Hva skal man si til barna?

Ved ekteskapsproblemer eller skillsmisse blir barn ofte lidende. I verste fall blir barna foreldrenes følelsesmessige støttespillere. Hva sier man til barn om konflikter i familien?

Dersom mor og far ikke klarer å snakke sammen, støtte hverandre og samarbeide, vil familiesystemet komme til å lide. Dersom foreldrene vender seg til barnet som ”samtalepartner”, risikerer man at barnet blir et partnersubstitutt. Noen skryter av et veldig åpent forhold til sine barn: ”Vi kan snakke om alt”, er en setning man av og til hører fra foreldre. Åpenhet og fortrolighet og empatisk innlevelse i sine barn er selvfølgelig bra, men forhold til barn skal ikke være en likestilt relasjon. Hvis mor eller far bruker barnet som støtte og bearbeidelse av egne emosjonelle konflikter, får barnet for mye ansvar. Voksne mennesker må ha andre voksne mennesker som kanal for regulering av egne følelser og bekymringer. Hvis barnet blir foreldrenes ”emosjonelle krykke” eller ”livspartner på godt og ondt”, risikerer man en skjev balanse, og det er barnet som kommer til å lide på sikt.

I denne videosnutten snakker WebPsykologen om ”barn som partnersubstitutt”

Barn trenger en trygg base. Barnet må føle sikkerhet på hjemmebane for å ha overskudd til å møte verden, bli kjent med seg selv og utvikle egne preferanser, egenskaper og selvstendighet. Ettersom barn er veldig oppmerksomme og som regel alltid får med seg det som skjer i familien, selv om det ikke er uttalt eller snakket om direkte, er det viktig med åpenhet og god kommunikasjon. Hvis barnet holdes utenfor konflikter og problemer, vil det ofte lage sine egne fortolkninger av problemene, og her kan fantasien til barnet bli dets verste fiende. Barn kan være svært selvhenførende, noe som betyr at de ofte kan forstå seg selv som opphavet til familieproblemene. Skam, skyld og diffuse mistanker om å være til bry, kan etablere seg i barnet som en psykisk ”svulst”. Lav selvtillit, negative tanker og usikkerhet kan bli en omfattende del av barnets indre liv. Dermed er det viktig at man ikke holder barna helt i skyggen av det som foregår av vanskeligheter i livet og familien. De må føle seg delaktige, inkludert og forsikres om at de ikke er årsak til problemene. Det betyr likevel ikke at man skal si alt til barna. Barn trenger innsyn via en åpen og fortrolig dialog med sine foreldre, men foreldrene må passe på at en slik åpenhet ikke overfører en følelsesmessig byrde på barna. Dette representerer på mange måter en hårfin balansegang. Hvordan skal barn inkluderes slik at de ikke havner i destruktive fantasier som plasserer dem selv ved ”roten til alt ondt”? Barn må inkluderes på en måte som gir dem nødvendig trygghet og styrker deres relasjon til foreldrene. Det betyr at barnet ikke må belemres med foreldrenes uavklarte dilemmaer og emosjonelle konflikter, men heller ikke holdes utenfor vanskeligheter som angår familieforholdene.

Kunsten er å inkludere barn på en måte som gir dem trygghet og oversikt uten at den emosjonelle byrden blir lagt på barnets skuldre. Det betinger at foreldrene har sine egne arenaer for bearbeidende samtaler med andre voksne. Det er viktig at foreldre evner å bære sine egne følelser før de involverer barna. Vi må tåle, forstå og uttrykke våre følelser i trygge relasjoner for å komme i en mental balanse som gir nødvendig overskudd til å møte barn på en solid og tilstedeværende måte. Det betyr at de voksne tar ansvar for egne følelser og skaper nok rom i seg selv til at en empatisk innlevelse i barnas behov kommer i første rekke. I en slik situasjon kan man være åpne og fortelle barna om mye av det som rører seg, men hele tiden med en grunnleggende trygghet som viser barna at de ikke trenger å påta seg ”voksenansvaret” for å besørge en vanskelig familiesituasjon.

Akkurat hva man skal si til barn i forhold til familiekonflikter, er alltid vanskelig. Generelt sett er det slik at barn forstår og får med seg mer enn vi tror, og dermed er det lurt å involvere de for å unngå at de vikler seg inn i destruktive fantasier. Men hvis foreldrene selv lider en stor følelsesmessig overlast og befinner seg i en mental underskuddsposisjon, er det fare for at følelsesmessige belastninger overføres på barna. Først og fremst er det måten og kvaliteten på samtalen man har med barn som er avgjørende. Innholdet i en samtale med barna kan være det samme, men ha helt forskjellig effekt avhengig av foreldrenes evne til å ta ansvar for de vanskelige følelsene. Når foreldre er emosjonelt ustabile og mangler en voksen sparringspartner for å regulere og plassere egne følelser, er det fare for at barna blir støttespillere i foreldrenes psykiske drama. Dette skjer ikke nødvendigvis på en åpenlys måte. Foreldrene kan ha de beste hensikter og tenke at de involverer barna på en god måte, men likevel foregår det en subtil og nærmest ”usynlig” overføring av emosjonelt ansvar på barnet dersom foreldrene selv er følelsesmessig overbelastede.

Problemet oppstår når barnet av en eller annen grunn har blitt en følelsesmessig viktigere person enn ektefellen. Det kan komme til uttrykk ved at en eller begge foreldrene åpenlyst favoriserer barnet. Det kan også komme til uttrykk gjennom subtile utspill som binder og forfører barnet og som siden gir anledning til motspill og misunnelse hos øvrige familiemedlemmer.

Ved skilsmisser er det ikke uvanlig at en av foreldrene «kjøper» barnas gunst, enten ved hjelp av forførende samtaler eller materielle goder. I slike situasjoner kan det hende at barna brukes i en stillekrigføring mellom foreldrene i etterkant av samlivsbrudd. Her havner barnet midt i den emosjonelle konflikten. På sett og vis kan man si at foreldrenes uvennskap kommer til å utspille seg som en kald krig i det virkelige liv, og som en følelsesmessig kamp i barnet. Lojalitetskonflikter, dårlig samvittighet, forvirring, skyldfølelse, sinne, hat og kjærlighet river og sliter i barnets indre verden når det befinner seg midt i konflikten mellom mor og far. Når barn brukes som et våpen ved ekteskapsbrudd, blir de nesten alltid bærere av konfliktfulle følelser.

Det er vanskelig å gi en helt tydelig forklaring på dette fenomenet hvor barn får for stort følelsesmessig ansvar. Spesielt vanskelig er det når foreldrene legitimerer det som egentlig foregår ved å innbille seg at den nærhet og fortrolighet de har med sine barn er en utelukkende god ting.

Konklusjonen er at barn bør inkluderes i en del av det som rører seg av utfordringer i familien, men det er foreldrenes absolutte ansvar å bearbeide egne konflikter i relasjon til andre voksen slik at barna ikke lider denne last. Barn som blir ”partnersubstitutt” får raskt for mye ansvar og de blir utrygge i møte med foreldrenes behov for følelsesmessig ivaretakelse. Denne utryggheten er noe barnet kan dra med seg videre i livet og da kan det gå ut over selvfølelse og evnen til selvstendig livsførsel. Ofte er angst og lav selvtillit typiske symptomer.

Når foreldre sier at de er ”bestevenner” med barna, eller at de har et helt pent forhold til sine barn, kan det være en god ting, men det kan også være en svært uheldig familiekonstellasjon.

Relatert artikkel

Du finner flere artikler om dette tema i kategorien familie og samliv.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Kanskje den viktigste tema som noen gang er tatt opp her og da har dere fokusert på myyye bra, her hos WebPsykologens fb – sider! Jeg skulle ønske at countaining og debriefing ble første prioritet i samtale med meglere, i samlivsbrudd der det er barn med i bildet.. der er gjerne en som går og det kan skje på f.skj. måter- både akseptable og mindre akseptable.., da trenger nødvendigvis den andre part å få orden på det følelsesmessige sammenbruddet før en kan forvente fornuftig dialog mellom de voksne..! Noe meglerne i slike saker burde forstå og etterstrebe! Åpen “krig” og usunn involvering av barn er for stygg omsorgssvikt å regne, hvem er det som vil sette barna sine i et slikt etisk dilemma som å prøve å få barnet til å ta part for den ene eller andre forelderen?! .. tenker iallefall ikke på barnets lojalitet overfor begge foreldre, deres sorg oppi det hele og, sist, men ikke minst, barnets beste framover! Tror også det er satt mange feilaktige ADHD diagnoser på barn, i farvannet etter samlivsbrudd.. Skremmende!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here