Hør andre del av kapittel 8 her

Når jeg holder kurs og foredrag, er det ofte noen som innvender at ro og stillhet høres ut som et fint ideal, men at det er uforenlig med den krevende jobben de har. De kan for eksempel si: «I min jobb må man være på hugget hele tiden, ellers blir man akterutseilt.»

Jeg tror de tar feil. Grunnen til at mange av oss holder et høyt tempo, opprettholder en viss beredskap og konkurrerer med andre som om livet var en vedvarende konkurranse eller katastrofe, er ofte en slags iboende frykt for hva som vil skje dersom vi senker skuldrene. Mange klamrer seg til en «hverdagslig alarmberedskap» og tror at de må det for å være effektive. Men om vi skulle gå inn for å forholde oss roligere og mer vennlig innstilt til livet, betyr ikke det at vi aldri vil nå våre mål. 

Noen mennesker jager gjennom livet og har en slags underliggende idé om at en pause vil føre dem inn i en tilstand av latskap og apati. De er rett og slett redde for å roe seg ned fordi de frykter at de aldri vil komme tilbake i sitt vante tempo. De tenker at enten er det «bånn gass», eller så er det fullstendig stillstand. Det er selvfølgelig litt uhensiktsmessig. Det stemmer ikke at vennlige og avslappede mennesker ikke kan yte på høyt nivå. De kan ofte yte på et høyere nivå enn mennesker med «spisse albuer».