Storhet som forsvar mot mindreverd

De har overnaturlige og spesielle evner som løfter dem opp over det menneskelige, og det alternative gir en buffer mot livets realiteter. Omnipotens er vår skanse mot truende følelser av mindreverd og maktesløshet

Psyken har et immunforsvar som beskytter oss mot overveldende følelser eller tanker og impulser vi opplever som uakseptable. I en vanskelig, presset eller emosjonelt ladede situasjoner aktiveres forsvaret og representerer vår beste måte å møte situasjonen på uten at vi lider følelsesmessig overlast. Av og til gir det psykiske forsvaret oss sjelefred og balanse, mens andre ganger forstyrrer det en realistisk virkelighetsoppfattelse. I denne artikkelen skal vi se på omnipotens som en egen psykisk forsvarsmekanisme. I følge Perry (1989) er omnipotens ”et forsvar hvor personen reagerer på emosjonelle konflikter, indre eller ytre stressfaktorer ved å agere overlegen ovenfor andre, som om han har spesielle krefter eller evner.” (Perry, 1989, p. 50).

Forsvaret opptrer i situasjoner hvor man for eksempel føler seg liten, maktesløs, skamfull eller mindreverdig. Da de nedrige følelsene truer med å frarøve personen kontroll og selvaktelse, reagerer psyken med å aktivere de motsatte følelsene. I stedet for å føle seg skuffet og verdiløs, minimerer altså personen disse følelsene som dernest erstattes med en kunstig forsterket selvtillit. Fort andre er det som regel åpenbart at personen befinner seg i en maktesløs posisjon selv om vedkommende oppfører seg som om han er langt større og mektigere enn de fleste.

Omnipotens er dermed et forsvar som beskytter mennesker mot tap av selvfølelse, men prisen man betaler er en forvrengt evne til å vurdere seg selv og sin respons på opplevelser som gir anledning til motsetningsfylte følelser.

Omnipotens hos barn

Hos det lille barnet er omnipotens en naturig del av de tidligste utviklingsfaser. Mellom 10 og 18 måneder lever barn i en form for egosentrisme som betyr at de dypest sett tror at verden svirrer rundt deres navle. De har ennå ikke utviklet evnen til å ta andres perspektiver, innse at foreldrene har egne behov og viljer, og de lever på en allmektig forestilling om at det er de som selv bestemmer hva som skjer.

I denne omnipotente fasen av barnets utvikling er det viktig at foreldrene lar barnet få lov til å oppleve sin omnipotens og ikke krenke den allmektige forestillingen for tidlig. Barnet er lite og hjelpeløst i den store verden, og har foreløpig behov for den kontrollen en omnipotens forestilling besørger. Det betyr ikke at man alltid skal føye seg etter barnets vilje, men det betyr at det er for tidlig å begynne oppdragelsen. For mange regler, påbud, sanksjoner og forsøk på å kultivere barnet inn i sosiale rammer og betingelser for tidlig, kan i verste fall skade barnet på lengre sikt. De omnipotente forestillingene gir barnet en nødvendig trygghet, og denne tryggheten må få lov til å være der til barnet er klar for mer motstand. Barnet som får lov til å være i sentrum og ha opplevelsen av ”omnipotensens trygghet” vil sannsynligvis etablere en trygghet i seg selv som siden borger for evnen til å utvide sine perspektiver og leve seg inn i andres behov. Det er altså selve forutsetningen for å utvikle seg som et sosialt og medfølende individ.

I følge Cullberg vil det barnet som oppdras i for tidlig alder ta skade av dette som et slags sår i sin selvfølelse. Barnet kommer rett og slett til å lide under kravet om lydighet, og senere i livet vil det få behov for å kompensere for dette. Cullberg henviser til Miller og skriver rett ut at: ”Meget tyder på at det [barnet] senere vil få sterke behov for å kompensere for disse tidlige ydmykelser gjennom en autoritær maktutøvelse.” (denne utg. 1999, p. 77).

I verste fal levnes barnet i en overveldende følelse av maktesløshet når de omnipotente forestillingene krenkes for tidlig. Denne følelsen kan barnet ta med seg i en uforløst form gjennom hele livet. I voksen alder kan det hende at barnets hjelpeløshet plutselig dukker opp og anstifter en stor angst forbundet med følelser av mindreverd og litenhet.  En slik situasjon kan det hende at omnipotensen kommer tilbake som en nødvendig beskyttelse, og denne gangen er det som psykisk forsvar, og ikke som en naturlig del av den psykiske utviklingen.

Omnipotens som forsvar hos voksne

Perry (1989) setter op en liste over kjennetegn på omnipotens som psykiske forsvarsmekanismer. Spørsmålet er hvordan de opptrer hos den voksne personligheten.

Først og fremst ser man tegn på omnipotens hos mennesker som uttrykker at de har spesielle evner eller krefter som virker usannsynlig på andre tilhørere. Personer som beskytter seg mot en underliggende følelse av mindreverd eller usikkerhet maskert som omnipotens, kan av og til uttrykke at ”Jeg kan gjøre hva som helst”, spesielt i situasjoner hvor vedkommende står i et dilemma eller føler seg presset. Omnipotens ledsages ofte av overdreven selvhevdelse og selvskryt. Vedkommende viser stadig til resultater, egenskaper eller vinninger for å vise andre sin storhet.

Omnipotens i det ”alternative”

Martha-Louise-Angel-BookGrader av omnipotens kan også være til stede hos mennesker som i en eller annen grad overdriver sin betydning eller påvirkning av bestemte begivenheter. Innenfor det alternative behandlingsmarkedet finnes det sannsynligvis mange eksempler på dette. Det er eksempelvis mennesker som fremstår med en overlegen helbredende kraft, står i en spesiell relasjon til noe guddommelige, kan se ting som er utilgjengelig for andre, kommuniserer med engler eller vinner over døden, sykdom og lidelse med krystaller.

Evolusjonsbiologen Richard Dawkins påpeker i dokumentaren The enemies of Reason at en tredjedel av menneskeheten bruker over 1,6 milliarder kroner i året på alternative medisiner og behandlingsformer. Mennesker søker åpenbart svar og hjelp eller en form for beskyttelse mot livets motgang og realiteter hos mennesker som er i kontakt med mennesker som tilbyr en eller annen buffer mot det som gjør oss maktesløse, enten det er sykdom, meningsløshet eller den uunngåelige døden. I følge Dawkins har ikke disse remediene eller uortodokse behandlingsprogrammene noen kurativ kraft over hodet. Han mener at de alternative behandlerne er en gjeng med lurendreiere som går legevitenskapen i næringen ved å utnytte menneskers overtroiske tilbøyeligheter, som nettopp får fotfeste i det menneskelige sinnelag på grunn av vår iboende frykt for en del av livets realiteter.  Dokumentaren er ikke nådig i sine uttalelser mot det alternative markedet av behandlingstilbud:

“Is it rational that the dead can communicate with the living and give sound advice on how they should live their lives? What about sticking pins into your body to free the flow of Chi energy and cure your illness? Or the bending of spoons using your mind alone? Is that rational? Richard Dawkins doesn’t think so, and feels it is his duty to expose those areas of belief that exist without scientific proof, yet manages to hold the nation under their spell.” (Dawkins, 2007).

Det er altså en stor alternativ industri som omsetter for svimlende summer, og i visse henseende kan det virke som om noe av dette er omnipotens satt i et slags sosialt akseptabelt system. I noen tilfeller er det tydelig hvordan dette også gir en slags kollektiv beskyttende kraft mot faretruende eksistensielle og menneskelige grunnvilkår. Det okkulte eller alternative markedet har personer som setter seg over naturen, nærmer seg det guddommelige og blir dermed som en slags skanse mot frykt for døden, meningsløsheten eller følelsen av litenhet i møte med den store og nådeløse virkeligheten.

Tvangspreget trening og omnipotens

En litt annen variant av omnipotens finner vi hos mennesker som beskjeftiger seg med eksempelvis jogging eller trening på en tvangspreget måte. De går opp i en bestemt aktivitet på en måte som blir overstyrende, og den underliggende hensikten er gjerne å forsterke sin selvfølelse. Ved å øke sine ferdigheter på et bestemt område, for eksempel trening, forsøker de å vinne en mer omseggripende følelse av kontroll og selvsikkerhet. For at dette skal handle om omnipotens, må den aktuelle aktiviteten dyrkes på en overdreven og nærmest tvangspreget måte, og det må være tydelig at det indirekte dreier seg om en kompenserende strategi for å dempe følelser av mindreverd eller selvusikkerhet på andre områder.

Konklusjon

Omnipotens dukker opp i mennesket og kulturen på mange måter. Det beskytter oss mot skuffelser, meningsløshet, verdiløshet eller opplevelsen av å være liten og ubetydelig i møte med livet. Av og til kommer omnipotens til syne på en slags skjult måte, som ved den overdrevne treningen som kan anstifte en kunstig følelse av å være overlegen, mens andre ganger er den mer direkte uttrykt og kan virke umoden og urealistisk i andres øyne. Da viser personen til sin egen betydning på en overdreven måte, sammenligner seg med kjente personer, skryter av sin forbindelse til kjente personligheter eller guddomelige vesener, fremstår med religiøs eller helbredende kraft, som løfter dem opp over det alminnelige og menneskelige, og i verste fall kommer det til uttrykk som vrangforestillinger i forhold til egne spesielle krefter og evner. Omnipotens kommer i mange forkledninger, og det beskytter oss mot en truende følelse av ”litenhet”.

Under kategorien Psykiske forsvarsmekanismer finner du flere artikler om dette tema.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Dawkins, Richard, (2007). The Enemies of Reason. TV dokumentar på Channel 4, UK.

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

2 KOMMENTARER

  1. En interessant artikkel, men det hadde vært fint å få svar på følgende spørsmål: Er det slik at det stadig blir flere og flere som kan passe til diagnosen “omnipotent”? Sier litteraturen og forskningen i så fall noe om hvorfor dette skjer? Er det bare for tidlig oppdragelse av det lille barnet (ref. Culberg i denne artikkelen) som skaper denne tilstanden?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here