitt eget liv.
Kilder
Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)
Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Takk Sondre!
Med denne artikkelen fikk jeg satt noen av mine ting «på plass» i min angstforståelse. Du gjør en fantastisk flott jobb, og bedre folkeopplysning enn dette finnes ikke.
[…] artikkelen Angst og fortrengt aggresjon beskrev vi en tilstand hvor angst kom som et resultat av lite toleranse og aksept for egne […]
Tusen takk for hyggelige ord Per Øyvind! Og jeg vil gjerne si det samme tilbake: Synes dere gjør en fabelaktig innsats på Frivillighetens hus og Mental Helse her i byen!
Stor takk! For en god redegjørelse av det som kalles, Ansgtnevrose !
[…] Mange studier viser en sammenheng mellom aggresjon og selvmordsfare. De som er ”varmblodige” og lett affekterte har en høyere risiko i forhold til selvmord. Dette henger sammen med det impulsive selvmordet beskrevet i videoen over. Samtidig finner vi en annen ”psykologisk makup” hvor såkalt innadvent aggresjon representerer en risiko for selvmord. Even til å uttrykke sine følelser på en måte som ikke er til skade for oss selv eller andre, er på sett og vis et av livets viktigste kunststykker. Noen reagerer raskt med sinne ved minste motstand, mens noe sier aldri fra i møte med situasjoner som plager dem. Noen er rett og slett usikre og redde i møte med kraftige følelser, unngår konflikt, trekker seg unna, og holder aggressive følelser på god avstand. Dette kan i verste fall føre til kraftige psykiske spenninger som kulminerer i et slags raseriutbrudd vendt innover. Og noe av det mest aggressive man kan gjøre mot seg selv, er kanskje suicid. Innadvent aggresjon er noe vi skriver mer utfullende om i artikkelen Angst og fortrengt aggresjon. […]
[…] Fortrengt aggresjon kan eksempelvis føre til depresjon fordi sinne representerer en viktig drivkraft i mennesket. Sinne kan være en viktig kilde til bevegelse og forandring, men dersom de kraftige følelsene undertrykkes, legger man også beslag på en viktig livskraft. Dette skriver vi mer om i artikkelen som heter «Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi». Fortrengte følelser kan også assosieres med angstplager. Angst er en del av menneskers alarmberedskap og aktiveres i møte med fare. Det er en sunn reaksjon som sørger for vår overlevelse når vi faktisk utsettes for fare, men hvis vi reagerer med angst i forhold til følelser vi ikke makter å erkjenne, blir angsten en reaksjon på vårt eget indre liv, noe som selvfølgelig blir vanskelig å unnslippe. Dette skriver vi mer inngående om i artikkelen «Angst og fortrengt aggresjon». […]