Den feige psykologen

I postmodernismen skal alle perspektiver forstås og behandles likeverdig. På et slikt premiss blir det vanskelig å si noe konkret. Psykologen er redd for å virke bombastisk, men er løsningen å holde kjeft?

I juni (2009) utgaven av psykologtidsskriftet blir psykologstanden utfordret av Anne Skard. Hun er spesialist i klinisk voksenpsykologi og representerer ofte en sterk psykologrøst i ulike sammenhenger. Hun antyder blant annet at psykologer i liten grad markerer seg i offentlige debatter og sjelden tar til orde for faget ved relevante anledninger. Med få unntak er psykologer ganske stillferdige når det handler om å uttale seg i forhold til konkret anliggende, og denne tendensen bedømmes som ”gjerrig” av Anne Skard. Hun reagerer på hvorfor psykologen ofte trekker seg tilbake og sjelden uttrykker seg i relevante debatter. Spørsmålet i denne artikkelen er hva som gjør at psykologer er så forsiktige, eller rett og slett så feige. (En kortversjon av denne artikkelen ble publisert i psykologtidsskriftet: Den gjerrige psykologens psykologi.

Den impotente psykologen

Det er sannsynligvis hundrevis av forklaringer på hvorfor psykologer er så beskjedne, og nettopp det er kanskje kjernen i problemet. Verden er full av forlaringer, og hvordan kan vi si noe som helst når enhver sak har så uendelig mange sider (avhengig av hvor lenge vi analyserer den)? Og er det ikke bare fascister, dogmatikere og fundamentalister som uttaler seg bestemt? Premature eller bombastiske slutninger vil psykologer i alle fall ikke være seg bekjent, men er løsningen å holde kjeft? I et hav av psykologiske vinklinger og dype forklaringer risikerer psykologen å bli impotent og taus. For å klargjøre dette poenget vil jeg gi en rask oppsummering av idéhistorien frem til i dag.

Tidsånden

I premoderne samfunn laget man magiske teorier på de fenomenene man ikke kunne forstå eller utlede på annet vis. Det var et samfunn preget av overtro og religiøse ritualer. Industrialisering og modernisering gav oss stadig flere redskaper til manipulering og beregning av naturen, noe som førte til en gradvis avmystifisering av en rekke fenomener. De eksakte vitenskapene øynet et håp om å regne ut hele universet og tilværelsen med stor presisjon. Livet ble sammenlignet med et biljardbord hvor det teoretisk sett var mulig å regne ut alle eksistensielle kromspring i livets bokholderi. Newton tegner opp et univers på kausale prinsipper, men før folk flest har hørt om Newton, er han allerede utrangert av Einstein som forfekter at verden (på et subatomisk nivå) er langt mer underfundig enn det man oppdager i en analyse av årsak og virkning. Mens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk. I beste fall kan vi utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Kunnskap blir utstyrt med en ”best før” dato, og kravet om ferskvarer blir stadig større. Fra å være moderne og skråsikre, blir vi postmoderne og tvilende. Denne tvilende posisjonen har vi hatt i et godt stykke tid. Vi er såkalt perspektivpluralister som er flinke til å se en sak fra mange forskjellige vinkler, men denne egenskapen gjør oss til syvende og sist ganske handlingslammede. På hvilket grunnlag skal vi egentlig gjøre noe som helst, når alle premissene dypest sett er relative og usikre?

Freud og postmodernistisk grubling

Akademia i dag beveger seg i en postmoderne modus innenfor en rekke fagfelt, og det er spesielt tydelig i psykologien ettersom Freud vitterlig har en del av æren (eller skylden) for postmodernistisk grubling. Freud påpekte at mye av det mennesker foretar seg motiveres fra den ubevisste delen av vårt mentale maskineri. Undertrykte ønsker og impulser sniker seg inn og forstyrrer vår agenda uten at vi legger merke til det. Vi kan ha hederlige hensikter om å fremskaffe kunnskap på en objektiv og upartisk måte, men til syvende og sist må informasjonen filtreres og videreformidles via en menneskelig psykologi, noe som gjør resultatene sårbare for alle de nevrosene som skjuler seg i dypet av de fleste mennesker. Med en dyp erkjennelse og innsikt i dette fenomenet, blir psykologen engstelig for å si noe som helst. I det offentlige liv møter de ettertenksomme psykologene progressive markedskrefter, et mediebilde på speed og vi deler fagfelt med et medisinregime som tilbyr enkel og hurtig lindring av vanskelige problemer. Psykologen kommer dermed for sent til debatten fordi grundige overveielser krydret med utallige reservasjoner er tidkrevende.

Den egalitære holdningen

Psykologen er opptatt av de grundige forklaringene, og ser på alle perspektiver som likeverdige. Det kan kalles postmodernisme, og det har vært ledende innenfor kulturelle studier siden slutten av 1970-årene. På den ene siden har denne perspektivpluralistiske mentaliteten inkludert en rekke stemmer fra minoritetsgrupper, opparbeidet en rikholdig idébank og lyttet til historier og kulturelle narrativer som tidligere ble ignorert. Her har man strebet etter rettferdig balanse i det sosiale landskapet og kjempet mot ekskluderende og fordomsfull praksis, blant annet i forhold til religiøs dogmatisme og naturvitenskapelig reduksjonisme. Det har drevet sine sosialkritiske prosjekter ved å utvise varme og forståelse ovenfor enkeltindividet og subgrupper og utvist en sensitivitet for jordkloden og alle dens beboere, og min hypotese er at den typiske psykologen hviler på en slik eksistensiell grunntone.

Det evigvarende personalmøtet

Et slikt grunnlag skaper følsomme personligheter fordi det foreligger en bevisst oppmerksomhet på alle de forskjellige kontekstene, perspektivene og ulike typer av sannheter som til sammen utgjør den fargerike menneskelige rase. Derfor strekker de seg umåtelig langt for at hver sannhet skal bli både hørt og sett uten at noen føler seg nedprioritert eller undervurdert. Dermed blir enhver uttalelse farefull fordi den kan komme til å antyde en form for hierarki, noe som er forbudt i postmoderne relativsime. Der er ikke lov til å si at noe er bedre enn noe annet fordi det impliserer en verdirangering. Dermed blir man enten taus, eller så snakker man på en måte som er så full av forbehold at meningen forsvinner. De fleste som arbeider innenfor helsevesenet hvor postmoderne perspektivisme er politisk korrekt, har garantert opplevd personalmøter som varer i en evighet og betraktes som vellykkede dersom alle får anledning til å si litt om hva de føler. I et slikt forum blir det vanskelig (eller umulig) å stadfeste en konkret handlingsplan, ettersom dette trolig vil underminere enkeltes synspunkter, og det er diskriminering(!)

Jeg tror ikke at jeg er alene om å kjede meg på grensen til vannvidd i slike langdryge personalmøter, for det er ingen hemmelighet at perspektivpluralisme og postmodernisme er den mest korrekte holdningen i dagens samfunn, også innenfor psykisk helsevern. Det er heller ingen hemmelighet at denne egalitære holdningen kommer som en viktig reaksjon på et patriarkalsk og til dels overgripende behandlingsregime som tidligere preget psykiatrien. På en måte er det en prisverdig utvikling, men problemet er altså at vi risikerer å forplikte oss til grenseløs forståelse på randen til impotens og en beskjedenhet som til sist gjør oss like unnselige som det usynlige barnet i Mumietrollet.

Fordeler og ulemper ved den ”postmoderne holdningen”

Den postmoderne medaljen har altså sin bakside, og spørsmålet er hvordan det påvirker psykologen og fagfeltet. Et av de største problemene ligger i den overdrevne egalitære holdningen hvor alt og alle er like gode. Å forfekte at alle innfallsvinkler er like verdifulle, betyr at man anser en likhetsmodell som bedre enn en hierarkisk modell av virkeligheten, og dermed har postmodernismen allerede i grunnvollene av sin tankegang basert seg på en verdiladet rangering, og skutt seg selv i foten.

Resultatet av perspektivpluralisme og en ubetinget inkluderende holdning er sannsynligvis ”feighet”. Når man ikke kan gå til angrep på divergerende synspunkter, ettersom programerklæringen stadfester at alle perspektiver skal forstås og behandles likeverdig, blir man taus, ettertenksom og redd for å bli tolket som ensporet hvis man sier noe bestemt. En dynamisk orientert psykolog vil raskt regne ut at et slikt mønster kan føre til passiv aggresjon, og det er antakelig hovedsymptomet hos den overreflekterte og til dels ”feige” psykologen som alltid kommer for sent til debatten. Et annet symptom er unnvikelse, noe som fører til at mange psykologer gjemmer seg innerst i korridorene på sykehuset. De opererer svært sjelden ved fronten, altså i førstelinjetjenesten, men har isteden gått i dekning i andrelinje. Psykologer arbeider nesten aldri på lavterskelnivå i kommunene, noe som er forbløffende når vi vet at enkle depresjoner og angst er folkesykdommer. Jeg tror at denne tendensen også kan tilskrives det sensitive postmoderne sinnelaget som mangler evne til å promotere sitt ”mangesidige” fag.

Psykologien som vitenskap

Jeg er klar over at psykologien faglig og intellektuelt sett forsøker å bevege seg baklengs og forankre seg i en form for empirisme. Det handler vel om et ønske om tettere slektskap med legevitenskap, og mer bombastisk styrke ved hjelp av intervensjonsredskaper som er konkrete, målbare, etterrettelige og klart definerte. Ved hjelp av evidensbaserte og tallfestede teknikker kunne vi utført vår jobb mer mekanisk, uten hensyn til motoverføringer, allianse og andre diffuse forstyrrelser. Det er klart at psykologifaget trenger impulser fra eksakt vitenskap, slik at vi ikke forsvinner i mengden av helsetilbud på annonsesidene i Dagbladet, og slik at vi i alle fall har en viss mulighet til å overdøve Sobrilen i et behandlingsmøte på en psykiatrisk avdeling, men å samle psykologien under en streng naturvitenskapelig fane for å bli mer ”signifikant”, er etter min mening bakstrebersk.

Problemet er at psykologien aldri kan bli en sammenhengende vitenskap fordi selve den virkeligheten som psykologien handler om, heller ikke lar seg fange inn i en bestemt og entydig sammenheng. Den virkeligheten som psykologien handler om er sammensatt av mangfoldige virkeligheter, og det gjør saken kompleks. Man kan for eksempel mene at menneskets bevissthet tilhører en helt annen virkelighet enn de prosessene som foregår i hjernen. Med et slikt utgangspunkt kan man anta at nevropsykologiske teorier forholder seg til en helt annen virkelighet enn humanpsykologiske teorier beskjeftiger seg med, og slik seiler man avsted på hver sin skute uten å oppdage at man faktisk ferdes på det samme havet. Men er det egentlig et problem at psykologien ikke klarer å samle seg som vitenskap? Min mening er at psykologien skal tilstrebe og være vitenskapelig, men at den aldri kan bli en enhetsvitenskap. Som enhetsvitenskap vil psykologien være direkte meningsløs. Mennesker er forskjellige og de opplever verden på vidt forskjellige måter, og psykologien er simpelthen et uttrykk for denne levende mangfoldigheten. Hvis psykologien skal gjøre seg snever og strømlinjeformet for å tilfredsstille de strengeste kravene til vitenskapelige spilleregler, vil den gjøre mennesket til en snever størrelse, og det vil ikke tjene til annet enn å fornærme vår komplekse natur, noe en rekke psykologiske retninger allerede har klart å gjøre.

Riksrevisjonen kritiserer psykiatrien

Riksrevisjonene kritiserer psykiatrien for et slags inkonsekvent behandlingstilbud (25.11.08). Det etterlyses behandlingsstrategier med følgeriktighet slik at tilbudet og terapien ikke fremstår som tilfeldig. En konsistent intervensjonspraksis i psykisk helsevern er en besnærende tanke, men samtidig vil et eventuelt krav om en enhetlig behandlingsmodell strippe psykologien for den frodige ansamlingen av teorier og forklaringsmodeller som gjør den fargerik nok til å begripe seg på fenomenet menneske. Ansikt til ansikt med nok en ”doublebind” risikerer psykologien å bli stående svar skyldig i møte med riksrevisjonens kritikk.

Liten plass til brede forklaringsmodeller

Konklusjonen er kanskje at dyptgripende og brede forklaringer, som anerkjenner at vi blir mennesker som følge av våre evolusjonsmessige tilpasninger, biologiske disposisjoner, evne til å integrere og tolke informasjon, tilknytning til omsorgspersoner, samfunnets kulturelle klima, organisasjonsstrukturer, tanketradisjoner og sannsynligvis mye mer, blir for omfattende. Men bør vi rygge tilbake til modernismen og ensporede naturvitenskapelige forklaringsmodeller av den grunn? Når psykologen skal meisle ut en behandlingsplan basert på dybdepsykologiske forklaringer som inkluderer traumer, penismisunnelse, eksistensiell angst, arketyper og andre ubevisste impulser i kombinasjon med fysiologiske faktorer, er møtet ferdig før vi kommer til konklusjonen, og dermed utkonkurreres man ofte av de raske løsningene som går direkte på symptomer og biologi. Noen pasienter er fornøyd med raske svar og konkrete behandlingsplaner uten store psykologiske utfordringer, men det er ikke dermed sagt at det er god behandling. Det kan hende at psykologer som faggruppe hadde vært tjent med en mer spisset, markedsorientert, skråsikker og FRP-aktig fremferd i fagformidling og behandlingssammenheng, men på sikt er jeg overbevist om at en slik vending hadde ruinert vår integritet og korrumpert den enorme innsikten som bor i dette faget.

Faren ved relativisme

I så fall sitter vi tilbake med åpne, omhyggelige og uendelige analyser som ikke kan konkludere, og det er kanskje ikke noe bedre? Bivirkning av et postmoderne eksistensnivå er i verste fall relativisme. Dette begrepet skriver seg helt fra Protagoras’ (485-415 f.Kr.) grunnsetning om ”mennesket som alle tings målestokk”. Når vi ikke kan være sikre på om våre individuelle forestillinger stemmer overens med virkeligheten eller Sannheten i universell forstand, blir sannheten og avgjørelser på tilværelsens spørsmål relative til individet som uttaler seg og handler på disse omstendighetene. Det er denne innsikten som gjør at tvilende postmodernister bruker mer tid på forbehold enn innhold i sine uttalelser.

Jeg tviler, derfor er jeg?

Den franske filosofen René Descartes var også inne på dette når han beviste sin eksistens på grunnlag av sin tvil: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Han kunne ikke være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Dette er et litt artig filosofisk resonnement, men det kan ha dyptgripende konsekvenser dersom man funderer livet på en slik tvil, noe den postmoderne personligheten har en tendens til å gjøre.

Den radikale tvilen hos Samuel Beckett

Den irske forfatteren Samuel Beckett illustrerer dette gjennom sitt forfatterskap. Romantriologien, Molloy, Malone dør og Den unevnelige handler om personer som ustanselig reflekterer over seg selv og sine gjøremål.  Fortellersubjektet setter spørsmålstegn ved seg selv, og deretter flyter Descartes´ tvil fritt. Beckett tar rett og slett Descartes på ordet og konstruerer en litterær allegori ved å overføre tvilen til praksis. Descartes filosofiske retorikk benyttes ikke bare på den rasjonelle fornufts bevegelse mot sikker kunnskap, men også på andre menneskelige bedrifter. Descartes´ tvil utspiller seg i romantriologien i forhold til hverdagslige og fysiske prosesser, som for eksempel en tur i skogen, hvor Molloy blir værende, fordi han etter hvert ikke kommer av flekken. Skal jeg gå frem eller tilbake, eller bli stående? Ingenting virker mer fornuftig enn noe annet, hvorpå Molloy blir fullstendig handlingslammet. Hva skal han gjøre? Han fanges i sine egne livsfilosofiske spekulasjoner. Han tenker rett og slett så mye på livet at han glemmer å leve det. Min hypotese er at psykologen på lignende vis tenker så mye, inkluderer så mange perspektiver og hensyn, at han havner på sidelinjen både i offentlige debatter og i behandlingsmøter tuftet på en handlekraftig medisinsk modell.

Psykologien på rett kurs?

Postmodernismen er en videreutvikling av modernismen, og hvis denne utviklingen betegner vekst, impliserer det at perspektivisme representerer en mer sofistikert posisjon enn moderne livsorienteringer som sikter mot absolutte sannheter, enten man søker disse i religiøs metafysikk eller naturvitenskapelig materialisme. Å finne mening i livet uten definitive svar er en egenskap ved overmenneske i følge Nietzsche. Ergo er psykologien akademisk sett på rett kurs, men likevel i skyggen av det offentlige rom. I en skjønnlitterær roman om filosofi og tanketradisjoner innvarsler Robert M. Pirsig den postmoderne æra i kjølevannet av den vitenskapelige metoden.

 

Jo mer vi observerer, dess mer får vi øye på. I stedet for å velge ut én sannhet blant en hel drøss med sannheter, øker vi i stedet antallet. Logisk sett betyr dette at når vi forsøker å bevege oss framover mot den varige sannhet, beveger vi oss ikke i retning av den i det hele tatt! Vi beveger oss bort fra den! Det er selve anvendelsen av den vitenskapelige metode som fører til at den forandrer seg!” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 117).

Pirsig er skeptisk og tidvis litt forvirret i det han opplever som ”vitenskapelig produsert antivitenskap – kaos” (Ibid. p. 117). I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel (1974) ser han at mennesket kan bli ganske forvirret i møte med mange sannheter på en gang, særlig når det moderne mennesket fremdeles leter etter én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt. Muligens er det en lignende forvirring som holder psykologen tilbake? Det er simpelthen en erkjennelse av et økende antall nye hypoteser som forkorter sannheters levetid, og dermed blir det vanskelig å si noe bestemt.

Postmodernismen som en åndelig påtalemyndighet

Forbudet mot entydige uttalelser er også det mest usympatiske trekket ved postmodernismen. Legg merke til hvordan mennesker i psykisk helsevern hele tiden presiserer hvordan de kun uttaler seg fra sitt ståsted. De er livredde for å oppfattes som ureflekterte dersom de plumper ut med noe som ligner en definisjon. Ofte snakker de som om de holder en forsvarstale, og behovet for å forsvare seg i møte med postmodernisme er påtrengende. Denne mentaliteten, som på overflaten er for inkludering og mot rangering, er også en åndelig påtalemyndighet som på fascistisk vis forbyr uttalelser av bestemt karakter, og dermed fungerer det som en effektiv stopper for debatt og dialektisk utvikling. På sitt verste er postmodernismen en intellektuell hengemyr.

Postmodernisme er altså en inkluderende og åpensinnet posisjon, men samtidig passivt aggressiv, vaklende og impotent. Spørsmålet er om den sensitive postmodernismen er vårt siste utviklingstrinn, eller om det finnes en livsorientering som overgår både premoderne overtro, moderne skråsikkerhet og postmoderne tvil? Jeg håper og tror at det finnes en ny ”trans-postmoderne” intellektuell posisjon som på ydmykt og inkluderende vis klarer å ta innover seg en virkelighet preget av ”kolossal informasjonstetthet” uten å bli perpleks eller handlingslammet. Slikt krever evnen til å inkludere, men samtidig rangere og utvise tydelighet og handlekraft. Dette er en sjelden kombinasjon av psykologiske ferdigheter, og jeg mener at psykologifaget inneholder innsikt og egenskaper hvor man faktisk har muligheten til å bevege seg mot et slikt nivå. Utfordringen vår er å formidle den enorme innsikten som ligger i psykologifaget på en nyansert og kortfattet måte slik at vi får plass i samfunnsdebatten. Vi må fine ”en ny vei” som beholder alle de gode egenskapene fra den postmoderne ånd, men i tillegg blir tydeligere og langt mer handlingskraftige.

Kilde

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo. (Anbefales!)

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

7 KOMMENTARER

  1. Jeg deler ditt håp om et “trans-postmodernistisk” vitenskapsparadigme. Men tror veien dit beror på at de ulike vitenskaper etterstreber mer å forstå hverandre enn å forstå seg selv. De ubesvarte spørsmål må rettes ut OG til siden, slik du beskriver at Ken Wilber gjør.

    Fra egen fluefiske-epistemologi vet jeg at samtidig kunnskap både om ørrettens reaksjonsmønster (biologi), værets innvirken (meteorologi) og fluestang/snørets kinetikk (teknologi) er grunnforutsettninger for “fiskelykke”. På jobb synes vi å glemme dette, og bli navlebeskuende på egen kunskapstradisjon. Og vi blir, som du beskriver, stille.

    Feige? Tja, er ikke psykolog og lar være å svare. Men som sykepleier vil jeg ikke si at jeg kjenner på feighet. 100 års tradisjon av faglig underkastelse er vel heller en passende beskrivelse for oss.

  2. Hei Bjarte! Takk for et artig innspill. Flott å høre om ditt forhold til fluefiske, og jeg beundrer mennesker som virkelig går dypt og inderlig inn i noe, enten det er fluefiske, vin-smaking eller venstrehåndshekling  For meg er det i dybden at våre små og store livsprosjekter får en nesten spirituell kvalitet. Fagpolitisk sett forstår jeg også din opplevelse av underkastelse. På dette området er psykologforeningen kanskje sterkere en sykepleierforbundet, men likevel ikke så sterke som legeforeningen, og det synes vel både i forhold til lønn og anerkjennelse.

  3. Uff nei….for å være helt ærlig , har jeg nå ingen tro på psykologer mer…har hatt flere pga sterk, sterk panikkangst. Det er psykriatere eller leger som må på banen, og medesliner. Forrige psykolog ringte meg hjem og lurte på om jeg vill…e være med på ferietur til Tyrkia??? Han jeg har nå, er aktiv syklist, og jeg sitter i timene og hører på hans sykkelhistorier og at jeg burde begynne å sykle…..kan ikke engang gå ut av huset….Nei….ikke mer psykologer på meg

  4. skikkelig bra artikkel! Og veldig relevant for en skoleoppgave jeg har. Tusen takk!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here