Psykoanalyse av Barack Obama

Hurra for Obama! Vår magefølelse sier at Obama er rett mann på rett sted. Han virker både ydmyk og bestemt. Er han en leder som lar kunnskap og kompetanse gå foran behovet for makt og status?

WebPsykologen påberoper seg å være relativt politisk nøytral, men i disse dager må vi innrømme at vi gleder oss enormt over Obamas gjenvalg som president i USA. I den forbindelse skriver vi et litt «annerledes» innlegg som vi kaller en «psykoanalyse av Barack Obama».

Det betyr ikke at vi skal spekulere i hans fortid og hans forhold til foreldrene, men at vi rett og slett forsøker å reflektere litt over hans fremferd, talemåter og ideer. I den sammenheng vil vi bruke et analyseverktøy som kalles spiraldynamikk utarbeidet av Beck og Cowan. Vi skriver mer inngående om deres finurlige teorier i artiklene En analyse av våre kjerneverdier og Tankegangens anatomi. Her skal vi nøye oss med å si at spiraldynamikk er en teori som foreslår at menneskets bevissthet utvikler seg i bestemte stadier. Alle begynner som barn og tror at verden svinger rundt vår egen navle. Vi er egosentriske og fortrinnsvis opptatt av egne behov uten omtanke for andre. Etter hvert går det opp for barnet at det må ta hensyn til andre mennesker, og man lærer seg å innta andres perspektiver. Man modnes og blir nødt til å åpne seg litt for andre innfallsvinkler, og gradvis blir man en del av sin egen kultur. Man deler kulturens ledende ideer og forestillinger. Man blir rett og slett konform med sine egne, og dette kalles for et etnosentrisk ståsted. Det er meg og min gruppe som har rett, mens de andre tar feil. Slike holdninger borger for ekskludering, fordommer, fremmedfrykt og krig. Det neste utviklingstrinnet kalles verdenssentrisk. Her klarer man å innta et kritisk perspektiv på seg selv og sin kultur, og man oppdager eventuelle feilskjær i egen kultur. Det kan føre til reformer og positiv forandring, men man står også ganske alene dersom man beveger seg forbi de ledende ideene i det samfunnet hvor man ”hører til”. Verdenssentrisk betyr rett og slett at man klarer og har overskudd til å se langt forbi sin egen navle. Man identifiserer seg med et stort perspektiv hvor man forstår mange ulike behov. Det borger for mer medfølelse og forståelse for verdens forskjelligheter. Man bryr seg ikke bare om hva som er best for meg og min gruppe, men har en genuin omsorg og interesse for det som er best for hele menneskeheten som sådan. Det er en stor evne til innlevelse og medfølelse med mange forskjellige livsorienteringer, samtidig som man handler i takt med en slags global sensitivitet. Dette kalles også for et integrativt utviklingsnivå, og dessverre er det kun et lite fåtall av mennesker som har strukket seg så langt.

En grov forenkling av modellen til Beck og Cowan vil være å dele den menneskelige bevissthet inn i to stadier: Det er førstegenerasjonsbevissthet og andregenerasjonsbevissthet. Egosentrisk og etnosentrisk hører til førstegenerasjon, mens en verdenssentrisk livsorientering sorterer under såkalt andregenerasjonsbevissthet.

Den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig oppsummerer problemene med førstegenerasjonsbevissthet på en mesterlig måte:

Det er derfor problemet oppstår. Som regel tenker eller føler vi innenfor den ene eller den andre erkjennelsesformen, og dermed misforstår og undervurderer vi vanligvis også hva den andre erkjennelsesformen dreier seg om. Men ingen er villig til å oppgi sin egen versjon av sannheten, og etter det jeg vet, er det ingen i dag som sitter inne med noen løsning på hvordan disse sannhetene eller erkjennelsesformene skal kunne forlikes. Det finnes ikke noe punkt der disse virkelighetsoppfattelsene berører hverandre.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 76).

Har Pirsig rett? Finnes det ingen som kan skape et etterlengtet forlik? Her kan man kanskje sette sin lit til andregenerasjonsbevissthet, men dessverre er det angivelig kun en liten elite som i enkelte tilfeller strekker seg opp på dette nivået. ”Verdensproblemene” vil ikke finne sin løsning før klodens virkelige makthavere antar et lederskap forankret i en andregenerasjons posisjon. Og det er nettopp her spørsmålet om Obamas «mentalitet» blir et interessant analyseobjekt.
BarsckObamaMan kan kritisere Obama for mye, men det er også grunn til å berømme ham. I denne artikkelen vil jeg gjøre sistnevnte. Barack Obama er en skikkelse som i mine øyne har vist både oversikt, forståelse, ydmykhet og handlekraft. Det er en karakteristikk som neppe passer på hans forgjenger. Det er kanskje fortsatt tidlig å si om Barack Obama står i spissen for et presidentskap som beveger seg på såkalte integrative strategier, men mange foreløpige indikasjoner peker i den retning. Allerede i 2002 uttrykte Obama seg mesterlig nyansert i forhold til blant annet krigen i Irak. På en høyt profilert demonstrasjon mot Irak-krigen i Chicago 2. oktober 2002 åpner Obama med å erklære at han ikke er imot alle kriger (!)

Good afternoon. Let me begin by saying that although this has been billed as an anti-war rally, I stand before you as someone who is not opposed to war in all circumstances. The Civil War was one of the bloodiest in history, and yet it was only through the crucible of the sword, the sacrifice of multitudes, that we could begin to perfect this union, and drive the scourge of slavery from our soil. I don’t oppose all wars.” (Obama, 2002).

Heretter nevner Obama motstanden mot nazityskland som nok en krigersk affære av nødvendighet. Han er altså ikke imot alle kriger, og på denne måten åpner han sin tale foran en enorm forsamling av pasifister og krigsmotstandere. Muligens er dette vågalt, og på mange måter kan det se ut som en forsvarstale for et etnosentrisk, patriotisk, typisk amerikansk og egenrådig bevissthetsnivå med krigerske eller imperialistiske hensikter. Man kan lett tenke at slik retorikk handler om patriotisme og en tale for et hellig USA på lag med Gud på jakt mot verdensherredømme ved å tvinge alle andre inn i det ”amerikanske perspektivet”, men Obamas tale endrer raskt karakter.

I don’t oppose all wars. And I know that in this crowd today, there is no shortage of patriots, or of patriotism. What I am opposed to is a dumb war. What I am opposed to is a rash war. What I am opposed to is the cynical attempt by Richard Perle and Paul Wolfowitz and other arm-chair, weekend warriors in this Administration to shove their own ideological agendas down our throats, irrespective of the costs in lives lost and in hardships borne.” (Obama, 2002).

obama-bushHer uttrykker han en krass kritikk mot Bush administrasjonen. Han påpeker dominante manerer og en kynisk framferd i Midtøsten. Det amerikanske verdensbilde tvinges ned over hodet på resten av verden med styrke og makt, mens ydmykhet og forståelse har vært mangelvare i amerikansk konfliktløsning i perioden før Obama. Det har vært en massiv motstand mot den offensive holdningen til Bush regimet, og denne motstanden har ofte hatt sine røtter i et slags postmoderne og kulturrelativt eksistensnivå. Kritikken kommer fra en form for egalitær mentalitet som står for likestilling og en stor sensitivitet for at alle er like mye verdt og alle perspektiver og livsorienteringer skal aksepteres og respekteres uansett. Å si at noe er bedre enn noe annet, blir betraktet som diskriminerende i det politisk korrekte (postmoderne) sinnelag. Problemet med en slik holdning er at man bøyer seg baklengs for at alle skal bli forstått og respektert, noe som risikerer å gi en litt naiv aksept til holdninger som er direkte skadelig. Skal man få lov til å steine kvinner som har vært utro hvis det hører til ”beste praksis” i et bestemt levesett? Skal vi akseptere at noen handler på fascistiske, kristenfundamentalistiske eller annen ekstremisme? Hvis alle perspektiver er like viktige og har krav på respekt, gir man samtidig husrom for all mulig krigersk mentalitet. Det er flott å ha en holdning hvor man betrakter andre perspektiver med respekt og et åpent sinn, men man må våge å sette noen grenser. Det jeg her (med en grov forenkling) kaller en postmoderne eller relativistisk holdning, er altså prisverdig og inkluderende på mange måter, men kan også bli impotent og naivt.

For første gang har vi en verden hvor en stor del av populasjonen har beveget seg opp på en slags postmoderne bevissthetsbølge. Det kan også kalles for det sensitive Selvet.  Her praktiseres likestilling og forståelse, men også velbegrunnet kritikk mot blant annet den rigide konformitet i fundamentalistiske trossystemer, og mot den rasjonelle egennyttige materialismen i industrialiseringens og naturvitenskapens kjølevann. Det postmoderne eksistensnivået har frigjort en rekke tidligere marginaliserte perspektiver, men likevel er denne frihetsforkjempelsen et hinder for framveksten av andregenerasjons integrerte innfallsvinkler. På den ene siden er det sensitive Selvet en forutsetning for andregenerasjonsbevissthet. Det kan betraktes som et springbrett mot et avgjørende skifte i den menneskelige mentalitet, men på samme tid står det til hinder for nettopp dette skiftet. Den veldig sensitive bevissthet fordrer en unik differensiering, noe som er en forutsetning for integrering. Man kan si at andregenerasjonsbevissthet er kommet for å fullføre den jobben de sensitive hippie-barna fra 60 og 70-tallet startet.  Det betyr altså et skifte fra perspektivrelativisme (alt er like bra og like verdifullt) til universell integralisme. Spørsmålet er igjen hvorvidt Barack Obama representerer et ståsted som både integrerer og transcenderer alle tidligere presidentskap. I sin innvielsestale den 20. januar 2009 foran det Hvite Hus i Washington DC. uttrykker Obama seg veldig klart i forhold til en rekke saker.

Recall that earlier generations faced down fascism and communism not just with missiles and tanks, but with sturdy alliances and enduring convictions. They understood that our power alone cannot protect us, nor does it entitle us to do as we please. Instead, they knew that our power grows through its prudent use; our security emanates from the justness of our cause, the force of our example, the tempering qualities of humility and restraint.” (Obama, 2009).

Obama taler om styrke brukt på en edel måte. Han anerkjenner styrken som et nødvendig redskap (handlekraft), men den gir ikke retten til å gjøre som man vil. Obama snakker for allianser, vennskap, dialog, ydmykhet, selvbeherskelse og styrken som emanerer fra sakens rettferdighet og det edle eksempelets makt. Han fortsetter i samme tone med en særegen blanding av autoritet og ydmykhet.

For we know that our patchwork heritage is strength, not a weakness. We are a nation of Christians and Muslims, Jews and Hindus — and non-believers. We are shaped by every language and culture, drawn from every end of this Earth; and because we have tasted the bitter swill of civil war and segregation, and emerged from that dark chapter stronger and more united, we cannot help but believe that the old hatreds shall someday pass; that the lines of tribe shall soon dissolve; that as the world grows smaller, our common humanity shall reveal itself; and that America must play its role in ushering in a new era of peace.” (Obama, 2009).

Ovennevnte sitat illustrerer et av hovedelementene i andregenerasjonsbevissthet, nemlig en dyptgripende erkjennelse av alle nivåene i den eksistensielle utviklingsspiralen. Alle nivåene bidrar på en verdifull måte, men de har også sine begrensninger. Stadig vekk ser det ut til at Obama adresserer og fremhever de erfaringene som kan utvinnes fra den menneskelige utviklingsspiralen som helhet. Dersom han legger denne kunnskapen i bunn av sitt presidentkandidatur, er det mulig at vi vil se en verdensleder som på sikt lar kunnskap og kompetanse gå foran behovet for makt og status, og likeledes en verdensleder som ikke faller på ”relativismens alter”. Det er tydelig at Obama har en god forståelse for dybden i menneskets eksistensielle utviklingslinjer og nivåer, men det er også åpenbart at han ikke blir stående som en forståelsesfull og ekstremt liberal president som er rammet av ”sensitiv handlingslammelse” hvor alle perspektiver skal forstås til et nivå hvor man ikke får gjort noe som helst.

Som sagt er ikke spiraldynamikk et ”diagnoseverktøy” som kan brukes på enkeltpersoner, men Obama er ikke bare en enkeltperson. Han er også et ansikt på en verdensmakt. Sannsynligvis er det spekulativt å opphøye han som den første presidenten på et andregenerasjons eksistensnivå (Bill Clinton var etter min mening av samme kaliber), blant annet fordi vi ikke har nok kunnskap, innsikt eller informasjon til å gjøre en rettferdig analyse. Dog er det uhyre vanskelig å gjøre helt rettferdige analyser når det gjelder eksistensnivåer, og som sagt hender det at vi må bruke intuisjon. Er Obama en ”usedvanlig personlighet” i den forstand Paul Ekman bruker begrepet? Ekman er ekspert på følelser og han har definert ganske presist de kvalitetene som mennesker av et verdenssentrisk kaliber besitter. Ekman kaller det usedvanlige egenskaper og han deler de inn i fire kategorier. Den første kategorien handler om en utstråling av godhet. Her beskriver han en positiv kraft som gjennomsyrer hele personen, både i sitt privatliv og i sitt offentlige liv. Den andre kategorien handler om uselviskhet. Disse menneskene oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av deres manglende interesse for status, berømmelse eller ego-oppbyggende påskjønnelser. Den tredje kategorien omhandler personens nærvær. Den siste kategorien handler om en ekstraordinær evne i forhold til oppmerksomhet og konsentrasjon. Disse menneskene lar ikke tankene vandre i alle mulige retninger når de engasjerer seg i en samtale eller et møte, men de makter å beholde en vedvarende oppmerksomhet på sakens anliggende, noe som gjør dem i stand til å konsumere mye informasjon, de oppleves som gode lyttere, og det er selvfølgelig tillitsvekkende med personer som vier så mye oppmerksomhet til den pågjeldende sak. (Goleman 2003, pp. 48-49).

Igjen er det selvfølgelig vanskelig å si, og man må møte og kjenne Obama inngående for se om han gir en aura av positiv usedvanlighet, men resultatene av hans lederskap vil også gi oss stadig mer informasjon om dette. Foreløpig kan vi analysere hans uttalelser og kjenne etter på magefølelsen når han opptrer i media og i møte med andre statsledere.

Min magefølelse er god i forhold til Obama, og hans utstråling oppfattes etter alt å dømme på en god måte av mange mennesker. Han ble også gjenvalgt i år (november 2012). Magefølelsen vil dermed anslå at Obama er en leder som i alle fall er på god vei mot et integrert eksistensnivå. I tillegg til magefølelsen kan vi selvfølgelig analysere hans uttalelser, og i følge mine entusiastiske og subjektive fortolkninger finner jeg indikasjoner på integrativ mentalitet i hans formuleringer. Mange av hans ideer og visjoner synes å ha en kvalitet som muligens skriver seg fra et svært modent eksistensnivå. Ofte fremstår han som både ydmyk og bestemt på samme tid. Han er flink til å bekrefte og forstå bakgrunnen for verdens konflikter på en litt ærbødig måte. Hans fremtoning hisser derfor ikke til krig, men maner til forsoning. Samtidig virker han uredd og handlekraftig når det kommer til bekjempelse av trusler.

Jeg vil rope et høyt HURRA for at Obama blir sittende som president noen år til! Og jeg er sjeleglad for at vi slapp å se Mitt Romneys konservative, mormonske og patriotiske livssyn i spissen for en av verdens mektigste nasjoner.

Relatert artikkel

Kilder

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Obama, Barack (2002). Barack Obama’s Iraq Speech. Som senator i Illinois taler Obama på en demonstarsjon mot Irak-krigen i Chocago arrangert av Chicagoans Against War in Iraq. Talen foreligger i transkribert utg. på: http://en.wikisource.org/wiki/Barack_Obama’s_Iraq_Speech

Obama, Barack (2009). Barack Obama’s Inaugural Address. Washington, DC. 20. januar 2009. Transkribert utg. på: http://en.wikisource.org/wiki/Barack_Obama%27s_Inaugural_Address

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Interessant! Blir spennende å se åssen han framstår i de neste fire årene.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here