Da er jeg ute og rasler med sabelen igjen, og denne gangen sammen med komiker og sykepleier Lars Berrum, historiker og ekspert på NPM, Linn Herning fra «For velferdsstaten» og det er blant andre Solbjørg Torheim Hanitz i regi av psykologforeningens lokallag i Sogn og Fjordane som inviterer til en fagdag om nettopp New Public Management i sykehusene.
Jeg har vært på denne krigsstien før, og jeg hadde vel egentlig tenkt at jeg var for gammel for en ny runde, da jeg vet at det er få ting som hisser meg mer opp enn styringssystemer som opererer direkte antidemokratisk med en utpreget ovenfra og ned holdning. Jeg blir krenket! La meg innrømme det med en gang – Jeg blir fly forbanna. Det bærer også denne episoden preg av. For meg og min egen helse, er det best å ikke tenke på vanvittige mål- og styringssystemer i helseforetakene, simpelthen fordi pulsen min stiger opp over anbefalt terskelverdi, og det tar lang tid før jeg klarer å puste meg ned i god balanse.
Jeg skal altså tilbake til en trend som har herjet i vårt samfunn siden 80-tallet, og det går under navnet New Public management. Det er mange områder i offentlig sektor som har fått prakket på seg en mal hentet fra privat næringsliv for å effektivisere i det offentlige. Hensikten er en bedre oversikt, mer kontroll på tjenestene som utføres, faste standarder som gjør at alle får lik behandling og ikke minst mer effektivitet som betyr mer penger å tjene. Jeg er først og fremst fokusert på min egen arbeidsplass, altså helseforetakene, men Linn Herning som har skrevet mastergrad på tema, klarer å vise oss hvordan dette er en modell som i stigende grad gjennomsyrer samfunnet vårt, og selv om hensiktene tilsynelatende er gode, er bivirkningene også kraftige.
Som arbeidstaker i offentlig psykisk helsevern rammes jeg av bivirkningene, og i dette tilfellet overstiger de negative bivirkningen de gode intensjonene.
Kort sagt drives Helseforetakene etter bedriftsøkonomiske prinsipper som blir viktigere enn de helsefaglige vurderingene. Helseforetaksmodellen er med på å gjøre om helsesektoren til en samlebåndsindustri der offentlige sykehus drukner i byråkrati og målekrav til innsats.
Modellen ble innført i norske sykehus i 2001 som en del av en omfattende sykehusreform.
Professor i offentlig politikk, Noralv Vggeland, ved universitetet i Innlandet på Lillehammer, er flink til å utkrystallisere kjernen i problemet, noe han uttaler i Dagens Perspektiv:
«Sykehusreformen var en markedsliberalistisk reform med New Public Management (NPM) som styringsform. Med foretaksmodellen kom det store forandringer. Todelt ledelse ble forkastet på prinsipielt grunnlag. Ledelse skulle utvikles som eget fag uten helsekunnskap. Fagledelse ble nedprioritert. Økonomi ble eneste fokus. Sykehuset skulle bli mer likt andre bedrifter og regnskapssystemet ble endret til et forretningsregnskap som i privat sektor. Det ble målstyring, flere regler, mer kontroll og byråkrati.
Foretaksorganisering betyr ut av forvaltningen og inn i New Public Management. Stykkpris, internfakturering og rapportering ble den nye hverdagen. Og kontinuerlige konflikter om lokalisering, spesialisering og nedleggelse. For meg personlig manifesterer dette seg først og fremst i eskalerende krav til dokumenatsjon, og dersom jeg per i dag skal dokumentere alt i henhold til krav og standard, vil jeg bruke mer tid på dokumentasjon enn pasientbehandling. Jeg vil bruke mer tid på å dokumentere hva jeg har gjort enn å gjøre den faktiske jobben min. Det er helt krise!
Kritikken mot NPM retter seg både mot målstyring, markedsorientering og kommersialisering. Og mangel på demokrati.»
Dette er ikke umiddelbart så lett å forstå, men det er sannsynlig at New Public Managements fotfeste i offentlig sektor påvirker oss alle. Ruth-Wenche Hebnes Vinje er lektor og foredragsholder og skriver godt om dette i Stavanger Aftenblad (19. oktober 2018) under tittelen; «Elever og pasienter taper når alt skal måles og veies».
«I dagens samfunn kan det være en fare at markedsstyringen av den offentlige sektor fører til at de viktigste primæroppgavene blir underprioritert og får mindre fokus. New Public Management (NPM) fører til en økt byråkratisering av offentlig sektor fordi alt skal måles, veies og dokumenteres. NPM er en betegnelse på denne framgangsmåten der man bruker styringsprinsipper fra den private sektor for å gjøre
den offentlige sektoren mer effektiv. Målet er at bruk av markedsorientering skal gi et mer kostnadseffektivt tilbud i den offentlige sektor.
Disse styringsprinsippene vil fungere i en bedrift som blir styrt etter markedsøkonomiske prinsipper, der hensikten er å tjene penger. Målene i den offentlige sektor er derimot mer kvalitative, og dreier seg om å ivareta samfunnets viktigste oppgaver. En lærer skal være med på å bidra til at det blir skapt læring i klasserommet, og helsepersonellet på et sykehus skal sørge for at nødvendig helsetjenester blir gitt til pasientene.
Jeg har selv utbasunert min motstand mot NPM i flere episoder her på SinnSyn, er du spesielt interessert, kan du få med deg dette i episoden som heter #124 – Pseudoarbeid og pakkeforløp kveler oss. I den episoden snakker jeg mye om at pseudoarbeid er meningsløse arbeidsoppgaver. I psykisk helse er vi pålagt så mange prosedyrer og dokumentasjonskrav at halvparten av det vi gjør ikke kommer pasienter til gode. Vi drukner i pseudoarbeid.
På grunn av min harme i ulike kronikker, fikk jeg til slutt selveste Bent Høie i tale, uten at det førte med seg noen form for endring eller enighet. Det kan du høre mer om i episode #127 – Irritert og nervøs med Bent Høie. Der klager jeg på at Arbeidslivet er infisert av byråkrater og mellomledere, hvis eneste oppgave er å påse at andre ikke sluntrer unna. Det medfører så mye kontroll og målinger at man ikke får tid til å gjøre jobben sin.
Selve spydspissen i New Public Management, slik den rammer oss rett i hjertet i psykisk helsevern, heter pakkeforløp, og det har jeg angrepet i episode #107 – Pakkeforløp fra helvete. Helsebyråkrater finner stadig vekk på nye reformer for å løse problemer de ikke forstår, og alt for ofte gjør de vondt verre.
Nå skal jeg ikke klage mer, for det kommer mer enn nok klaging i den følgende timen, men jeg vil advare deg litt mot mitt humør denne dagen. Jeg blir bøs når jeg føler med undervurdert, oversett og overstyrt. Jeg blir litt barnslig og litt vulgær, både fordi det gjør underholdningsverdien litt høyere, men også fordi jeg mangler litt impulskontroll. Alt sammen kommer til overflaten i mitt møte med den fabelaktige komikeren, Lars Berrum, som var ordstyrer denne dagen, og Linn Herning som virkelig har innsikt i fenomenet New Public Management. Mens jeg opererer mest på en magefølelse av at noe er galt i helseforetaket, kan Linn Herning gi meg den faglige begrunnelsen som bekrefter min magefølelse. Velkommen til en dag om NPM i Førde, Sogn og Fjordane. Selv sitter jeg hjemme da jeg dessverre ikke hadde mulighet for å reise til Førde denne fredagen, 20. august 2021, men jeg deltar så aktivt jeg kan via digitale løsninger, men disse løsningen gjør at lyden på min stemme er ok, men lyden fra Førde er dessverre ganske dårlig. Jeg velger likevel å sy sammen en episode om NPM basert på denne dagen, da jeg mener det er en uhyre viktig sak som ligge ved kjernen av all den misnøyen både behandlere og pasienter opplever ukentlig i sine møter. Et tykt lag av byråkrater, økonomer og skolerte ledere sitter i sykehusene og måler aktiviteten, og sjøsetter uendelig mange prosjekter for å øke effektivitet, men det vi skal produsere er kvalitet, mening, omsorg og helse for folk i svært vanskelige situasjoner, og kvalitet er ikke så lett å måle. Derfor bommer dette tykket laget av ledere, byråkrater og mellomledere på skiva, noe de forsøker å korrigere for ved enda flere prosjekter, målinger og dokumentasjonskrav som stjeler vår tid fra tiden vi skulle hatt med pasienter.
