En omvendt forståelse av schizofreni

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Professor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det skizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).  Det var Emil Kraepelin som i 1896 utskilte og beskrev det schizofrene symptombildet og kalte lidelsen ”Dementia Praecox” (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Kraepelin forstod sykdommens beskaffenhet som en underliggende håndgripelig morbid prosess, men han kunne verken definere eller demonstrere denne prosessen. Noen vil mene at begrepet schizofreni er uavklart, og at diagnosen nettopp er en samlebetegnelse for mange ulike symptombilder. Spørsmålet er hvordan vi skal forstå schizofreniens vesen. Det finnes mange forskjellige forståelser og teorier på dette området, og de angriper schizofreni fra både biologiske, psykologiske og sosiologiske innfalsvinkler. Teoriene er dermed svært forskjellige, men de har ofte et viktig likehetstrekk: De betrakter schizofreni som en tilstand hvor normal fornuft og refleksjonsevne er ødelagt eller midlertidig fraværende. De kan sammenligne den schizofrene med en søvngjenger, en som er i følelsenes vold eller med barnet. Mange av teoriene har altså et grunnpremiss som sier at den schizofrene bevissthet mangler ”normale” forstandsevner og refleksjonsevner sammenlignet med det ”friske” og ”siviliserte” individet. Kanskje stemmer dette i noen tilfeller, men jeg vil påstå at det ikke alltid forholder seg slik.

I denne artikkelen vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at schizofreni kan forstås som det motsatte av ”sløvsinn”. Altså en forståelse av den ”schizofrene” bevissthet som et hyper-refleksivt intellekt. Det betyr at det ikke handler om mangel på normal refleksjonsevne, med snarere om en overdreven trang til å reflektere og kontemplere livets små og store bevegelser. I så tilfelle kan det hende at noen schizofrene kan forstås som intellektuelt overarbeidede mennesker. Det er mennesker som tenker så mye på livet at de mister et naturlig forhold til tilværelsen og seg selv. De tenker så mye at ingenting blir tatt for gitt. Alt må undersøker, vurderes, veies og forstås på ulike måter, og resultatet er at den schizofrene blir usikker og paralysert. Vedkommende mister spontaniteten og evnen til å ta ting som en selvfølge. Dermed mister de også evnen til å leve umiddelbart og livskraftig. Det er viktig å reflektere over oss selv og tilværelsen, men hvis vi overdriver, kan det hende at vi blir sittende fast i et evig tankespinn som fanger oss i uendelig selvransakelse og spørsmål som bare avler nye spørsmål og tvil. Til sist har livet blitt noe som foregår i hodet, som et sammensurium av tankerekker, og dette kan altså gå på bekostning av spontanitet og handlekraft.

Tre alminnelige forståelser av schizofreni

I litteraturen støter jeg stort sett på en forståelse av schizofreni som sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler.

1. Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade. Dette perspektivet har jeg selv drøftet i artikkelen: Schizofreni og hjernen.
2. Andre forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus. Dette perspektivet tar jeg opp i artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni.
3. Andre igjen ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. Dette kalles gjerne antipsykiatri, og her er det mange gode tanker om schizofreni, men også en forherligelse av fenomenet som kanskje underskjenner smerten og skrekken i det schizofrene sykdomsbilde. Denne diskusjonen har jeg beskrevet i artikkelen Schizofreni, kreativitet og antipsykiatri.

Det er altså mange måter å forstå schizofreni på, men likevel er det svært vanskelig å behandle eller kurere mennesker som lider av schizofreni. Spørsmålet er om ovennevnte perspektiver slår feil, eller om sykdommen er så kompleks at vi trenger enda flere supplerende perspektiver, eller om alle de ulike perspektivene skaper en form for forvirring som ødelegger for effektive behandlingstiltak. Jeg vet ikke, men registrerer at man ofte ser på den schizofrene som en person som mangler en ”sivilisert”, refleksiv bevissthet eller en selvbevissthet på nivå med allmennheten, og dermed betraktes sykdommen som en regresjon, hjerneskade eller mangel på sosial og ”besteborgelig” kompetanse. Muligens er dette en av de viktigste feilene man gjør i forståelsen av schizofreni. Min erfaring er at mennesker med denne diagnosen ofte har en svært skarpt intellekt og opererer med veldig avanserte tanker, kanskje for avanserte?

Schizofreni og en galopperende bevissthet

Den ”schizofrene bevisstheten” synes umiddelbart desorientert, uklar, innsnevret og fragmentarisk, noe som naturlig innbyr til en antakelse om ødelagte funksjoner. Denne åndsevnes tåkete uklarhet forbindes med opphør av komplekse samordninger, bevissthetens intensjonelle utadrettethet og dens orienteringsfunksjon i tid og rom. De bevarede og tidvis aksentuerende atferdsmønstre omkranser atskilte elementer som frigjøres på en fullstendig usammenhengende måte. Det syke sinn ramler tilbake på de enkle, stabile og automatiske funksjoner typisk for det arkaiske nivå i menneskets utvikling. I verste fall oppfatter vi den schizofrene som ”hjernedød”. Vi betrakter vedkommende som mentalt tilbakestående. Det er et menneske som har mistet de åndsevnene som på sett og vis utgjør vår menneskelighet.

Jeg vil imidlertid hevde at det i mange tilfeller av schizofreni stiller seg ganske annerledes, muligvis helt omvendt. Den tilstand, hvor den skizofrene er fanget, synes snarere gjennomsyret av en hyperintensjonalitet, en ubehjelpelig maktpåliggende rigiditet og en engstelig atferdsforvaltning. Det kan meget vel involvere en slags markant intensifisering av alminneligvis forsettlige og tvangsfrie evner som oppmerksomhet, muskelkontroll og en overspent aktpågivenhet av målrettethet på planleggingsnivå. Sagt på en enklere måte; Den schizofrene tar ingenting for gitt. Enhver bevegelse må overveies. Ethvert valg må undersøkes nøye. Enhver tanke må vurderes og en hver bevegelse må granskes før den iverksettes. Istedenfor å bevege seg fritt og uhemmet, må den schizofrene tenke så mye at enhver bevegelse blir oppstyltet. Alt virker usikkert og utrygt, og man må gruble over den minste ting, og det kan altså frarøve oss en normal måte å leve på.

Mye av det vi foretar oss, gjør vi ubevisst. Når vi sykler, er dette noe vi bare gjør på automatikk. Vi tenker gjerne på andre ting enn sykling, og plutselig har vi kommet frem til målet og kan parkere sykkelen. Dersom vi i denne prosessen måtte bruke mye mental energi på å tenke over hvordan man sykler. Hva er reglene for sykling og hvordan skal bevegelsene gjøres? Hvordan holder vi balansen og hvor skal vi plassere blikket langs veien? Dersom vi hele tiden måtte overveie alt vi gjorde, ville det ta mye tid. Kanskje ville vi aldri kommet oss opp på sykkelen i det hele tatt, og dersom vi kom i gang, ville vi raskt komme til å miste balansen. Balanse er normalt sett noe kroppen kan, og ikke noe vi trenger å reflektere over. Når vi likevel kobler inn bevisst refleksjon for å undersøke ”kroppens tause kunnskap”, mister vi som regel balansen. Den reflekterende bevisstheten ødelegger rett og slett den ubevisste og umiddelbare rytmen vi må ha for å sykle. Det samme gjelder på ange andre områder av livet. En sosial sammenheng hvor vi blir veldig bevisst oss selv i forhold til de andre, blir ofte vanskeligere å håndtere. Vi blir usikre, overdrevent selvbevisste og dermed hemmet i situasjonen. Dette kan også være noe av forklaringen på sosial angst. Kanskje kan vi forestille oss at noen individer med diagnosen schizofreni lider av dette på nesten alle områder i livet. Vi er avhengig i at mange av våre daglige gjøremål foregår mer eller mindre ubevisst og ureflektert. Hvis ikke, får vi ikke gjort noe annet enn å tenke. Når vi ser schizofrene pasienter sitte å stirre i veggen i timevis, eller gå frem og tilbake foran en dør uten å komme seg inn (selv om døren er åpen), er det ikke sikkert at vi skal forstå det som mangel på bevissthet og refleksjon, men snarere som hyperrefleksjon. De må tenke så mye at de ikke klarer å handle.

Den schizofrene høyesterettsdommeren

Danil Paul Schreber besatt i en årrekke embedet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz, men etter hvert utviklet han symptomer på schizofreni. Hans sykdomskarriere inndeles alminneligvis etter hans tre innleggelsesperioder; (1) 1884-85, (2) 1893-1902, (3) 1907-11 (Olsen & Køppe I; Freud, 1992, p. 10). Hans bok, Memoir of my nervous illness (denne utg. 2000) er en utrolig reise i det schizofrene landskapet. Det er Schrebers memoarer som først fikk meg til å tenke at denne sykdommen ikke alltid kan forstås i forhold til nedsatte bevissthetsevner, men snarere tvert imot. Boken er både klar, tydelig og fantastisk. Den behandler avansert metafysikk på en bemerkelsesverdig måte. Schrebers memoarer har fascinert fremragende fagfolk som Freud, Jung, Canetti og Deleuze. I 1910 skriver Freud humoristisk til Carl Gustav Jung. ”Den herlige Schreber fortjente at blive utnævnt til professor i psykiatri og anstaltsdirektør” (sitert av Olsen & Køppe I: Freud, 1992, p. 8). Men selv om Freud var begeistret over Schrebers bok, og til dels anerkjenner dens sofistikerte og eksistensialfilosofiske skarpsindighet, konkluderer han likevel kategorisk med at schizofreni ikke bare er forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). Kanskje var Freud for opptatt av at Schreber, som et casestudium i schizofreni, skulle passe inn i hans etablerte teoretiske modeller. På den måten mener jeg han undergraver vesentlige trekk ved Schrebers åndsevner som ikke kan betraktes som vilt og primitivt, men snarere som ekstreme manifestasjoner av en moderne tids krav til selvbevissthet og refleksjonsevne. Vi må velge vårt liv, skape og gjenskape vår identitet i ulike sammenhenger, forstå oss selv og andre i mangfoldige og kompliserte mellommenneskelige relasjoner i løpet av en dag, og dette stiller store krav til vår refleksive kapasitet. Kan det hende at nettopp disse kraven kommer til uttrykk i ekstrem form i enkelte tilfeller vi kaller schizofreni? I så tilfelle dreier det seg ikke nødvendigvis om nedsatt bevissthet, men hyperbevissthet?

I Schreber sitt tilfelle, mener jeg at vi finner mange eksempler på det vi kanskje kan kalle overarbeidede åndsevner. Det virker sjelden som om Schreber er plaget av en redusert bevisst vaktsomhet eller konsentrasjonsevne, men snarere en nærmest kontinuerlig hyperbolsk trang til å foranstalte aktivitet i sitt mentale apparatur. Schreber er eksempelvis tvunget til konstant kontemplering (tenkning) på bekostning av søvn og enhver impulsiv handling. ”Thus an extremely simple observation under the pressure of compulsive thinking becomes the starting point of a very considerable mental task…” (Schreber, 2000, p. 209). Lise, en kvinne med schizofrenidiagnose som har skrevet ”selvbiografien”, Psykosen verden – En schizofren kvinnes beretning, forteller at ”når jeg har dårlige perioder prøver jeg å la være å sove, for søvn fratar meg kontroll” (2004, p. 84). Å betrakte Lises tilstand som en langvarig levd somnambulisme i underbevissthetens frittflytende drømmerier, synes nærmest overfladisk fortegnet. Lises kontemplerende selvkontroll forbyr henne nettopp drømmerens uavhengige og intuitive carte blanche. Muligens forholder det seg snarere slik at den intense konsentrasjonen avbryter og forkludrer den naturlige strøm av fysisk og mental aktivitet. I så fall handler det om en overanstrengt selvbevissthet som forstyrrer all spontanitet og genererer perspektiver ad infinitum.

Dreyfus` kompetansehierarki – For mye tanker og for lite handling – Mellom refleksjon og intuisjon

Spørsmålet er om det finnes et teoretisk rammeverk som kan understøtte denne ”omvendte” forståelsen av schizofreni? De fleste utviklingsmodeller, enten vi går til Freud, Erikson, Piaget, Maslow etc., forteller om en utvikling fra lite til mer og mer selvbevissthet. Man begynner som ganske ”ubevisst”, hvorpå man utvikler stadig mer sofistikerte og metakognitiv refleksjonsevner. Med andre ord utvikler man seg fra en forholdsvis konkret tankegang til en stadig mer abstrakt måte å tenke på i et normalt utviklingsforløp. Dersom man i voksen alder rammes av psykiske symptomer, tenker man seg at målet med terapien er å utvide bevisstheten, eller som Freud sier: Gjøre det ubevisste bevisst. Målet er altså hele tiden mer bevissthet, og man forstår grovt sett psykopatologi som stereotype atferdsmønstre og opplevelser driftet av ubevisste impulser. I slike modeller beskrives schizofreni som et tilbakefall til et tidlig utviklingstrinn hvor bevissthetsevnene (til barnet) ligger på et lavt nivå med lite kapasitet til å koordinere opplevelser på en adekvat måte. På bakgrunn av det forstår man den schizofrenes kaotiske og usammenhengende opplevelsesverden.

I denne artikkelen foreslår jeg at vi ikke kan forstå alle typer schizofreni som mangel på bevissthetsevner og refleksjonsevner, men som det motsatte. Jeg forslår at symptomene ved schizofreni i noen tilfeller kan vitne om overdreven (selv)bevissthet på et nivå som hemmer ethvert alminnelig livsprosjekt. Finnes det så en teori som kan forenes med en slik forståelse av schizofreni?

Så vidt meg bekjent, finnes det ikke så mange, men det finnes en modell utarbeidet av brødrene Dreyfus. Denne modellen er mye brukt innenfor pedagogisk psykologi, og den viser nettopp hvordan for mye bevissthet kan hemme normal livsførsel. 

I Mind over machine (1988) bygger brødrene Dreyfus på sentrale konsepter i Merleau-Pontys` Phenomenology of perception (2003) i en slags redegjørelse for “intelligent” atferd. Jeg beskrev tidligere en utbredt antakelse om et værenshierarki som angivelig spenner fra primitivitet til rasjonell refleksivitet og selvbevissthet. Hos Dreyfus finner vi imidlertid en slags motsatt rangordning. I en tilsynelatende invers lærings- og utviklingsmodell presenterer brødrene tilegnelse av både motoriske og intellektuelle kvalifikasjoner som en femtrinns affære fra novise til ekspert. Det spesielle ved denne modellen er hvordan novisen (amatøren) beskrives som svært (selv)bevisst, mens eksperten handler mer eller mindre ubevisst. La oss gå raskt gjennom brødrene Dreyfus sine fem trinn fra amatør til ekspert.

1. På novise nivå beskjeftiges man seg med kontekstfrie deler av den helhetlige oppgaven. Oppgavene blir delt opp i små biter og undersøkt på et detaljnivå fordi man ennå ikke er i stand til et helhetlig overblikk.
2. Som avansert begynner er man noe mer husvarm og begynner så smått å gjenkjenne nye aspekter ved oppgaven. Oppgaven virker mer overkommelig og man trenger ikke å tenke fullt så mye for å finne en fornuftig løsning.
3. Med større erfaring risikerer man, på det tredje nivå, å blir overmannet av flerfoldige potensielt relevante elementer. Den intense oppmerksomhet forvandler pågjeldende gjøremål til en belastende ansamling subtilt atskilte elementer, og ethvert tiltak besmittes med vaklende nervøsitet.
4. Overkommer man forkavelsen begynner man å bli dyktig, nettopp fordi de nøye overveide og dilettantiske reaksjoner, gradvis erstattes med en mer ateoretisk og intuitiv atferd. Sentrale elementer stikker seg frem som viktige uten at man behøver å bore situasjonen med overveielser og telle feberaktig på alle knappene før man handler.
5. Til sist oppnår vi ekspertisenivå, hvor man i enda større grad er selvforglemmende, og handler korrekt uten forstyrrende deliberasjon. En raffinert diskriminasjonsevne foranstalter en automatisk klokskap og intuitiv handlekraft (Dreyfus, H. &  S., 2000, pp. 56-61).

Denne modellen beskriver brødrene selv i en DVD film som heter The skill model.

Merleau-Ponty hevder at en absorbert behendig situasjonshåndtering ikke behøver en mental representasjon av målet. En forfaren reaksjon oppleves snarere som en uavbrutt aktivitetsstrøm i takt med vår ureflekterte fornemmelse for situasjonen (Dreyfus, 1998). De bevisste prosesser etableres gradvis på lavere og mer ubevisste nivåer i den menneskelige kognisjon, hvorpå de kan utføres bramfritt, automatisk og “profesjonelt” uten omvei om refleksiv vurdering.

Poenget er altså at en amatør må tenke mye, overveie reglene og analysere situasjonen fordi man ikke har en intuitiv fornemmelse av hvordan oppgaven skal løses. En ekspert vet umiddelbart hva som må til, og han bruker ikke tid på refleksjon eller overveielse i oppgaveløsningen. Han ”bare vet” intuitivt hvordan det skal være.

På bakgrunn av dette kan vi forestille oss at den schizofrene blir ”amatør i eget liv”. Ikke fordi han mister sine fornuftsevner, men fordi vedkommende i alt for stor grad tenker og overveier enhver situasjon. Å være sammen med andre mennesker blir ikke noe hyggelig man gjør ”uten å tenke så mye”, men noe man må forstå, analysere og prestere. Ingenting blir naturlig og lett, men snarere komplisert og vanskelig. Når dette sprer seg ut til flere elementer ved livet, kan man ikke lenger ta noe for gitt. Alt må opp til grundig overveielse, og det krever enormt mye mental energi og forsinker enhver spontan handling.

Et mer alminnelig eksempel kan vi hente fra en forballkamp. Amatører i forball må først lære seg reglene for spillet. De må forstå hensikten, de ulike posisjonene på banene, avgrensningene og så videre. Deretter må de bli kjent med mulighetene for samspill innad i laget og de må undersøke hvordan ballen kan forvaltes på banen ved hjelp av bena. Etter hvert som man blir en mer kompetent spiller, trenger man ikke bruke tid på å repetere reglene eller overveie fotens hastighet mot ballen i forhold til ønsket skuddlengde. En god fotballspiller handler på intuisjon og en ikke-reflektert følelse for spillet. Når vi spiller en god kamp, er det som regel fordi vi ikke tenker, men handler. Dersom vi plutselig utsetter for press eller rammes av prestasjonsangst, medfører det ofte en større grad av bevissthet rundt det vi holder på med, og vi blir dårligere. Jeg mistenker at noe av det samme skjer med den schizofrene. Den indre usikkerheten blir stor, og individet begynner å gruble over den minste ting, og på den måten fjerner man seg fra det levde livet. I ekstrem grad forulempes alle våre ”normale opplevelser”, og verden blir et skremmende sted som hele tiden må analyseres og overveies.    

Merleau-Ponty og kroppens intelligens

Merleau-Ponty påpeker at en viktig del av den menneskelige eksistens består i en før-refleksiv tilstedeværelse (Rasmussen, 1996, p. 86), og ekspertens, eller det friske menneskets, tilbørlige helbred hviler i et jevnlig ikke-reflektert engasjement i verden. Merleau-Ponty omtaler et kroppsskjema som betegner menneskets implisitte “viten” om sin egen kropps aktuelle og mulige posisjoner i det fenomenale handlingsfelt. En overdreven tilbøyelighet til bevisstgjøring av kroppsskjemaet, kan, i et verst tenkelig scenario som schizofreni, bety at man slår sin egen eksistens i filler under en kontemplerende (konstant tenkende) slegge (Merleau-Ponty, 1994).

Den formen for hyperoppmerksomheten, som jeg her forsøker å beskrive, utskiller deler og torpederer et pragmatisk helhetsoverblikk. Det er ikke umulig at slikt kan avstedkomme former for katatoni og indikerer den bakenforliggende struktur i den schizofrenes psykomotoriske forstyrrelser. Muligens har den schizofrene ikke lenger en ureflektert og spontan adgang til kroppsskjemaet, noe som nødsager kalfatringer i en prosess hvor den lidende må se seg selv utenfra for å erverve et totalinntrykk, men distansen fordrer kun nye perspektiver som avkrever atter nye avgjørelser. Lise skriver: ”Når jeg går ute føler jeg at noen går bak meg… Det er meg selv som går bak, og som jeg ser” (2004, p. 34). Kontakten til et kroppslig integrert subjekt er forvitret, noe som også spolerer kontakten til omverden. Uten slik affinitet berøves den schizofrene to avgjørende bærebjelker i menneskelig væren. Merleau-Ponty viser hvordan det er gjennom egenkroppen og dens forbindelse til verden at man avprøver det menneskelige følelsesregister og utvikler identitet. Den schizofrenes tendens til overdreven tenkning og refleksjon drenerer eksistens og følelsesliv. Den sørgelige tilstand tilkjennegir seg når Lise skal berolige sin yngste sønn. ”Jeg trøstet ham med den lille delen av virkelighet som jeg enda har, men jeg stod allikevel ved siden av meg selv og hørte på. Jeg følte ingenting, bare en slags kulde fordi jeg ikke var helt med” (p. 82).

Konklusjon

Det endelige spørsmålet er om schizofreni handler om overveldende følelser og ubevisste drifter, eller om man kan forstå det som overdrevent mye tanker og refleksjon som hemmer spontanitet og normal livsflyt.

Enkelte hevder som nevnt at sykdommen fremhever de ubevisste funksjoner hvorpå den syke mister ethvert initiativ i den grad at de ikke engang formår å gi et svar som kan utledes direkte av spørsmålet. En typisk nærliggende konklusjon stadfester blant andre von Damarus allerede i 1939. “Therefore we are once more driven to the conclusion that the specific paralogical thought and speech processes of the schizophrenic are in essence those of primitive people” (1939, p. 112). De patologiske strukturer vitner om de arkaiske (barnslige) stadier i et utviklingsforløp og betegner sykdommens regressive reprise. Den syke drives kun av animalsk instinktiv automatikk. Paradokset jeg forsøker å plotte begynner så smått å utkrystallisere seg. Min forslag tyder på at schizofreni ikke alltid kan forstås som et ubevisst tildriv eller uttrykk for den ubevisste beveggrunn, men snarere overdreven bevisst cerebralisme hvor eksempelvis Schrebers tilværelse påtvinges ham “to ponder many things usually passed over by human beings, which made me think more deeply” (2000, p. 207). Han anføres uopphørlig til “continual thinking, uninterrupted activity of the nerves of intellect without any respite”, noe han opplever som tortur og anser som “incompatible with human nature” (p. 251). Dernest tyder det ikke på at det er det automatiske reaksjonsmønster som består, men snarere at uavbrutt oppmerksomhet på nettopp den alminneligvis selvskrevne automatikk forbyr et sundt og emosjonelt engasjement i verden.

Min konklusjon er at enkelte tilfeller av schizofreni handler om mennesker, som på grunn av en grunnleggende usikkerhet og tvil, begynner å gruble så mye at de ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41).

Relaterte artikler

• Psykodynamiske perspektiver på Schizofreni
• Schizofreni og hjernen
• Schizofreni – kreativitet og antipsykiatri
• Surrealismens psykotiske prosjekt
• Kreativ psykologi, LSD og psykose
• Hva er et geni?

Kilder

Dahl, Lise & Abrahamsen, Pål (2004): Psykosens verden en schizofren kvinnes beretninger. Universitetsforlaget, Oslo.

Damarus, von E. (1939): The Specific Laws of Logic in Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 104-115. W.W. Norton, New York. 

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (1988): Mind over machine: the power of human intuition and expertise in the era of the computer. The Free Press, US.

Dreyfus, Hubert L (1998) Intelligence Without Representation – Merleau-Ponty’s Critique of Mental Representation: The Relevance of Phenomenology to Scientific Explanation. Copyright 1998 Hubert Dreyfus. All rights reserved. Fra: http://www.hfac.uh.edu/cogsci/dreyfus.html den 25.04.05.

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (2000): Mesterlære og eksperters læring. Pp. 54-76, I: Nielsen, Klaus & Kvale, Steinar (Red.) (2000): Mesterlære læring som social praksis. 3. opplag, Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Freud, Sigmund (2002): The Schreber Case. Penguin books LTD.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Merleau-Ponty, Maurice (2003): Phenomenology of perception. Routledge classics.

Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi. Pax Forlag.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Rasmussen, Torben Hangaard (1996): Kroppens filosof Maurice Merleau-Ponty. Semi-forlaget, Brøndby.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA. (Anbefales!).

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post