Kan vi forebygge psykopati?

Psykopater responderer dårlig på medisiner og psykoterapi. Når behandling ikke vinner frem, er kanskje forebygging beste alternativ? Kan vi oppdage potensielle drapsmenn og psykopater i ung alder?

I artikkelen om Behandling av kriminelle psykopater, viser det seg både fra forskning og klinisk praksis at behandling og rehabilitering av svært vanskelig. Verken psykoterapi eller medisiner har noen særlig effekt på antisosiale symptomer. I vårt samfunn er det en del mennesker med antisosiale tendenser. Noen holder seg på rett side av loven, mens andre begår ugjerninger som skader andre. Hvis det er nærmest umulig å behandle mangel på empati og sadistiske motiver, er spørsmålet hva vi egentlig kan gjøre med psykopati. Det er tema i denne artikkelen.

David T. Lykken (1995, p. 230) mener, basert på en overbevisning om at det ikke finnes kurerende tiltak for voksne psykopater, at det kun er forebygging som har noe for seg. Han understreker sitt poeng med en referanse til en barnepsykiater som heter Jack Westman. I 1994 laget Westman et estimat som viste hvordan én psykopat i USA kom til å koste samfunnet 3 millioner dollar i gjennomsnitt over en periode på 60 år. Tallene baserer seg fortrinnsvis på kostnader knyttet til overgrep og tyveri. Økonomiske konsekvenser er én ting, men de skadene som påføres andre mennesker kan være himmelropende og uerstattelige. Med andre ord har ikke et samfunn råd til psykopater på noen som helst måte.

Heinz Kohuts teori om menneskets utvikling handler om at vi hele tiden trenger noe eller noen som bekrefter oss. Han kaller dette for selvobjekter. I barndommen er behovet for selvobjekter helt avgjørende, og sviktende oppvekstvilkår kan skade menneskets selvfølelse på svært uheldige måter. Gjennom hele livet trenger vi bekreftelser fra omgivelsene, men behovet er enda mer presserende gjennom oppveksten i forhold til psykisk sunnhet. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til en fragmentert selvfølelse og emosjonelle problemer. Svikt i voksen alder kan også forstyrre mental balanse, men skader gjennom barndommen kan gi større og mer grunnleggende skader. De fleste psykologiske teorier er enige om at barndommens erfaringer er avgjørende for den voksne personligheten, og i et slikt lys gir det mening å snakke om tidlig intervensjon. Jo tidligere man oppdager og avhjelper et barn som er omsorgsmessig underernært eller lider en form for følelsesmessig overlast, jo større er sjansen for å avverge psykiske problemer i voksen alder. Siden prognosene for psykopati og antisosiale personlighetsforstyrrelser, i litteratur og forskning, viser seg å være svært dårlige, og av noen beskrevet på grensen til umulig å behandle, er det nærliggende å fokusere på forebygging i så tidlig alder som mulig.

Potts et al. (1986) poengterer at klinisk erfaring og forskning viser oss at yngre pasienter med relativt nyoppståtte symptomer responderer bedre på behandling enn eldre mennesker med psykopatiske trekk som allerede har etablert en kriminell løpebane. I artikkelen som heter Tilregnelig eller utilregnelig skriver vi om en av USAs mest kjente seriemordere, David Berkowitz. Han ble til slutt anholdt etter seks drap, og idømt over 500 år i fengsel. I møte med psykologen reflekterer han over sin oppvekst og uttrykker følgende: “It frightens me to look back and see what I was and what I became. It also angers me, for I ask out loud; Why didn’t someone see all the signs?” (Abrahamsen, 1985, p. 201). Dersom dette er en oppriktig erkjennelse fra en arrestert seriemorder, understøtter det behovet for tidlige intervensjoner. Kunne man unngått at seks unge mennesker ble brutalt myrdet dersom David Berkowitz hadde fått hjelp i ung alder? Faktisk var det slik at Berkowitz sin adoptivmor tok ham ukentlig til en psykolog da han var 7 år gammel. Detaljene rundt dette er ikke kjent, men selv sier Berkowitz at han avskydde at psykologen snoket rundt i hans private tanker og følelser (p. 37). David Berkowitz sier gang på gang at han ikke vet hvorfor han kunne gjøre så mye ugagn som liten uten at noen reagerte, mens faktum er at det ble reagert. Det er med andre ord et eksempel på at tidlig intervensjon ikke alltid fører frem (Hare, 1999, p. 200). Selv om problemene oppdages tidlig, er det langt i fra sikkert at man klarer å gjøre noe med dem. Hare legger til at dette kan endre seg dersom man finner mer ut av årsaksfaktorene og utviklingsforløpet i forhold til antisosialitet og psykopati.

Dersom vi klarer å oppdage kommende drapsmenn og psykopater i ung alder, vil det åpenbart gi mulighet for en stor gevinst. Kanskje kan man unngå at personen henfaller til kriminalitet og fanges i et emosjonelt kaldt liv. Samtidig kan man kanskje avverge drap og ødelagte liv i kjølevannet av psykopatens hensynsløse fremferd. Det er mye som tyder på at man kan modifisere antisosial atferd, avhjelpe psykopatiske trekk og dempe aggressivitet og impulsivitet ved å lære unge mennesker andre strategier for å tilfredsstille egne behov (Hare, 1999, p. 200). Men det er selvfølgelig en vanskelig oppgave å forutse hvem som kan bli en fremtidig drapsmann og deretter sette inn tiltak som avverger denne utviklingen. Derfor kan kanskje tidlig intervensjon ved mistanke om psykopatisk utvikling kanskje høres mer ut som en slags utopi enn realitet. Imidlertid er det nærliggende å anta at tidlig omsorgssvikt eller mangel på trygge og stabilie omrsorgspersoner kan være med på å forme en eller annen psykologisk relatert utfordring i senere alder, og sånn sett er viktig å forebygge uansett symptombilde som måtte følge. Men selv om forebygging vil være sentralt, vil ikke det nødvendigvis si at all antisosial adferd er mulig å forhindre. I så tilfelle sitter vi tilbake med et meget relevant spørsmål: Hva gjør vi når skaden allerede har skjedd? Det ligger en tung sky av pessimisme over tema knyttet til behandling og rehabilitering av psykopater. Det er de dårlige prognosene basert på forskning som gir grunnlag for en nokså generell pessimisme i litteraturen. Er det likevel mulig å håndtere dette fenomenet på en måte som borger for positiv forandring i det antisosiale sinnelag? Spørsmålet er stort og omfattende, og vi kommer stadig tilbake til dette tema i artikler postet under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

Kilder

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. Colombia University Press.

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Lykken, David T.: The antisocial personalities. Lawrence Erlbaum associates, publishers. New Jersey, 1995.

Potts, L. J., Barley et al. (1986). Comprehensive inpatient treatment of a severely antisocial adolescent. I: Reid, William H., Dorr, Darwin, Walker, John I & Bonner, Jack W. (eds.): Unmasking the psychopath. Antisocial personality and related symptoms. W.W. Norton & Company. New York, 1986.

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

14 KOMMENTARER

  1. Spenstig og spennende tankegods, dette! Psykopatene (og andre personlighetsforstyrrelser​) utgjør et formidabelt samfunnsproblem som genererer mye uhelse og ulykke. Med optimale oppvekstvilkår kan vel mange slike forløp forhindres. Men det krever at samfunnet endrer seg i retning av gode rammer for alle barn – dvs at klassesamfunnet avskaffes.

  2. Når et barn opplever negative hendelser (som overgrep, mangel på kjærlighet eller opplever at det ikke er trygt å kunne være seg selv). Så kan dette føre til forandringer i hjernen. Dette kan i sin tur påvirke adfærd og aktivere “negative” gener, som kan føre til sykdommer m.m.

  3. Dette blir jo vanskelig uansett her i landet, de har jo ikke ressurser nok til andre psyk tilfeller heller…

  4. Ja, jeg tror på forebygging! Avskaffing av klassene tror jeg ikke løser problemet, og forandringene i hjernen er nok riktig, men ikke viktig nok til å være avgjørende. Et raust samfunn med vennlige og trygge voksenpersoner er alfa og omega. Alle personlighetsforstyrrelser​ har gjerne en ting til felles;( på bunnen) en følelse av utrygghet. Derfor er psykologi avgjørende for både forståelse og endring.

  5. Jeg tror ikke at psykopati kan forebygges, i tilfelle måtte det avdekkes i 1-3 årsalder og hvem klarer det..?! På den annen side er det flere forskere som mener psykopati handler om en medfødt defekt i hjernen og hvordan kunne lege den? Tilføre empatiske hjerneceller kanskje…?!

  6. Det som er den største tragedien med slike personligheter er at omgivelsene rundt, ser opp til og beundrer disse ” fantastiske ” personene og lar seg lure gjennom hele livet, mens ” offeret, ” som er det virkelig gode mennesket, er nemlig bare de beste psykopatene velger seg ut, blir sett på som det motsatte…

  7. Jeg tor ikke at empatiløse torturister, seriemordere, eller personer som voldtar barn kan oppstå dersom de har nok trygghet og kjærlighet omkring seg i de årene personligheten dannes. No way! Det er selvsagt umulig å forhindre forstyrrelser i personligheten all den tid uegnede personer også får barn, og den ødeleggende mangel på kjærlig speiling ikke er noe barnevernet eller andre får nyss om før skaden er permanent. Det er trist at det er slik. Men jeg er overbevist om at vi kan gjøre en bedre jobb med de skadede barna, slik at de selv får det best mulig, og forårsaker minst mulig ulykke omkring seg.

  8. Barneverntjenesten klarer heller ikke alltid å gi nok kjærlighet og trygge omsorgspersoner til barn. Det å vokse opp i skiftende institusjoner eller i forskjellige fosterhjem er hvertfall ikke ideelt.

  9. Ja, dette er et viktig tema selvfølgelig. Som flere er inne på her, kan vi ikke se for oss at barn med kjærlighetsfulle foreldre og gode oppvekstvilkår blir seriemordere. Samtidig finnes det merkelige spiraler som kan utvikle seg fra f.eks et barn med sterkt medfødt temperament eller kollik (måten foreldrene takler det på skiller seg fra hvordan de takler andre barn, barnet responderer deretter, spiralen utvikler seg til at barnet fremstår å ha onde hensikter/ foreldre fremstår som ofre for et fælt barn osv…).

    Jeg syns det er svært viktig å ta i betraktning at et prosjekt for å fange opp potensielle psykopater tidlig, kan innebære enorme fallgruver. Psykopat er og blir et sterkt stempel, som mange sidestiller med “ond”. Å sette en slik ‘jakt’ i system, og se etter potensielle tidlige tegn på psykopati, vil jeg tro kan bidra til at disse tegnene oppfattes av pedagoger/offentlig ansatte/foreldre/etc som tegn på “onde egenskaper” ved barnet. Etter mitt syn legges det allerede altfor mye ansvar på barnet som individ, når vi skal forklare deres problemer: Adferden skyldes egenskaper og problemer ved de som person, heller enn som uttrykk for behov/ forvridde rop om hjelp/ uttrykk for omgivelsers påvirkning osv.
    Hvilken utvikling kan vi risikere med et slikt prosjekt? Vil middelet for å forhindre utviklingen hos noen psykopater, gjøre ti ganger flere barn utsatt for mistenksomhet og tolkning av adferden deres som potensiell ondskap?

    Med etter alt å dømme gode intensjoner prøver vi kartlegge altmulig tidlig i barndommen i disse dager. Jeg blir virkelig skremt av denne utviklingen, da jeg tror nettopp gevinsten ikke oppveier for de negative konsekvensene. Barn merker når de blir objekter som granskes, og de vil påvirkes av dette. Foreldre som blir oppfordret til å vurdere barna sine tidlig som statistisk objekter med et bestemt sett adferd, vil ha et annet blikk på sine barn, enn de som bare ser sin unike skapning som de tar for den de er og møter rett frem med kjærlighet. Ikke bare kartlegging og gransking i seg selv, men også innholdet i karleggingen, måten vi tolker barns adferd, er problematisk. I jakten på feil ved adferd, vil ingen være uten problemer, og definisjon av normalitet innskrenkes til ekstremen. Det siste er godt problematiser i denne artikkelen: http://morgenbladet.no/ideer/2012/konstruerer_adferdsproblemer

    Å plukke opp potensielle psykopater i tidlig alder kan høres ut som en strålende idé, til man tenker på konsekvensene av gjennomførelsen. Å generelt jobbe for at barn skal ha god og kjærlig oppvekst, og etablere et solidt fundament for voksenlivet, vil nok uansett forhindre psykopati og andre personlighetsforstyrrelser, og ta form av jakt på det gode heller enn det onde.

  10. Hvordan blir det når et barn hater absolutt alt i denne verden og har kun et ønske i livet å gå bak i rumpa på sin mor for deretter å herske over henne på den måten at hun skal tjene han?
    Han far har gjort akkurat det samme hele livet og har null utdannelse eller arbeidserfaring å vise til. Denne mannen hater hele familien sin p.g.a han skal ha sin mor for seg selv, dette går i arv og hans avkom er villig til å drepe for å få dette til, dette kan bli en forferdelig situasjon. Hva kan gjøres? De sier at et barn trenger ubegrenset med kjærlighet så òrdner`alt seg, jeg for min del kjøper ikke dette helt. Har prøvd alt med denne gutten, men det blir tatt feil opp. Hans sosiale intlegence er veldig lav men ellers så er han flink på skolen. Han er lidenskapelig opptatt av alt som har med død og ødeleggelse med å gjøre og er også iferd med å gi opp hele livet sitt i den grad at han ikke vil gå skole eller gjøre noe som tilsier at han blir borte fra mammaen sin. Hans sykelig trang til å være sammen med mammaen sin er ikke av den positive karakteren, allerede nå så ser jeg veldig tydelig at han skal herske over sin mor, er så vidt a mor får spise mat eller dra noen plass uten at han skal vite hvor hun er. Kjøper hun inn mat så skal han ha alt for seg selv, og det som han ikke vil ha kaster han. Jeg for min del er glad for at jeg ikke er faren hans, han har prøvd å herske over meg , men fant ut i raserfart at dette var ikke særlig smart. Jeg ser på han at det lyser ondskap ut av han hele tiden og evnen til å glede seg over andre fins ikke i det hele tatt. Søsteren hans som er tretten år knakk armen på ei lita to år gammel jente de prøvde å anmelde men, p.g.a henne veldige evne til å få folk på hennes side så slapp hun unna.
    Er åpen for forslag til hva en skal gjøre?

  11. Dette skivet under er hentet fra en psykolog. Jeg må si at jeg har vanskeligheter med å forsone meg med en slik forståelse av en psykopats tilblivelse. James Fallon som er professor i nevrologi og psykiatri, har forsket på hjernen til psykopater , og fant ut at han selv hadde en slik hjerne. Noe som er sikkert kjent for mange. Han forståelse av psykopati skiller seg ut fra det denne psykologen sier, og mener at gener spiller en stor rolle her.
    Hva mener webpsykologen her ?

    Denne psykologen skriver :
    “Psykopati karakteriseres ved manglende evne til empati og moral, og ved grandiositet.
    Empati vil si å oppleve, føle og erfare andre menneskers følelser. Det vil ikke si å FORSTÅ eller å VITE hva andre føler. Det er en intellektuell forståelse, og ikke en emosjonell evne.
    Moral vil si å IKKE TA, FORGRIPE SEG PÅ ELLER ØDELEGGE DET SOM IKKE DITT.
    Grandios vil si å mene seg bedre, viktigere og mer betydningsfull enn andre mennesker, å være den som vet best, har rett, og mener seg berettiget til å få sin vilje.
    Psykopati oppstår når barnet er ca. 12 til 18 måneder gammel. Årsaken er at den primære omsorgspersonen, som regel er moren, av forskjellige årsaker ikke greier å sette gode nok grenser for barnet i denne perioden. Ingen er således født med evnen til empati. De er selvsagt ikke psykopater av den grunn, da ingen spebarn heller ikke er født med mangel på moral eller grandiose. Den nyfødte ER.
     I det første leveåret er barnet for det meste drevet av sine instinkter som skal sørge for at barnet får dekket sine egne behov for å overleve. Barnet er NATURLIG sin verdens midtpunkt, og den alt skal dreie seg om. Men når barnet når ettårs alderen må det erfare at andre mennesker også har behov, og at andre også kan komme først. God nok grensesetting er da nødvendig. Det er på dette tidspunktet barnet blir tilgjengelig for å utvikle evnen til empati, samt mange andre sentrale menneskelige evner, som vist nedenfor, under forutsetning av at det har ervervet tilknytning til den primære omsorgspersonen. Den tilgjengeligheten varer i ca. 6 måneder, altså fra barnet er ca.12 til ca.18 måneder. Vi kaller denne tidsperioden “The window of opportunity”. Når barnet begynner å få grenser, og ikke lenger får alt som det vil, blir det ofte frustrert og sint.
    Denne frustrasjonen påvirker Hypothalamus i hjernens indre, nedre del, til å utskille et hormon som forårsaker dannelsen av et annet hormon som påvirker et område i hjernens pannelapp, Orbito Prefrontale Cortex, til å utvikle serotoninnevroner, en type hjerneceller, som er nødvendig for å kunne oppleve og erfare evnene som dannes i Orbito Prefrontale Cortex, blant annet evnen til empati. Barnets frustrasjon skal selvsagt møtes med forståelse. Evnen til empati, sammen med evnen til respekt, nærhet, tilknytning, selvinnsikt, fornuft, opplevelse av skjønnhet og kjærlighet, er lokalisert til den fremre delen av Orbito Prefrontale Cortex, en kjertel som heter Orbito Frontale Cortex. Den er en av de fire kjertlene som Orbito Prefrontale Cortex består av. De tre andre kjertlene er:
    Orbito Prefrontale Laterale Cortex, som er opphavet for evnen til moral.           Orbito Prefrontale Mediale Cortex, som er opphavet for evnen til sosialisering.           BakreOrbito Prefrontale Cortex, som er opphavet for evnen til anger, skam, omsorg, å sørge.                                                                                                                  
                                                                                                                        
    Dette vil si at psykopati oppstår ved 1 ½ års- alderen. Da er «The Window of Opportunity» over, og barnet kan ikke siden oppnå empati, eller noen av de andre egenskapene lokalisert til Orbito Prefrontale Cortex, heller ikke som voksen.
    Når Orbito Prefrontale Cortex sine fire kjertler ikke er utviklet, har hjernen en annen struktur enn normalt. Denne strukturen fører til at alle de tilhørende egenskapene, som nevnt over, mangler, og vi får en person som derfor er grunnleggende slem, egoistisk og grandios: psykopaten.
    Ut i fra de manglende, menneskelige egenskapene som karakteriserer psykopati, kan psykopatene utvikle flere forskjellige TREKK. Typiske trekk for psykopaten er manipulerende, falsk, forførende, løgnaktig, sannhetsforvrengende, bløffende, ansvarsfraskrivende, overfladisk, sleip, ufølsom, oppfarende, aggressiv, kynisk, kontrollerende, selvmedlidende, selvhenførende, selvmedlidende. Noen psykopater er også bedragerske, ondskapsfulle, voldelige og overgripere, og begår voldtekter. Historien viser også at de fleste som starter kriger er psykopater. Derfor er psykopatene de farligste personene som fins.”

  12. Altså, slik jeg oppfatter det, så blir en psykopat bedømt på grunnlag av hvordan hjernen fungerer. Det samme blir da hvis en har svekket empati, eller empati forstyrrelser. Dette blir galt spør du meg. Hvis en begrenset funksjon i hjernen er avgjørende for at enn oppfører seg dårlig, eller begår kriminelle handlinger , så ville ikke en rett moralsk innstilling, eller holdning kunne ha noe betydning her. Men jeg mener at det er den som har mest betydning, Hvis psykopater er de farligste mennesker som finnes, hvem kommer da som nummer to ? Da måtte enn finne ut hva slags begrensinger de forskjellige diagnoser har, for så å begynne med en liste som kunne se slik ut. Ekstrem farlig , veldig farlig, middels farlig , litt farlig, osv.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here