Det er langt mindre anstrengende å beholde sine overbevisninger enn å revurdere dem. Det gjelder på omtrent alle områder av livet. Selv mennesker som er overbevist om at de er mindreverdige og mislykkede, får store problemer dersom de innser at følelsen av mislykkethet er en mental kategori de eksempelvis har utviklet som følge av mye kritikk og mobbing gjennom oppveksten. Kanskje er de ikke mislykkede likevel, men har oppført seg slik fordi andre mennesker har vært med på å diktere destruktive kategorier som de senere har lagt til grunn for sin egen selvforståelse. Dette kan selvfølgelig være en befriende erkjennelse, men like ofte vil en slik innsikt føre til mer angst. Dersom man plutselig skal se seg selv som vellykket, betyr det at man må ta mer ansvar, folk kommer til å regne med oss på en annen måte og plutselig virker livet skremmende under tyngden av mer ansvar. Da er det lett å gjemme seg i gamle kategorier og fremme seg selv som inkompetent og mislykket slik at man ikke risikerer å skuffe noen eller måtte påta seg nye utfordringer man tidligere har avvist fordi man regnet med å mislykkes uansett. Mitt poeng er at vi ikke liker forandringer eller motstridende informasjon fordi det rokker ved vår grunnleggende trygghet og krever mye av oss. Jeg mener også at mindfulness nettopp er en praksis som gjør forholdet vi har til oss selv litt mer «fleksibelt», noe som også gjør vårt psykologiske liv kan håndteres mindre rigid, kanskje mer lekent og vi kan bli mer tilpasningsdyktige uten å fanges av fastlåste ideer som fører til overveldende følelser og så videre. Velkommen til del 3 av 4 i serien om mindfulness for Patreon-Supportere.
