#159 – Ondskapens psykologi

Vi kaller det ondskap når mennesker begår ugjerninger mot andre uten empati eller omtanke for konsekvensene. Hva er egentlig ondskap i et psykologisk perspektiv?

Marte Klausen er journalist i dagbladet, og hun ringer meg for å diskutere verdens verste forbrytere. Hun skal lage en sak om de farligste forbryterne i mordene tid. Vi diskuterer dette i et kvarters tid, noe som kun blir å skrape i overflaten på et såpass komplisert tema. Hvordan kan vi forstå mennesker som bryter samfunnets lover og regler på bestialsk vis? Hvordan kan vi forstå mennesker som gjør skade på andre uten å bry seg? Det er altså det litt uhyggelige tema for denne episode. I første segment skal du få høre samtalen jeg hadde med Marte Klausen, og deretter skal jeg drøfte «ondskapes psykologi» fra litt ulike vinklinger.

Episoden bygger på følgende artikler

Ondskapens psykologi

Rousseau mener at mennesket er grunnleggende godt. Hobbes påstår at vi er født med potensial til å gjøre onde ting. Har ondskap en årsak? Utvikles ondskap på linje med annen psykopatologi?

Grensen mellom ondskap og galskap

Kan man si at noen er enten tilregenlige eller utilregnelige? Kan Breivik plasseres i en entydig kategori, eller er hans tilregnelighet, rasjonalitet, ondsinnethet og frie vilje et spørsmål om gradering?

Fri vilje fra Psykologens Journal

I tillegg baserer jeg drøftingen rundt fri vilje på utdrag fra “Psykologens Journal“. I denne boken har jeg undersøkt fri vilje fra mange perspektiver, og det finnes en god del fagfolk som mener at fri vilje er en illusjon. Det er noe vi mennesker opplever at vi har, men dypest sett er alt vi foretar oss et resultat av tidligere årsaka som igjen er et resultat av tidligere årsaker og slik henger det sammen helt tilbake til “The Big Bang”. Slik vi kjenner livet oppstår alt som følge av noe annet, og det virker å være forutbestemt. Hvis mennesket er en del av denne naturen, så er det ingenting som kan forsvare at vi har de frie viljen vi påberoper oss. Her er et utdrag fra “Psykologens Journal

Den (u)skyldige 

Det finnes mange eksempler på at barn har blitt drept og misbrukt av voksne mennesker. Det er noe av det mest forferdelige vi kan tenke oss. Barn og dyr som lider, er noe av det som aktiverer meg mest. Når forsvarsløse individer blir utnyttet, er min sterkeste følelse raseri mot overgriper. La os si at en ung jente blir voldtatt, drept og gjemt bort i en fjellsprekk av en mann i tjueårene. Desto nærmere denne jenta står meg, jo sterkere blir raseriet og den påfølgende sorgen. I en slik situasjon er sorgen alltid tilbørlig, men for at raseriet skal være berettiget, forutsetter det at drapsmennene forstås som ansvarlige for sine handlinger. Kanskje leser jeg mer om drapsmannen, eller kanskje jeg møter ham fordi jeg jobber i psykisk helse. Jeg finner ut at han er beskrevet som en einstøing og et problembarn. I ungdomsårene foretrakk han yngre lekekamerater, og det insinueres at han ikke klarte å hevde seg blant jevngamle. IQ-en hans er målt til 82, og IQ under 85 regnes som lavt. Kan denne informasjonen endre min oppfattelse av drapsmannen? Hadde han ikke kognitive evner til å forstå hva han gjorde? 

La oss si at jeg også finner ut at gjerningsmannen ble misbrukt, mobbet og banket i oppveksten, at han alltid har falt utenfor, og at han trolig lider av flere utviklingsforstyrrelser. Denne informasjonen kan forandre hvordan man ser på ham, fordi man ikke kunne forvente så mye av en person med det utgangspunktet. Hadde han vært ressurssterk, med gode kognitive evner og en trygg oppvekst, og angitt at han voldtok og drepte jenta fordi han «kjedet seg», så hadde jeg følt at raseriet var begrunnet. Dersom det senere viste seg at overgriperen hadde en svulst på hjernen som forstyrret hans evne til å regulere impulser og føle empati, så kan det hende at raseriet hadde gått over i ren fortvilelse. Vi dømmer mennesker i takt med hvor mye valg vi anser at de har i situasjonen. Er man alvorlig sinnslidende og psykotisk i gjernings- øyeblikket, så blir man vurdert som utilregnelig og vil få behandling i stedet for straff. Vi dømmer en gjerningsmann etter graden av fri vilje – noe som altså betinger at vi har fri vilje. 

Determinisme betyr at alt som skjer, er strengt årsaksbestemt. I teologi og filosofi beskriver determinisme en oppfatning om at alt som skjer i naturen, også menneskenes handlinger, er bestemt av ytre og indre årsaker, og at det derfor ikke finnes fri vilje. Determinisme betyr altså at noe er forutbestemt. 

Fra et deterministisk synspunkt er vi dermed utilregnelige, uansett om vi har en diagnose eller ikke. Fri vilje innebærer at vi kunne gjort noe anner- ledes i fortiden. Det innebærer også at vi er det bevisste utgangspunktet for de fleste av våre tanker og handlinger her og nå. Ifølge determinismen er begge deler feil. Når tjueåringen bestemmer seg for å voldta og drepe en 

jente, så er denne avgjørelsen forårsaket av et bestemt mønster av mental aktivitet i hjernen til denne personen. Den mentale aktiviteten er i sin tur et resultat av tidligere årsaker, og her kan vi forestille oss en blanding av en vanskelig oppvekst, dårlige gener, gjerningsmannens relasjoner til venner og bekjente, søvnmangel, rusmisbruk og tusenvis av andre forhold som spiller opp til grusomhetene. Ting er alltid et resultat av foregående årsaker, og de er akkurat som de er, fordi det ikke kunne vært annerledes. 

Jeg har forsøkt å overbevise venner og bekjente om at fri vilje er en illu- sjon, men jeg har aldri lykkes. Ingen aksepterer det, og det gjør vel strengt talt ikke jeg heller. Jeg tenker på de etterlatte som har fått en av sine kjære revet bort på en brutal måte. Hvor skal de gjøre av sin vrede hvis ikke draps- mennene skal ta den imot? Hvordan skal vi orientere oss i livet og holde mennesker ansvarlige for deres handlinger, når alt vi gjør, er resultatet av ubevisste prosesser vi ikke kan kontrollere?

Dersom du synes at denne typen dilemmaer og spekulasjoner er interessant, og innser at de er ganske tett knyttet til psykologifaget, så håper jeg at du klikker deg inn på linken her for å anskaffe deg “Psykologens Journal” til best pris med gratis frakt og rask levering. Dette er den boken jeg har jobbet desidert mest med av alt jeg har skrevet, og den tok over 10 år å ferdigstille.

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no og SinnSyn

 

 

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here