Narrativ terapi er en psykologisk tilnærming som legger vekt på å identifisere og rekonstruere de historiene vi forteller om oss selv. I tråd med narrativ psykologi ser denne terapiformen på identiteten som en flytende, dynamisk prosess, der vi kontinuerlig skaper og gjenskaper fortellinger som gir mening til våre livserfaringer. Disse selv-fortellingene kan imidlertid bli så dominerende, repetitive og usynlige at vi tar dem for gitt, uten å innse hvordan de former våre valg, følelser og selvoppfatning. En narrativ terapeut jobber derfor med å avdekke disse skjulte fortellingene for å gi pasienten mulighet til å vurdere dem på nytt, stille spørsmål ved dem og finne nye, mer styrkende narrativer som gir større handlefrihet og mening.
Mennesker kan, uten å være klar over det, bære med seg livsnarrativer som er begrensende – for eksempel overbevisningen om at man alltid er en fiasko, eller aldri vil bli elsket. Disse fortellingene styrer ofte individet på et ubevisst nivå, men gjennom narrativ terapi kan de bringes frem i lyset og revurderes. Det gir en mulighet til å se at livet ikke nødvendigvis må følge en fastlagt bane, men at det kan skrives om og tilpasses nye virkeligheter. Dette skaper en dypere forståelse av at livet ikke er en rigid struktur, men en historie vi aktivt kan forme.
Forståelse av en god film: En parallell til å forstå seg selv
Evnen til å tolke og forstå en god film eller bok handler om mer enn å følge handlingen på overflaten. For å virkelig forstå et kunstverk kreves det en form for dybdetenkning – evnen til å se symboler, metaforer, underliggende temaer og lag av mening som ikke nødvendigvis er umiddelbart synlige. Denne evnen til å tolke og assosiere rundt de komplekse elementene i en film eller en roman, speiler på mange måter den tenkemåten som er nødvendig for å forstå dybden i våre egne selv-fortellinger.
Når vi ser en film, må vi stille spørsmål ved hva som virkelig skjer under overflaten: Hvilke temaer utforskes? Hva betyr de symbolske elementene? Hva forsøker filmen å si om menneskelig natur, samfunn eller eksistensielle spørsmål? På samme måte kan vi, når vi reflekterer over våre egne liv, begynne å spørre: Hvilke historier har jeg fortalt om meg selv? Hva betyr disse historiene, og hvor kommer de fra? Hvordan påvirker de mitt syn på verden og meg selv? Ved å utvikle denne typen tenkning, trener vi vår evne til å se dypere inn i våre egne livsnarrativer og forstå oss selv på et mer nyansert nivå.
Å oppøve evnen til dybdetenkning: Fra litteraturanalyse til selvforståelse
I mange utdanningssystemer, spesielt innenfor fag som norsk og litteratur, lærer vi å analysere tekster ved å tolke dikt, noveller og romaner. Denne typen analyse krever at vi ser forbi den overfladiske handlingen og graver dypere inn i symbolikken, metaforene og tematikken som ligger under teksten. Dette er en ferdighet som krever trening, men som åpner opp for en dypere forståelse av kunstens og litteraturens budskap. Det samme gjelder for film – evnen til å tolke en film på flere lag kan gi oss innsikt i større, universelle temaer som liv, død, kjærlighet og tap.
Denne typen dypere analyse kan også overføres til hvordan vi tenker om våre egne liv. Hvis vi ser våre liv som en tekst, full av erfaringer, relasjoner og utfordringer, kan vi bruke den samme evnen til å tolke de ulike kapitlene i vår livshistorie. Akkurat som en god roman har flere lag, har våre liv også lag av mening, symbolikk og gjentakende temaer. Ved å utvikle ferdigheten til å tenke kritisk og assosiativt om de erfaringene vi har opplevd, kan vi begynne å se mønstre og dypere betydninger som kanskje tidligere har vært skjult for oss. Dette krever en vilje til å se på livet som en fortelling som kan analyseres og tolkes, på samme måte som vi gjør med en god film eller roman.
Dybdetenkning som en vei til selvinnsikt
Narrativ terapi inviterer oss til å tenke over våre egne liv på en måte som minner om hvordan vi analyserer et komplekst kunstverk. I stedet for å ta fortellingene om oss selv for gitt, blir vi oppfordret til å revurdere dem – akkurat som vi ville analysert lagene i en symbolsk film. Dette krever en tenkemåte som kan trenes og utvikles. For eksempel, i litteratur- og filmstudier, lærer vi å tolke ulike symboler og metaforer. På samme måte kan vi lære å tolke våre egne livserfaringer, drømmer og selv-fortellinger.
Et godt eksempel på denne parallellen finner vi i drømmeanalyse, der drømmer ofte tolkes som symbolsk ladede fortellinger. Drømmer har ofte flere lag av betydning, og krever at vi tar et steg tilbake for å se hvilke temaer eller ubevisste bekymringer som kan være i spill. Ved å tolke drømmer på denne måten, oppøver vi evnen til å forstå hvordan vårt ubevisste sinn kommuniserer gjennom symbolikk og metaforer – det samme prinsippet vi bruker når vi analyserer en kompleks film.
På denne måten kan vi foreslå at det å utvikle evnen til å tolke og forstå kunstverk, bøker og filmer kan fungere parallelt med selvutvikling. Når vi ser oss selv som en ansamling av historier, gir denne tenkemåten oss de verktøyene vi trenger for å forstå de dypere lagene i vårt eget psykologiske liv. Kunst og litteratur kan derfor ikke bare berike vår forståelse av verden rundt oss, men også gi oss innsikt i de usynlige strukturene som former våre livsfortellinger.
Narrativ psykologi og selv-fortellinger: En vei til transformasjon
Hvis vi følger narrativ psykologiens prinsipper, er det å avdekke og revurdere våre selv-fortellinger avgjørende for selvutvikling. Våre selv-fortellinger ligger som skjulte strukturer i vårt psykiske apparat og kan enten begrense eller frigjøre oss, avhengig av hvordan vi velger å tolke dem. Akkurat som en dyp forståelse av en film eller en bok krever at vi reflekterer over de underliggende budskapene, krever selvinnsikt at vi er villige til å granske våre egne liv og stille spørsmål ved de historiene vi forteller oss selv.
Denne evnen til å forstå det symbolske og metaforiske kan derfor ses som en viktig komponent i psykisk og emosjonell vekst. Å utvikle ferdigheter i dybdetenkning, enten gjennom kunst, litteratur eller narrativ terapi, gir oss verktøyene til å trenge dypere inn i våre egne liv og omforme dem på en måte som gir større mening og frihet. Narrativ terapi gir dermed ikke bare en terapeutisk tilnærming, men også en metode for selvforståelse som kan anvendes i hverdagen gjennom kunsten å tolke og forstå det usagte og det symbolske i vårt eget liv.
Konklusjon
Narrativ terapi og narrativ psykologi understreker at våre selv-fortellinger har en enorm innflytelse på hvordan vi opplever oss selv og våre liv. Gjennom å forstå disse fortellingene, på samme måte som vi forstår en kompleks film eller en god bok, kan vi avdekke skjulte lag av mening og finne nye måter å se oss selv og verden på. Evnen til å tolke symboler, metaforer og underliggende temaer i kunst, litteratur og filmer kan overføres til å forstå våre egne psykologiske narrativer. Denne formen for dybdetenkning kan oppøves og læres, og den kan åpne opp for dypere selvinnsikt og personlig vekst. I bunn og grunn handler det om å se livet som en fortelling, en fortelling vi har muligheten til å forstå, tolke og omskrive når det trengs. Og dagens episode skal handle om et ekempel på dete. Jeg har sett en film som heter Black Phone fra 2021, og den filmen gjorde et formidabelt inntrykk på meg. Det var ubehagelig å se den, så jeg så den i etapper over tre dager. Det er en skrekkfilm, og spørsmålet er hvorfor jeg vil utsette meg for denne typen ubehag. Det er fordi jeg mener at skrekkfilmer av god kvalitet, ofte representerer nettopp den konfrontasjonen med eget indre ubehag som må til for å integrere sine skyggesider og oppdage elementer i oss selv vi stort sett prøver å unngå. Jeg vil altså argumentere for at en skrekkfilm kan brukes som et slags psykoterapeutisk medium hvis vi nærmer oss den med mot, refleksjon og ettertanke.
Skrekkfilm som selvutvikling
Skrekkfilmer har lenge hatt en unik plass i populærkulturen. På overflaten ser de ut til å være underholdning preget av frykt og spenning, men ved nærmere analyse kan vi se at skrekkfilmene fungerer som et kraftfullt rom for å utforske menneskets dypeste og mørkeste sider. I mange skrekkfilmer utspiller det seg temaer som frykt, maktesløshet og undertrykt aggresjon, noe som speiler eksistensielle og psykologiske konflikter vi som mennesker ofte prøver å unngå. Denne unike sjangeren fungerer derfor ikke bare som en kilde til spenning og sjokk, men også som en måte å møte og bearbeide våre egne skyggesider på.
Møte med frykt og maktesløshet
En sentral komponent i skrekkfilmer er frykt. Frykten som fremmanes i disse filmene, enten det er gjennom overnaturlige krefter, ukontrollerbare sykdommer, eller menneskelige monstre, er en form for eksternalisering av de indre fryktene som kan være vanskelige å konfrontere i det virkelige liv. Ofte tematiserer skrekkfilmer de universelle eksistensielle fryktene vi har – frykten for døden, det ukjente, eller for å miste kontroll. Disse temaene reflekterer menneskets grunnleggende angst og eksistensielle sårbarhet.
Når vi ser en skrekkfilm, kan vi møte disse fryktene på en «trygg» måte. Selv om filmen vekker sterke følelser, vet vi at vi er i en kontrollert situasjon – vi kan skru av filmen, eller vi vet at den vil ta slutt. Denne avstanden gjør at vi kan utforske frykt på en måte som kan virke psykologisk frigjørende. I tillegg kan skrekkfilmer bringe frem følelser av maktesløshet som vi kanskje ellers ville undertrykt eller unngått. Gjennom protagonistenes kamp mot ondskap eller fare, får vi muligheten til å se denne maktesløsheten utspille seg, noe som kan gi oss et rom til å bearbeide våre egne følelser av å være ute av kontroll i visse situasjoner i livet.
Skrekk som møte med skyggesiden
Skrekkfilmer fungerer også som en arena for å iscenesette våre skyggesider. Ifølge Carl Jung representerer «skyggen» de delene av vår personlighet vi har undertrykt, enten det er aggressive impulser, forbudte ønsker, eller fryktede svakheter. Disse aspektene av oss selv er ofte ubevisste, men de påvirker oss like fullt. Skrekkfilmer har en tendens til å visualisere disse skjulte aspektene ved mennesket gjennom sine skremmende monstre, overnaturlige skapninger, eller psykologiske skurker. De representerer de uønskede delene av oss selv som vi helst vil ignorere eller skjule.
Når vi ser en skrekkfilm, møter vi disse skyggesidene indirekte, gjennom de skrekkinnslagene som fremmanes på skjermen. Filmer som utforsker ondskap, vold eller mørke psykologiske tilstander, gir oss en mulighet til å reflektere over vår egen indre mørkhet. Ved å konfrontere disse ytre symbolene, kan vi også begynne å ta opp de indre følelsene vi har skyvet bort. Dermed kan en skrekkfilm fungere som en symbolsk prosess for å eksternalisere og bearbeide de psykologiske utfordringene som ligger begravet i vårt ubevisste.
Skrekkfilm som selvutvikling
Denne prosessen, der vi møter våre skyggesider og underliggende frykter, kan faktisk sees som en form for selvutvikling. Ved å se en skrekkfilm, blir vi tvunget til å forholde oss til intense følelser som vi ellers kanskje ville unngått i det virkelige liv. Det gir oss en arena for å eksponere oss selv for frykt og usikkerhet på en måte som er både kontrollert og distansert. På denne måten kan vi gradvis bygge en større toleranse for disse følelsene, noe som kan styrke oss i møte med reelle livsutfordringer.
Skrekkfilm kan også gi oss en viss form for katarsis. Når vi opplever frykt i en film, kan vi få utløp for oppdemmede følelser av angst, aggresjon eller maktesløshet som vi kanskje ikke har funnet plass til å uttrykke i hverdagen. Gjennom protagonistenes kamp mot det onde eller ukjente, kan vi også projisere vår egen kamp med våre indre konflikter. Det er som om vi gir slipp på noe av det emosjonelle trykket, noe som kan gi en følelse av lettelse og kontroll.
Filmens symbolske funksjon og dybdetenkning
Akkurat som med andre kunstformer, krever det å forstå en god skrekkfilm en form for dybdetenkning. Gode skrekkfilmer opererer ofte på flere lag av symbolikk, der monstrene og de overnaturlige hendelsene symboliserer mer enn bare det som er synlig på overflaten. Det å tolke disse lagene krever at vi kan se bakenfor det åpenbare og begynne å assosiere rundt de temaene filmen tar opp. Denne prosessen ligner på den form for tolkning vi gjør når vi analyserer våre egne livsfortellinger eller drømmer. Skrekkfilmene fungerer som et speil for våre indre tilstander, og vi må bruke våre analytiske evner til å forstå hvordan de symboliserer våre indre konflikter.
Å se en god skrekkfilm krever derfor en lignende tankemåte som den vi bruker i narrativ psykologi. Akkurat som vi prøver å avdekke de underliggende temaene i våre egne selv-fortellinger, må vi også avdekke de psykologiske temaene i skrekkfilmer. Dette kan hjelpe oss til å forstå våre egne følelser og konflikter på et dypere nivå. Denne måten å tenke på, som vi kanskje lærer gjennom diktanalyse eller litteraturtolkning i skolen, kan være en verdifull ferdighet også når vi reflekterer over våre egne psykologiske utfordringer.
Overføring til filmen Black Phone
Et godt eksempel på hvordan denne symbolske funksjonen kan fungere i praksis, er filmen Black Phone. Her ser vi en historie som spiller på dyp frykt, maktesløshet og kampen mot en ekstern trussel. Men filmen kan også tolkes på et dypere psykologisk nivå, der hovedpersonens kamp mot seriemorderen reflekterer en kamp mot indre demoner, frykter og undertrykte følelser. I filmen er «telefonen» et symbol på kontakt med det ubevisste, et middel for hovedpersonen til å få tilgang til ressurser han tidligere ikke var klar over at han hadde. Denne eksternaliseringen av indre konflikter gjennom symbolske handlinger, som skrekkfilmer ofte gjør, gir publikum muligheten til å bearbeide egne emosjonelle konflikter i en fiktiv setting.
Ved å se Black Phone, eller lignende skrekkfilmer, kan publikum oppleve en slags indirekte selvutvikling. Filmen presenterer en eksternisering av emosjonelle og psykologiske konflikter som mange mennesker kan kjenne seg igjen i, noe som skaper et rom for å utforske disse følelsene uten å måtte konfrontere dem direkte. Dette kan gjøre skrekkfilmer til en form for «trening» i å håndtere vanskelige følelser og konflikter i hverdagen.
Konklusjon
Skrekkfilmer kan være mer enn bare underholdning – de kan fungere som en kraftfull måte å møte våre egne skyggesider på. Gjennom eksternalisering av frykt, maktesløshet og undertrykte følelser, gir disse filmene oss en arena der vi kan bearbeide komplekse emosjonelle konflikter. Denne prosessen kan ses som en form for selvutvikling, der vi øver oss på å konfrontere frykt og indre demoner i en kontrollert setting. Skrekkfilmer kan dermed bidra til en dypere forståelse av oss selv, ved at vi bruker våre analytiske evner til å tolke symbolikken og psykologiske temaer de presenterer. Jeg gjør et forsøk etter å ha sett Black Phone.
