Hvor kort er veien fra normal til gal?

Hvor kort er veien fra normal til gal?

Hva er galskap og hva er normalitet? Ofte forstår vi sinnssykdom som det motsatte av rasjonell fornuft. Vi møter Sofia som er en dyktig konsulent, men da hun mister jobben, mister hun også seg selv. Hva skjer?

Hva er galskap, og hva er normalitet? Dette er et eldgammelt spørsmål med mange svar. Tradisjonelt sett oppfatter vi ofte galskap i samband med realitetsbrist. Mennesker som opplever verden på en fundamentalt annerledes måte enn allmennheten, betraktes ofte som sinnsforvirrede. Folk flest forstår sinnssykdom og galskap som det motsatte av det rasjonelle og fornuftige. Galskap er nærmest per definisjon fornuftstridig og irrasjonelt. Gjennom galskapens historie er den syke beskrevet som en primitiv, uintelligent villmann, eller som besatt av demoner, eller likefrem som et barn eller en søvngjenger med kronisk tilflukt i drømmeverden. Når vi tenker på galskap, tenker vi ofte på realitetsbrist som igjen assosieres til alvorlige sinnslidelser som schizofreni og psykose. Freud forstår schizofreni som regressivt forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). I denne artikkelen skal vi møte Sofia som er en velfungerende og dyktig konsulent i et anerkjent firma. Da hun mister jobben, skjer det en langsom forandring som forulemper hele hennes liv. Poenget er å vise at grensen mellom det vi kaller galskap, og det vi kaller normalitet, ikke er så stor som vi kanskje tror.

 

Veien fra «normal» til «Gal»

Sofia jobber som konsulent i et anerkjent firma. Hun er pålitelig, kompetent, smart og utfører jobben sin på en upåklagelig måte. På kontoret er det likevel få som liker Sofia. Hun har nemlig en tendens til å nevne andres feil foran sjefen. Når kollegaen konfronterer henne med dette, stiller hun seg ganske uforstående. ”Jeg sa bare min mening,” sier hun uten øyensynlig forståelse for kolleganes ubehag. På grunn av dette er det få av kollegene som omgås Sofia. Hun blir mislikt av de fleste, inkludert sjefen. Sjefen synes hennes direkte uttalelser er respektløse.

Det ble begått en feil i et større prosjekt og feilen kunne knyttes til Sofia. På et møte med ledelsen for flere av de store samarbeidspartnerne, referer Sofia til en annen feil begått av en senior rådgiver i firmaet. Hun nevner det ganske tilfeldig i forbifarten, men hele møte ser på henne med en viss vantro. ”Jeg brukte bare hendelsen som et eksempel”, forklarer hun til sin sjef i etterkant av møtet. Kort tid etter blir hun bedt om å forlate selskapet.

Forvirret og sint bestemmer Sofia seg for å ta opp kampen. ”Hvorfor har alle noe imot meg?” Hun spør med irritasjon i stemmen. ”De er bare sjalu fordi jeg er en dyktig konsulent. Jeg kan jobben min bedre enn noen annen, og det er galskap å be meg slutte!” Sofia får ingen støtte fra sine kolleger. Hun går hjem og føler seg avvist og forlatt.

Hennes mann er av den reserverte typen. Han er forsker og svært opptatt av sine karrieremessige sysler. Da Sofia forteller ham om episoden på jobb, og videre at hun fikk sparken, reagerer han tilsynelatende uten følelser. Det virker imidlertid som om Sofias følelsesmessige utbrudd plager ham. Det forstyrrer ro og orden på en måte som går ut over hans arbeid. Han trekker på skuldrene og sier noen få ord før han returnerer til den prestisjetunge forskningsrapporten; ”Hvis du vil, kan du jo finne deg en hy jobb, men du kan også vente til barna blir litt eldre.

Sofia står steilt på sin rett. Hun kan ikke akseptere det som har skjedd. Hun forlanger anerkjennelse for sin innsats. Hjemme er hun ikke noe spesielt, men på arbeidsplassen er hennes personlighet forvandlet. På jobb er hun viktig. Folk spør henne til råds. Mennesker i sentrale posisjoner er avhengige av henne. Hun er betydningsfull! Hvordan kan de finne på å sparke henne, og hvem er hun nå?

Nedbrutt og trist begynner Sofia å søke på nye stillinger. Det viser seg raskt at arbeidsmarkedet er vanskelig. En lengre periode med finanskrise og lavkonjunkturer gjør at de fleste selskaper er forsiktige med å rekruttere nye folk. Dager blir til måneder, og Sofia føler seg stadig mer isolert.

Barna går på skolen, og når de kommer hjem trenger de hennes oppmerksomhet et par timer, men så går de på rommet for å gjøre lekser eller forsvinner ut med venner. Hennes mann er på jobb fra morgen til kveld, og han liker å ha helgene reservert til barna. Familien planlegger utflukter sammen, men Sofia føler seg utenfor og alene. Hun fyller liksom ingen avgjørende funksjon lenger. Hun blir ikke sett. Når de spiser lunsj i parken, opplever hun at alle har en grunn til å le, bortsett fra henne. Mannen anbefaler henne noen nettsteder hvor hun kan få kontakt med gamle venner og kollegaer. På nettet finner hun flere bekjente som ønsker henne velkommen inn i ulike grupper og forum. Det er hyggelig, men langt i fra tilfredsstillende.

 

Noe er fryktelig galt!

Sofia forsøker likevel å engasjere seg litt i ulike sosiale medier. Hun aksepterer noen venneforespørsler fra ukjente mennesker, og blir sjokkert da en av dem sender henne noen krenkende meldinger. Sofia blir opprørt og logger av. Hun kan ikke forstå hvorfor den fremmede var ute etter å fornærme henne på denne måten. Senere den kvelden forteller hun sin mann om de nedlatende meldingene, men han bidrar verken med støtte eller forståelse. ”Vi lærer barna våre at de skal oppføre seg ansvarlig og ikke ha kontakt med fremmede, og her gjør du akkurat det motsatte. Hva tenker du på?” Han blir sint og Sofia føler seg dum.

Noen dager senere logger Sofia seg inn i et samtaleforum på nett. En av hennes tidligere kolleger har invitert henne inn i denne sosiale diskusjonsgruppen. Sofia følger med på meningene som utveksles over skjermen, og synes mange av kommentarene er artige, men plutselig får hun seg en støkk. Gradvis går det opp for henne at flere av medlemmene i gruppen gjør narr av henne. Bak de morsomme kommentarene ligger det skjulte stikk til henne. Dersom hun leser mellom linjene, er det tydelig at hun blir latterliggjort. Hver eneste beskjed som fyker over skjermen er et skjult angrep. Hun blir sittende som fastfrosset å stirre på skjermen. Hun leter etter skjulte koder og beskjeder, og hun finner stadig nye meninger i det som blir skrevet. Etter hvert går det opp for henne at noen av medlemmene truer med å eksponere henne offentlig. «Skal de blottlegge meg for hele verden? Hva er det de vil fortelle? Hvorfor gjør de dette mot meg. Hva har jeg gjort som fortjener en slik behandling?» Spørsmålene blir stadig flere, og Sofia føler seg mer og mer utrygg. I panikk og frustrasjon ringer hun til Ruby som inviterte henne inn i gruppen. De er tidligere kollegaer, og Ruby var en av de som alltid hadde oppført seg vennlig ovenfor henne.

Da Ruby tar telefonen, blir hun overrasket over Sofias opplevelser. ”Hva mente du med den siste kommentaren,” spør Sofia med gråtkvalt stemme. Ruby blar seg nedover i chattprogrammet for å finne igjen den utvekslingen Sofia snakker om. ”Å ja,” sier hun så. ”Du mener det jeg skrev om klærne?” ”Ja, det mener jeg,” svarer Sofia. ”Hvorfor skriver du det?” «Det var ment som en vits. Jeg refererte til vår siste piknik, husker du ikke det? Det var den gangen sønnen din hadde spilt forball og slått hull på de nye buksene. Husker du ikke at han snudde buksene bak frem og spilte videre?” Ruby ler når hun tenker på episoden. Jacob, sønnen til Sofia var en flink fotballspiller, og det var ingenting som kunne holde ham unna forballbanen. Episoden hadde fått alle til å le.

På slutten av samtalen er Sofia overbevist om at Ruby er en del av en konspirasjon mot henne. Spøken om klærne var ikke vennligsinnet. Det var en sjofel og nedlatende kommentar om hennes klesstil, eller noe lignende. Sofia var ikke helt sikker på meningen i det Ruby skrev, men hun var overbevist om at det var en utspekulert måte å skade henne på.

Forfjamset og redd kaster Sofia seg over telefonen på nytt. Hun vil ringe til sin søster og fortelle hva som er på ferde. Hjemme hos søsteren er det ingen som tar telefonen. Sofia blir sittende med telefonen mot kinnet å gråte bittert. Panikken har virkelig grepet henne, og hun er nesten andpusten der hun sitter i kontorstolen. Så opptager hun til sin store skrekk at det er noen som puster dypt og inderlig i røret. Hun kaster fra seg telefonen og løper inn på soveværelset og låser døren bak seg. Det går opp for henne at noen avlytter telefonen hennes. Hun hørte at noen pustet i røret, men søsteren hadde ikke tatt telefonen. Det måtte være noen andre på linjen. Det måtte dreie seg om en større konspirasjon. Kanskje fulgte de med på alt hun foretok seg. Sofia trekker for gardinene og legger seg under dyna. Hun skjelver, har lyst til å flykte, men vet ikke hvor hun skal gjøre av seg. I ren fortvilelse roper hun høyt; ”Hva vil dere? Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg har alltid vært ærlig. Alltid sagt det jeg mener! Hvorfor gjør dere dette mot meg?” Plutselig kommer hun i tanker om at det kanskje er Marie som står bak. Hun har sannsynligvis fått med seg Ruby og flere av de andre på kontoret. De er ute etter å skade henne. De vil spre ondsinnede rykter slik at ingen vil ha noe mer med henne å gjøre. De vil støte henne ut fra hele samfunnet. Kanskje er det også derfor hun ikke har fått noen ny jobb. Og dette gjør de fordi…?

Telefonen ringer og Sofia støkker til. Hun blir liggende urørlig i sengen. Kanskje har de hørt henne skrike. Sofia er totalt forvirret. Verden virker kald og skremmende. Ingenting er trygt. Hun kan ikke stole på noen. For alt hun vet, kan det hende at mannen hennes også er innblandet… Å nei…

 

Er Sofia i ferd med å bli ”gal”?

Tankevirksomhet er en menneskelig nødvendighet. Våre fem sanser oppfatter omgivelsene og sender beskjeder til hjernen. Hjernen organiserer informasjonen og legger opp til en eventuell respons. Den informasjonen vi mottar via våre sanser vil alltid være gjenstand for tolkning. På sett og vis filtreres informasjonen gjennom vårt ”psykologiske apparat” og dermed vil utfallet avhenge av individets ”psykologiske makeup”. I artikkelen Illusjoner og Vrangforestillinger snakker vi om hvordan fastlåse ideer og forestillinger kan påvirke vår oppfattelse av virkeligheten. Her nevner vi også at det er en forskjell på illusjoner og vrangforestillinger.

Illusjoner er en del av vår hverdag. De involverer små feil som blir gjort av våre sanser. Vi ser, hører, berører eller smaker noe, tolker inntrykket på en bestemt måte, for deretter å tolke det på nytt og oppdage at førsteinntrykket var galt. Misforholdet mellom det vi trodde det var og slik det faktisk er, blir åpenbart når vi etterprøver resultatet med en annen metode. Vrangforestillinger skiller seg fra illusjoner ved at de ikke trenger å involvere våre sanser.

Vrangforestillinger stammer ikke nødvendigvis fra sansebedrag, men kan snarere beskrives som feilslåtte oppfattelser av psykologisk karakter. En vrangforestilling oppstår når vi mener noe som åpenbart ikke stemmer overens med allmennhetens oppfattelse eller virkeligheten. En vrangforestilling representerer en feil i forhold til mening eller betydning. Kombinasjonen av illusjoner og vrangforestillinger utgjør en kraftig psykologisk påvirkning.

Hos Sofia foreligger det på sett og vis elementer av begge deler. I utgangspunktet skjønner hun at menneskene rundt henne reagerer negativt på noe av det hun foretar seg. Hennes egen selvtillit og egenverdi er koblet opp mot jobb, og da hun mister jobben, står også hennes selvfølelse i fare. Da hun ikke går inn i seg selv for å se om hun har muligheter til å forstå kollegenes reaksjoner, og eventuelt bestreber seg på å korrigere egne handlingsmønstre på bakgrunn av dette, henledes Sofia til å utlede andre årsaker. I et febrilsk forsøk på å opprettholde selvfølelse, begynner tankene å spinne i retning av ulike konspirasjonsteorier. Det er på dette tidspunktet at vrangforestillingene slår rot i Sofia og farger hele hennes oppfattelse av seg selv og virkeligheten. Etter hvert som ideene overtar stadig mer av hennes mentale kapasitet, begynner de også å influere på hennes tolkninger av omgivelsene, og det gir på et tidspunkt rom for det som kan kalles et sansebedrag. Da hun sitter med telefonen mot kinnet, og plutselig hører noen puste, er hun så forstyrret av egne følelser at hun ikke klarer å se at det er hennes egen pust som gir gjenklang i røret. Sansebedraget forsterker dermed konspirasjonsteorien, og frykten øker tilsvarende.

I Østlige tradisjoner snakker man om overdreven tankevirksomhet. Det forekommer når mennesket febrilsk forsøker å ”tenke” seg ut av psykologisk ubehag og vanskelige følelser. I Østen snakker man om et ukontrollert sinn eller mental ubalanse når menneskets forstandsevner setter seg fast i et galt spor og kontemplerer de samme ideene igjen og igjen. Tankevirksomhet som er overdrevent fokusert på enten død, sex, kjærlighet, sykdom, frykt forfølgelse og lignende, vil man altså beskrive som et sinnelag ute av kontroll. Slike oppfattelser blir ofte fastlåste og selvopprettholdene i den grad individet hele tiden ser etter tegn som kan bekrefte de galopperende tankene og dermed øke frykten. De negative følelsene forsterkes, og dessverre er det slik at kraftige følelser forkludrer våre evner til refleksjon og ”fornuftige” overveielser. Dette kan videre forstyrre mellommenneskelig kommunikasjon, og det legger en engstelig aura over alt personen foretar seg. Når individets oppfattelser er så i villrede som i eksempelet med Sofia, vil man føle seg alene og oppleve tilværelsen som et truende sted. På folkemunnet er det kanskje nettopp en slik tilstand vi kaller ”galskap”.

 

Er det noe iboende galt med Sofia?

Dette er et vanskelig spørsmål. I vesten forstår man ofte symptomer i retning av vrangforestillinger og bristende realitetsorientering som en ”feil” i hjerne. Innenfor en biologisk sykdomsmodell ser man på ”elektrokjemisk ubalanse” og intervensjonene er ofte av medikamentell karakter. I Sofias tilfelle tror jeg ikke at dette er en bæredyktig forståelsesmodell. Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe iboende eller fysisk galt med Sofia, men hennes egenverdi og identitet er truet, og på bakgrunn av det kan man kanskje forstå hennes atferd og turbulente følelsesliv.

Sofia trenger oppmerksomhet. Det er gjennom andres anerkjennelse at hun føler seg verdifull og opprettholder sin identitet. Og denne typen bekreftelser fikk Sofia gjennom sin jobb. Når vi forankrer vår egenverdi i noe som ligger utenfor oss selv, blir vi sårbare. Sofia har på mange måter ”investert” sitt selvverd i jobben, og mange av oss opprettholder vår identitet på lignende måten. Mange definerer seg selv i kraft av at de er gift, har mange venner, har mye penger eller høy status. Dette er ikke noe som bor i personene, men noe de har. Når vår verdi som menneske er betinget av slike ”utenforliggende” faktorer, blir vi ”psykologisk sårbare” dersom vi mister det.

En kjæreste som blir dumpet, kan raskt bli sinnegal og full av problematiske følelser og tanker tilknyttet den personen som forårsaket smerten. Når man blir forlatt, er det ikke sikkert man bare mister en partner, men også selve kilden til vår selvfølelse. Det var den andres bekreftelser som definerte oss som menneske. Og det vanskelige spørsmålet er hvem vi er uten disse bekreftelsene. I et tilfelle hvor vi forventer å motta en pris for et prosjekt vi har skapt, men likevel ikke vinner, kan det hende at skuffelsen blir så stor at hodet fylls med tanker om hvordan vårt prosjekt ”egentlig” var mye bedre enn de andres. Slike tanker kobler inn for å dempe den følelsesmessige smerten ved å bli ”forbigått”. Skuffesle blandet med sjalusi er ofte de bakenforliggende følelsene i et slikt scenario. Livet byr må smertefulle hendelser for de fleste av oss, og det er først i ettertid vi kan vurdere hvorvidt vi var så overstyrt av negative følelser at det kan kalles ”galskap”.

 

Hvordan hjelper man Sofia?

Dersom vi tolker Sofias atferd som et tegn på en mental lidelse, og eventuelt forstår ideene om konspirasjoner mot henne som grensepsykotiske, kan vi forsvare diagnostiske overveielser i retning av en psykotisk episode eller en form for paranoia. Dog tror jeg ikke at medisiner vil tjene noe godt formål i Sofias situasjon. Først og fremst trenger Sofia oppmerksomhet. For mange av oss innebærer oppmerksomhet å bli sett og hørt. Det handler om at noen stiller opp, støtter oss og lytter til våre problemer. I Sofias tilfelle er behov sannsynligvis litt annerledes. Dersom mannen hennes vil engasjere seg og samtale med sin kone om problemet, er det overveiende sannsynlig at dette kun vil sette den eksisterende konspiratoriske tankesyklusen i bevegelse, hvorpå Sofia vil argumentere i det vide og det brede og ikke oppnå annet enn å gjenta seg selv. Mannen vil bli irritert og kanskje konkludere med at hans hustru har gått fra vettet.

Det finnes imidlertid en alternativ form for oppmerksomhet. Eksempelvis kan man gi en person et konkret ansvarsområde, og dersom oppgaven skjøttes på en tilfredsstillende måte, kan man anerkjenne den jobben som blir gjort. Sofias identitetsfølelse er forankret i jobben. Hun liker å bli sett opp til. Hun liker at noen trenger henne og hun liker å bli lagt merke til. Sofia vil være ”belle of the ball”, men uten jobben får hun ikke utnyttet sine ferdigheter og det knekker hennes selvfølelse.

Dersom Sofia liker å lage mat, kan hun holde et matlagingskurs. Det vil holde henne delvis yrkesaktiv samtidig som hun kommer i sentrum for andres oppmerksomhet. Dersom Sofia liker å undervise, kan hun hjelpe barna med sine studier. Poenget er å finne personens talenter og dra veksel på disse. Det handler om at vedkommende får utløp for sine ferdigheter og høster anerkjennelse for dette. Denne formen for oppmerksomhet vil sannsynligvis hjelpe Sofia langt mer enn de fleste andre tiltak. På denne måten kan Sofia gjenvinne selvrespekt og selvfølelse ved å være til nytte, og sannsynligvis er det den eneste måten hun kan få bukt med de negative og konspiratoriske tankerekkene.

En uinteressert ektefelle, som plutselig befinner seg midt i en dramatisk konspirasjonsteori, blir nødt til å revurdere sine prioriteringer. Selv om han ikke ønsker å bli forstyrret, må han ta et valg for familiens ve og vel. Barna må ha noen å snakke med, og det er viktig at de får en viss forståelse for hva som foregår. De vil likevel merke morens forandring, og mangel på forståelse vil levne dem til egne fantasier og frykter, noe som sjelden er bra. Familien kan med fordel søke profesjonell hjelp for å identifisere problemet. I familieterapi kan de også få hjelp til mer forståelse og mer språk på ulike sider ved problemet. Gjennom profesjonell hjelp og støtte fra familien, er det sannsynlig at Sofia kan finne veien tilbake til et meningsfullt og godt liv. Ideelt sett finner hun også en ny karriere, og i en ny jobb er det avgjørende at hun tar innover seg og lærer av de feilene hun gjorde i den forrige jobben. Dersom Sofia i motsatt fall blir latt alene med sin uro og frykt, er det mest sannsynlig at hun blir stadig mer isolert. Dersom ektemannen fortsetter å utrykke sinne og frustrasjon over hennes ”merkelige” oppførsel, vil det føre til at Sofia føler seg mer alene og utenfor. Det kan videre forsterke de destruktive og paranoide tankene, og i så tilfelle beveger Sofia seg stadig nærmere det man på folkemunnet gjerne kaller «galskap».

 

Anbefalt litteratur

Det er mange bøker man kunne anbefalt i forhold til dette tema, men jeg nøyer meg med å nevne en bok av den franske filosofen, historieprofessoren og strukturalisten, Michel Foucault.  I boken Galskapens historie viser han hvordan det moderne mennesket setter fornuften i høysetet og betvinger såkalt ”galskap” med definisjoner og begreper som plasserer dette fenomenet i skyggen og utkanten av menneskelig Væren. Galskapen har sin lange historie som ikke bare er oppslukende og opprørende i seg selv, sier Foucault, men den river også grunnen bort under troen på vår egen fornuft og menneskelighet som en historisk konstant. Galskapens historie bæres frem av en indignasjon over behandlingen av de gale, ikke som humanitær medynk, men som et heftig ønske om å bryte opp tausheten som omgir de gale, og lytte etter stemmene som forlengst er forsvunnet i mørket. Foucault ville grave frem det som ligger under denne tausheten: selv kalte han sin historiske utforskning for en «stillhetens arkeologi».

Galskapens historie handler om hvordan de gale en gang var en naturlig del av samfunnet, men ble mer og mer utstøtt og isolert. Det er historien om hvordan fornuften fordriver galskapen og bringer den til taushet. Denne fordrivelsen lever videre i språket vårt, som er bygget på skarpe motsetninger mellom sant og usant, rett og galt, det «samme» og det «andre», mellom fornuft og galskap. Med sin sterke kritikk av psykiatriens maktspråk ville Foucault overskride denne dialektikken, ved å studere seg tilbake til en kultur der disse motsetningene ennå ikke hadde festet sitt grep om tanken.

 

Kilder

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

9 KOMMENTARER

  1. Hva er normale reaksjoner? Hva er symptom? Her mener jeg bestemt at man svært ofte finner det man ser etter!

  2. Kanskje ikke så rart at Sofia opptrådte, på jobben, som hun gjorde, en plass måtte hun jo få ut frustrasjonen over den » mangel på tilstedeværende » mannen hun levde sammen med, noe som forståelig nok bare gjorde tilværelsen hennes e…nda verre! Hans mangel på omtanke kom nok ikke over han i løpet av natta og slike likegyldige nærpersoner kan ødelegge psyken til selv den sterkeste! Å hva er nå å være sterk kontra svak, tror vi alle balanserer på bindestreket mellom disse to ordene, blir vi bare utsatt for harde nok prøvelser over tid.

  3. Det er utrolig hvor sterkt slike tanker kan sette seg når man ikke får de korrigert av andre på et tidlig tidspunkt…

  4. Tror du har aldeles rett i at man ofte finner det man leter etter. Det står til og med i bibelen :-) Noen sier også at det aldri er for sent å få seg en psykisk lidelse, og poenget er vel at man skal være forsiktig med hvordan man definerer livets motbør.

  5. Ja, si det.. Hvem har egentlig rett til å definere «normal» eller «gal».. Det som kan være normalt for meg, kan jo være helt riv ruskende galt for andre..

  6. vil si «til» jeg… lol.. det samme som veien fra himmel til helvete..

  7. En kamerat av meg har over lang tid lidd av spiseforstyrrelser. Han har også over tid utviklet noe som kan ligne narsisisme. Han plages også mye med perfeksjonisme, men det jeg for tiden er mest bekymret for er at han nå ser ut til å utvikle en type paranoia hvor han tror alle snakker bak ryggen hans osv. Dette har jo klare sammenhenger, men kan du spessifisere dem litt mer, og gi noen tips på hva vi i klassen kan gjøre for han?

  8. Hei Psykolog-spire! Jeg forstår at din klassekamerat har det vanskelig, og du nevner en rekke ulike symptombilder. Jeg kvier meg for å gi deg noen råd, eller forsøke å synse noe om denne komplekse problemstillingen. Det eneste jeg vil si er at mennesker med paranoide tendenser som regel sliter med mye indre usikkerhet. Det beste man kan gjøre for dem er å gi dem trygghet. Bekrefte dem, anerkjenne det de gjør som er bra, og inkludere dem på tross av deres symptomer. Desto tryggere man føler seg, desto mindre tyngde får det emosjonelle ubehaget. Jeg vil ellers anbefale siden http://www.sporpsykologen.no/. Dette er en side betjent av psykologer som svarer på spørsmål, også av mer personlig karakter.

  9. […] I verste fall finner man aldri frem til en ”indre trygghet”, og forblir på den måten sårbar. Man klarer på sett og vis ikke å forankre selvfølelsen på ”innsiden”, men fortsetter å lete etter seg selv på utsiden. Noen ungdommer hviler sin egen verdi i prestasjoner på skolen, og i slike tilfeller vil alt annet enn toppkarakter forbindes med krise. Andre er avhengig av sosial aksept, riktige klær, riktig vekt og riktig utsennede. Senere i livet blir man kanskje opptatt av en dyr bil, god lønn, stort hus og pene barn, og hele tiden definerer man seg selv og sin egen verdi ut i fra ytre omstendigheter. Dette blir et sårbart prosjekt, og hvis man eksempelvis mister jobben, risikerer man samtid å miste seg selv. (Se artikkelen: Hvor lang er veien fra normal til gal?). […]

Legg igjen et svar