Angst påvirker hele familiesystemet

I en familie hvor en person lider av angst og fortrengt aggresjon, risikerer man at de andre medlemmene blir medspillere i et psykisk drama som handler om å unngå konfliktfulle temaer og sterke følelser.

I en familie hvor en person lider av angst, risikerer man at de andre medlemmene blir medspillere i et psykisk drama som handler om å unngå konflikt og sterke følelser. En klam hånd legger seg over familiesystemet og hindrer utvikling og frigjørelse. Det er tema i denne artikkelen.

I artikkelen Angst og fortrengt aggresjon beskrev vi en tilstand hvor angst kom som et resultat av lite toleranse og aksept for egne aggressive impulser. Det handlet om at noen mennesker har problemer med å erkjenne eller identifisere seg med sine kraftige følelser. Aggressive følelses oppleves som forbudte, og noen betrakter de som sosialt uakseptable. Derfor holdes de kraftige følelsene utenfor bevisstheten ved hjelp av psykiske forsvarsmekanismer.

Bivirkningen av en slik fortregning kan være både angst og depresjon. De kraftige følelsene er på sett og vis helt avgjørende for å skape engasjement og vilje til forandring i eget liv. Det kan altså være en svært potent drivkraft i de sterke følelsene, noe den aggresjonshemmede personen ofte går glipp av, og resultatet er depresjon.

Angsten dukker opp som en slags underliggende frykt for egne følelser. Man har en slags fornemmelse av den fortrengte aggresjonen, gjerne manifestert som en ”indre uro”, og på et delvis ubevisst nivå frykter man at følelsene plutselig skal komme til overflaten og frarøve oss kontrollen. Ofte sier disse menneskene at de er redde for å ”klikke” eller bli ”gale”.

Når man på et ubevisst nivå er redd for egne følelsesmessige reaksjoner, blir man også sårbar for konflikter eller opplevelser som ansporer oss til å føle. Det er gjerne i møte mellom mennesker at vi føler mest, og dermed kan de som sliter med denne typen angst ha en tendens til å isolere seg. Følelser er en reaksjon på noe, og emosjon betyr at noe settes i bevegelse. Det er den følelsesmessige bevegelsen angstnevrotikeren ikke ønsker. Man tilstreber isteden stillstand og minst mulig forandring. Alle stimuli eller hendelser som kan anspore til følelsesmessige reaksjoner blir unngått, og på den måten begrenses livet på en svært uheldig måte.

Denne typen angst påvirker også hele familiesystemet. H. E. Richter har kalt familiestrukturen rundt angstnevrotikeren for ”hvilehjemmet”. Med det mener han at alle familiemedlemmene gradvis blir medspillere eller medhjelpere i angstnevrotikerens unnvikelsesmanøvre. Etter hvert legger det seg en slags stilltiende regel i familie som sier at vi unngår truende og konfliktfulle emner eller opplevelser for å passe på at det ikke utløses et angstanfall. Det ender med at alle tråkker så forsiktig de kan, og konflikter blir ikke håndtert på en åpen måte. Alle voldsomheter eller følelsesmessige reaksjoner dempes eller stenges helt ute. Hvis man tenker at psykisk sunnhet handler om å tåle, forstå, uttrykke og bruke sine følelser på en mest mulig adekvat måte, vil ”hvilehjemmet” rundt angstnevrotikeren legge grunnlag for det motsatte.

Tilværelsen blir sterkt innskrenket for alle familiemedlemmene som i kraft av sin lojalitet blir med i ”spillet”. Man kan også se for seg at det ligger en slags skjult trussel om utestegning fra familien dersom man opponerer mot den følelsesmessige forknytte atmosfæren. Man kan bli oppfattet som vrang, umedgjørlig, lite sensitiv, ufølsom eller hensynsløs dersom man ikke blir med i familiens prosjekt. Prosjektet går ut på å liste seg rundt for å avverge konflikt og følelser som kan anstifte et angstanfall hos familiens ”symptombærer”.

Cullberg (1984) forteller at det også er vanlig at han eller hun som gifter seg med en angstnevrotiker selv har problemer med egen aggresjon. Derfor er man ”ofte nødt til å ta hele familien i behandling for å hjelpe til med å bryte den aggresjonsfornektende og kvelende atmosfæren, som opprettholdes på grunn av usynlige lojalitetsbånd.” (Ibid., p. 130).

Familier som har slike problemer bør også få hjelp så raskt som mulig. Ikke minst fordi barn som vokser opp i en slik familiekonstellasjon risikerer å få problemer med sin egen frigjørelse. Familiemedlemmene tror at de hjelper til ved å holde sine frustrasjoner eller følelser på avstand, altså skåne personen med angst, mens de dypest sett er med på å forsterke en familiestruktur som til sist vil kvele alle medlemmene. Ofte ligner det på en slags misforstått snillhet, men faktum er at det som regel er slik at flere parter har problemer med konflikt, diskusjoner eller følelsesladde temaer, hvorpå alt for mye energi går med til å holde dette på behørig avstand. Det er nesten som å øse en båt som lekker istedenfor å tette hullet.

Rundt angstnevrotikeren får de andre familiemedlemmene sine bestemte roller. Personen med angst har gjerne en tendens til å kreve støtte og omsorg av sine nærmeste, og har ofte fokus på at de andre skal forstå hvordan det er å ha angst. Forklaringene på opplevelsen av angst kan i verste fall fungere som legitimering av videre trygghetsskapende og aggresjonshemmende tiltak. De andre i familie ”forstår” hvordan personen med angst har det, og ”hjelper” til så godt de kan, men hjelper de til på en riktig måte?

Ofte er det slik at den ene partneren har påtatt seg rollen som omsorgsfull, noe angstnevrotikeren enten direkte eller indirekte krever av sine omgivelser. I terapi blir det ofte vanskelig å motivere personen til å avstå fra det som gir dem opplevelsen av trygghet i hverdagen. Eksempelvis er det ikke uvanlig at familien har en ordning hvor ektefellen umiddelbart går fra jobb dersom ”pasienten” får et angstanfall. Det er heller ikke uvanlig at personen med angst krever at partneren ikke reiser vekk, eller går ut med venner om kvelden og lignende. Den angstnevrotiske personen er med andre ord avhengig av sine ”medspillere”, og sekundærgevinsten er en stor grad av omsorg, ivaretakelse og aksept for at de ikke er ”tillat” å bli sint, utfordre eller uttrykke følelser som kan skape uoverensstemmelser. En klam hånd blir lagt over hel familien. Noen partnere har i tillegg et sterkt behov for å være den som ”ofrer seg” fordi de på denne måten høster anerkjennelse fra omgivelsene. Han eller hun er så ”flink” og stiller opp for sin ”syke” kone eller mann. I slike tilfeller utvikler det seg en dynamikk hvor den ene hjelper den andre, ved å legge til rette på en slik måte at de aggresjonshemmende forpliktelsene blir sterkere og sterke slik at angst vinner mer og mer makt over hele familien. Jo lengre man unngår sine sterke følelser og konflikter, desto mer øker vår frykt for det indre ”kaos”, nos som videre sørger for at angsten eskalerer ytterligere, og unngåelsesatferden blir enda mer omfattende.

Som terapeut kan det være uhyre vanskelig å behandle en slik pasient eller en slik familie. Ofte får man rollen som konkurrent eller den som prøver å ”ødelegge idyllen”, eller den som trenger seg på med forslag som strider imot ”hvilehjemmets” uskrevne kjøreregler. Man må være varsom, og ofte mislykkes behandlingen. Familiens prosjekt er å unngå følelser, mens terapeutens prosjekt er å møte følelser. Sånn sett blir terapeuten lett en skremmende forstyrrelse i familiens forsøk på harmoni og mindre angst. Angstnevrotikeren ser ikke at hele familien hemmes fordi de er på en konstant flukt fra følelser og konflikter. Uro skaper voldsomme angstanfall, og det vil de unngå så langt det lar seg gjøre. Med andre ord streber man etter stillstand og blokkerer alle muligheter for utvikling.

Vi skriver mer om mangel på følelsesmessig åpenhet og kommunikasjon i en rekke artikler i kategorien Familier og samliv.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

5 KOMMENTARER

  1. Hvordan blir dette i forhold til projisering av følelser ? Skal man ta innover seg følelser som de “nære” antar eller vil at man skal ha – og hjelpe denne eller disse personene med å jobbe ut disse følelsene ? Kan man ta innover seg bevisst uten å ende opp med schizofreni ?

  2. Jeg tror ikke man skal være bekymret for å bli schizofren av å ta innover seg andres følelser og vanskeligheter. Kunsten er å leve seg inn i andre på en innfølende måte, forstå dem, forstå seg selv i relasjon til dette, men hele tiden passe på at man ikke ”overtar” problemet eller fanges i mønster som forsterker problemet. Poenget er altså å holde en viss avstand, men det betyr ikke at man skal bry seg mindre. Al Gore er opptatt av global oppvarming. Hvis han hadde mistet nattesøvnen og utviklet angst og depresjon i møte med klodens miljømessige utfordringer, kunne han ikke gjort noe med problemet. Kunsten er altså å ha nok avstand og rom i seg selv til å ikke ”bli” problemet eller overta problemet. Det gelder å opprettholde forståelse og innsikt samtidig som man våger å kjenne på de følelsesmessige sidene.

  3. Takk for svaret. Det med schizofreni var litt sleivete sagt av meg. Jeg jobber som støttepedagog og har ansvar for gjennomføring av spesialpedagogisk hjelp til 4 barn fra forskjellige familier og med forskjellige diagnoser og problematikk – i 2 barnehager, og har tre forskjellige spesialpedagogiske veiledere i tillegg til samarbeid/veiledning fra barnehagene. Dette med å opprettholde innsikt og avstand samtidig som å kjenne på følelsene har nok blitt en ganske stor del av min jobb. Jeg tenker at informasjon er ganske vesentlig for å kunne ha den rette forståelsen, men det er ikke alltid så enkelt å få tak i informasjonen. Det er mange personer og instanser rundt disse barna : PPT, BUP;Barneverntjenesten, Skole – i tillegg til barnehageledere og personale som er nære barna til daglig. Ganske mye å holde oversikt over.. og mange følelser. Det er veldig lærerikt og jeg får innblikk i flere perspektiver. Det er min oppgave å sammenfatte og skriftliggjøre spesialpedagogiske planer for disse barna og planen skal aksepteres og underskrives av spesialpedagog i Fagsenteret, begge foreldre, ped.leder og oversendes PPT for godkjenning. Jeg skal stå for gjennoføringen av planene og de skal evalueres hvert halvår. Hva kan du si om følelser som kan oppstå hos de voksne aktørene rundt disse barna som er i ferd med å få utredning i forhold til sin utvikling ? Hilsen Sissel

  4. Nei, det er ikke lett i det hele tatt. Psykisk sunne barn har, hvis vi skal tenke langs disse linjene, nettopp fått mulighet til å lære seg å “tåle, forstå, uttrykke og bruke sine følelser” på en adekvat måte. Voksne som ikke fikk mulighet til å lære det, må lære det som en prosess der lag på lag av dårlige erfaringer vil måtte avdekkes og bearbeides. Hvis man som voksen havner i følelsemessig overveldende situasjoner, kan det ryste oss i grunnvollene fordi følelsene bryter igjennom alle lagene, uten at vi har fått utviklet et apparat for å “tåle, forstå…” osv.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here