Kan man unngå midtlivskriser?

Midtlivskriser rammer med depresjon og tomhet. Det handler om biologi, men også psykologi og evnen til å skape mening. Ofte finner man livskraft ved å følge en drøm, mens på "autopilot" mister man seg selv.

transported with rage, blind furry

Mange kvinner og menn opplever en midtlivskrise der depresjon og tomhet kan ramme hardt. Sorg over tapet av ungdommen er ofte et underliggende tema i en slik krise. Menn opplever gjerne krisen i 40-60-årsalderen og kvinnene i 45-55-årsalderen. Den biologiske forklaringen i forhold til kvinner handler om produksjonsfall i kjønnshormoner, og den der tilhørende overgangen fra fruktbarhet til en ny fase hvor det ikke lenger er mulig å få barn. For begge kjønnene gjelder biologiske prinsipper, og krisen blir stort sett forstått som en overgangsperiode til de senere årene av livet.    

Er livsmålene oppnådd?

  Kenneth Purvis ved andrologisk senter i Oslo hevder at menn med mål i livet i mindre grad rammes av midtlivskrisen sammenlignet med menn som i større grad går på ”autopilot” uten målsetninger som engasjerer dem og driver dem fremover. Dette kan altså tyde på at personlige målsetninger som skaper entusiasme og pågangsmot gjør at vi ikke havner så lett i depresjon når biologien innhenter oss. Dermed kan det virke som at når man har mål å jobbe etter blir biologiske forandringer i kroppen lettere akseptert siden individet jobber på et helt annet bevissthetsnivå. Man kan muligens lettere akseptere forandringer.  

Midtlivskrisen handler også om å gjøre opp status i forhold til måloppnåelse omtrent halvveis i livet. Dette gjelder for begge kjønn. Livet handler om å skape mening og ikke la seg fange av hverdagslivets utfordringer i en slik grad at man ”mister seg selv” og sine kreative impulser i et liv som bare handler om å utføre et konglomerat av ulike forplikter. Man må simpelthen gjøre plass for drømmer og prosjekter som skaper interesse og vitalitet. I denne artikkelen vil jeg nettopp fokusere på drømmer og hvorvidt forfølgelse av egne drømmer kan forhindre eller dempe midtlivskrisen. Jeg vil dermed utelukke faktorer som utbrenthet, arbeidsledighet og stress. Derfor vil jeg basere artikkelen omkring praktisk livsfilosofi og eksistensiell psykologi i håp om å finne en måte å manøvrere seg uten om krisen de fleste opplever midt i livet.    

Hva er en drøm?

  Det foreligger veldig mange definisjoner av drømmer. Man mener imidlertid at drømmer er beskjeder fra underbevisstheten som i en våken tilstand ikke får utløp. Ifølge Freud har drømmer den funksjonen at de tilfredsstiller behov, ubevisste ønsker og begjær. Mange vil oppleve at drømmer som kommer til live om natten mens man sover ofte er direkte absurde, om ikke obskøne i sin natur. Spørsmålet er da hvordan slike drømmer kan virke vitaliserende? Freud hevdet at drømmeartefaktene inneholder ønsker og begjær i skjulte former. Ved å analysere drømmer fant han frem til det ubevisste materialet som lå skjult i personens psykologiske bokholderi. Freud er kjent for påstanden om at ”drømmer er kongeveien til det ubevisste”. Drømmene forteller oss ofte noe sentralt om oss selv, noe som av en eller annen grunn har sklidd ut av vår våkne bevissthet. I drømmen kommer meningsinnholdet frem i to ulike former. Det er det manifeste drømmeinnholdet, rett og slett handlingen og det åpenbare innholdet i drømmen, samt drømmens latente innhold som dreier seg mer om hva de ulike elementene i drømmen representerer. Freud hevder videre at drømmer har flere funksjoner:

(1) drømmeoppfyllelse i symbolsk form (drømmeartefakter);

(2) drømmen fungerer som trykkutløsere i den forstand at uakseptable impulser og ønsker, som holdes tilbake i våken tilstand, likevel får sitt utløp eller sitt uttrykk via drømmen.

Selv om dette kan virke ganske så riktig må vi ta med i betraktningen at Freud levde i den viktorianske tiden der blant annet det seksuelle ble undertrykt i langt større grad i enn det vi opplever i vår moderne kultur (Larsen & Buss, 2005).  

Men hvis ser nærmere etter, kan den første drømmefunksjonen kanskje gjøre seg spesielt gjeldende for mennesker i livskriser. Ifølge Freud oppfyller drømmen individets skjulte ønsker i symbolsk form. En terapeut som arbeider med drømmer prøver i samråd med sin klient å analysere en drøm på bakgrunn av personens pågjeldende situasjon, tidligere livserfaringer og det manifeste og symbolske innholdet i drømmen.   Dersom en person drømmer om begravelse, er det ikke dermed sagt at døden er tolkningen i ordet forstand. Det kan like gjerne handle om en endring i livet hvor begravelsen symboliserer gjenfødelse. Man dør bort fra det gamle og gjenoppstår i det nye.  

Det er imidlertid ikke denne typen drømmer som er artikkelens fokusområde. Når jeg i forhold til livskriser snakker om drømmer, mener jeg overordende livsmål og lysten til å oppnå noe. Jeg mener den drivkraften som gjør seg gjeldende når man virkelig brenner for noe og iherdig jobber mot et mål. Ofte vekker slike drømmer kreativitet og glede. Det kan være alt fra å bestige en fjelltopp til det å oppnå akademisk anerkjennelse. Dette er altså en annen og mer håndgripelig form for drøm enn den man opplever i søvne. Jeg tror imidlertid at man i en tilstand av depresjon kan finne frem til ønsker og behov via nattens drømmer, og bruke dette som utgangspunkt for et livsmål. Depresjon er kjennetegnet av tomhet og til tider en gjennomgripende følelse av fiasko og meningsløshet. Det er uhyre vanskelig å vite hva man begjærer eller vil med livet sitt når man er rammet av depresjon. Ønsker, behov og egne meninger druknes på sett og vis i melankolien, og da kan det være vanskelig å finne igjen sin indre drivkraft, den nostalgiske energien som gir indre velvære og behag. I slike tilfeller kan altså nattens drømmer være en inngangsport til våre ønsker og vårt begjær, som i det daglige har forsvunnet, enten på grunn av midtlivskrise og depresjon, eller rett og slett på grunn av kontinuerlig stress og forpliktelser. Hvis du vil vite mer om drømmer og hvordan de kan brukes i selvutvikling og terapi, har WebPsykologen en egen kategori hvor vi skriver artikler om drømmens funksjon, dens betydning og dens relevans for menneskets psykolog. Du finner artiklene under kategorien Drømmer. I tillegg har WebPsykologen et videoforedrag som heter Depresjon, drømmer og psykoterapi.  

Innledningsvis leste vi om menn som opplever en kritisk periode der de ser tilbake på livet og det de har utrettet. Spørsmålene kan være mange, svarene få og ikke minst kan tiden være en mangelvare. Hvis en person opplever midtlivskrise, er spørsmålet hvorvidt personen har oppnådd sine drømmer og mål, det man innenfor psykologi ofte kaller selvrealisering, eller om vedkommende har stagnert på grunn av livets generelle mas eller andre blokkerende faktorer. Vi vil se nærmere på dette senere i artikkelen.    

Livsstadiene

  Innenfor moderne psykologi blir ofte Erik Erikson (1956) kreditert i forhold til å sette fokus på identitet. Han definerte identitet som en subjektiv følelse av enhet eller indre sammenheng som var stabil over tid. Dermed vil en person kunne være på forskjellige plasser, i forskjellige sosiale situasjoner og fremdeles være den samme (Kroger, 2007). Videre utviklet han åtte utviklingsstadier som opptrer fra barndom til sen voksen alder. Alle stadiene inneholder et potensielt kriseelement, noe individet på sett og vis må gjennomarbeide for å nå videre i sin utvikling. Dersom en konflikt eller et spesielt anliggende forblir uløst på et bestemt nivå, vil individet på noen punkter i livet være fanget på dette nivået og i verst stagnere. Det kan likevel avansere, men fortidens ballast vil henge igjen og gi personen en underliggende følelse av en mangel eller utilfredshet. Det er ikke sikkert vi er klar over denne mangelen eller det uforløste anliggende vi har bak oss, men nettopp slike elementer kan hjemsøke oss i drømmer om natten. Drømmene kan dermed avsløre viktige ting om oss selv, og gjennom anerkjennelse kan vi gjenoppta tidligere problemer. Det er ofte springbrettet til en sterkere identitet, følelse av sammenheng og helhet og muligheten for psykologisk avansement. Vi vil nå se litt nærmere på de fem første stadiene til Erikson (Seigler et al., 2003):  

  1. Tillit – mistillit (det første året): Barnet utvikler en grunnleggende tillit til omsorgspersonen. Er omsorgspersonen varm, konsistent og tillitverdig, lærer barnet at den viktige voksne personen er til å stole på. Dermed kan barnet føle seg trygg og ivaretatt, noe som gjør at energien kan brukes på utvikling og utforsking av seg selv og verden. Hvis derimot følelsen av mistillit er tilstedeværende, kan de skape konflikter senere i livet. Et utrygt barn bruker mye energi på trygghetssøkende atferd og uro, noe som altså undergraver en sunn utvikling på alvorlige måter.
  2. Frihet – skam, tvil (1 – 3,5 år): Barnet prøver å etablere en følelse av selvstendighet, mens det justerer seg etter sosiale krav. Hvis omsorgspersonen skaper en atmosfære der barnet kan kontrollere seg selv uten å miste selvtillit, får de en følelse av frihet ”under omsorg”, noe som senere i livet vil manifistere seg som ”god selvtillit”. Men blir barnet straffet, latterliggjort eller får en skamfølelse, så vil det sannsynligvis tvile på egne evner, noe som er grobunn for dårlig selvtillit.
  3. Initiativtakende – skyld (4 -6 år): Barnet har sine omsorgspersoner som modeller for hvordan man lever et liv og hvordan man ter seg. Barnet setter seg mål i samhandling med sine foresatte og poenget er å oppnå disse med en følelse av selvstendighet og mestring. Utfordringen for barnet er oppnå en balanse mellom skyld og initiativ. Hvis foreldrene mener at barnet bør ha lært seg de første 10 bokstavene i alfabetet, er det deres regler som blir avgjørende for hva barnet føler om det mislykkes. Om omsorgspersonene ikke opptrer straffende, men heller støttende, vil dette føre til at barnet kan utvikle høye standarder for måloppnåelse, men det slipper for en underliggende frykt (prestasjonsangst) for å mislykkes. Mennesker som har lært seg å forvente straff og skyld, hemmes ofte av denne redselen når de utfører en oppgave. Denne fasen handler også om forholdet mellom lek og ansvar. Skal jeg følge mine impulser og følelser, eller skal jeg gjøre det som pålegges meg eller forventes av meg? Igjen er det balansen mellom å følge krav og regler, og på den andre siden følge sine impulser og lyster. 
  4. Imøtekommenhet – underdanighet (6 – puberteten): Barnet lærer seg de kognitive og sosiale ferdighetene som er gjeldende i den rådende kulturen, og de lærer seg å være inkluderende overfor andre barn. Suksess i dette gir barnet en kompetansefølelse, mens fiasko kan føre til følelsen av å ikke strekke til. 
  5. Identitet – rolleforvirring (ung alder til voksen alder): Erikson mente at dette stadiet er kritisk siden personen opplever og forandres så mye på mange plan. Den unge er i grenselandet mellom barndommen og den voksne verden. Dermed blir det forvirring omkring sin egen rolle, mål og mening med livet. Dersom man har en god ballast fra trygge og omsorgsfulle omgivelser med passe doser av grenser og krav, er det sannsynlig at personen gradvis påtar seg ansvaret for sitt eget liv, blir selvstendig, frigjør seg fra foreldrene, og dermed staker seg ut en egen kurs basert på egne preferanser og ønsker. Faren er at mennesker som sliter med usikkerhet og lite tro på egne evner, aldri våger eller tror de kan bære ansvar for sitt eget liv, hvorpå de utvikler en form for avhengighet. Å være avhengig er alltid en uheldig posisjon ettersom man alltid må justere seg etter andre og underkaste seg andres behov i bytte mot ”trygghet og ivaretakelse”. Mange destruktive parforhold er tuftet på en slik dynamikk, og resultatet er ulike former for misbruk, utnyttelse og en gjensidig følelse av mangel på frihet. Den kreative og selvrealiserende utfoldelsen er dermed blokkert.

  Stadiene til Erikson kan virke kategoriske, men det ligger likevel mye innsikt i hans arbeid. Stadiene ligner langt på vei de fleste andre psykologisk utviklingshierarkier, og som regel skal man ikke forstå disse som trappetrinnsmodeller, men snarere som glidende overganger. Poenget er uansett at vi alltid befinner oss i en fase eller i en overgang, og prosessen mot et voksent menneske betinges i høy grad av erfaringer fra oppveksten og omsorgspersonene man har rundt seg. Miljøet peker oss i forskjellige retninger, og har derfor en stor innflytelse på hvordan vi håndterer ulike faser og de krisene som dukker opp når vi nærmer oss overgangen til nye faser og mentale orienteringer. Alle faktorene som påvirker oss i vår utviklingsprosess er imidlertid så mange at det som regel er vanskelige å identifisere hvordan vi har havnet der vi er. Livet er dynamisk på en kompleks måte, og det gjør dannelsesprosessen til en innfløkt affære.  

Hvis vi derimot utelukker alle mulige faktorer og ser på livet med ”objektive øyne”, kan vi kanskje oppdage en viss logikk og noen fellesmenneskelige trekk ved utviklingen. Barn fra lite støttende omsorgspersoner skal ifølge ”læreboken” streve mer i tilværelsen enn de som har fått sine behov for kjærlighet, omsorg og grenser dekket på et tilfredsstillende måte. Hvis man kritiseres, avvises, latterliggjøres eller ignoreres som liten, gjør dette noe med den indre dialogen som utgjør kjernen i vår personlighet. Vi adopterer negative syn på oss selv, og dermed har vi en psykologisk grunnmur som borger for usikkerhet, lav selvfølelse og frykt. Men hvilken relevans har egentlig disse stadiene i forhold til en midtlivskrise?  

Gikk noe tapt?

I artikkelen ”Kan religiøse grupper mislede mennesker i krise?” diskuterte vi krisens betydning for menneskets videre utvikling. Kriser kan hemmes oss og installere en grunnleggende frykt, men den kan også fungere som en oppvekker som tvinger oss til å se eksistensen i hvitøyet og dermed gjøre noe nytt med livet i kjølvannet av krisen. Dersom man som liten hadde kreative evner, men omsorgspersonene latterligjorde kreativitet som en lite inntekstsgivende affære og insisterte på at sønn eller datter skulle bli økonom, kan det hende at barnet inkoroprerer foreldrenes holdninger og dermed lever et liv hvor de kreative impulsene undertrykkes i kravet om å bli rik og vellykket, altså på den måten foreldrene oppfattet det å være vellykket. Ifølge Freud er det sannsynlig at de kreative impulsene ville dukke opp i drømmer på ulike måter. Hvis personen går livet gjennom med forlatte og avviste kreative impulser, og isteden arbeider med realfag, noe som ikke gir den kreative sjel noe annet enn penger, kan vi i følge Satre argumentere for at personen lever i ”vond tro”. Dersom vi overstyres av våre omgivelser, kan det hende at våre egentlige ønsker undermineres, og på lengre sikt er det sannsynlig av man mister sitt livsmot og følelsen av en meningsfull tilværelse. Hvordan kan vi forstå forskjellen mellom de som følger sine drømmer og de som ikke gjør det?  

Hvis vi tar utgangspunkt i den førsokratiske filosofen Zenon, og hans historie om skilpadden og Akilles, kan vi kanskje finne noe verdifull innsikt. De to skulle løp om kapp, men skilpadden fikk et visst forsprang. Akilles løp 50 ganger fortere enn skilpadden, men likevel ville skilpadden være foran han grunnet forspranget. Forspranget ville altså bli kortere etter hvert, men skilpadden ville gått et stykke lenger hver gang Akilles kom frem til det stedet skilpadden hadde vært på like før. Zenon mente at Akilles aldri ville kunne nå igjen eller løpe forbi skilpadden.  

Den personen som følger sine drømmer, i motsetning til en som ikke gjør, vil etter Zenons kalkuleringer alltid ha et forsprang. Personen som ikke følger sine drømmer, vil stå i fare for å stagnere og i slike situasjoner blir livskrisen ofte et faktum. Når man har en solid identitet vil man ha en følelse av indre sammenheng og helhet uansett hvor enn man begir seg hen i tilværelsens  og verden. Når Purvis hevder at menn med livsmål i mindre grad opplever midtlivskriser enn menn som lever mer på plikt og autopilot, forteller dette sannsynligvis noe om deres psykologiske støpning og identitet. Det er sannsynlig at mennesker som ikke har en solid psykologisk grunnmur, i mindre grav evner å utfolde seg fritt og kreativt. Det blir vanskeligere å sette egne mål, hvorpå de isteden innretter seg etter omgivelsenes krav, og på den måten risikerer de å ”miste seg selv”. Kanskje kan man si at de har stagnert eller mangler noe fra de tre første fasene i Eriksons livsstadier. Individet kan fysisk sett utvikle seg, men på et psykologisk vil henge igjen etter i èn eller flere stadier.  

Hvis man som skilpadden ikke er opptatt av resultatet, men bare begir seg ut på livets reise, vel vitende om at konkurrenten er sterkere og bedre, så vil han likevel komme frem til sine mål. Poenget er altså å sette egne mål og fylle disse med menings- og livsgnist. Det spiller ikke noen rolle om man er langsom, så lenge målene kommer ”innenfra”. I motsetning til dette finnes det mange personer som haster gjennom livet, ikke følger sin indre stemme og henfaller til konformitet på bekostning av egne preferanser. I ovenstående parabel er Akilles et bilde på et slikt ”hurtig” livsprosjekt. Målsetninger som hele tiden handler om sammenligning med andre og forsøk på å oppnå sosial status og anerkjennelse, eller vinne en kamp, er sjelden noe individet opplever som eksistensielt meningsbærende over tid. Dersom livet har ført oss inn på en slik vei, hvor vi blindt har adoptert kulturelle krav og målsetninger på bekostning av våre egentlige ønsker og behov, er det sannsynlig at midtlivskrisen kan ramme oss hardt og virkelig sparke bein under vårt livsprosjekt så langt. I så tilfelle må vi gå i oss selv og begynne å se innover. Hva er vi egentlig interessert i, hva gir oss glede og hvordan kan vi investere mening i et livsprosjekt som bibringer vitalitet og livskvalitet? Man skal ikke undervurdere den biologiske komponenten i midtlivskrisen, men på det eksistensielle planet kan man få utgjort mye på egenhånd. Kanskje kan man bekjempe det eksistensielle tomrommet som ”krisen midt i livet” har en tendens til å etterlate seg.  

Hvorvidt vi bebor den drivkraften som skal til for å skape mening og vitalitet i eget liv, handler altså mye om miljø, erfaringer og oppvekstvilkår. Blant andre Nietzsche forfekter at mennesket er dømt til å skape mening i eget liv. Hvis ikke vi klarer det, har vi en tendens til å ”dø innvendig”. Den psykologiske kuren mot midtlivskriser handler altså om å finne meningsbærende prosjekter som vekker vår ”lyst på livet”, og disse prosjektene kjennetegnes ved at de ikke er pålagt eller diktert av kulturelle forventinger, et strengt superego eller hverdagslivets kontinuerlige påtrykk. Vi må lage et rom i livet hvor det er mulighet for å lytte innover mot egne behov. Vi rett og slett gi oss selv plass til å følge en drøm, hvor en måloppnåelse ikke er det viktigste, men rett og slett det faktum at vi skaper en prosess som gir mening og vitalitet for oss selv.  

Neste spørsmål er dermed hvordan man følger en drøm eller etablerer et meningsbærende livsmål. Det har vi diskutert i artikkelen som handler om ”Å følge sine drømmer”.    

Kilder

Droemmetydning.com (2000). Om drømmer. Lastet ned 20. august 2010, fra http://www.droemmetydning.com/

Kroger, J. (2007). Identity development. 2. utgave. Sage Publications, Inc. 2455 Teller Road. Thousand Oaks, California 91320

Larsen, J. L. & Buss, D. M. (2005). Personality psychology. Domains of knowledge and about human nature.McGraw-Hill, New York, NY 10020

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

Sinnetshelse.no (2006). Mannens overgangsalder. Lastet ned 20. august 2010, frahttp://www.sinnetshelse.no/artikler/overgangsalder.htm

Skirbekk, G. & Gilje, N. (2000). Filosofihistorie. Universitetsforlaget, Oslo

 

Av Yousif Mahmud Razvi 
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
   
Redigert av Sondre Risholm Liverød

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

13 KOMMENTARER

  1. Vel…. midtlivskrisen gjorde at jeg mista kona mi, og unga mistet sin mamma….. dessuten tror jeg hun har mistet endel av seg selv også!… forbasket biologisk klokke!!! En gudommelig fantestrek!

  2. Leit å høre, Christian. Håper at det går bedre nå. Kanskje litt kynisk å spørre, men har du opplevd noe positivt etter denne såkalte midtlivskrisen?

  3. Panikkalderen er det beste som har skjedd meg. Går på ren panikkenergi enda, ti år etterpå ;-) Har aldri fått gjort så mye.. !

  4. Positivt….. vet ikke helt….. føler meg mer selvstendig og sterk. ikke så avhegig av den andre part. klart mer beslutningsdyktig. målsetninger i livet dukket opp igjen, utdanning kom på menyen… i det hele tatt… litt “ny” fødsel for gammel personlighet og gamle drømmer.

  5. Har ennå ikke fått noen midtlivskrise jeg :-)
    Føler ennå at det er så mange ting jeg skal gjøre i framtiden.
    Mulig det har noe med at jeg har levd et liv med mye happening. Ennå er det mye igjen føler jeg.
    Mange kvinner snakker om overgangsald…ere som en negativ greie, men jeg syns den var helt grei å komme igjennom.
    Nå skal det sies at andre nok har det verre enn meg når det gjelder hormonelle forandringer. Når noen sier at det føler de blir mindre kvinnelig fordi de kommer i menopausen, så skjønner ikke jeg det.
    Syns det er helt herlig p slippe mensen hver måned.

  6. Steinar: det virker jo som at du har klart å transformere de biologiske prinsippene over til din fordel. Da jeg og Sondre skrev artikkelen så hadde vi dette i bakhodet og det er en sann fryd å lese at det faktisk kan bli slik også.

  7. Sølvi: du er “in the groove” og har sikkert mange prosjekter på gang. Slikt sett vil jo det alltid være mening i det man gjør og da kan biologien bare pøse på med inntrykk. Man er på et helt annet bevissthetsnivå der slike faser blir eksistensielt mindre viktige. Godt å høre fra deg :)

  8. Christian: Dine drømmer som ble borte i periferien fikk en gjenfødsel med andre ord? Alt det du skriver av nye egenskaper er jo herlig kan jeg tenke meg. Tror du at den innsikten du har nå hadde vært der uten en “krise”?

  9. Må si som Nystrøm. Jeg har hatt en midtlivskrise, hvor du faktisk begynner å tenke på at du er midtveis i livet og du tenker over hva du faktisk har fått gjort og hva du vil gjøre fremover.. Men jeg føler meg styrket. Når man blir over 40 e…r man mer trygg på seg selv.. Ungene har forsåvidt blitt så store at en kan begynne å tenke på seg selv, hvilket det har vært manko på i mange år.. Og en kan faktisk si til seg selv.. At hei.. Skalet ditt ser jo litt eldre ut men what.. Spiller det noen rolle.. Jeg synes alder kun er ett tall .. Og det er det vi gjør det til selv.. Som det har vært før en ble 40 og.. Tilbake vil jeg si at velger vi offerrollen så blir det ikke så greit.. Hvis vi greier å kunne sette oss ned og tross alt være takknemelig for det vi har, for vi har det godt i Norge.., og tenke positivt.. Så blir ikke tida fremover så ille.. Å komme seg ut og møte folk.. trene litt og reise.. Det er det jeg skal gjøre fremover.. Og jeg reiser når jeg vil.. Jeg godtar ikke lengre at noen sier: åå du kan da ikke reise bort i jula.. Ungene mine er informert om at noen juler så er jeg ikke her.. Men de har andre familiemedlemmer de kan være med.. Og det godtar de..

  10. Hvordan overgangen fra den ene livsfasen til den den andre, her klimateriet, føles, er vel individuelt og har med opplevelsen av at den fasen man forlater føles noenlunde tilfredsstillende ved at viktige behov er blitt dekket! Jeg tror på Eriksons teorier i så måte!

  11. Det som er ganske iøynefallende er hva disse personene faktisk sier; mye går på anger over å ikke ha fullbyrdet sitt potensial. Følgende bilde kan være nyttig tror jeg:

    hvis man ser for seg en 80 år gammel sittende på en benk ved en vannkant…

  12. Enig, men så har vi kvinnen som drømte om å bli mamma, men lot plikten og pleien for sin/sine syke forelder/foreldre komme først da sjansen til å få barn kom var det forsent………….

  13. Dette forteller oss at det er mange forskjellige skjebner og noen ganger må man se bort fra drømmen sin. Når andre skjebner avhenger av en selv så blir det et dilemma. Håper hun innså hvor stort offer hun gjorde og at det vil betale seg (om man tror på det guddommelige).

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here