Obama & Bush i psykologisk lys

Verden trenger en ledere som kan løfte oss opp over motsetninger som liberal vs konservativ, sort vs hvit, ateisme vs fundamentalisme, kristen vs muslim etc. Bush klarte det IKKE, men er Obama en slik leder?

I WebPsykologen er vi stadig opptatt av verden rundt oss, og vi forsøker å følge litt med på hva de mektigste personene i verden foretar seg. Vi tror nemlig at de mektigste menneskene spiller en helt avgjørende rolle for hele plantenes fremtid. Og blant verdens mest innflytelsesrike menn finner vi kanskje Barack Obama (eller rettere sagt Obama administrasjonen). Spørsmålet er igjen om Obama er en patriotisk kranglefant som vil bidra til å øke uroen i verdenssamfunnet, eller om han er blant de usedvanlige menneskene som oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av sin fraværende interesse for status, berømmelse, makt og egenvinning.

BarsckObamaDet er selvfølgelig på grensen til umulig å svare etterrettelig på dette spørsmålet, men det hindrer oss ikke i å reflektere litt over hvordan Obama oppleves når vi ser ham gjennom våre psykologiske briller. I denne artikkelen vil vi drøfte Obama administrasjonen i forhold til en form for utviklingspsykologi. Utgangspunktet er en generell teori om at evnen til å innta stadig flere perspektiver på tilværelsen, blandet med evnen til empati, emosjonell og sosial intelligens, er viktige kjennetegn på psykologisk modne og integrerte mennesker. Er Obama av et slikt kaliber?

En egoistisk og patriotisk verdensleder?

I en viss forstand kan vi kanskje si at mentale lidelser eller psykologiske vanskeligheter ofte handler om et underliggende problem som består av en uhensiktsmessig måte å beskjeftige seg med eller forstå virkeligheten på. Dette ser ut til å gjelde både på et individuelt og et kulturelt nivå. Man tenker seg at sunn utvikling og personlig vekst handler om evnen til å håndtere stadig flere perspektiver på en gang. Dette gjelder også vår utvikling fra barn til voksen. I den første fasen er barnet egosentrisk orientert. Det betyr at barnet ikke er i stand til å forholde seg til noe annet enn seg selv og sine egne behov. Etter hvert forstår barnet at mor også er et menneske med sine egne behov, og gradvis blir det viktig at man også tar hensyn til disse. Da har barnet plutselig to perspektiver å forholde seg til. Det forholder seg til seg selv, noe som kalles førstepersonsperspektivet, og det forholder seg til mor, altså som et andrepersonsperspektiv. Etter hvert klarer barnet å inkludere stadig større perspektiver. Det ser verden fra familiens ståsted, fra barnehagens ståsted, fra nabolagets ståsted, fra skoleklassens ståsted og kanskje det utvikler en slags identitet med sitt eget land. Dersom utviklingen ikke forstyrres, vil personen opparbeidet seg det som kalles en etnosentrisk orientering som betyr at man inntar perspektivet til den grupperingen man er en del av. Det antas at opp mot 70 % av jordas befolkning aldri utvikler seg forbi en etnosentrisk identitet (Wilber, 2004). Det vil si at majoriteten av alle mennesker er en del av sin kultur i den forstand at de for eksempel aksepterer kulturens ledende mytologier og forholder seg til dem som utgangspunkt for sin livsførsel og livsanskuelse. Det finnes modne og mindre modne versjoner av etnosentrisme, og det avhenger som regel av hvor fleksibel kulturen er, og hvor fleksibel individet er til å justere sine egne innfallsvinkler og inkludere nye der det viser seg å være velegnet.

Egosentriske og etnosentriske livsorienteringer vil sannsynligvis ikke være veldig nyskapende eller konstruktivt for å løse de virkelig store problemene som verden står ovenfor. For å gjøre en forskjell i forhold til blant annet klima, fattigdom, fordeling av resurser og så videre, bør verden ha mektige mennesker som rent personlig har kommet svært langt i sin egen utvikling. Vi tror at modne og velintegrerte mennesker kan fungere som en magnet som trekker hele samfunnet i positive retninger. Motsatt vil mer egosentriske orienteringer trekke folk nedover, mens en mer etnosentrisk mentalitet ikke vil gjøre noe annet enn å holde befolkningen i en slags status quo. Hvis dette medfører noen grad av riktighet, er det altså avgjørende at blant annet Obama og hans folk befinner seg på et nivå hvor de kan være med å løfte menneskeheten, og ikke dra den ned eller sementere en verdenssituasjon som allerede er veldig kritisk på mange områder. Kan vi si at Obama er en såkalt verdenssentrisk leder?

Hva kjennetegner en verdenssentrisk mentalitet

Enkelte mennesker vinner av en eller annen grunn et utviklingsmessig forsprang på sin egen kultur. Dette forekommer når egosentrisme og etnosentrisme avtar som den sentrale psykologiske bevegelsesmodus, og individet oppdager at normene og prinsippene i samfunnet hvor de lever også bør være gjenstand for refleksjon og kritisk vurdering. Man vil her oppdage at det finnes prinsipper som er mer universale enn de prinsippene som holdes av enkelte kulturelle grupperinger, enten det dreier seg om et land, et politisk parti eller en opposisjonell subgruppe. Dette er oppdagelser hvor individet strekker seg mot et nytt ståsted, med større oversikt, hvor kapasiteten for et såkalt verdenssentrisk fokus kommer litt nærmere eller etablerer seg som en mulighet. Det handler ikke lenger om å forsvare sitt eget perspektiv, men å undersøke svakhetene ved sitt eget og kulturens måte å håndtere virkeligheten på. Det handler om å orientere seg på et stadig høyere nivå. Jo høyere opp man kommer, desto større blir oversikten over terrenget. Ken Wilber (2000) poengterer at det i denne sammenhengen ikke dreier seg om konkrete moralske regler, som for eksempel de ti bud (Du skal ikke ha andre Guder enn meg – territorialt munnhuggeri, eller Du skal ikke misbruke Guds navn – arrogant forfengelighet), men om forutsetninger og utsagn av mer universell karakter. Det dreier seg om prinsipper i forhold til rettferdighet og justis, barmhjertighet og medfølelse, om gjensidighet og likhet, felles respekt for individet samt bud på samvittighet basert på rettigheter (som selvstendige mennesker) og ansvar (som del av et større fellesskap) (p. 243). I teoretisk forstand omtales dette utviklingsnivået som verdenssentrisk. Det betyr rett og slett at man kaster et kritisk blikk på sin egen verdensanskuelse og hvordan denne eventuelt gjenspeiler kulturens måte å håndtere tilværelsesspørsmål på. Vi stiller spørsmålet på nytt: Er Obama en leder som har det vi her kaller verdenssentriske tilbøyeligheter?

Bush og Obama som ledere

Bush og ObamaFør valgkampen tilbake i 2009, hadde Obama en ekstremt liberal profil, noe som ville være typisk for en slags postmoderne, kulturrelativistisk og sensitiv livsorientering som kanskje kan gi assosiasjoner til det beste fra den rause og inkluderende hippiekulturen fra 60 og 70-tallet. Blant annet ble han ranket som en av de mest liberale senatorene i kongressen. Utover i valgkampen oppdaget man imidlertid at hans liberalisme og flerfoldighet ble supplert av handlekraft. Det er en ting å være sensitiv og lyttende til andres perspektiver, tilstrebe å gi alle plass og forståelse, men forståelse for mange perspektiver kan være et vanskelig grunnlag for handling. Når man bestemmer noe og handler deretter, er man nødt til å rangere perspektiver og man kan ikke ivareta alle. På mange måter utviser Obama en ganske formidabel og finurlig evne til å inkludere og rangere. Han kan fremstå som sensitiv og forståelsesfull samtidig som han ikke blir helt handlingslammet, selv om vi skulle ønske at hun var ennå litt mer handlekraftig i en del saker.

Samtidig har vi inntrykk av at den handlekraften Obama gir uttrykk for ikke først og fremst skriver seg fra et territorialt markeringsbehov, men fra en ganske genuin omtanke for det store fellesskapet. Dette er i så fall til forskjell fra hans forgjenger som hadde flere primitive maktdemonstrasjoner enn det man finner i en gjennomsnittlig barnehave. Listen er svært lang over mildt sagt forbløffende Bush-sitater. En av de mest graverende, i forhold til impulsive maktdemonstrasjoner, kom i 2004 da Bush skulle rettferdiggjøre en forsvarsregning på 417 milliarder dollar:

Våre fiender er oppfinnsomme og ressurssterke. Det er vi også. De slutter aldri å pønske ut nye måter å skade vårt land og vårt folk på. Det gjør ikke vi heller.” (George Bush, Pentagon, 5. august 2004). Se videoen under.

Bush har blitt kjent for en rekke tilsvarende uttalelser som maner til amerikansk samhold ved å sette opp et forferdelig fiendebilde. Rent gruppepsykologisk sett vil en ytre fiende virke styrkende på samholdet innad i gruppen, noe Bush etter alt å dømme baserer mye av sin politikk på. Dette er det vi innledningsvis kalte en etnosentrisk orientering (Etnosentrisme kommer fra gresk/latin og betyr sentrert om sitt eget folk). Det betyr altså at fokus ligger på meg og min gruppe til forskjell fra andre grupper. Etnosentrisme betyr at man vurderer andre fremmede folkegrupper på bakgrunn av sin egen kultur. Resultatet er at man lett kan komme til å vurdere andre skikker og tradisjoner som mindreverdige. Etnosentrisme er dermed det motsatte av kulturrelativisme som forteller oss at alle samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lyset av dette. Bush sine uttalelser kan lett anklages for å ha en patriotisk eller etnosentrisk undertone som vitner om en litt maktsyk, egenrådig og militaristisk mentalitet (Militarisme er et litt uklart begrep, men stort sett anvendes det som en fellesbetegnelse på ideologier og tankesett hvor krig og krigsforberedelse har en sentral plass og vurderes høyt). Du skal ikke ha andre Guder/verdensledere enn meg, og du skal ikke forstå verden på andre måter enn Bibelen/Amerika.

Nytt sitat:The best of America occurs when people walk up and say, Mr. President, Im praying for you.” George Bush.

Slikt fremprovoserer motsetningsforhold og intoleranse, noe som fører til krig. Barack Obama kan derimot i langt større grad assosieres med kulturrelativisme i det han stadig erkjenner at alle kulturer har sin egen logikk, og at man må tilstrebe og forstå denne logikken i samhandling med andre kulturer.

 

For we know that our patchwork heritage is strength, not a weakness. We are a nation of Christians and Muslims, Jews and Hindus — and non-believers. We are shaped by every language and culture, drawn from every end of this Earth; and because we have tasted the bitter swill of civil war and segregation, and emerged from that dark chapter stronger and more united, we cannot help but believe that the old hatreds shall someday pass; that the lines of tribe shall soon dissolve; that as the world grows smaller, our common humanity shall reveal itself; and that America must play its role in ushering in a new era of peace.” (Obama, 2009). 

 

I sitatet over poengterer faktisk Obama at vår uensartede kulturarv er en styrke, og ikke et problem som bør løses med makt. En slik form for kulturrelativisme er det ”postmoderne” eksistensnivåets viktigste bidrag til den menneskelige mentaliteten. Obama har altså uten tvil tendenser som skriver seg fra et slikt ”utviklingsnivå”, til forskjell fra sin forgjenger.

Det er dermed sannsynlig at Obama har mye av sin kapasitet fra et verdenssentrisk ståsted og forholder seg til verdens forskjeller som en berikelse og styrke, snarere enn en trussel. Allerede her har han sannsynligvis et langt bedre utgangspunkt for konstruktiv verdenspolitikk enn mange av hans forgjengere. Men dersom Obama var gjennomgående kulturrelativistisk, vil han etter all sannsynlighet fremstått som en langt mer impotent president enn det han gjør.

Venstresiden og høyresiden

Det vi her ”synser” om Obama er lite etterrettelig, men handler først og fremst om vår magefølelse. Slik vi ser Obama, synes han ikke å være driftet av en fastlåst ideologi, og hans beslutninger er heller ikke bare tuftet på politisk kompromiss, men tilsynelatende tuftet på en pragmatisk fleksibilitet som gjør ham i stand til å bevege seg fra venstre til høyre, og på den måten møter han mange av de vanskelige sakene.

Er Obama religiøs?

I dagens samfunn er det mye snakk om terrorisme utført i religionens navn, og USA er selv et land med mange ekskluderende religiøse trosretninger. Obamas religiøse ståsted synes å være komplekst, sett ut i fra de gangene han nevner spiritualitet eller religion. Han er en farget mann med muslimsk bakgrunn, men mest av alt fremstår hans åndelige orienteringer både moderate og modne. Utenrikspolitisk sett kan man forestille seg at dette er en stor fordel. Hvis noe av denne litt “oppskrudde” optimismen rundt Obama stemmer, vil en slik person i en slik stilling bety enorme muligheter for verdenssamfunnet. Dersom Obama kan etablere verdenssentrisk fleksibilitet, forståelse og styrke, er det muligheter for at han på sikt kan transcendere en rekke uheldige dualismer eller dikotomier som plager verden i dag (verdenssyn som kjemper imot hverandre: ”global autoimmunsviktsykdom”). Vi kan håpe på at Obama administrasjonen kan begynne kampen for å transcendere uheldige motsetninger som liberal versus konservativ, sort versus hvit, ateisme versus fundamentalisme, kristen versus muslim og så videre. Listen er lang (!)

La oss virkelig håpe at det er såkalte verdenssentriske tendenser som gjennomsyrer handlingene og visjonene til en av verdens mektigste mann.

 

Relaterte artikler:

Kilder

Obama, Barack (2009). Barack Obama’s Inaugural Address. Washington, DC. 20. januar 2009. Transkribert utg. på: http://en.wikisource.org/wiki/Barack_Obama%27s_Inaugural_Address

Wilber, Ken (2000): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2004). Kosmic Consciousness. (Lydbok) Sounds True, USA.

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here