Kjernen i vårt psykiske liv

Freud mente at mennesket var styrt av dyriske drifter, mens Kohut mente at mennesket motiveres av streben etter fylde, helhet, harmoni og opplevelse av mening. Hva ligger i kjernen av vårt psykiske liv?

Heinz Kohut står bak en teoretisk og terapeutisk retning som kalles selvpsykologi. Kohut var lenge en anerkjent skikkelse innenfor tradisjonell psykoanalyse, men brøt etter hvert med en del av konseptene i den analytiske tradisjonen. Blant annet gikk han delvis vekk i fra Freuds opprinnelige teori om id, ego og superego. Kohut la også mer vekt på empati og terapeutens evne til en genuin innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Kohut opererer med en teori om Selvet som på sett og vis utgjør grunnpilarene i menneskets psykologiske liv. Selvet er avhengig av å bli bekreftet, speilet og relatere seg til empatiske omsorgspersoner for å utvikle seg på en god måte. Man må bli sett, bekreftet og elsket av betydningsfulle andre for å utvikle en indre trygghet og et sammenhengende Selv(bilde). Svikt i oppvekstmiljøet kan skade selvet, og dermed forårsake mangler eller et slags psykisk underskudd som senere kan manifestere seg i symptomer og psykisk ubehag. Kohut snakker om Selvet som kjernen i vår menneskelighet. Et stabilt og sammenhengende selv organiserer våre opplevelser, følelser og tanker på en måte som skaper oversikt og en følelse av sammenheng og helhet i tilværelsen. Et skadet Selv evner ikke å integrere nye opplevelser på en tilfredsstillende måte, og resultatet blir en følelse av mangel på sammenheng, fragmentering, og eventuelt plutselige følelsessvingninger og manglende evne til å regulere eget følelsesliv, og dermed problemer i relasjon til andre.

Det tripolare Selvet

Kohut beskriver Selvet i forhold til tre ulike poler, derav navnet det tripolare Selvet. Hver pol i Selvet har en del grunnleggende behov som må dekkes for en optimal utvikling.

Det tvillingsøkende Selvet

Et av disse behovene handler om å føle en viss grad av likhet med andre mennesker. Denne polen kaller han det tvillingsøkende Selvet. Gjennom samhandling og bekreftelser fra andre mennesker som ligner oss selv, vil individet føle aksept og fellesskap. I terapi, og spesielt gruppeterapi, møter man ofte mennesker som føler at de er helt alene med sine problemer. De tror eksempelvis at de er alene om angsten eller tvangstankene, men oppdager i dialog med andre at disse symptomene er et fellesmenneskelig fenomen. En slik erkjennelse er ofte helende i seg selv, nettopp fordi individet kommer til å føle seg mer ”alminnelig” eller lik sine medmennesker. Vi er sosiale vesener og har et behov for å føle likhet og union med andre mennesker.

Et mer hverdagslig eksempel er barns behov for å ha en bestevenn. En bestevenn som deler flere av barnets interesser og egenskaper demper menneskets frykt for å være annerledes, utenfor og alene. Frykten for å være alene eller isolert på grunn av en dyptgripende følelse av å ikke passe inn, er et av de tyngste eksistensielle problemene et mennesket opplever. Det tvillingsøkende Selvet er derfor orientert mot likesinnede og nærer på bekreftelse fra bestevenner og gode relasjoner til betydningsfulle andre.(Se også artikkelen som heter Jeg føler meg annerledes og utenfor).

Det bipolare Selvet

De to andre konfigurasjonene i Kohuts forståelse av menneskets Selv blir kalt det grandiose Selvet og det idealiserte Selvet. I sitt teoretiske arbeid har Kohut lagt mest vekt på disse to polene, og nettopp denne konstellasjonen har han kalt de bipolare Selvet.

Det Grandiose Selvet

Det grandiose Selvet har et iboende behov for å bli anerkjent og beundret av andre. Når det gjelder psykologisk utvikling, er det flere teorier som direkte eller indirekte sier at barn har behov for ubetinget kjærlighet, omsorg og ros for å utvikle indre trygghet og solid selvfølelse. På sett og vis må man bli elsket av andre for å elske seg selv. Å elske seg selv handler i så henseende om en sunn tro på sin egen verdi og egne evner, noe som skaper trygghet og selvtillit og dermed overskudd til å skape et meningsfullt liv for seg selv og andre.

Fra naturens side har barn en forventning om å bli empatisk speilet, forstått og anerkjent av sine omsorgspersoner. Kohut refererer til barns umodne behov for andres innlevende bekreftelser som ekshibisjonistisk. Det handler rett og slett om at barnet tidlig i livet ønsker å bli satt høyt, og de har ofte fantasier om å være verdens midtpunkt, noe som ofte assosieres med konger og prinsesser. Psykologisk sett er det derfor ikke så merkelig at små jenter tiltrekkes av prinsesser og eventyr med uovervinnelige helter.

Kohut beskriver selvet som psykiske strukturer som sørger for at tanker, følelser og opplevelser ikke oppleves stykkevis og delt, men integreres på en slik måte at vi opplever sammenheng og helhet i vår kontinuerlige strøm av bevisst liv. Kohut snakket om at alle mennesker har narsissistiske behov, altså behov for andre mennesker som speiler deres verdi og legger grunn for en stabil selvfølelse og tro på egne evner. I sitt senere arbeide begynte Kohut å snakke om selvobjektsbehov istedenfor narsissistiske behov. I følge Kohut (2000, p. 10) skal vi forstå selvobjekter som et sett av objekter vi opplever som uløselig knyttet til vårt eget Selv.

Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfullt selv. (Karterud, 1997, s. 18). 

Et at selvobjektenes viktige funksjoner handler om å speile og bekrefte barnets grandiose fantasier på en balansert måte. Dersom dette behovet sviktes, trues utviklingen av det grandiose Selvet. En mulig konsekvens av denne typen skjevutvikling kan være et vedvarende mønster av umodne, ekshibisjonistiske og grandiose fantasier om å være allmektig, perfekt og beundret også i voksen alder. Barnet har ikke fått nok, og vil bli etterlatt i de premature fantasiene med et udekt behov for å bli beundret. Når de viktige selvobjektene (først og fremst foreldrene) mislykkes i å gi adekvate responser på barnets grandiose behov, risikerer man også at barnet senere i livet får problemer med å regulere seg selv i forhold til andre mennesker og eget følelsesliv. Dersom dette skjer, betyr det at individet blir avhengig av kontinuerlige bekreftelser fra andre, noe som gir seg utslag i en overdreven selvhevdelse. På denne måten utvikler ikke indivdet et ”selvforsynt” og trygt kjerneselv, men lever et liv i underskudd og et evig jag etter å bli beundret og sett. Individet klarer ikke å bekrefte seg selv eller hvile i seg selv, men må ha andres beundring. Livet blir dermed en kamp for applaus, og faren ert at vedkommende blir opplevd som selvgod, narsissistisk, egoistisk og lite empatisk eller hensynsfull i forhold til andre behov. Mangler i det grandiose Selvet kan altså utvikle seg i retninger av narsissistiske forstyrrelser i den voksne personligheten. (Kohut, 1990, p. 127; Kohut, 1984, p. 193; Schlüter & Karterud, 2002, pp. 47-50).

Det idealiserte Selvet

På same måte som barn har et behov for å bli bekreftet som ”perfekte” av viktige selvobjekter, har de også et naturlig behov for å oppleve selvobjektene som ”perfekte”. Dette er den andre polen i det bipolare Selvet som dreier seg om å idealisere eller se opp til andre (idealiserte Selvet). Dette behovet er først og fremst knyttet til foreldrene, på samme måte som det grandiose Selvets behov er tett forbundet med foreldrenes bekreftelser, hvorpå det også blir kalt ”det idealiserte foreldre imago”. Å føle at foreldrene våre er sterke, stabile og ufeilbarlige skaper trygghet.

Å tilskrive andre egenskaper vi selv ikke har, men ønsket at vi hadde, skaper et idealisert bilde av den andre som kompenserer for vår egen følelse av begrensning eller mangel. Det som driver både det grandiose og det idealiserte Selvet er behovet for å opprettholde ”perfeksjon”. I forhold til det idealiserte Selvet kan vi forstå dette med bakgrunn i barnets underliggende antakelser om at ”Du er perfekt, men jeg er en del av deg” (Kohut, 2000, p. 33).

Ved å beholde en slik idealiserende idé eller holdning ovenfor selvobjektene, antar man at barnets behov for å idealisere andre vil utvikle seg på en moden måte. De to andre selvobjektbehovene knyttet til det grandiose og det tvillingsøkende Selvet vil på lignende vis utvikle seg til stadig mer modne nivåer dersom barnets behov blir møtt på en balansert måte. Dermed vil de overdrevne og premature selvobjektsbehovene avta utover i livet og den modne voksepersonen er på sett og vis ”selvforsynt” og bekreftet nok til å regulere og ivareta seg selv. Det gir videre overskudd til å bekrefte andre og fungere godt og empatisk i mellommenneskelige relasjoner. Individet vil oppleve indre trygghet og evnen til å stole på andre.

Imidlertid er det slik at de idealiserte selvobjektbehovene ikke alltid blir møtt på en tilfredsstillende måte. Omsorgssvikt, atskillelse, neglekt, ustabilitet, mye konflikt, krangling, sykdom og død kan føre til at barnets selvobjekter svikter. Dersom selvobjektene ikke evner å møte barnets grunnleggende behov, vil behovene forbli udekte, og barnet går gjennom livet med en stadig streben etter å få dekt sine arkaiske fornødenheter. Det kan resultere i umoden atferd og mangel på indre trygghet.

I en terapeutisk situasjon møter man stadig mennesker som har grunnleggende mangler i det Kohut kaller Selvet. Personer som ikke har hatt stabile omsorgspersoner, kan på en subtil måte være ute etter å møte en perfekt og ufeilbarlig ”fars- eller morsfigur” når de kommer i terapi. Flere terapeutiske skoler har advart mot pasienters idealisering av sin terapeut, da de mener det kan avstedkomme en regressiv og uheldig avhengighetsdynamikk i behandlingsprosessen. Men mange terapeuter med en forankring innenfor selvpsykologi vil være uenig i dette. Her vil man heller si at  dersom pasienten idealiserer sin terapeut, øker behandlingseffekten. Ideen er at tidlige udekte og sviktede selvobjektsbehov må tilfredsstilles for å gi klienten den tiltrente følelsen av helhet og indre stabilitet. Derfor har man i senere tid avvist advarsel om idealisering i terapi, og isteden konsentrert seg om å utnytte potensialet i en slik idealisering for å skape en god og helbredende allianse med pasienten. Karterud og Urnes et. al. (2001) stadfester dette i sitt omfattende verk om personlighetsforstyrrelser.

Leger som arbeider innenfor somatikken vil vanligvis få mye av denne speilingen [idealiseringen] fra sine pasienter fordi det ligger nedfelt i selve lege-pasientforholdet i kulturen. En helende relasjon vil etter vår mening alltid preges av idealisering. Innenfor akademisk medisin kalles idealisering placebo.” (p. 399).

Under normale omstendigheter vil det arkaiske grandiose og ekshibisjonistiske Selvet stimuleres slik at det finner en god balanse uten en skrikende mangel på anerkjennelse, og behovet for en idealisert annen vil bli møtt på en adekvat måte av foreldrene. På denne måten utvikles det Kohut kaller et integrert og konsolidert kjerneselv som sørger for en stabil balanse i de strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv.

Kilder

Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997.

Karterud, S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here