Hvordan forstå psyken?

Forholdet mellom hjernen og psyken er gåtefullt. Kan vi forstå psyken som våre kreative evner til å skape vårt eget liv, eller er vi styrt av hjernebiologiske faktorer?

Forholdet mellom hjernen og psyken er gåtefullt. Kan vi forstå psyken som våre kreative evner til å skape vårt eget liv, eller er vi styrt av hjernebiologiske faktorer? Noen mener at psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelig detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). Andre mener at de som forstår bevisstheten som en åndelig størrelse er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver bevisstheten som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser. I denne artikkelen drøfter vi flere sentrale spørsmål:  Hva er psyken? Hvordan utvikles den? Hvilke krefter bor i den? Hvordan forholder den seg til kroppen? Og hvordan helbredes den ved sykdom?

Innsikt omsatt i praksis

Jeg har en hjerne som består av nerveceller og kjemiske signalstoffer. Den veier omtrent 1,5 kilo, og den er plassert i hodet på toppen av kroppen. Hjernen er en biologisk informasjonsprosessor, den kan begripes innenfor en naturvitenskapelig forståelsesramme, og den informasjonen som forvaltes i hjernen består utelukkende av representasjoner av den ytre (empiriske) virkeligheten. Det er altså snakk om en materiell og objektiv hjerne som prosesserer informasjon fra en materiell og objektiv virkelighet. Dette er den materialistiske forståelsen av mennesket og psyken. Den største innvendingen mot det materialistiske menneskesynet er en slags menneskelig følelse av å ikke kjenne seg igjen i de objektive beskrivelsene. Når vi ser innover i oss selv (introspeksjon) ser vi en helt annerledes verden som består av bilder, fantasier, begjær, sult, smerte, tanker, ideer, forestillinger, planer, håp, frykt, ønsker og drømmer.

Det å forstå seg selv som en maskin som forvalter data i et avansert informasjonsnettverk, eller som en ansamling nevrotransmittere som sender elektrokjemisk informasjon gjennom et flettverk av nervebaner, passer simpelthen ikke på opplevelsen av å være et menneske. Det er ikke slik vi opplever vår egen bevissthet. Når vi kikker inn i vår egen indre verden, ser vi ikke databites og informasjonsnettverk, men noe ganske annet. Med andre ord kan man si at mine opplevelser er min personlige innside, til forskjell fra min utside som består av kropp og hjerne. Man kan godt være enig i nevrovitenskap, men jeg tror det er få som kan påstå at de opplever seg selv som biter av informasjon i høy hastighet gjennom et biokjemisk nettverk.

Etymologisk sett er ordet psyke gresk og betyr i utgangspunktet ånd. I enkelte tilfeller oversettes psyke med sjel, noe som i vår kultur er beheftet med kristne konnotasjoner. I kristendommen antar sjelen nærmest materielle dimensjoner som en udødelig substans med midlertidig tilholdssted i kroppen. Den franske filosofen Renè Descartes adopterte en slik todelt (dualistisk) forståelse av mennesket. Vi er simpelthen utstyrt med en sjelsubstans (res cogitans) som er atskilt fra materien (res exstensa). Psykologien har forsøkt å etablere seg som en dynamisk disiplin innenfor disse rammene med utgangspunkt i sjelslivet.

Psyken har vært gjenstand for spekulasjoner gjennom historien. Fortellingene om vårt indre landskap har endret seg i takt med verdensanskuelsene til epokenes fremste filosofer. Demokrit (460-380/70 f. Kr.) mente at verden består av atomer og det tomme rommet som omgir atomene. Noe annet eksisterte ikke. Det var heller ingenting i verden som skjedde tilfeldig, men alt sammen var ledd i en kjede av årsak og virkning. Psyken var intet unntak. Det betyr simpelthen at vår menneskelighet ble redusert til en potensielt forutsigbar mekanikk mellom atomer. For Platon (ca. 428-348 f. Kr.) stilte det seg ganske annerledes. Han betraktet psyken som et slags vitalt fenomen i samme kategori som ideene, noe som antyder at psyken betraktes som en udødelig anordning med bolig i kroppen. Her ser vi at ånd og materie er atskilt, mens de hos Demokrit var ett og samme fenomen tuftet på atomer. Platon antok dessuten at psyken kunne påvirke materien, men dessverre gav han ingen utførlig beskrivelse av dette, noe vi dermed har grublet på siden. Aristoteles (384-322 f. Kr.) inntar en tredje posisjon i sakens anliggende. Han forfekter nemlig at psyken er en integrert del av kroppen og dens aktivitet. Psyken er rett og slett kroppen i arbeid, og ikke en åndelig spøkelsesaktig fasong atskilt fra kroppen (Christensen, 2002, pp. 44-45).

Psyken er uansett den mest gåtefulle delen av vår menneskelighet. Er den en ansamling av nevroner i komplekst samspill, eller er den sete for ideer og opplevelser av metafysisk karakter? Psykologien opererer midt i dette gåtefulle landskapet, og det skaper av og til litt problemer for psykologien som fagfelt. Psykologisk behandling må forholde seg til psyken som en objektiv størrelse slik den fremstår som et nevrokjemisk nettverk. Behandlingen består da av blant annet medisiner. På den andre siden må behandlingen ta hensyn til menneskets tanker og følelser, noe som er vesensforskjellig fra hjernen som et fysisk organ. For å ikke fare vill i det psykologiske landskapet trenger man sannsynligvis et kart som viser vei til den beste behandlingsformen.

Psykologiens komplekse gjenstandsfelt har jeg diskutert med et konkret eksempel i artikkelen som tar for seg Problemer med behandling av fibromyalgi. Jeg har dessuten drøftet kropp og psyke problematikken i forhold til Psykologisk behandling av kreft, noe som er et kontroversielt og spennende tema.

 

Et kart over psyken

 

Et kart er laget for å gi en oversikt over terrenget, og det finnes mange ulike kart for ulike behov. En orienteringsløper er interessert i topografi, en fjellklatrer er kanskje spesielt interessert i høydeforhold, en turist er interessert i stedsnavn og naturminner, mens en byplanlegger er interessert i forholdene mellom grøntarealer, industri, boligbebyggelse og de kollektive strukturene som binder byen sammen og gjør den funksjonell.

Spørsmålet er hvilke hensyn vi skal ta når vi lager et kart over menneskets psyke. Hva er vi interessert i? Topografi? Noen er helt sikkert interessert i psykens topografi, og da har de kanskje mest nytte av et kart som forteller hvordan hjernen er skrudd sammen. Hvor er de ulike funksjonene lokalisert og hvordan er forbindelsene mellom disse hjerneområdene? Slike innfallsvinkler til menneskets psyke kalles gjerne funksjonalisme eller nevrobiologi. Man studerer rett og slett nervebaner og hjernens struktur for å utlede menneskets komplekse vesen i naturvitenskapens navn.

Andre er mer opptatt av tankegang og hvordan hjernen opererer med ulike diskurser og tenkemåter. Da trenger man et kart over tenkemåter, og det finnes i mange varianter. Eksempelvis kan vi se på ulike epoker i menneskets åndsliv. I førmoderne tid så verden ut som et magisk landskap styrt av Guder og demoner i en mytisk orden. Når vi beveger oss inn i modernismen utvikler vi nye metoder og avslører mange av tilværelsens mysterier, noe som gjør at vi ikke lenger har behov for guddommelige forklaringsmodeller basert på mange ulike guder. Likevel beholder vi troen på en større mening og en sammenheng. Noen tror at det finnes en hellig skaper bak alt liv og ser på Gud som det endelige svaret, men vitenskapen avviser Gud og forfekter at verden kan regnes ut ved hjelp av veldesignede eksperimenter. Vitenskapen beveger seg raskt videre og nye sannheter dukker opp, men problemet er at de nye sannhetene har en tendens til å motbevise de gamle. Gradvis mister vi troen på en endelig sannhet eller en korrekt forklaringsmodell, og dermed er scenen satt for postmodernisme. Den nye erkjennelsen er at verden er i stadig bevegelse og forandring. Sannheter er ikke lenger absolutte, men de er utstyrt med en ”best før” dato. Informasjonsmengden øker og det stilles nye krav til det menneskelige intellekt. Det postmoderne mennesket må være kaospiloter og forholde seg til en verden uten sannheter. Det krever at vi tenker selv og har mental kapasitet til å vurdere mange perspektiver på en gang. Det holder ikke at vi godtar en måte å tenke på og slavisk forholder oss til denne. Vi må ha en hjerne som evner å kjøre flere parallellprosesser samtidig. Vi må rett og slett tenke på mange ulike måter på en gang, og jo flere innfallsvinkler vi klarer å forstå, desto bedre tilpasset er vi til et flerkulturelt informasjonssamfunn. De som ønsker å betrakte menneskets psykologi på bakgrunn av tankegang, kan altså studere vår åndelige utvikling i et slags historisk perspektiv. Det finnes selvfølgelig også en rekke andre innfallsvinkler som forteller sentrale ting om menneskets tankegang og måter å se verden på.

Andre igjen vil vite noe om hvordan psyken håndterer følelser eller forholder seg i mellommenneskelige forhold. I så fall trenger vi teorier som forteller noe om den psykologiske dynamikken i mennesker, og hvordan denne dynamikken utspiller seg i forhold til andre. De som er interessert i psykologi fra en slik innfallsvinkel vil ikke bli fornøyd med et kart over hjernedeler, akkurat som en turist vil ha lite igjen for et kart over de kjemiske grunnforholdene i Oslo.

I en psykologisk sammenheng kan vi si at de som interesserer seg for topografi er opptatt av psykens ”utside”, altså hjernen i sin fysiske fasong, mens de som er opptatt av følelser og tanker er opptatt av psykens ”innside”. Dermed fremgår det av ovennevnte argumentasjon at psyken har en ”utside” og en ”innside”. Utsiden er den fysisk forankring i hjernen, noe som er dens fysiske manifestasjon i virkeligheten, mens innsiden er det landskapet som består av følelser, tanker og indre modeller av den ytre virkeligheten. Et kart over psyken må derfor ta hensyn til både innsiden og utsiden av dette fenomenet.

Dette gjør saken ganske kompleks og det krever samarbeid mellom flere vitenskapelige innfallsvinkler. Humanvitenskap tar for seg opplevelser og den subjektive kvaliteten ved mennesket, samfunnsvitenskapen ser på sosiale strukturer og mennesket som et kollektivt vesen, og naturvitenskapen ser på mennesket som en biologisk organisme. Psyken befinner seg midt i mellom disse vitenskapene, og sannsynligvis vil man aldri forstå psyken fullt ut før man klarer å kombinere minst tre ulike erkjennelsesinteresser, og selv da dukker det opp spørsmål som ikke lar seg forklare. Kanskje må vi supplere våre vestlige vitenskapsmodeller med østlig filosofi for å begripe vår menneskelighet.

Forståelser av mennesket i psykisk helsevern

 

Når man har brekt et bein, fått blindtarmbetennelse eller streptokokker, er det som regel ingen tvil om hvilken behandling man trenger. I somatikken har man ofte én bestemt behandlingsstrategi som avhenger av diagnosen, men slik forholder det seg sjelden i psykiatri. Årsaken er at en god behandlingsplan for psykiske problemer må forankres i flere forskjellige vitenskapsteoretiske utgangspunkt. Man må klare å håndtere veldig mange ulike perspektiver på samme tid, og deretter handle ut i fra flere teorier samtidig, noe som krever mye mental kapasitet. For mennesker er det ikke lett å hanskes med mange forklaringer på en gang, og det blir særlig vanskelig hvis forklaringene forsøker å utkonkurrere hverandre. De fleste mennesker er ganske konservativt anlagt. Vi tviholder på de perspektivene vi er vokst opp med, og det krever ofte ganske mye mot og åpenhet før vi inkluderer nye innfallsvinkler på tilværelsen. Siden psyken er av en slik beskaffenhet at den ikke lar seg fange i én enkelt forståelsesramme, har vi historisk sett behandlet psykiske lidelser på veldig mange ensporede måter. Psykiatri har tidligere vært belemret med et alvorlig sneversyn som har rammet mange pasienter på dramatiske måter. Det har tatt lang tid før nye perspektiver har sluppet til, og de fleste nye behandlingsprinsipper har hatt en trang fødsel.

Det finnes mange eksempler på hvor vanskelig det er å vinne frem med nytenkning i etablerte systemer. Et godt eksempel er Ignaz Semmelweis (1818 til 1865) som var assistentlege ved klinikken for fødselshjelp i Wien. Hans observante natur registrerte en ganske høy dødelighet på avdelingen, noe han bestemte seg for å undersøke nærmere. Etter hvert fant han en sammenheng mellom jordmødres og legers mangel på håndhygiene og barselfeber. Han innførte et strengt hånddesinfiseringsregime og reduserte i 1848 dødeligheten fra 12,3 til 1,3 prosent. Altså en formidabel gevinst basert på håndvask. Tallene var ubestridelige, men Semmelweis møtte likevel stor motstand blant sine kolleger. Ingen ville vedgå at de som helsepersonell var med på å gjøre pasienter syke med sine skitne fingre, og dermed ble resultatene avvist, renslighetene ble forbigått og Semmelweis fikk sparken. Dette er et glitrende eksempel på hvordan nye modeller og supplerende innsikt ofte får en ”trang fødsel”.

Tilsvarende har man i psykiatrien bedrevet ulike former for ”kurative tiltak” som langt på vei har lignet mer på tortur enn behandling. Årsaken var at de modellene som var tilgjengelige i forhold til å forstå psykisk sykdom var fattige og unyanserte. De baserte seg gjerne på en antakelse om at psykisk syke mennesker manglet evnen til å utvise sømmelig atferd, hvorpå pasientene hadde behov for disiplinerende og smertefulle behandlingstiltak for å ”presse” dem tilbake til ”normalitet”. Paradoksalt nok var det nettopp en slik form for krenkende og fiendtlig behandling som var opptakten til pasientenes problemer i utgangspunktet, og dermed ble ulykken fullbyrdet da psykiatrien fortsatte i samme spor.

I perioden mellom 1941 og 1974 utførte man også lobotomi ved 19 norske sykehus. Det var den portugisiske legen Egas Moniz som utviklet metoden, og i 1949 fikk han nobelprisen i medisin for hans bidrag til å løse pleieproblemene innenfor psykiatrien. Dette er en forferdelig skamplett på psykiatriens historie, og ved nærmere ettersyn ser det ut til at behandlingen, spesielt på 40- og 50-tallet, fortrinnsvis hadde fokus på ”psykens utside”. Det var de tingene man kunne observere ved pasienten som befestet problemet, og det var pasientens atferd man ønsket å modifisere. Istedenfor å henvende seg til pasientens ”innside” ved hjelp av empatisk innsikt og emosjonell forståelse, forsøkte man å hindre den uønskede atferden ved å tvinge pasienten eller iverksette straffetiltak ved ”dårlig” oppførsel. Dersom dette ikke førte fram, kunne man gå kirurgisk til verks og kutte forbindelsen mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen. Dermed endret pasienten totalt karakter, noe som er et ganske vanlig symptom ved hjerneskade, og pleieproblemene fant sin løsning slik at staben ved den psykiatriske avdelingen kunne puste lettet ut (!)

Et utelukkende fokus på psykens utside kan få slike katastrofale følger som beskrevet i det ovenstående. I psykiatriens tidligste historie var det liten forståelse for at pasientens atferd handlet om vedkommendes mentale modeller av virkeligheten. Pasienter har veldig ofte opplevd krenkende og ubehagelige ting som anstifter en frykt for tilværelsen. På lang sikt kan det føre til mentale modeller av virkeligheten som signaliserer fare og usikkerhet i langt flere situasjoner enn det er nødvendig. Det anstifter ofte en febrilsk følelse av sårbarhet og hjelpeløshet, hvorpå symptomene (observerbar atferd) er et uttrykk for desperate forsøk på å hanskes med en virkelighet som virker skremmende eller vanskelig. En slik forståelse handler om innsiden av pasientens problem, og det er fortrinnsvis Sigmund Freud som krediteres for åpenbaringen av det indre psykologiske landskapet.

For å behandle psykens innside må man tone seg inn, etablere en fortrolig kontakt med pasienten, og dernest skape en trygg atmosfære hvor pasienten våger å revurdere de mentale modellene som skaper vanskeligheter for hans eller hennes livsførsel og livskvalitet. Dette er et møysommelig arbeid som krever empati, medmenneskelighet og tålmodighet, og dermed er det både kostnadskrevende og komplekst å avhjelpe pasientens psykologiske vanskeligheter fra innsiden.

Freud developed most of the first therapeutic techniques for ”talking-out” problems. He began to realize a non-physical structure of mental functioning. His investigations gradually led to the belief that there were dynamic forces at work that were responsible for creating the abnormal symptoms that he was treating, and that most of these forces were unconscious.” (Emeritus, 2006, p. 2).

Freud oppdaget ikke psykens innside, men han la grunnlaget for en vitenskap og en terapeutisk disiplin som hadde psykens innside som gjenstandsområde. Heldigvis har vi forlatt mange av de mest krenkende og overgripende behandlingsmåtene i dagens helsevern, men vi behandler fremdeles psykens utside, fortrinnsvis med medikamenter. Vi har også en ganske teknisk atferdsterapi som fokuserer direkte på modifisering av atferdsmønster, men det foregår uten tvang og torturmetoder. I tillegg har vi en rekke terapeuter som fokuserer på psykens innside og behandler psykiske problemer gjennom samtaleterapi eller psykoterapi.

Psykens utside og innside er nok en versjon av kropp og sjel dualismen. I flere andre artikler har vi drøftet spørsmålet om hvilken type behandling man trenger ved eksempelvis depresjon. Kanskje trenger vi medisiner for utsiden av problemet (ubalansert og ”depressiv” nevrokjemi i hjernen) og samtaleterapi for innsiden av problemet (de eksistensielle og emosjonelle sidene ved depresjonen).

Når man er pasient eller behandler, kan man ikke kjenne til rasjonale bak alle de ulike behandlingstilbudene, men man kan i første omgang finne ut om det dreier seg om en ”innside”- eller en ”utside”-behandling av problemet. I denne sammenheng dukker det opp nye og enda vanskeligere spørsmål: Hvordan henger innsiden og utsiden sammen? Det eneste som er sikkert er at en innside som regel har en utside, noe annet ville være vanskelig å forestille seg. Hvilken innfallsvinkel skal jeg velge når jeg behandler en pasient, eller hvilken innfallsvinkel skal man velge når man trenger behandling. Dette feltet er enormt og ganske uoversiktlig dersom man ikke klarer å sortere de ulike tilbudene fra hverandre. I første omgang bør man lære seg å kjenne igjen forskjellen på innsiden og utsiden av psyken, og huske på at behandling ofte må angripe problemet både innenfra og utenfra. Psyken er et fenomen som må forstås i entall, i flertall, som subjekt og objekt, og en slik oppgave krever at man holder tungen rett i munnen.


 

Kilder

 

Christensen, G. (2002): Psykologiens videnskapsteori – en introduksjon. Roskilde Universitetsforlag, Danmark.

Emeritus, Professor (2006). Sigmund Says: And Other Psychotherapists’ Quotes. iUniverse.com.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. en interressant fremstilling av hvordan psyken kan fungere, det er mange ting som er interresant å drøfte litt anderledes., min første tanke er ordet hjernen og dens definisjon. det blir i utgangspunktet her sagt at hjerne kun sitter mellom ørene i hodet, om man utvider perspektivet litt og tar med ryggmarg og i begrepet hjerne, og kanskje nervene som og en definisjon av hjernen så vil psykens sin eksistens grunnlag endres litt. grunnlaget for at det kan være mer riktig å ta nevroner nervetråder og ryggmarg med i definisjonen av hjernen er at hele dette systemet fungere med elektromagnetiske impulser.
    generaliseringer for å få ting til å se ut slik vi ønsker er jo noe som dette systemet hele tiden jobber med. kan det på dette grunnlag tenke at kroppens elektromagnetiske system i sin helhet kan definere som psyke??

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here