Da Nett-trollet kom i terapi

Da Nett-trollet kom i terapi

Pål er sint, hatefull, deprimert og alene. Han kommer i terapi, men som terapeut har jeg problemer med å akseptere oppførselen hans. I denne artikkelen skal jeg snakke om mitt forhold til Pål, som diagnostisk set kvalifiserer for en antisosial personlighetsforstyrrelse, men på folkemunne kalles han for et nett-troll. Er det mulig å hjelpe et nett-troll i terapi? Og mer generelt, er det mulig å hjelpe mennesker med sterke antisosiale trekk? Ofte er det vanskelig, men ikke umulig. Jeg endte opp med å ha Pål i en tilpasset form for gruppeterapi. Det viste seg å ha effekt.

Pål sitter inne foran en PC-skjerm omtrent hele dagen. Han er bitter og hatefull. Dersom han klarer å få noen andre til å føle seg dårlig, opplever han en liten lindring i seg selv, men tilfredsstillelsen er kortvarig. Pål er veldig vanskelig å like, simpelthen fordi han oppfører seg som en antisosial bølle. De som treffer Pål ansikt til ansikt, vil ikke nødvendigvis oppdage all denne aggresjonen, men Pål går sjelden ut og har få eller ingen venner han omgås mye. Hvem er Pål, og hvorfor oppfører han seg slik? Jeg har hatt Pål i terapi, og det var en krevende prosess. I denne artikkelen skal jeg fortelle om møte med Pål, som på folkemunne vil kalles for et nett-troll.

 

Mentalisering

Two human head silhouettes with cogs and gearsMentalisering er et begrep innenfor psykologi som refererer til menneskers evne til å forstå sine mentale prosesser og hvordan disse utspiller seg i møte med andre mennesker. Det handler om å forstå seg selv både fra innsiden og utsiden, men også forstå andre mennesker på samme måte. Å ha god mentaliseringsevne betyr at vi forstår andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv (som for eksempel tanker, følelser, behov, fornuft, frykt etc.)

 

Et verden i svart/hvitt

Min arbeidshverdag foregår i gruppeterapi. Dette er en arena hvor vi eksplisitt forsøker å utforske hva som ligger bak måten vi lever livet på, hvordan vi relaterer oss til andre og ikke minst hva som hindrer oss i å leve godt. I denne artikkelen, og i videoforedraget under, skal jeg fokuserer på et litt særegent fenomen innenfor psykiske plager. Det skal handle om de menneskene som har en fiendtlig innstilling til livet, og som ikke kan få det bedre fordi verden er korrupt, ond, befolket av psykopater eller undertrykt av myndigheter. Så lenge de er et offer for en forferdelig verden, kan de ikke gjøre noe som helst for å få det bedre. De kan opprettholde anonymousen passiv posisjon, få utløp for en del aggresjon, men ikke på en måte som gir dem bedre livskvalitet. Side verden er et ondt sted som behandler dem urettferdig, kan de selv oppfører seg akkurat slik de vil uten skrupler. De legitimerer sin egen oppførsel ved å peke på alt som er galt i verden. Av og til kan de tenke at måten de oppfører seg på ovenfor andre er til pass for dem. Istedenfor å se enkeltmenneske som blir utsatt for deres hets og hat, blir dette mennesket et symbol på en ond verden som fortjener deres vrede. Kanskje ligner det litt på offiseren som mishandler en jøde under andre verdenskrig. Jøden har ikke noe navn, men et nummer, og bak nummeret skjuler det seg ikke et vanlig mennesket, men en representant for alt «ondt i verden». Derfor er grusomme ugjerninger på sin plass. Dette er en posisjon hvor man mangler mentaliseringsevne. Istedenfor å innta et mer nyansert blikk på seg selv og omgivelsene, deles verden inn i svart/hvitt kategorier. På den måten kan man legitimere sin egen oppførsel uten å belemres med samvittighet eller skyldfølelse.

 

Nett-trollet i terapi

Pål er en av disse menneskene. Han er ustelt, sitter stort sette inne foran dataskjermen, spiller voldelige spill og spyr ut negative kommentarer på nesten alle kommentarfelt han kommer over. Pål er det vi kaller et nett-troll. Han har gardinene trukket for så sollyset aldri slipper inn i leiligheten. Han verken vasker, rydder eller holder orden rundt seg. Han røyker hasj ganske ofte, og han spiser bare frossen pizza til alle måltider. Han kommer i terapi fordi han er deprimert og føler at livet er meningsløst.

I terapi snakker vi om hvordan Pål ser på seg selv og verden. Vi forsøker å finne ut av hvorfor han er så bitter, og hvor alt hatet kommer fra. Det viser seg raskt at Pål ble grovt sviktet av sin far som liten. Han ble trakassert om nedvurdert av sin far, og alt sinne har nå størknet og blitt til bitterhet. Men far er nå dø, og Pål sitt sinne er på avveie.

I terapi jobber vi med å forstå Pål i lyset av hans fortid, og vi forsøker å se på mulighetene for en forsoning med fortiden og hvorvidt Pål kan begynne å se litt annerledes på fremtiden. Her stagnerer terapien fullstendig. Uansett hvordan man vrir og vender å det, er det umulig å få Pål til å endre på sine dystre perspektiver. Han presenterer et ønske om å få det bedre, men er fullstendig avvisende til alle innspill i terapi.

Jeg har mange timer med Pål, men jeg må gi opp. Uansett hva jeg foreslår eller spør om, har Pål en forklaring som setter ham selv i en umulig situasjon som offer for en grusom verden. Stadig vekk ender samtalen opp som en «politisk debatt» hvor Pål med aggressiv styrke legger ut om korrupte politikere og konspirasjonsteorier, som den naive og godtroende mannen i gata ikke skjønner noe av. Pål vet så mye om verden at han umulig kan få det bedre. Pål ser seg selv som den «opplsyste», og hans opplysninger legitimerer hans fiendtlige og hatefulle oppførsel mot alt og alle som representerer samfunnet utenfor hans leilighet, eller hule.

Jeg blir irritert på Pål. Og jeg skjønner at jeg må slutte å diskutere med ham. I en periode forsøker jeg å fokusere på helt konkrete ting Pål kan gjøre annerledes for å få det bedre. Vi utarbeider en liste på 20 punkter. Her står det at Pål kan begynne å ta vare på personlig hygiene, rydde leiligheten, begynne å bevege seg litt hver dag, slutte å røyke hasj, spise en eller annen form for grønnsak hver dag, begynne å drikke vann istedenfor Cola, gå en tur ut av leiligheten hver dag, ta kontakt med en venn for å bryte isolasjonen, lese noe annet en fiendtlige fora på nett og så videre. Listen er lang over små ting Pål kunne gjort som sannsynligvis hadde skapt en endring i livet hans, men Pål gjennomfører ingen av dem. Vi befinner oss i en situasjon med over 30 tiltak som kunne skapt en positiv forandring i livet til Pål, men Pål er fullstendig fastlåst i sine mønstre, og han avviser alle mine forslag som dårlige, naive, banale og meningsløse. Etterhvert avskriver han også meg som en elendig terapeut som ikke kan gjøre noe for ham. Jeg settes på listen over mennesker som svikter ham eller ikke strekker til.

Jeg får lyst til å sette Pål på plass. Jeg opplever ham som en ussel, sneversynt, bitter og slem person. Jeg har sett hans oppførsel på nett, og jeg ser at hans ytringer er direkte ondsinnede og fulle av hat mot mennesker som ikke fortjener det. Han legitimerer sin oppførsel på nett som et slags prisverdig korstog mot en ignorant verden, men det han egentlig gjør er å skade enkeltmennesker på samme måte som han selv har blitt skadet.

Det er like før jeg gir opp Pål. Jeg har så lite lyst til å snakke med ham, og innerst inne synes jeg at han fortjener å være miserabel. Jeg tenker at han kan få lov til å råtne på rot i den skitne leilighete, men jeg synes det er forferdelig at han bruker så mye tid på å skade andre. I psykoterapi kalles disse følelsene for motoverføringer. Pål har alltid bitt mislikt gjennom hele livet, og nå er vi i ferd med å danse den samme dansen. Pål vet hvem han er når han mislikes av andre. Jeg begynner å reflektere over mine egne opplevelser av Pål, og jeg kommer i tanker om noe en veileder sa til meg for mange år siden: «En god terapeut klarer å ha empati med den uempatiske personen.» Hatet til Pål hadde smittet over på meg, og jeg oppførte meg etterhvert slik som alle andre i Påls liv. For å dempe denne sterke følelsen av antipati, og klarer å fungere som terapeut ovenfor Pål, var jeg nødt til å se ham som noe annet enn et nett-troll. Jeg begynte å se for meg Pål som en liten redd gutt. Hver gang han kom med sine fiendtlige angrep, lyttet jeg ikke til innholdet i hans destruktive livssyn, men snarere til barnets febrilske kamp mot overmakten. Den kampen som Pål alltid kjempet fordi han ikke visste om noe annet.

Offerposisjonen og trebein-spillet

Små barn er uskyldige, og noen får ikke den omsorgen og tryggheten de trenger. Jeg har møtt mange mennesker som var et offer for foreldre, familier, barnehager eller skoler som ikke ivaretok barnets behov. Det er tragisk, og det som er enda mer tragisk, er at mange har en tendens til å ta med seg offerposisjonen inn i voksenlivet. Noen mennesker forblir et offer hele livet.

Pål hadde en alkoholisert far som sviktet ham på det groveste. Moren var psykisk syk og innlagt store deler av Påls oppvekst. I dag er Pål voksen, og begge foreldrene er døde. Pål sitter igjen alene, og han sliter med livet. Han røyker mye hasj, og han hater staten, NAV og alle som blogger om det «perfekte livet». Han kan ikke leve et godt liv, jobbe eller lykkes fordi samfunnet er korrupt og råttent. Den kjente psykoanalytikeren Eric Berne ville sannsynligvis sagt at Pål spiller «trebein-spillet». Spillet foregår på den måten at Pål ikke kan realisere seg selv fordi den norske stat alltid svikter sine borgere. Pål har ikke et faktisk trebein, men han har en dårlig rygg som gjør seg gjeldende hver gang han står ovenfor en utfordring som kunne ført ham videre i livet. I møte med Pål gikk jeg imot alle mine følelser og terapeutiske retningslinjer. Pål vil kvalifisere for diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse, og man skal være forsiktig med å belemre psykoterapigrupper med denne typen problematikk. Jeg valgte likevel å ta Pål inn i flere typer grupper, og langsomt lært jeg å like ham, i alle fall klarte jeg gradvis å mislike ham litt mindre.

Jeg så den «hjelpeløse gutten» som fortsatt hadde all makt over Pål. Han hadde byttet ut sin far med staten, og det gjorde at han kunne fortsette å leve som et offer for noe som var større og sterkere enn ham selv. Pål sender ikke bombetrusler til regjeringen, men han er blant de som kunne ha gjort det hvis ikke han hadde kommet inn i et miljø som ønsket å hjelpe ham. I dag liker jeg Pål ganske godt, men han tror ikke på det. Han tror at jeg bare «spiller hyggelig» fordi jeg får betalt for det. Jeg tror at han spiller «trebien-spillet» på grunn av lav selvfølelse og frykt for å ta ansvar for eget liv.

Terapeutisk sett skal man være forsiktig med å ta Pål inn i grupper. Faren er at Pål gjentar sin rolle som «umulig å like» og får nok en bekreftelse på sin underliggende følelse av verdiløshet. Vi klarte likevel å inkludere Pål i en gruppe hvor han ikke skulle si så mye, men måtte lytte til andres historier. Pål ble kjent med smerten som lå i andre mennesker, og han kunne gradvis kjenne igjen denne smerten i seg selv. Langsomt oppdaget Pål at andre mennesker ikke var «perfekte rosabloggere», men mennesker som febrilsk forsøkte å være gode nok eller skjule sine indre sår.

På WebPsykologen har vi skrevet mye om antisosial atferd og hvordan denne typen problematikk er vanskelig å endre på. Det er vanskelig å skape endringer hos mennesker med sterke antisosiale trekk, men ikke alltid umulig. Min erfaring er at gode grupper med en åpen, undersøkende og vennlig kultur, kan «tine» opp mennesker som Pål. En gruppen som snakker åpent om sårbarhet og dyrker et samspill preget av vennlighet ovenfor hverandre, kan på sikt avvæpne noe av den destruktive aggresjonen hos Pål. Han ser at han ikke er alene om å være sviktet som barn, og han ser hvordan andre takler lignende opplevelser som han selv har vært utsatt for.

Konklusjonen er vel at aggresjon avler meg aggresjon. Min antipati mot Pål var en forutsigbar forlengelse og forsterkning av Påls underliggende problemer. Men i det Pål beveger seg ut av leiligheten og vekk fra datamaskinen, og langsomt klarer å finne en plass i en gruppe med et langt «høyere mentaliseringsnivå» enn det hans selv er preget av foran PC-skjermen, skjer det langsomt en endring. Det kan virke som om mentalisering, altså evnen til å se seg selv utenfra og andre mennesker innenfra, kan være med på å løsne opp i størknet aggresjon fra fortiden. I starten var Pål stille i disse gruppene. Han hadde den hatefulle minen i flere måneder i gruppen, men han sa ingenting som kunne virke støtende. Det var som om det å si noe støtende i denne gruppen ble helt «feil», og Pål forstod dette. Etter lang tid sier Pål noe, og det kommer som en respons på en fortelling fra et annet gruppemedlem:

«Det er så jævlig at foreldre kan behandle barna sine slik. Jeg vet akkurat hvordan du har det! Men det var ikke din feil»

Denne kommentaren fra Pål anerkjenner opplevelsen til et annet menneske, og samtidig formidler Pål at han kjenner seg igjen. Det var første tegn på at Pål var i ferd med å skape kontakt med andre basert på gjenkjennelse, likhet og empati, istedenfor å relatere seg til andre bak en mur av mistillit og aggresjon.
Mannegruppa OttarDersom man klarer å etablere grupper med gode evner til menalisering og refleksjonsevne, kan det det hende at kulturen i en slik gruppe kan dempe de antisosiale trekkene hos et typisk «nett-troll». Jeg har erfart dette ved flere anledninger, og det gir meg et ørlite håp når jeg leser om mannegruppa Ottar eller ser Leo Ejkic intervjue mennesker som trakasserer andre på nett. Men jeg har også sett eksempler hvor dette ikke har fungert, snarere tvert imot. Antisosial oppførsel, «trebein-spill» og offerposisjoner er ikke lett å avhjelpe, men å møte det med hat synes i alle fall å forsterke problemet, selv om det er det mest naturlige for de fleste av oss.

I videoen under snakker jeg kort om mentalisering og hvordan offerpisosjonen hindrer mennesker i å leve opp til sitt egentlige potensial.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød

Psykologspesialist

WebPsykologen.no


print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar