Jeg ble meg via deg

Jeg ble meg via deg

Vi har en rekke behov som må dekkes gjennom barndommen. Når vi ikke får det vi trenger, risikerer vi en psykisk mangel som hjemsøker oss senere i livet. Det skal handle om speiling, mentalisering og mindsight.

Du speil der, vis meg hvem jeg er

I denne artikkelen skal jeg presentere et videoforedrag hvor jeg snakker om «speiling», mentalisering og mindsight. Noe av det viktigste for et lite barn, er å bli kjent med seg selv i samspill med foreldrene. Barnet skal lære seg mange fysiske ferdigheter som å krabbe, spise og gå, men det skal også lære seg en del «psykologiske ferdigheter». Blant disse ferdighetene er evnen til å forholde seg til sitt «psykologiske liv» på en god måte. Barnet skal forstå hvilke følelser som er på spill i ulike situasjoner og hva disse følelsene skal fortelle oss. Alle våre opplevelser av oss selv og verden fabrikkeres i hjernen og sinnet, og tanken i mye psykologi er at mennesker må være oppmerksomme på prosessene i sitt indre liv. Dersom vi har evnen til introspeksjon, altså evnen til å observere vårt eget sinn «in action», kan vi også være med på å påvirke hvordan vi tenker, føler og reagerer.

De som ikke er klar over sitt indre liv, blir ofte et slags offer for «sinnets bevegelser». Man risikerer problemer med å regulere seg selv, forstå seg selv og beholde oversikt og sindighet i pressende situasjoner. Motsatt vil de som har et slags inngående kjennskap til sitt «indre liv», ha en mye bedre oversikt over det «indre landskapet» hvor både tanker, følelser og reaksjoner fabrikkeres. Det er mye i dette indre landskapet vi ikke får med oss, og mange prosesser foregår i skjul, men det er mulig å bli litt mer oppmerksomme på de mentale prosessene, og denne typen oppmerksomhet kaller man av og til for mentaliseringsevne eller mindsight. Mentaliseringsevne handler ikke bare om hvordan vi forholder oss til vårt eget psykologiske liv, men også i hvilken grad vi klarer å forstå eller leve oss inn i andre.

For å utvikle slike psykologiske egenskaper, må vi ha foreldre som besitter disse evnene. Det lille barnet lærer å kjenne seg selv via foreldres tilbakemeldinger, blikk og følelsesmessige inntoning. Gjennom oppveksten blir barnet speilet av sine omgivelser, og disse «psykologiske speilene» viser barnet hvem det er «på innsiden». Det er på denne måten barnet opparbeider seg forståelse for seg selv som et tenkende og følende psykologisk vesen med sin egen verdi og unike beskaffenheter.

Heinz Kohut om det tripolare Selvet

I denne videoen snakker jeg altså om speiling, men jeg snakker også om selvpsykologi og Heinz Kohut. Kohut har en annen forklaring på hvordan vi dannes som mennesker. Han er også opptatt av relasjonen mellom barnet og personene rundt barnet, og hvordan disse (objekt)relasjonene er med på å konstituere barnets «indre liv». Kohut mener at barn trenger å føle seg elsket og beundrer (det grandiose Selvet). Barnet trenger også å se opp til sine foreldre (det idealiserende Selvet), og barnet trenger å føle seg «lik» andre, eller som en del av flokken (det tvillingssøkende Selvet). Disse tre behovene representeres ved tre ulike Selv – Det tripolare Selvet. Når barnet er godt ivaretatt på alle disse punktene, utvikler det en sunn og solid personlighet. Motsatt vil mangler i én eler fløere selv skape et slags «psykologisk underskudd» som barnet kan dra med seg inn i voksenlivet. I verste fal blir det kilden til senere psykiske plager.

Bowlby, Ainsworth og Tilknytningsteori

Siste tema i denne forelesningen handler om tilknytningsteori. Jeg snakker blant annet om John Bowlby og Mary Ainsworth. Tilknytningsteorien handler også om forholdet mellom barn og foreldre. Ideen er et gjennoim oppveksten relaterer vi oss til våre nærmeste på en bestemt måte. Denne relasjonen blir siden toneangivende for hvordan vi skaper nye relasjoner senere i livet. En trygg tilknytning preget av kjærlighet og tillit gir grobunn for gode relasjoner senere i livet, mens en utrygg tilknytning kan skape et dårlig utgangspunkt.

 

Forelesning i utviklingspsykologi 8. time

Du må vise meg hvem jeg er from Sondre Risholm Liverød on Vimeo.

 

 

Notater til forelesningen

Speiling

  • Speiling: Det å bli informert om hvem og hvordan en er gjennom måten andre oppfatter en selv, og hvordan andre kommuniserer dette tilbake. Sentralt er her å bli oppfattet som en aktør med eget perspektiv på virkeligheten, og få en bekreftelse på egen verdi.
  • Det er måten barnet og foreldrene samhandler med hverandre på som vil forme barnets måte å forstå seg selv og verden på

Les også

 

Heinz Kohut og Selvpsykologi

  • Helt frem til slutten av 60-tallet var Heinz Kohut anerkjent og respektert innenfor det tradisjonelle psykoanalytiske miljøet. Gradvis begynte han imidlertid å uttrykke en del motforestillinger mot det analytiske rammeverket, noe som resulterte i utviklingen av en ny retning som ble kalt selvpsykologi. Denne teorien er psykodynamisk forankret med røtter i psykoanalysen, men skiller seg også på vesentlige punkter i forståelsen av menneskets psykiske apparatur. Selvpsykologi etablerte seg som en egen retning innenfor psykologifaget i 1977 etter at Kohut publiserte boken ”The restoration of the self” (Schlüter & Karterud, 2002, p. 39).
  • Samspill med andre mennesker for utvikling av selvet
  • Psykisk modning skjer gjennom bekreftelse av selvet
  • Stimulering tilpasset hjernens utvikling
  • Fokus på individets opplevelse av å være et individ adskilt fra, men i samspill med andre.
  • Selvobjekt: Nære personer som gjennom empatiske responser fungerer som selvets forlengede arm, og bygger opp følelsen av vitalitet, mening, verdi, kraft og retning i opplevelsen av hvem en er. Selvobjekt kan både fungere speilende og gi opplevelse av å være del av et fellesskap med noen som beskytter en og som en kan se opp til

 

Det tripolare selvet

  • Selvobjektsvikt: opplevelse av at objektet svikter sentrale behov. Reaksjoner kan variere fra knapt merkbar dreining av tema til stormende bebreidelser

 

  • Ambisjonenes pol: ”Se på meg og beundre meg og applauder meg og hva jeg kan gjøre: Jeg er storartet og det jeg gjør er storartet!
  • Idealenes pol: ”Du er storartet, den du er og hva du gjør er storartet; du tilhører meg og jeg tilhører deg.” (jf. Trygg base; forbilder som gir idealer og retning; fostrer evnen til å regulere seg selv)
  • Det tvillingsøkende selvet: ”Vi er helt like, vi er i rytme med hverandre, vi er begge storartet når vi er sammen” En følelse av fellesskap og fellesmenneskelighet

Kohut om narsissisme

For Kohut var narsissisme noe som eksisterte hos alle mennesker i mer eller mindre grad. Det var et iboende menneskelig fenomen som utviklet seg på ulike måter i det enkelte individ. I følge Kohut har alle mennesker narsissistiske behov, og det vil derfor alltid være til stede i vårt psykiske liv. Men de narsissistiske behov og tilbøyeligheter burde ideelt sett utvikle seg fra en mer umoden til en stadig mer moden form. I sitt senere teoretiske arbeid omdøpte Kohut narsissistiske behov til selvobjektbehov. Dette begrepsskifte sørget for en mer presis forståelse for Kohuts teoretiseringer på dette området, og hans teorier var direkte knyttet opp til hans kliniske praksis. Kohut la merke til at en stor del av hans pasienter hadde et sterkt behov for å bli anerkjent, bekreftet og lagt merke til.

Les også:

Kohut om empati

Kohut var veldig opptatt av menneskets behov for støtte og anerkjennelse. Han innså at mennesker må føle seg elsket og ivaretatt for å utvikle sin egen indre trygghet, selvfølelse og opplevelse av mening og sammenheng i sine livsprosjekter. Noen regner Kohut som en av de mest sentrale teoretikerne i forhold til empati som terapeutisk metode.

 

Tilknytningsteorien

  • Tilknytningsadferd forekommer nærmest hos alle pattedyr.
  • Tilknytningsteorien er en universell beskrivelse og teori om hvordan alle barn knytter følelsesmessige bånd til omsorgspersoner for å oppnå beskyttelse. Barns erfaringer med situasjoner hvor tilknytningsadferd blir aktivert, danner grunnlaget for individuelle forskjeller i barnets tilknytningsadferd og følelsesmessige opplevelser av nære omsorgspersoner. Tilknytningsadferd omfatter signaladferd som består av påkalling, gråt og protest og tilnærmingsadferd som består av det å søke fysisk og psykologisk nærhet til personen som har en tilknytningsbetydning.
  • Tilknytningsadferd utløses av sult, tretthet, smerte, frykt, stress, usikkerhet eller engstelse. Det er stor variasjon på det som skal til fra omsorgspersonene for å nedregulere disse negative følelsestilstandene (fra å høre stemmen til langvarig fysisk trøst).
  • Tilknytning aktiverer emosjonene. Kjærlighet og glede er forbundet med god tilknytning, mens sjalusi, sinne (kan utvikle seg til hat) og engstelse er forbundet med situasjoner når barnet opplever truende brudd i relasjonen til tilknytningspersonen. Sorg og depresjon er resultat av brudd.
  • Selektiv oppmerksomhet overfor kjente personer ved 2-månedersalder regnes som forløper for tilknytningsadferd. Positiv og negativ seleksjon av personer opptrer ved syvmåneders alder. Tilknytningsadferd er tydeligst i det andre og tredje leveåret og ved 3-4 års alder er den grunnleggende tilknytningsperioden over.
  • Trygghet i tilknytningsrelasjonen er avhengig av tilgjengelighet, pålitelighet og forutsigbarhet.
  • Utforskningsadferd krever at tilknytningssystemet er aktivert, og at barnet har trygg nok base å utfolde seg fra.
  • Tilknytningsadferden er rettet mot en eller noen få personer, vanligvis i en klar preferert rekkefølge. Mor er som regel den første.
  • Tilknytningen varer for en stor del eller mesteparten av livet. Tilknytning kan utvikle seg og vedvare på tross av tilknytningspersonenes traumatiserende adferd. Nye tilknytningsfigurer kan komme til i løpet av livet for eksempel en nær venn, partner eller terapeut.
  • Tilknytningsadferden utvikler seg gradvis i kompleksitet og medieres sannsynligvis via gradvis mer sofistikerte representasjonelle modeller av selvet og andre.

 

Det emosjonelle båndet har første prioritet

Bowlby: Opprettholdelse av det emosjonelle båndet har prioritet over barnets spontane og uregulerte emosjonelle reaksjoner. Hvis omsorgsgiveren reagerer sensitivt og differensiert på barnets signaler og reaksjoner, utvikler barnet trygg tilknytning og utvikler seg fra en trygg plattform (”secure base”). Hvis omsorgsgiveren reagerer med indifferens, avvisning, uforutsigbarhet eller aggresjon, utvikler barnet utrygg tilknytning og får en dårlig plattform for egen utvikling.

Infant Strange Situation 12-15 mnd (fremmedsituasjonen)

  • Forelder og barn introduseres for et lekerom
  • Forelder forlater barnet 2 ganger
  • En gang med en fremmed til stede
  • En gang barnet alene
  • Forelder kommer tilbake 2 ganger
  • Videoopptak

Tilknytningsmønstre

  • Hos barn har Ainsworth (1978) beskrevet tre mønstre/organiseringer basert på observasjoner i fremmedsituasjonen:
  • Engstelig-unnvikende. Barnet ned(over)regulerer egne følelser og trekker seg unna. Omsorgspersonene er insensitive, viser lite følelser og lite fysisk kontakt.
  • Trygt. Barnet har evne til adekvat affektregulering. Omsorgspersonene er sensitive, overstimulerer sjelden, restabiliserer eventuelle disorganiserende emosjoner hos barnet.
  • Engstelig-ambivalent. Barnet tenderer mot å underregulere egne følelser for å vekke responser fra omsorgspersonene som er uforutsigbare og vekslende i sin responsivitet
  • Mary Main (1986) beskrev et fjerde mønster:
  • Engstelig-disorganisert. Barnet viser uorganisert, motsetningsfylt, forvirret, stereotyp, underlig eller tilstivnet atferd (nevropsykiatriske tilstander, eks autisme, Down, hjerneskader og farmakologisk behandling kan gi noen av disse effektene)
  • Omsorgspersonene virker uforutsigbare, skremmende eller engstelige og har sannsynligvis ikke gjennomarbeidet egne traumer eller tap (”unresolved trauma or loss”). Men: i lavrisikoutvalg kan D-mønster være spesifikt i forhold til en av foreldrene

Metaanalyser av 80 empiriske studier av D-mønster (Van-Ijzendoorn et al 1999)

  • Ingen relasjon til temperament
  • Uheldige konsekvenser ved oppfølgingsstudier
  • Kontrollerende (rolleinvers) adferd ved 6 års alder
  • Katastroferesponser ved seperasjonsbilder ved 6 års alder
  • Adferdsforstyrrelser og aggresjon fra 6 års alder
  • Økt sårbarhet for utvikling av psykopatologi (spesielt dissosiasjon og adferdsforstyrrelser) opp til 19 års alder

 

Hva skjer med tilknytningsmønstre etter barnealder?

 

  • Tilknytningsmønstrene (hovedmønstrene) viser seg å være relativt stabile ved stabilt miljø, ellers ustabile og utvikles fra barnealder i kompleksitet og potensiell psykopatologisk retning. Dette er vist gjennom longitudinelle studier av barn (Main 1996, Crittenden 2002). Oppfølgingsstudier av barn viser at trygge barn med større sannsynlighet i voksen alder vil oppleve seg mer kompetente, ha større evne til affektregulering, ha større interpersonlig kompetanse, oppleve seg mer tillitsfulle overfor andre og utvikle et mer koherent og autonomt selv

 

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar