Hvordan utvikles narsissisme?

Noen mener patologisk narsissisme slår rot i mennesker som vokser opp med deprimerte eller fraværende omsorgspersoner, men psykoanalysen og selvpsykologien er uenige på dette området.

Noen teoretikere, forankret i tradisjonell psykoanalyse, foreslår at patologisk narsissisme slår rot i mennesker som vokser opp med deprimerte eller fraværende omsorgspersoner. Barnet kommer i en posisjon hvor det må trøste eller hjelpe foreldrene, og det betyr at de må regulere seg selv ned slik at de ikke belaster de andre i familien. Dermed begrenses muligheten for barnets utfoldelse og det tvinges til å gi ”avkall” på seg selv. Isteden utvikles et falskt (idealisert) selv (det er slik jeg bør/må være) som de senere i livet forsøker å bekrefte. Et slikt selv føles ikke ekte, og personen trenger mye bekreftelse fra andre for å holde liv, mening og eksistens i dette ”falske selvet.” Ofte opplever de at de ikke høster nok oppmerksomhet, og i ekstreme tilfeller kan de gå langt for å erobre betydning og oppmerksomhet (Cullberg, 1999, p. 186-187).

Sannsynligvis finnes det flere veier inn til ulike former for uheldig narsissisme. Blant annet ser man at barn som i liten grad møter motstand, blir hjulpet og ivaretatt så mye at utviklingen av egne ferdigheter undermineres, blir tilfredsstilt umiddelbart og sjelden frustrert av sine foreldre, kan utvikle en unyansert oppfattelse av egen innflytelse og viktighet i tilværelsen. Det å bli voksen handler også om å oppdage at foreldrene og andre mennesker har egne behov, og at vi ikke er tilværelsens midtpunkt. Man må ta hensyn til andres ønsker og følelser for å bli en positiv del av det sosiale fellesskapet, og dette lærer barnet gjennom en oppvekst med et omsorgsfullt miljø som evner å sette tydelige grenser på en vennlig måte. Dersom barnet ikke får grenser, men isteden får sin vilje og løftes gjennom livet uten motstand, risikerer man at barnet ikke utvikler sin egen motivasjon og beholder alt for høye forventninger til omgivelsene. I slike sammenhenger kan man også se trekk som minner om narsissisme i kraft av lite omtanke for andre og ganske suverene forestillinger om sin egen viktighet. I denne artikkelen skal vi imidlertid se på utviklingen av narsissisme i relasjon til Kohut sin teori om selvpsykologi.

Narsissisme og selvpsykologi

I artikkelen om Selvpsykologi gir vi en kort innføring i Heinz Kohuts forståelse av menneskets psyke. Kohut hadde sin opprinnelse i tradisjonell psykoanalyse, men på noen punkter var han uenig i de psykoanalytiske konseptene, og utviklet derfor en egen retning som siden ble kalt selvpsykologi. Uoverensstemmelsene med psykoanalysen handlet blant om ulike forståelser av narsissismens vesen. Kohut definerer narsissisme som en slags besettelse i Selvet (Cullberg kaller det selvkjærlighet). Kohut har også bidratt mye til utviklingen av narsissismebegrepet ettersom han antar at narsissisme er et fenomen som opptar opp mot halvparten av menneskets psyke. Narsissisme er et begrep som brukes innenfor psykoanalytisk og psykodynamisk teori, og Kohut er derfor på ingen måte opphavsmannen til psykologiens narsissismebegrep, men det blir sagt at Kohut har gjort det samme for narsissisme som Freud gjorde for seksualitet. Sannsynligvis handler det om at Kohut foreslo en mer nyansert og mindre dømmende holdning til narsissisme som fenomen. Istedenfor å innta en fordømmende holdning til narsissisme og bruke sine terapeutiske krefter på å minimere tilstedeværelse av narsissisme hos pasienter, slik de klassiske psykoanalytikerne gjorde, vil Kohut forstå og studere narsissismen med en mer åpen og tolerant holdning.

Det er narsissisme i alle mennesker

For Kohut var narsissisme noe som eksisterte hos alle mennesker i mer eller mindre grad. Det var et iboende menneskelig fenomen som utviklet seg på ulike måter i det enkelte individ. I følge Kohut har alle mennesker narsissistiske behov, og det vil derfor alltid være til stede i vårt psykiske liv. Men de narsissistiske behov og tilbøyeligheter burde ideelt sett utvikle seg fra en mer umoden til en stadig mer moden form. I sitt senere teoretiske arbeid omdøpte Kohut narsissistiske behov til selvobjektbehov. Dette begrepsskifte sørget for en mer presis forståelse for Kohuts teoretiseringer på dette området, og hans teorier var direkte knyttet opp til hans kliniske praksis. Kohut la merke til at en stor del av hans pasienter hadde et sterkt behov for å bli anerkjent, bekreftet og lagt merke til (Schlüter & Karterud, 2002, pp. 41-42).

Kohut beskriver selvet som psykiske strukturer som sørger for at tanker, følelser og opplevelser ikke oppleves stykkevis og delt, men integreres på en slik måte at vi opplever sammenheng og helhet i vår kontinuerlige strøm av bevisst liv. I følge Kohut (2000, p. 10) skal vi forstå selvobjekter som et sett av objekter vi opplever som uløselig knyttet til vårt eget Selv. Betydningsfulle relasjoner, opplevelser og gjenstander skriver seg inn vårt psykologiske bokholderi og blir integrert i Selvet. Siden vil disse selvobjektene ha viktige funksjoner i vårt møte med nye erfaringer. Hvordan vi håndterer nye opplevelser, regulerer følelser og integrerer nye erfaringer avhenger og influeres av tidligere selvobjektsforhold. Barnet trenger omsorgspersoner som klarer å leve seg inn i barnets behov på en empatisk måte og dermed besørge barnets behov på tilfredsstillende vis. Omsorgspersoner som klarer å fyller denne rollen, med ubetinget kjærlighet, varme og tilstedeværelse, kan forstås som empatiske selvobjekter. For barn er det avgjørende at oppvekstmiljøet har slike empatiske selvobjekter fordi det på sett og vis legger grunnlaget for barnets følelse av helhet, harmoni og vitalitet. Karterud  (2000) snakker om selvobjekter som den funksjonen og meningen et annet individ, et dyr, en ting, en kulturell manifestasjon (artefakt) eller en kulturell tradisjon har for opprettholdelsen av ens følelse av å ha et sammenhengende og meningsfullt Selv.

Et individ kan i så henseende ha mange ulike selvobjekter, og disse objektene kan praktisk talt være hva som helst, men de mest avgjørende selvobjektene er som regel et annet mennesket, og de dypeste og aller mest betydningsfulle er som regel våre foreldre. Det som først og fremst karakteriserer et selvobjekt er dets evne til å enten styrke eller forringe vår fornemmelse av Selvet. Selvobjektsbehov er derfor direkte knyttet til de mest grunnleggende strukturene i vår selvfølelse, nemlig kjerneselvet, og de forankres sånn sett i det mest fundamentale av alle emosjonelle kvaliteter. Dersom strukturene i kjerneselvet fragmenteres eller skades, som et resultat av sviktede selvobjektsbehov, vil dette gi seg utslag i alle våre følelsesmessige opplevelser. Selvet, som representant for vår mentale balanse og indre ro, kan altså skades dersom våre selvobjektsbehov ikke dekkes på en god nok måte. Det kan deretter gi seg utslag i angst, ukontrollerte følelsessvingninger og mangel på oversikt og kontroll over vårt psykologiske apparat. Det er også slik at det vi innledningsvis kalte patologisk narsissisme, har sitt utspring i sviktende selvobjektsbehov eller manglende og utilstrekkelige selvobjekter. Senere i livet risikerer individet et påtrengende behov for stadig nye bekreftelser fra andre, som en slags reparasjonsmanøver fra tidligere svikt. I verste fall blir personens tilværelse en endeløs kamp for andres bekreftelse, og et slikt behov minsker vår evne til empatisk innlevelse og hensyn til andre mennesker. I så henseende kan man også forestille seg at patologisk narsissisme går i arv. Dersom foreldre eller andre omsorgspersoner har store mangler i sin egen selvstruktur, og stadig jakter på anerkjennelse gjennom karriere eller annet sosialt liv, kan det hende at barnas behov for ubetinget kjærlighet og oppmerksomhet undermineres, og på den måten forflytter det ”psykiske underskuddet” seg fra generasjon til generasjon. Et sviktet Selv, eller et Selv i underskudd, kan med andre ord gi grobunn for en narsissistisk personlighet slik man i allmennhet forstår dette fenomenet: Grandiositet, Stort behov for beundring og mangel på empati.

Det finnes flere ulike forståelser og beskrivelser av narsissisme i psykologisk litteratur. Det er også mange ulike teorier på årsakssammenhenger og faktorer som kan føre til narsissistisk patologi. Ovenstående er dermed kun én av mange forklaringsmodeller. Denne artikkelen baserer seg på selvpsykologi og teorien til Heinz Kohut, og som nevnt har han vært en svært innflytelsesrik stemme i forhold til narsissisme. Spørsmålet i forhold til Kohuts konsept om Selvet, er hva som kan forårsaker et fragmentert Selv, eller et disharmonisk utviklingsforløp hvor de narsissistiske behovene forblir på et umodent nivå også utover i voksenlivet. Kohut mente at Selvet sjelden tok gjennomgripende skade av enkeltstående episoder, med mindre det dreide seg om ekstreme krisesituasjoner som krig, konsentrasjonsleir, grove overgrep og lignende. Traumer kan skade selvet, men da snakker man ofte om ulike former for posttraumatisk stress og angsttilstander, og sjeldnere om en plutselig oppblomstring av narsissistiske trekk eller umodne selvobjektsbehov. En mer generell forståelse av hvordan Selvet utvikles uttrykker Kohut i følgende passasje:

“What creates the matrix for the development of a healthy self in the child is the self-object’s capacity to respond with proper mirroring at least some of the time; what is pathogenic is not the occasional failure of the self-object, but his or her chronic incapacity to respond appropriately”(Kohut, 1977, p. 187 In: Messer and Warren, 1990, p. 386).

Større og mer gjennomgripende skader på Selvet vil altså være et resultat av gjentagende svikt i forhold til selvobjektsbehov. Andre mennesker og et oppvekstmiljø som ikke evner å respondere tilfredsstillende på barnets behov er grunnlaget for utviklingen av dypere forstyrrelser i Selvet, noe som fører til et uorganisert indre liv med mulige utslag i forskjellige former for personlighetsforstyrrelser.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Karterud, S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Messer, Stanley B. & Warren, Seth: Personality change and psychotherapy. In: Pervin, L.A.(ed.): Handbook of personality. Theory and research. The Guilford Press. New York, 1990.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. […] Kohut var ikke bare opptatt av empati som redskap i den terapeutiske settingen, men mente at empati spilte en sentral rolle i alle mellommenneskelige relasjoner. Dette baserte han på en grunnleggende antakelse om at menneskets mentale helse var avhengig av andres empatiske evner. Som mennesker er vi avhengig av andres bekreftelser og empatiske gehør med hensyn til våre emosjonelle behov. Når våre behov blir bekreftet av empatiske andre, vil vi selv utvikle empati og evnen til å ivareta andres behov. Det blir en positiv spiral som avler psykisk sunnhet. Mangel på empatiske evner blir i så hensennede en negativ spiral hvor empatisk underskudd avler mer empatisk underskudd og udekte selvobjektsbehov. (Vi skriver mer om selvobjektsbehov i artikkelen Hvordan utvikles narsissisme). […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here