Skrytepavens psykologi

”Tomme tønner rumler mest” sier ordtaket, og som regel betrakter vi skryt som noe uverdig. I denne artikkelen ser vi på de psykologiske mekanismene som ligger bak behovet for å skryte av seg selv.

I det sosiale landskapet inngår vi i forskjellige roller. Noen ganger føler vi oss frie og avslappende, vi kan være ”oss selv” på en uanstrengt måte, mens andre ganger er det mellommenneskelige samspillet mer krevende. Av og til møter vi også mennesker som på en subtil måte gjør oss til noe annet enn det vi egentlig er. Plutselig kan man nesten føle seg fremmed for seg selv. Den andres blikk gjør deg til noe bestemt som du blir ”tvunget” til å identifisere deg med.

Et eksempel på dette er relasjoner hvor man blir sett opp til. Å få skryt kan være veldig hyggelig, men når det foregår på en overdreven måte, kan det også bli ubehagelig. Man risikerer å bli opphøyet til noe man ikke kan stå inne for, og i noen sammenhenger kan det hende at andre har behov for å se opp til oss, og derfor unnlater å inkludere nyanser i våre egenskaper.

Denne artikkelen inngår i en lang serie artikler om psykiske forsvarsmekanismer. Å bli tillagt egenskaper og kvaliteter man ikke kjenner igjen hos seg selv, men blir tilskrevet oss i relasjon til den andre, er et fenomen som teorien rundt psykiske forsvarsmekanismer kan kaste lys over. I denne artikkelen er det en forsvarsmekanisme som kalles idealisering vi skal sette under lupen.

Idealisering foregår når noen opphøyer andre eller seg selv på en overdreven måte. På folkemunnet kaller vi det gjerne for skryt eller praleri. Når vi sier det med en negativ undertone, er det gjerne fordi vi mener at praleriet går ut over sine proporsjoner og skaper et falskt bilde. Noen har et stort behov for å skryte av seg selv, sine eiendeler, relasjoner og sine bekjentskaper, og spørsmålet i denne artikkelen er hva som ligger bak et slikt behov.

Idealisering er et psykisk forsvar som bærer visse likhetstrekk med det vi kaller for praleri og skryt. Ved idealisering håndterer personen vanskelige følelser og indre konflikter ved å tilskrive seg selv eller andre overdrevne positive kvaliteter. Hvis man blir idealisert av en annen person, blir man altså tillagt positive egenskaper på en overdimensjonert måte, noe som altså kan avstedkomme en følelse av å bli fremmedgjort i den andres øyen. Når man blir opphyet på denne måten, blir man gjort til noe annet enn det man føler man er. Det kan videre skape en form for prestasjonsangst eller ansvarsfølelse som er tung å bære.

Når personer beskriver mennesker eller relasjoner som svært betydningsfulle, mektige og ærverdig på en måte som virker overdrevent, kan det hende at det er et idealiseringsbehov til stede. Ofte gir det mennesker en tilfredsstillelse å betrakte andre eller sine relasjoner til andre som ualminnelig betydningsfulle. Samtidig gir idealisering en beskyttelse mot følelser av maktesløshet, håpløshet, verdiløshet og så videre. Perry (1989) forklarer at idealisering som forsvar har til hensikt å oppnå en slags verdifullhetens alkymi. Alkymi er en middelaldersk betegnelse på kjemi, og det assosieres ofte med magiske fortellinger om udødelighet og evnen til å gjøre metaller om til gull. I en psykologisk sammenheng forstår man alkymi innenfor en mer ”åndelig” ramme.  Det kan handle om oppnåelse av en spirituell forvandling, hvor målet blant annet er å bli et ”helt menneske”. Idealisering som forsvar har i visse henseende en lignende funksjon: Idealisering kan rett og slett utligne en dyptgripende følelse av mangel på verdi eller betydning hos en selv eller i tilværelsen for øvrig.

Ved idealisering tror personen at andre er gode og mektige på en overdreven måte. Selv om de er i stad til å gjenkjenne svakere sider hos den andre, blir dette ignorert for å opprettholde idealbildet. Det skaper altså urealistiske forestillinger om den bestemte personen. Hensikten med idealisering er å holde på den tryggheten som bor i forestillingen om den andres uovervinnelighet. Barn idealiserer gjerne sine foreldre, og behovet er selvfølgelig å føle trygghet i foreldrenes styrke. Selv om foreldre svikter barna, vil idealisering ofte komme inn som en kompenserende strategi, fordi barn er helt avhengig av noen som er sterkere enn dem selv, noe som kan beskytte og ta vare på.

Idealisering som forsvar i voksen alder

Idealisering fungerer altså som motvekt mot truende følelser av mindreverd og maktesløshet. Følgende er en liste over eksempler på hvordan man kan kjenne igjen idealisering brukt som forsvar.

  • I samtale med personen refererer han eller hun gjentatte ganger til utsagn, viktige resultater eller betydningsfulle egenskaper hos noen de kjenner eller har en relasjon til.
  • I møte med konflikter eller konfrontasjoner, vil personen raskt assosierer til mektige mennesker med uttalelser som ”Han kan gjøre hva han vil”, ”Han er uovervinnelig”, ”Ingenting kan stoppe han” og så videre. Slike assosiasjoner setter altså en demper på personens egen følelse av maktesløshet i møte med en bestemt konflikt.
  • Et annet typisk tegn på idealisering forekommer når personen stadig refererer til mektige mennesker han eller hun kjenner når de står ovenfor vanskelige utfordringer. De kan si at de kjenner noen i politiet, i regjeringen, ordfører og lignende som kan hjelpe dem ut av vanskelighetene. Det kan dreie seg om perifere forbindelser, men i den akutte situasjonen har vedkommende et så stort behov for en nær forbindelse til mektige hjelpere, at det forekommer dem helt reelt. Det er på mange måter en mer subtil variant av barnet som uttrykker at ”pappaen min er den sterkeste i hele verden”.
  • Personer som beskytter sin underliggende følelse av maktesløshet gjennom idealisering, beskriver neste alltid sine bekjente og sine relasjoner med voldsomme superlativer. De personene som er viktige i vedkommendes liv, blir alltid omtalt som noe helt spesielt. Fastlegen er for eksempel toppspesialist, bror er ledende i landet på sitt område, og ingen er helt vanlige eller alminnelige. Ofte kan andre oppfatte dette som skryt og overdrevent praleri.
  • Noen forteller om sine bekjentskaper som hjelpsomme og svært solide, mens det er åpenbart for andre at den beskrevne forbindelsen enten ikke eksisterer, er perifer eller langt i fra like hjelpsom som det angis. Poenget i slike sammenhenger er at personen som idealiserer en annen har et sterkt behov for en sterk og urokkelig støtte i sitt liv.
  • I samtaler kan en person gjentatte gnager nevne en figur som omtales i glødende termer. Figuren beskrives som en venn, mens det er åpenbart at personen ikke har noen relasjon til den beundringsverdige figuren.
  • Et annet element ved idealisering henger sammen med urealistiske forventninger. En person kan snakke om en bestemt begunstigelse eller fordel han eller hun skal få av en mektig person. Vedkommende fastholder denne forventningen selv om den utfordres og betviles av andre. Den kan også fastholdes selv om det er åpenbart urealistisk.

Konklusjon

Skrytepaven høster ikke så mye respekt og anerkjennelse når praleriet blir overveldende. Ofte betrakter man skryt som noe uverdig og nedrig. Ordtak som ”tomme tønner rumler mest”, ”det er mer breking enn ull”, ”kok først når du får gryte” og William Shakespeares sitat, ”ta bare kjeften full! I skrytekunsten er jeg din likemann” uttrykker en viss fordømmelse av skryt. Men hvis vi tenker på skryt som en mekanisme hvor personen kjemper en indre kamp mot vanskelige følelser av mindreverd, håpløshet, maktesløshet og følelsen av å være verdiløs, kan vi kanskje innta en litt mildere og empatisk innstilling til mennesker som skryter.

Du finner flere artikler om menneskets psykiske forsvar under kategorien Forsvarsmekanismer.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

7 KOMMENTARER

  1. Bra artikkel! Allikevel, skryt av deg selv av og til, ingen andre gjør det. Jeg pleier å innlede setningen med; – ikke for å skryte, men..Også sier jeg noe pent om meg selv. Det pleier å gå igjennom. Og ikke minst; skryt av andre-ofte!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here