Nøkkelen til livets mysterier

Nøkkelen til livets mysterier

Opplysningstiden gir håp om at livets mysterier kan avsløres av vitenskapelige beregninger. Dermed drister man seg til å kaste Gud, spiritualitet, mystikk og mytologi ut med badevannet, men er det så lurt?

På vår søsterside WebFilosofen.no har jeg flere ganger nevnt og sitert Richard Dawkins som på mange måter er en typisk eksponent for et naturvitenskapelig ståsted. Han går til frontalangrep på religion, alternative behandlingsformer og for øvrig alt som bygger på et eksistensgrunnlag av mytisk eller magisk karakter. Dawkins er på jakt etter håndgripelige sannheter man kan bevise og etterprøve i vitenskapelige eksperimenter. Mye av sin virksomhet som evolusjonsbiolog og vitenskapsmann bruker han på kritikk av religiøse verdenssyn basert på rasjonelle argumenter. I et portrettintervju av Ian Parker uttrykker Dawkins seg om religion og vitenskap som to lignende, men likevel svært forskjellige disipliner: ”Religions do make claims about the universe–the same kinds of claims that scientists make, except they’re usually false” (Parker, 1996).   Dawkins angriper et verdenssyn som har sitt opphav i en tid hvor mennesket var langt mer avhengig av å tolke naturen og smykke den med symbolikk for å skape meningsfulle sammenhenger i tilværelsesprosjektet. Dawkins har byttet ut mystikken i guddommelige forklaringsmodeller med etterrettelig vitenskap basert på logikk og kritisk analyse av ulike hypoteser med henblikk på å avdekke faktiske årsakssammenhenger. Han aksepterer rett og slett ikke forklaringsmodeller som tar utgangspunkt i en allmektig Guddom som er utilgjengelig for en undersøkende analyse, men som likevel forlanger lojalitet, troskap og status som den absolutte opprinnelse til alt. Han mener at kunnskap og utvikling basert på et slikt utgangspunkt ikke bare er spekulativt, men også potensielt farlig, noe verden for så vidt er full av eksempler på. Dermed oppfordrer han alle mennesker til kritisk refleksjon hver gang de møter ny kunnskap.  

Next time somebody tells you something that sounds important, think to yourself, ‘Is this the kind of thing that people probably know because of evidence or is it the kind of thing that people only believe because of tradition, authority or revelation?’ And next time somebody tells you that something is true, why not say to them, ‘What kind of evidence is there for that?’ And if they can’t give you a good answer, I hope you’ll think very carefully before you believe a word they say.” (Dawkins, 2004, p. 248). 

 

Trygghet i religion

  Mye av kritikken mot Dawkins kommer fra mennesker og grupperinger som henter inspirasjon og betryggelse i troen på noe som er større enn dem selv, og gjerne noe som kan sørge for at livet fremstår som en meningsfull bedrift med et attråverdig endemål. Dawkins har en viss forståelse for dette, men mange vil mene at han opptrer svært lite sensitivt i forhold til de mer emosjonelle og eventuelt eksistensielle påkjenningene hans skarpe argumentasjon kan påføre andre. I et intervju med Sheena McDonalds på britisk fjernsyn kommer denne litt intensive delen av Dawkins frem, men samtidig uttrykker han den naturvitenskapelige bevissthetsbølgens anskuelser på en treffende måte med et anstrøk av fordringsfullhet, noe som gjør ham til en ganske spenstig intellektuell debattant. Det er ikke uten fortjeneste at han i mange sammenhenger omtales som ”Darwins Rottweiler”. I følgende sitat utfordres Dawkins i forhold til mytene og religionens fortrøstningsfulle egenskaper som en forskansning mot livslede.  

McDonald: «Now a lot of people find great comfort from religion. Not everybody is as you are—well-favoured, handsome, wealthy, with a good job, happy family life. I mean, your life is good—not everybody’s life is good, and religion brings them comfort.» Dawkins: «There are all sorts of things that would be comforting. I expect an injection of morphine would be comforting—it might be more comforting, for all I know. But to say that something is comforting is not to say that it’s true.» (Intervju på Channel-4 (U.K.) 15.08.94). 

 

Positivisme

  Fra et rasjonalistisk ståsted har Dawkins etter alt å dømme rett i sitt motsvar til religionens rolle som betryggende forskansning mot den potensielle meningsløsheten som mange forestiller seg i et liv uten Gud. Hans argumentasjon gjennomsyres av en logikk som kjennetegner det man i vitenskapsteoretisk sammenheng kaller positivisme. Positivisme er en samlebetegnelse for filosofiske og vitenskapsteoretiske retninger som hevder at erfaringsvitenskapene er det eneste som kan bibringe virkelig erkjennelse og innsikt. Det betyr strengt talt at det kun er de fenomener som lar seg bevise i eksperimenter som kan avstedkomme sikker kunnskap og erkjennelse. Ettersom Gud ikke stiller opp i slike eksperimenter, avskrives han som regel i det naturvitenskapelige verdensbilde.    

Rasjonalisme og empirisme

  Jeg har også omtalt Dawkins som en rasjonalist, noe som muligens kan være gjenstand for diskusjon. Rasjonalismen har en egen grunntanke om at det er mulig for mennesket å fremskaffe sann viten om verden alene ved bruk av fornuften, hvilket vil si gjennom erkjennelse og anvendelse av den rette metode. I rasjonalismen har man altså store forventinger til den menneskelige fornuft, noe som står i motsetning til empirismen (Christensen, 2002, p. 214). Når vi snakker om empiri handler det om vitenskapelige undersøkelser av virkeligheten. Empiriske erfaringer er opplevelser som ikke bygger på filosofiske resonnementer eller tilsynelatende fornuftige slutninger, men på virkelige erfaringer, undersøkelser og eksperimenter. En empiriker er rett og slett en person som mener at det eneste man virkelig kan stole på, er det man kan bevise ut i fra erfaring. Sannsynligvis vil Dawkins betrakte seg selv som en empirist, men når det kommer til religion angriper han den åndelige dimensjonen med rasjonalistiske resonnementer, noe han for så vidt er nødt til.    

Krav om Gudsbevis

  Vitenskapsteoretikeren Karl Popper var opptatt av forskjellen mellom det han kalte genuint testbare teorier og de teoriene som ikke var testbare og dermed pseudovitenskap. Religion klassifiserer ikke en gang som pseudovitenskap fordi Guds eksistens umulig lar seg bevise eller motbevise. Dawkins kan dermed ikke motbevise Gud med annet enn rasjonelle argumenter, men som han selv påpeker, betyr ikke det automatisk at Gud eksisterer.   I denne sammenheng har matematikeren og filosofen Bertrand Russell en svært kjent artikkel, Is there a God?,  hvor han uttrykker misnøye med det faktum at religionskritikeren blir pålagt å motbevise Guds eksistens, mens det sjelden stilles krav til et Gudsbevis fra religiøst hold. Jeg innlemmer dette sitatet her ettersom det er svært illustrativt i forhold til mentaliteten på det naturvitenskapelige eksistensnivået og den bevissthetsbølgen som skyller inn over mennesket i opplysningstiden.  

If I were to suggest that between the Earth and Mars there is a china teapot revolving about the sun in an elliptical orbit, nobody would be able to disprove my assertion provided I were careful to add that the teapot is too small to be revealed even by our most powerful telescopes. But if I were to go on to say that, since my assertion cannot be disproved, it is an intolerable presumption on the part of human reason to doubt it, I should rightly be thought to be talking nonsense. If, however, the existence of such a teapot were affirmed in ancient books, taught as the sacred truth every Sunday, and instilled into the minds of children at school, hesitation to believe in its existence would become a mark of eccentricity and entitle the doubter to the attentions of the psychiatrist in an enlightened age or of the Inquisitor in an earlier time.” (Russell, 1952, denne utg. 1997, pp. 547-548). 

  

Naturvitenskapelig arroganse

  Igjen ser vi en litt arrogant og nedlatende tone fra den rasjonelle og logiske bevissthetsbølgen. Den har ofte en tendens til å oppføre seg ganske lumpent mot de eksistensnivåene som hviler i andre fortolkninger av verden. Opplysningstiden åpner for stor entusiasme og forventninger til vitenskapens beregninger. Det installeres et håp om at naturens gang kan tilkjempes og gjennombores i vitenskapens navn, hvorpå man vil få svar på livets gåter gjennom nøye utstuderte eksperimenter. I enkelte fora ble forhåpningene så store at tidligere verdenssyn og visdomstradisjoner ble utrangert umiddelbart og erstattet med en verden som angivelig oppfører seg like forutsigbart som et biljardbord. Forutsetninger er at man klarer å regne ut vinkler og slagkraft på en skikkelig måte, men med god matematikk og fysikk vil verdens sannheter gradvis åpenbare seg i vitenskapens navn. Disse ideene oppstår på den naturvitenskaplige bevissthetsbølgen, hvorpå man drister seg til å kaste Gud og alle andre overjordiske forestillinger ut med badevannet. Noen vil påstå at dette kan gi en ettersmak av hovmod, og det er i alle fall sikkert at det naturvitenskapelige eksistensnivået uttrykker seg ganske antagonistisk mot andre livsorienteringer. Russell avslutter sin artikkel om religion i nettopp et slikt lynne.  

My conclusion is that there is no reason to believe any of the dogmas of traditional theology and, further, that there is no reason to wish that they were true. Man, in so far as he is not subject to natural forces, is free to work out his own destiny. The responsibility is his, and so is the opportunity.” (Russell, 1952, denne utg. 1997, p. 548) 

Det kan hende at kritikken mot en standhaftig og skråsikker naturvitenskap er til dels velbegrunnet. Naturvitenskapen representerer enorme nyvinninger for det moderne mennesket, men denne innfallsvinkelen til livet kan risikere å underminere en del av de subjektive og kvalitative aspektene ved menneskets tilværelsesprosjekter. Det er slettes ikke sikkert at poesi, musikk og opplevelsen av en solnedgang kan regnes ut med formler eller dokumenteres på en strengt etterrettelig måte i kontrollerte eksperimenter. Kritikken mot naturvitenskapen er at livet har en slags ”åndelig” kvalitet som blir borte i et naturvitenskapelig verdensbilde. I denne sammenhengen forbinder man ofte ”åndeligheten” med religion, men spørsmålet er om man er nødt til å ta religion på kjøpet for å hevde at livet kan inneholde ekstraordinære opplevelser av spirituell karakter. Innenfor psykologien har man noe som kalles den ”fjerde kraften” og her kan man finne ideer om spiritualitet i en naturalistisk ramme. Kanskje representerer det et godt alternativ i landskapet som ligger mellom streng naturvitenskap og strenge religiøse doktriner.    

Transpersonlig psykologi og den “fjerde kraften”

  Det finnes altså en avdeling innefor psykologien som har fokus på det som kalles transpersonlige egenskaper. Dette feltet har beskjeftiget seg inngående med hele spekteret av menneskelig bevissthet, men samtidig hatt en spesiell interesse for de ekstraordinære formene for bevissthet. Transpersonlig psykologi kalles ofte den ”fjerde kraften”. Det vil si at den kommer som en ny kraft eller et supplement til behaviorismen (atferdspsykologi), psykoanalyse (fokuserer på de ubevisste drivkreftene i menneskets tilværelsesprosjekter) og humanistisk psykologi (blant annet fokus på evner, egenskaper, mellommenneskelige forhold, likestilling og menneskeverd).   Den transpersonlige psykologien inkluderer alle de sentrale aspektene fra personlighetspsykologi og psykiatri, men føyer også til de dypere eller høyere fasettene ved den menneskelige opplevelsen. Den er altså opptatt av de sjeldne personlige opplevelsene som overgår eller transcenderer de vanlige opplevelsene, og i så måte kan defineres som ”transpersonlige” eller ”personlige pluss” eller rett og slett ”spirituelle”.   Den amerikanske psykologen Abraham Maslow er kjent for sin teori om menneskelige behov og potensial for transpersonlige opplevelser og egenskaper. Han formulerte en teori basert på en hierarkisk forståelse av menneskelige behov. Etter at mennesket har fått tilfredsstilt sine basale behov for å overleve, blir det mulig å strebe mot en høyere form for tilfredsstillelse. I følge Maslow er toppen av behovspyramiden en spirituell affære. Det representerer et ønske om selvrealisering og kunnskap om vår egen eksistens på den dypeste og mest fullkomne måten som over hodet er mulig. Han er altså en av de mest kjente eksponentene for transpersonlig psykologi, og hans verdifulle bidrag til fagfeltet handler om en mer presis og fullstendig teori som reflekterer hele spekteret av menneskelige opplevelser.   Maslow er selvfølgelig klar over sin bevegelse i retning av et religiøst tema, noe han eksplisitt adresserer i den svært interessante boken Religions, Values, and Peak-Experiences (1964):  

 ”I want to demonstrate that spiritual values have naturalistic meaning, that they are not the exclusive possession of organized churches, that they are well within the jurisdiction of a suitably enlarged science, and that, therefore, they are the general responsibility of all mankind.” (p.3).

 

EvighetsfilosofiI denne sammenheng tillegges bevisstheten noe som minner om mystiske kvaliteter, men Maslow gjør det altså til sitt prosjekt å avmystifisere disse kvalitetene og plassere dem i en mer naturalistisk kontekst, noe som gir ham nødvendig fotfeste i akademisk psykologi. Samtidig må man si at et bevissthetskonsept, hvor stadig nye og mer raffinerte nivåer er potensielt tilgjengelige, i seg selv er veldig meningsfullt, og det kan saktens berike og motivere menneskelige selvutviklingsprosjekter innenfor mange forskjellige skoler. Dypest sett opererer Maslow på det jeg i en tidligere artikkel på WebFilosofen.no omtalte som evighetsfilosofi. Det dreier seg om at menn og kvinner kan bevege seg stadig høyere opp i det eksistensielle hierarkiet fra kroppens impulsivitet, til psykens refleksjonsevne og videre opp mot mer åndelige dimensjoner, noe Maslow altså kaller selvrealisering. Kan det være nøkkel til livets mysterier?    

Anbefalt litteratur

  Ofte er det slik at enkelte innfallsvinkler påberoper seg hele sannheten om mennesket i ett enkelt perspektiv. Slikt blir konflikt og krig. Den amerikanske filosofen og psykologen Ken Wilber adresserer akkurat dette problemet i flere av sine publikasjoner. Wilber har lenge vært en avgjørende inspirasjonskilde for WebPsykologen, og vi anbefaler hans bøker på det varmeste. På norsk får man disse: 

  • Den integrale visjonen – en svært kort introduksjon til den revolusjonerende integrale tilnærmingen til livet, Gud, universet og alt mulig annet
  • Helhet og dybde veiviser til Ken Wilbers integrale filosofi

  Disse bøkene har virkelig potensiale til å bringe oss forbi de problemstillingene vi diskuterer i denne artikkelen og opp mot nye bevissthetsnivåer. Og Wilber gjør det på en sofistikert måte uten å henfalle til spekulative teorier. Dessverre har ikke Wilber nøkkelen til livets mysterier, men jeg har sjelden lest noen som har åpnet det psykologiske og «åndelige» landskapet mer enn ham.      

Kilder

Christensen, G. (2002): Psykologiens videnskapsteori – en introduksjon. Roskilde Universitetsforlag, Danmark.

Dawkins, Richard (2004). A Devil’s Chaplain: Reflections on Hope, Lies, Science, and Love. Mariner Books. Maslow, A. (1964, denne utg. 1994): Religions values, and Peak-Experiences. Ohio State University Press.

Parker, Ian (1996): Richard Dawkins`s Evolution An irascible don becomes a surprising celebrity. I: The New Yorker magazine 09.09.96. Hentet fra http://www.simonyi.ox.ac.uk/dawkins/WorldOfDawkins-archive/Media/dawkny.shtml

Russell, Bertrand (1997). Is There a God?  I: John Slater & Peter Köllner. The collected papers of Bertrand Russell. 11. Routledge. pp. 542–548.

Flere bøker av Ken Wilber:

Wilber, Ken (1997). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Wilber, Ken (2001): Quantum Questions –mystical writings of the world´s greates physicists. Shambhala Publications, Boston.

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2006). Integral Spirituality – a startling new role for religion in the moderen and postmoderen world. Integral Books, Boston & London.  

 

Av Sondre Risholm Liverød WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

3 KOMMENTARER

  1. Ikke lurt, ekte spiritualitet må jo oppleves, –venter stadig på videnskapen–den henger etter—

  2. Vitenskapen lever etter tanken om oppdeling av alt som går an. Spiritualitet i slikt henseende er noe ikke sansbart i vitenskapelig form og dermed utelukkes den på en måte. Men spiritualitet oppleves av de som er åpne for den. Det kommer et grenseland der selv vitenskapen ikke strekker til.

Legg igjen et svar