Traumatiske hendelser kan etterlate oss med en følelse av tomhet og utmattelse. Dødsfall, ulykker, tidlige traumer, samlivsbrudd, miste jobben er bare noen få eksempler på situasjoner som tapper oss for krefter og skyver det gode humøret ut i skyggen av vår bevissthet. Utenfor fortsetter verden som normalt, mens vi sitter med en følelse av at tiden har frosset oss fast til vanskjebnen. Noen klarer å fortsette i vanlige rutiner og besørge sitt daglige virke, men ofte har de en følelse av å være et tomt skall. Innvendig har det åpnet seg et stort tomrom, og livet oppleves som en nedslående affære. I slike sammenhenger snakker man ofte om ”å komme seg videre”. Dessverre er det slik at evnen til å komme seg videre er kraftig nedsatt i møte med kriser og traumer. Å komme seg videre står rett og slett ikke i samsvar med de følelsene vi er rammet av når livet plutselige tar vonde vendinger.
Når du er i sorg; gråt. Når tårene tørker ut, snakk med noen eller skriv ned dine følelser. Når kilden til sorgen eller følelsen av tomhet er ukjent, få hjelp. Dette høres enkelt ut, men føles umulig når krisen rammer. Bare det å snakke med noen kan virke som en uoverkommelig anstrengelse i slike situasjoner. Dersom du opplever at de pågjeldende følelsene kommer til å vare evig, bør du få hjelp til å gjenvinne andre perspektiver på livet.
Fra tid til annen oppstår det ting i livene våre som virker meningsløse og urettferdige. Ofte leter vi etter mening i det som skjer, men etterlates av og til i fortvilelse og villrede. Vi spør oss selv: “Hvorfor skjedde dette med oss?” Det er vanskelig å akseptere at krisen rammer uten å be om vår tillatelse. I ettertid vender vi stadig tilbake til øyeblikket som forandret livet. Vi tenker gjennom situasjonen og leter etter ting som kunne blitt sagt eller gjort for å avverge situasjonen, og slik tankevirksomhet tapper oss for mental energi. Denne typen destruktiv grubling kan vare livet ut dersom vi ikke klarer å legge hendelser bak oss og gå videre.
Den langvarige sorgen
La oss se på et eksempel. Marias mor faller plutselig om på kjøkkenet. Hun døde helt uten forvarsel mens hun vasket opp etter middagen. Maria blir selvfølgelig sjokkert og rystet over hendelsen som inntreffer så plutselig og er så fatal. Maria lå i badekaret da moren seilet om pu gulvet i etasjen under. I ettertid klandrer Maria seg selv for at hun ikke var mer aktpågivende og oppmerksom på mistenkelige lyder fra kjøkkenet. Da ambulansen ankom, var det for sent. Selv om det hadde gått flere måneder siden dødsfallet, var det fremdeles vanskelig for Maria å snakke om moren uten å bryte sammen i utrøstelig gråt. Hun forble i en labyrint av tristhet og skyldfølelse. Hun brukte alle ledige stunder på sorg og grubling. Moren hadde nevnt at hun følte en viss uro i magen ved middagsbordet den samme dagen. De hadde ikke tenkt noe videre over det, og nå var hun død. Legen hadde forklart at uroen i magen var et varselsignal i forhold til hjerteinfarkt.
Livet fortsatte, men ikke for Maria. Hun gikk stadig tilbake i tid og tenkte på hvor ofte moren hadde hjulpet henne. I neste øyeblikk klandrer hun seg selv for at hun ikke var mer oppmerksom på morens symptomer. Årene gikk, og Marias venner forsøkte stadig vekk å invitere henne med på helgaktiviteter, men hun ble aldri med. Dersom hun kom til å ha det gøy eller nyte livet, ville hun føle seg skyldig og mistilpass i forhold til moren. Da vennene hennes foreslo at det var på tide å komme seg videre med livet, ble hun sjokkert og litt sint. Det var sant nok at hun ikke var like trist lenger, men hyggelige aktiviteter holdt hun seg unna fordi det virket upassende å ha det gøy. Dersom hun i et lettsindig øyeblikk ”glemte” sorgen over moren, fikk hun store samvittighetskvaler.
Kunsten å komme seg videre
Den indre tomheten som følger et stort tap, tar tid å lege. Å komme seg videre i livet handler om evnen til å gjenetablere en følelsesmessig og fysisk balanse. Et fysisk sår går gjennom tre stadier. Det begynner som regel med mer eller mindre intens smerte, en fase hvor såret gror og til slutt endelig helbredelse. Dersom vi stadig pirker i såret vil smerten vende tilbake og helbredelsesprosessen forsinkes. Noe av det samme gjelder for våre følelser forbundet med tap og traumer. Jo mer vi henger oss opp i fortiden med fokus på tristhet og vonde minner, jo mer omseggripende blir sorgen. Det er i slike tilfeller at ideen om å komme seg videre blir særlig relevant. Det vil alltid komme et tidspunkt etter et følelsesmessig tap hvor det er mulig å leve videre og langsomt installere ny mening i livet. Selv om livslyst og livskvalitet fremdeles forsvinner i et indre tomrom, er det mulig å bevege seg i konstruktive retninger. Det kan hende at vi fortsatt sliter med anger, skyldfølelse og tårer, men at vi øyner små glimt av glede. En film får oss til å le eller en venn griper vår oppmerksomhet og lar oss glemme det triste en liten stund. Dette er tegn på at hjernen din ønsker helbredelse og forsoning. Det er tegn på at du har muligheten til å begynne på veien tilbake til et tilfredsstillende liv. Det psykologiske tomrommet som oppstår i kjølevannet av tap, kan også gi oss permanente arr på samme måte som fysiske sår. Etter en tid kan det imidlertid bli mulig å vende tilbake til gamle minner uten at såret blusser opp slik som før. Vi kan se tilbake på spesielle øyeblikk av samhørighet og glede uten å martres av tapets følelsesmessige tyngde. Gode minner om personens særegenheter, humor, livsfilosofi og visdom kan hjelpe oss til å komme videre med livene våre. Når vi våger å møte de gode minnene, uten at sorgen slår oss i bakken, nærmer vi oss helbredelse.
Sife (2005) forklarer at ”guilt is often a warping of afterthought and reflection“. Men andre ord beskriver han skyldfølelsen etter et tap som en fordreining og forstyrrelse av ettertanke og refleksjon. Han fortsetter dette resonnementet med å påpeke at vi ofte har en bestemt idé eller fornemmelse for “det ideelle”. Dette “ideale” er det vi stadig vender tilbake til når vi møter kriser og tap. Den “ideelle” situasjonen for Maria ville ha vært å utsette badet. På den måten kunne hun blitt igjen på kjøkkenet og hjulpet moren med oppvasken. Da kunne hun hele tiden vært bevisst morens symptomer og fulgt med på eventuelle varselsignaler. Hun kunne ha ringt ambulanse med det samme og kanskje reddet morens liv. Sannheten er at moren sannsynligvis ikke hadde overlevd selv om Marie hadde gitt henne all den ”ideelle” omsorgen, men det er et perspektiv som glimter med sitt fravær når mennesker tynges av sorg.
Evnen til å vende tilbake til livet og gjenvinne livsgnist, samtidig som man bebor et indre tomrom, er den største utfordringen i sorgarbeid. Evnen til å akseptere tapet, la smerten bli et minne og evnen til å huske personen med glede og godhet, er tegn på at du er i ferd med å komme deg videre.
Litteratur om sorg, tap og bearbeidelse for barn
Alle døde små dyr må begraves av Ulf Nilsen, Eva Eriksson. Damm 2006. Tilnærming til døden som tema ved å begrave smådyr og småkryp.
Dødenboka av Pernilla Stalfelt. Landbruksforlaget 2004. Billedbok om døden.
Lillesøster og Mimmi av Kari Grossmann. Gyldendal 2004. Bestemor dør. Barnebarna er med i begravelsen og på graven.
Noen sier at døden er svart av Erling Forfang & Annlaug Auestad Wigestrand, 2006. Døden snakkes om ut i fra ulike farger.
Trollet Trym og den hemmelige farven av Linn Stokke. Gyldendal 2006. Om å gråte.
Tror du pappa gråter? Av Hilde Ringen Kommedal. Damm 2008. Olav 5 år mister pappaen sin, om sorgarbeid og støtte til barn.
Farvel Herr Muffin av Ulf Nilsson, A.K.Tidholm. Mangschou 2003. Muffin er et gammelt marsvin som bor i en pappkasse. Han er gammel og trøtt, en dag orker han ikke å stå opp…
Gule roser til pappa av A.K. Aasmundtveit og Hilde Kramer. IKO 2006. Hva skjer når pappa blir syk og legene ikke kan hjelpe? En varsom fortelling til trøst for barn og voksne.
Det er lov å være lei seg av Michaelene Mundy. Libretto 2001. En hjelpebok for barn som sørger. Henvender seg direkte til barnet.
Himmelen bak huset av Gaute Heivoll. Cappelen Damm 2008. Jons mamma døde da han var liten, men hver kveld kommer hun og sier god natt…En bok om å slippe taket og hjelpe hverandre.
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Damm 2004. En spennende fortelling som tar for seg viktige sider ved livet og døden. Tenkeboka til Susanne. Uranus forlaget. Susannes mamma dør av kreft. Susanne tegner og skriver om sorgen og savnet, men og om fine ting hun har gjort.
Litteratur om sorg, tap og bearbeidelse for ungdom
Vær der for meg – om ungdom og sorg av Unni Ranheim. Tell forlag 2002. Ungdommer deler sine opplevelser og sin sorg med oss. Ni fagpersoner uttaler seg om temaer som berører sorg.
Mamma tar ikke telefonen lenger av Bente C Kaste. Uranus 2007. En historie om å vokse opp med en alvorlig syk mor, om et barns redsel og maktesløshet. Hennes hjelp i sorgprosessen er hesteinteressen.
Ungdom og sorg av Kari Bugge, Eline Grelland,Line Schrader. Temahefte om ungdom og sorg.
Ung sorg av Atle Dyregrov, Marit Slagsvold & Birgitte Gjestvang. Aschehoug 2008. Vi møter 14 unge mennesker som har mistet noen i sin nærmeste familie. De beskriver sin sorg, men og livsglede og muligheter. A. Dyregrov skriver om sorgreaksjoner.
I taket lyser stjernene av Johanna Thydell. Damm 2005. Jennas mamma har kreft og skal dø, samtidig er Jenna forelsket…
Litteratur for voksne om barns sorg
Hva skal vi med stjerne nå? av Espen Olafsen & Per Arne Dahl. (Lydbok). Far og sønn mister samboer/mor, datter og søster i Thailand under tsunamien.
Pappa er en stjerne? av Hege Holm. Når far dør, en ung enke og tre døtre forteller.
Sorg hos barn av Atle Dyregrov. Fagbokforlaget 2006. En bok for voksne for bedre å forstå barns sorgreaksjoner og om hvordan de kan hjelpe.
Tårer uten stemme av Steinar Ekvik. Verbum 1996. Om hvordan voksne kan leve sammen med barn gjennom sorg og krise. Om åpenhet, fantasier og begravelse.
Når krisen rammer barn og unge av Renate Grønvold Bugge. Høyskoleforlaget A/S 2008. En bok for mennesker som i sitt arbeid møter barn og unge som gjennomlever ulykker og kriser. Tema; reaksjoner ved kriser, støttearbeid, lover og regler.
Litteratur om sorg, tap og bearbeidelse for voksne
Sorg av Kari Bugge, Hilde Eriksen & Oddbjørn Sandvik. Fagbokforlaget 2003. En grunnbok om sorg og støttearbeid. Erfaringer fra pårørende, etterlatte og døende.
Tid for å leve- tid for å dø av Unni Ranheim. Uranus 2006. Er det mulig å gjøre seg til venns med døden og møte den med åpenhet, ærlighet og trygghet?
Tid til trøst av Lars Bjørklund. Fagbokforlaget 2005. Boka handler om å tørre og møte det som føles umulig. Den gir oppmuntring til alle som prøver å gjøre noe for noen som har det vanskelig.
Mine dager er som gresset av Barbro R. Thomassen, Birte Løvåsen & P. Leer-Salvesen. Portal 2007. En samling kunnskap og refleksjoner om døden til mennesker i sorg. Det kristne perspektivet er vektlagt.
Døden som en ramme rundt livet
Døden er rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.
”Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).
Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte.
Kilde
Sife, Wallace, 2005. The Loss of a Pet. John Wiley and Sons.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no
Synes det er litt rart at du nevner tidlige traumer, samlivsbrudd, arbeidsløshet og dødsfall sammen, som om det var det samme. Jeg har opplevd samlivsbrudd (2 skilsmisser), arbeidsløshet og brå, dramatisk død. Vil si at dette var peanuts mot tidlige traumer (10 år med overgrep som barn). Det mest belastende jeg har erfart som voksen, er nok hjemløshet.
Hei! Du har rett. Vi endrer begrepet tidlige traumer. Poenget er å bare å presisere at livet går tidvis mot oss, og at vanskelige hendelser kan etterlate oss både maktesløse og fortvilte. Med tidlige traumer forstår man gjerne opplevelser fra oppvekst, noe som ofte kan sette dyptgripende spor. I denne artikkelen snakker vi først og fremst om hendelser som oppstår plutselig og avstedkommer en krise. Det er situasjoner hvor livets alminnelige gang slår sprekker, og følelsen er at tilværelsen faller i grus.
Har maaaaaaaange tanker om dette emnet 🙂 vet ikke helt hvor jeg skal starte uten at det blir helt eksistensialistisk 😀
Hvis et menneske er fastlåst i sin sorg, er det avgjørende hvordan hjelperen opptrer i sitt forsøk på å gi en hjelpende hånd! Viktig å huske på, forstå og respektere, at den andre er veldig skjør og sårbar for alt som blir sagt og gjort og,… det er åpning for sorgarbeidet – tilbake til livskvaliteten for den du vil hjelpe, som må være målet og ikke egne forventningers tilfredsstillelse. Anledning og ordvalg må være nøye gjennomtenkt da feil ord, på feil tidspunkt og sted vil lukke i stedet for å åpne for en dialog. Den andre må aldri få en følelse av neg. kritikk, men føle seg møtt/forstått og dette er det mulighet for, ved først å speile følelser, vise forståelse for den andres situasjon-krever empati og ved tålmodighet-gi tid ved ikke forvente for raske fremskritt. Det krever livsvisdom å møte den andre der denne er og ikke der vi mener han bør være, sorg ikke har noen tidsangivelse. Det er heller aldri riktig å måle sorgen for andre, vi kjenner ikke andres smerte, kan bare ane den ved empatisk tilstedeværelse. Å få åpning for sorg, tap og smerte er påkrevd for et sunt liv, og da kreves det også, etterhvert, gjennomgang av sorgsirkelen – hele dens intense følelsspekter – få utløp for det uansett hvor mange år som skiller hendelsen og den dagen bearbeidelsens dør åpner seg. Det sier seg selv at en fastlåst sorg er vanskelig over tid, jo lengre jo verre, men slettes ikke umulig. Det er ikke alle som skal påta seg et slikt ansvar, du skal nemlig også vite at du er klar for å stå i den andres møte – bearbeidelse av sin sorg og det skal tøffe skuldre til for å takle! Å skrive ned følelser og tanker som sliter er en super terapiform! Skriver mye selv, leker med tanken på at det en dag skal bli til ei bok. Mener selv jeg har mye å bidra med faglig i forhold til et barns opplevelse av denne pinefulle smerten som et dødsfall av et kjært fam. medlem fører til, ikke minst p.g.a. de voksnes fortielser og fravær av inkludering og dermed også trøst – i beste mening – som helsevesenet så traumatisk sto for – rundt 40 år siden! GLEM ALDRI ET BARN !!! – Det er kanskje lite, men vit at det sørger som en voksen, skjuler det kanskje for å skåne foreldrene som de ser har det vondt, og de tar ord bokstavelig. Et ord, snappet opp fra de voksnes samtaler, kan bli til de verste skrekkscenene for et barnesinn. Ingen ser eller hører andres tanker, derfor må vi kommunisere åpent med barnet eller i vår egen begrensning få hjelp til å gjøre det! Og andre rundt i nærmiljøet kan også være unike hjelpere i så måte, vi har alle et ansvar!
Så sant så sant.