Slik formes personligheten

Slik formes personligheten

I dette videoforedraget kan du bli med på en reise gjennom menneskets utvikling. Hvordan ble du den du er i dag? Hva er personlighet? Hvordan formes vår personlighet, og kan vi endre oss? Dette er blant spørsmålene som dukker opp i foredraget fra september 2016. Forhåpentligvis finner du også en del svar.

På Wikipedia står det at personlighet kan forklares som en persons individuelle, psykologiske særpreg og karakteristiske åndelige og moralske egenskaper. Det er på mange måter essensen av oss selv vi kaller personlighet. Spørsmålet er hvilke faktorer som er med på å danne vår personlighet. Hvordan ble vi den vi er i dag? Dette er et utviklingspsykologisk spørsmål, og i denne artikkelen skal jeg presentere en video hvor jeg tar deg gjennom menneskets utvikling fra barn til voksen. Vi sakl se på sentrale trekk i menneskets utvikling, og hvordan ulike erfaringer og oppvekstvilkår er med på å forme vår personlighet.

 

 

I videoen baserer jeg meg på en biopsykologisk modell på personlighet. Tanken er et mennesket er utstyrt med noen medfødte disposisjoner som enten forsterkes eller dempes i takt med de erfaringene man gjør seg gjennom livet. I videoen ender vi opp med fire grunnleggende personlighetstyper. Det er mange måter å kategorisere personlighet på, og fire personlighetstyper er blant de groveste sorteringene man finner. Det vil si at denne modellen mangler uhyre mange aspekter, men det gir likevel et visst innblikk i de kreftene som er med på å forme oss.

Her er de fire personlighetstypene

Jeg er ikke OK, du er OK

Dette er den avhengige personlighetstypen. Avhengighet handler om at vi ikke helt stoler på oss selv, men tilstreber å «lene oss på andre» som vi føler er sterkere. For at mennesket skal utvikle en trygg og solid personlighet, kreves det trygge omgivelser i oppveksten. Det viktigste for et lite barn er å ha en «trygg base». De barna som har en trygg base i familien, vil følge sine nysgjerrige impulser og undersøke seg selv og omgivelsene med interesse og iver. Hver gang de møter utfordringer eller nye ting, kan de se seg tilbake for å få bekreftelse fra foreldrene. På denne måten kan barnet utforske omgivelsene på en trygg måte fordi foreldrene alltid følger med i bakgrunnen.

De barna som ikke har en trygg base, våger heller ikke å møte omgivelsene med samme glød som de trygge barna. Når barn opplever at de mangler en trygg base, bruker de stort sett all sin energi på å forsikre seg om at de er ivaretatt. De har ikke samme mulighet for å stimulere sin nysgjerrighet fordi de mangler den grunnleggende følelsen av trygghet. Uten overskudd til å utforske omgivelsene, mister barna verdifull erfaring. Trygghetssøkende atferd må prioriteres, og det går på bekostning av den energien de skulle brukt på å «trene på livet» og finne seg selv. Dersom utryggheten er et gjennomgående tema i oppveksten, risikerer man å møte voksen alder uten nok erfaring og trygghet på seg selv. Her risikerer man at det som kalles den mer avhengige og usikre personligheten blir fremtredende. Den avhengige personligheten har ikke lært å stole på seg selv, og dermed søker de ofte mot andre mennesker for å finne nødvendig støtte og beskyttelse. Den avhengige personligheten har en følelse av å være «et barn i en voksenverden». De har lite tro på seg selv og egne evner, og dermed er de hensatt til å stole på andre som de oppfatter er sterkere enn dem selv. Faren er at de finner seg i hva som helst fra andre for å ikke bli forlatt. Det er en vond og vanskelig posisjon å være i.

De fleste psykologiske skoler er enige om at mindre optimale oppvekstvilkår er med på å blokkere menneskets utvikling. Når det gjelder den avhengige personligheten, hender det man snakker om tre ulike utviklingsforløp. Noen mennesker lever opp med såpass mye utrygghet og ustabilitet i den «trygge basen» at de forhindres i å utvikle egne evner, og senere lever de med en underliggende følelse av å være utilstrekkelige og avhengige av noen som kan «hjelpe dem».

En annen variant er de barna som får alt for mye ansvar på et tidlig tidspunkt. Disse menneskene vokser opp som uhyre kompetente. De klarer det meste, og venner og bekjente vil kanskje beskrive dem som selvstendige. Men siden de har hatt sviktende oppvekstvilkår hvor de måtte ta voksen-ansvar i mangel på adekvat omsorg, har de en grunnleggende usikkerhet i seg. De klarer seg fint, men de føler at livet er som et korthus. Plutselig vil alt rase sammen. Noen tenker at de «lurer andre» til å tro at de takler livet, men innerst inne føler de seg overveldet og usikre.

Ludvig fra Flåklypa er et eksempel på en engstelig og avhengig personlighet
Ludvig fra Flåklypa er et eksempel på en engstelig og avhengig personlighet

Den siste varianten er de barna som vokser opp med engstelige og overbeskyttende foreldre. De blir fortalt at verden er et «farlig sted» hvor man på passe seg. Noen blir også «overhjulpet» slik at de hele tiden får en forståelse for at det de selv gjør ikke er godt nok. Dette kalles også for «lært hjelpeløshet». Her dreier det seg om foreldre som har undergravd barnets forsøk på å bli selvstendige og kompetente aktører i eget liv ved å hjelpe dem for mye.

Følelsene som er mest fremtredende i den avhengige personen, er frykt for å bli forlatt. Det er panikk-systemet som er aktivert i alt for mange situasjoner. Man risikerer et liv hvor man febrilsk klamrer seg til andre, og i verste fall blir den klamrende atferd såpass pågående at andre mennesker trekker seg unna. Da har vi en situasjon hvor den avhengige personens største frykt i hele verden er å bli forlatt, og ved å takle panikk og separasjonsangst ved å klamre seg til andre, blir personen til sist forlatt. Dersom vi skal oppsummere denne psykologien i én setning, måtte det være slik: «Jeg er ikke OK, men du er OK». Disse menneskene har veldig lite tro på seg selv, men antar at andre er langt bedre rustet til å takle livet enn dem selv.

Jeg er ikke OK, men du er OK

Rino fra Nissene på låven er et ekse,pel på en usikker,  unnvikende og gjennomgående kritisk personlighet.
Rino fra Nissene på låven er et ekse,pel på en usikker, unnvikende og gjennomgående kritisk personlighet.

Den neste av de fire grunnleggende personlighetstypene er den unnvikende og engstelige personligheten. Dette er mennesker som heller ikke har hatt en «trygg nok base» gjennom oppveksten. De har ikke fått nok ros, anerkjennelse og kjærlighet fra omgivelsene, og dermed har de lært å kjenne seg selv som litt dårligere og mindre verdt enn andre. Det er gjennom andre mennesker at barnet lærer om seg selv. Kjærlige, vennlige og positive responser vil gi barnet de psykologiske byggesteinene som trengs for god selvfølelse og en trygg personlighet, mens kritikk, likegyldighet, kjeft eller trakassering kan ha den motsatte effekten. Den unnvikende personligheten har ikke fått nok erfaringer på at de er verdifulle og elskverdige, samtidig har de fått erfare at andre mennesker kan være direkte slemme. De har opplevd mobbing, vold, trakassering eller andre typer overgrep, og de har dermed fått installert en forventing om at andre mennesker kan ha skjulte og ondsinnede motiver. De gjemmer seg bak en mur av mistillit. De stoler ikke på seg selv og egne evner, men de stoler heller ikke på andre. Mens den avhengige klamrer seg til andre for å få hjelp, holder den unnvikende andre på god avstand for å beskytte seg selv. Disse menneskene lever veldig alene i en ganske håpløs situasjon. De har lite tro på seg selv, og enda mindre tro på andre mennesker. I ekstrem forstand kan dette utvikle seg til en paranoid personlighet. Oppsummert i én setning, har de en grunnleggende psykologi som forteller følgende: «Jeg er ikke OK, og det er ikke du heller»

Jeg er Ok, men du er ikke OK

I verste fall blir den selvgode, egoistiske og hensynsløse personligheten president i USA.
I verste fall blir den selvgode, egoistiske og hensynsløse personligheten president i USA.

Den avhengige personligheten kan ofte være pågående og ganske følelsesmessig «varm». Den unnvikende personligheten oppleves som regel «følelsesmessig kaldere». De trekker seg unna og holder avstand. Felles for disse to er at de ikke har tro på seg selv. De sliter derfor med selvhevdelse og følelsen av å være verdifull og berettiget i eget liv. Når det gleder den neste personlighetstypen, stiller det seg litt annerledes. Her har vi den narsissistiske og mer hensynsløse typen. De agerer som om de er mer verdt enn andre, tar lite hensyn til regler, hevder seg selv uten omtanke for andre, og man kan si at de ofte har «spisse albuer». Noen narsissister har et underliggende lavt selvbilde, men kompenserer ved å fremstå som overlegne. Andre varianter i denne kategorien er mennesker som aldri har lært å ta hensyn til andres behov. Å modnes som menneske handler om å innse at verden ikke svirrer rundt vår egne navle. Etterhvert som vi vokser opp lærer vi at andre menesker også har følelser og behov vi må ta hensyn til. I en oppvekst hvor man får det som man vil, bare man skriker høyt nok, risikerer man en mentalitet som mangler hensyn til andres behov. Et barn som aldri får adekvate grenser kan utvikle slike tendenser, og da kan man ende opp med en psykologi som sier «Jeg er Ok, men du er ikke OK».

Man mener selv at man kan best og vet best. Man er lite ydmyk for andres behov og meninger, og man oppleves som selvsentrert. Disse menneskene har for så vidt et «psykisk problem», men det er uhyre sjelden at de gjør noe med det. De kommer nesten aldri til psykisk helsevern for hjelp, simpelthen fordi de ikke ser nytten. De vet best selv, og da er det unaturlig å gå til andre for veiledning.

Jeg er OK, og du er OK

Mens den narsissistiske, selvopptatte og hensynsløse personligheten oppleves ganske dominant og følelsesmessig kald, er den siste av de fire personlighetstypene også forholdsvis dominant, men også «følelsesmessig varm». I den siste kategorien finner vi «dugnadstypen». Dette er en person som har opplevd trygghet i gode og omsorgsfulle omgivelser. De har lært å stole på seg selv, forstått at de er verdifulle gjennom foreldrenes kjærlighet, og de har erfaringer som tilsier at andre mennesker stort sett også er ganske godhjertede. De har god tro på seg selv og sine evner, samtidig som de har tro på sine medmennesker. Dett er den mest harmoniske personligheten av de fire som er beskrevet her. Dersom denne personen sliter psykisk, er det som regel fordi han eller hun har gått på for mange dugnader. Noen ganger synes de det er vanskelig å si «nei», men det er sjelden det blir noe stort problem.

Dersom man skal lete etter en skjevutvikling i menneskets personlighet, og dernest se om det finnes noen «feil og mangler» i denne kategorien, må det være mangel på skepsis og evnen til å trekke seg litt unna. Av og til er det fornuftig å være litt kritisk til andres hensikter. Det kan også være sunt å la andre ta styringen fra tid til annen, og noen ganger kan en litt «kjøligere» avvisning og grensesetting være på sin plass.

Konklusjon

Innenfor personlighetspsykologi antar man at de fleste mennesker er en kombinasjon av de fire typene du kan lese om her. En god sammenblanding av disse tendensene kan representere en ganske balansert personlighet. Det lønner seg å være litt skeptisk, redd og holde avstand i noen sammenhenger, og noen ganger er det lurt å legge seg litt under andre og la dem ta styringen. I andre situasjoner kan det lønne seg å ta kommandoen selv og hevde seg for å vinne frem med egne behov og meninger. De som klarer å håndtere disse tendensene på en fleksibel og tilpasset måte i møte med andre, kan man si har en balansert og solid personlighet.

Det er i de tilfellene hvor mennesket reagerer på samme måte i de fleste situasjoner at man kan begynne å snakke om en personlighetsforstyrrelse. De som alltid er skeptisk til nye mennesker, alltid lar andre ta avgjørelser, bare tar hensyn til egne perspektiver eller finner seg i hva som helt for å ikke bli forlatt, kan muligens kvalifisere for en personlighetsdiagnose i følge diagnosemanualen, ICD-10.

Sannsynligvis er det viktigere å forstå sine reaksjoner, og hvordan enkelte aspekter ved våre mentale mønster gjentar seg som et ekko fra fortiden, fremfor å få en diagnose. En vesentlig del av personligheten vår er de automatiske reaksjonsmønstrene som aktiveres i møte med livets utfordringer. Dersom disse mønstrene ofte er dårlig tilpasset og rigide, kan vi endre dem ved å være mer bevisst måten vi tenker, føler og handler på.

Målet med å beskrive personligheter, er ikke å sette folk i bås, men å anspore til selvrefleksjon. De fleste av oss har mønster som gjentar seg i livet vårt. Noen reaksjonsmønstre er veltilpasset og gode, men de mønstrene som hindrer oss i å leve best mulig, bør vi vie litt mer oppmerksomhet. Dersom vi kan se dem, gi dem et språk og forstå dem i forhold til våre tidligere erfaringer, er det som regel første skritt på veien for å skape positive endringer i eget liv.

Oversikt

 

Personlighetstyper

 personlighet-med-trump

 

Personlighet fra Podcasten

Her kan du også høre et eldre foredrag hvor jeg snakker om personlighet og personlighetsutvikling. Foredraget er publisert som en del av WebPsykologens Podcast.

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar