Dysfunksjonelle familier del III

”Jeg er ikke sint, bare skuffet”. Skyld binder og straffer mer effektivt enn sinne, og den i familien som kan pålegge skyld, er alltid lederen. Vi ser videre på dynamikker i dysfunksjonelle familier.

Familien kan noen ganger fungere som et følelsesmessig reservoar. Sammen med venner og bekjente forsøker vi som regel å regulere oss selv ut i fra sosiale hensyn. Vi uttrykker ikke alltid våre følelser på en umaskert måte i sosiale situasjoner. Blant våre nærmeste og innad i familien stiller det seg imidlertid litt annerledes. Ofte er det i kontakt med de som står oss nærmest vi våger å føle mest, og dermed er det også her det ofte oppstår de sterkeste gnisningene.

Innenfor psykologifaget er det en lang tradisjon som ser på individets psykiske konflikter og hvordan individet relaterer seg til andre mennesker. I praksis har man derfor hatt en tendens til å neglisjere fokus på familie og drevet individualterapi. Salvador Minuchin skrev en bok som het Familier og familieterapi i 1974, og denne har deretter vært med på å øke fokus på familiens sentrale rolle i menneskets psykologiske landskap.

Familien betrakter man ofte som et system, og den familieterapeutiske tradisjonen har derfor dratt veksel på systemteori i sin utforming av et psykologisk rammeverk med familien i sentrum. Dersom individet sliter med psykiske vanskeligheter, vil det nødvendigvis også påvirke hele familien. På samme måte kan man si at konflikter i familien påvirker individet, og i mange sammenhenger er det kunstig å behandle mennesker isolert uten hensyn til familiære forhold.

I denne artikkelserien tar vi for oss ulike psykologiske mekanismer som gjør seg gjeldende i familier. Målet er å kartlegge noen typiske strukturer i familier som ikke fungerer optimalt.

I Dysfunksjonelle familier del I har vi sett på familier som isolerer seg og unngår kontakt med omverden. Det kan føre til psykiske spenninger innad i familiesystemet som ikke finner sin løsning fordi familien ikke åpner opp for hjelp eller innspill utenfra. I tillegg tok vi for oss en uheldig familiekonstellasjon hvor barna brukes som partnersubstitutt fordi foreldrene snakker dårlig sammen. Det gir barn mye ansvar og skaper en usunn feilbalanse i forholdet mellom forelder og barn. Til sist i denne artikkelen så vi på familier hvor de ”psykiske grensene” mellom familiemedlemmene er uklare. Man snakker og tenker for hverandre, noe som kan forstyrre menneskets behov for selvstendighet. I Dysfunksjonelle familier del II tok vi for oss familier som har lite følelsesmessig åpenhet ovenfor hverandre. Vi så også på familier hvor barna fungerer som stabilisatorer for uvennskap mellom foreldrene. I denne artikkelen skal vi fortsette i samme spor og se på familier hvor et av medlemmene fungerer som syndebukk, hvordan skyldfordeling kan kontrollere familiemedlemmer og hvordan barn kan presses inn i ulike roller for å virkeliggjøre det foreldrene selv ikke har oppnådd. Artiklene bygger på boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis skrevet av den svenske psykiateren Johan Cullberg.

Syndebukkdynamikk

I en familie kan noen tillegges rollen som syndebukk, og hensikten er som regel å avlede oppmerksomheten på konflikter som tilhører familien som system. I det nære forholdet mellom mennesker i en familie oppstår det ofte mange sterke følelser, og av og til forsøker man å unngå emosjonelle konflikter fordi det oppleves belastende å forvalte følelser på en åpen og direkte måte. Isteden unngår man følelsesmessig ubehag, hvorpå familien etter hvert kan få et opphop av uavklarte følelser. Dette skaper et ubehag i det enkelte medlem, og i en slik situasjon hender det at ett av familiemedlemmene blir ansiktet på familiens underliggende problemer. På sett og vis finner man noe å kritisere eller klage på ved vedkommende, og deretter tilskriver man feilaktig denne personen skylden for alt det som kjennes problematisk.

Rollen som syndebukk kan også ha en tydeligere funksjon som avledningsmanøver for andres feil og mangler. Et av familiemedlemmene kan få rollen som klovn eller dum, slik at en mer generell følelse av eksempelvis skam eller mindreverd i familien blir plassert på ett sted. Det gir oversikt og fritart på sett og vis de resterende familiemedlemmene for tilsvarende følelsesmessig ubehag. Det er heller ikke så uvanlig at et familiemedlem som eksempelvis har alkoholproblemer blir selve symbolet på alt som ikke fungerer eller er galt i familien. Dermed må vedkommende bære mange tunge følelser og konflikter på sine skuldre, noe som ofte forsterker eller forverrer alkoholproblemet.

I artikkelen Dysfunksjonelle familier del II skrev vi også om triangulering. Triangulering refererer til en familiedynamikk hvor et av medlemmene fungerer som stabilisator i forholdet mellom to andre medlemmer. Ofte er det barnet som får denne rollen dersom det er problemer i foreldrerelasjonen. Triangulering er en spesiell form for syndebukkmekanisme, og ved dette familiefenomenet er det ikke uvanlig at barnet utviser alvorlige symptomer for å trekke foreldrenes oppmerksomhet bort fra voksenkonflikten. Selvmordsforsøk, selvskading, rus eller anorektisk atferd er eksempler på symptomer som kan komme til overflaten hos et barn som føler seg utrygg på grunn av foreldrenes uvennskap. Gjennom sin atferd og symptomer fanger de på sett og vis familiens oppmerksomhet slik at andre problemer kommer i bakgrunn. Nå er fokus samlet hos barnet, og dermed har det oppnådd en langt større kontroll på situasjonen, men samtidig er det selvfølelig en besværlig oppgave å være “problemets ansikt”.

Skyldfordeling

Jeg er ikke sint, men skuffet”. Det er en setning mange har hørt i en eller annen sammenheng. Å belemre noen med en følelse av skyld er et velkjent og effektivt middel for å kontrollere andre. I en familie kan det utspille seg på den måten at eksempelvis foreldrene aldri blir direkte sinte, men isteden reagerer med å bli lei seg og skuffet. Skyldfølelse er noe som binder mennesker på en langt mer ettertrykkelig måte enn en likefrem reprimande. Dermed er skyld ofte en mye ”verre” psykologisk straff enn sinne.

Den franske filosofen og idéhistorikeren, Michel Foucault, har analysert dette fenomenet fra en sosiologisk innfallsvinkel. I boken Overvåkning og straff (denne utg. 1971) viser han hvordan mennesket i et moderne samfunn lever under en slags konstant overvåkning. Det å legge merke til andres ugjerninger, men ikke reagere med sinne, men isteden la vedkommende få vite og føle at de er sett, er i følge Foucault den verste formen for straff.  Det betyr at individet “internaliserer herskeforholdet, og gjør seg til kilde for sin egen underkuelse” (p. 182). Man blir sin egen indre tyrann og straffer seg selv under tyngden av en smertefull skyldfølelse. Det familiemedlem som har makten eller evnen til å pålegge skyld, er alltid den egentlige leder, selv om det kan virke som om det formelle lederskapet ligger hos en annen. Det kan godt være at det er en annen i familien som får gjennomslag for sine ønsker og tanker, men den som fordeler skyld har altså den egentlige makten: ”Ja da, vi reiser på ferie dit du vil, men sommeren er likevel ødelagt.

På denne måten er skyld noe at det mest effektive som finnes når det handler om å kontrollere andre mennesker. En tydelig straff kan man gjerne ta, og dermed gjøre opp for seg. Eksempelvis må barnet gå på rommet til det kan oppføre seg skikkelig. Her er det en årsak og en virkning som er ganske lett å forholde seg til. Dersom foreldrene isteden reagerer med en stilltiende skuffelse, risikerer de å anstifte en stor skyldfølelse i barnet som på sikt kan fungere som en nådeløs indre dommer i barnets psykologiske landskap. Resultatet kan bli at barnet vokser opp med en diffus dårlig samvittighet som legger beslag på mye av selvfølelsen og hemmer en sunn utvikling.

Barn som må virkeliggjøre foreldrenes skjulte ønsker og drømmer

Både på TV og i media ser vi stadig små jenter som skal bli skjønnhetsdronninger før de har lært å gå. Noen foreldre har store ambisjoner for sine egne barn. Her risikerer man selvfølgelig at barnas egne egenskaper, interesser og behov undergraves på bekostning av foreldrenes hensikter og prosjekter på barnas vegne. I arbeid med barn og unges psykiske helse er det ikke så sjelden man møter barn som dirkete eller implisitt løper foreldrenes ærend. De er på sett og vis utpekt som foreldrenes delegater, hvis hensikt er å virkeliggjøre det foreldrene selv aldri har oppnådd, men alltid har drømt om.

Oppveksten handler om å føle seg ivaretatt og trygg nok til å utforske seg selv, sine evner, interesser og egenskaper. Dersom barnet opplever utrygghet på hjemmebane, hender det at for mye av deres mentale energi bindes opp i frykt og usikkerhet, noe som hindrer en sunn utviklingsprosess. Når barn brukes som delegat for sine foreldre, er det ikke nødvendigvis snakk om et utrygt oppvekstmiljø, men et oppvekstmiljø med for mange føringer på barnets vegne. Når barn får muligheten til å utfolde seg i lek og fritt samspill med andre, vil barnet utvikle interesser og evner, noe som senere kan forstås som selve motoren i et meningsfullt liv. I en slik prosess er barnet avhengig av ros og oppmuntring fra omsorgspersoner, men det finnes forskjellige typer oppmuntring. Dersom foreldrene implisitt eller eksplisitt styrer barnet i ulike retninger på bakgrunn av sine egne ønsker og preferanser, kan barnet bli presset inn i sammenhenger det ikke føler seg vel med.

Her kan det handle om krav i forhold til suksess, berømthet, karriere og lignende. Gode oppvekstvilkår er avhengig av en slags betingelsesløs kjærlighet, men i noen tilfeller får barn kjærlighet, oppfølging og oppmerksomhet, men på foreldrenes betingelser. Det er ikke sikkert foreldrene er oppmerksom på hvordan de indirekte styrer sitt barn gjennom betinget kjærlighet, men dersom foreldrenes egne agendaer utleves gjennom barnet, risikerer man en situasjon hvor barnet vokser opp med en følelse av fremmedhet. Barnets dypere intensjoner og evner undergraves til fordel for foreldrenes krav. En slik dynamikk kan i verste fall føre til at barnet i stadig sterkere grad har en opplevelse av å miste seg selv eller leve uautentisk. I voksen alder kan barnet plutselig oppdage at det lever og ånder for noe som andre vil, og innser da at de på et eller annet tidspunkt måtte sette egne behov og ønsker til side for å få den anerkjennelsen ethvert barn trenger fra sine foreldre.

Når foreldre i en eller annen grad kommer med slike subtile pålegg ovenfor sine barn, kan det ha mange fasonger. Det kan hende at barnet indirekte dikteres i forhold til bestemte sosiale handlinger, som foreldrene har drømt om i all hemmelighet men ikke våget eller klart å virkeliggjøre. Det finnes eksempler på at dette kan dreie seg om seksuelle forhold, noe som kan få alvorlige konsekvenser, eller det kan dreie seg om utdannelse og karriere. Andre ganger kan det handle om at barna overtar foreldrenes halvferdige ideologiske eller politiske engasjement og fullbyrder dette i ekstrem grad.

På denne måten tilfredsstiller barnet foreldrenes skjulte ønsker og idealer, selv om foreldrene utadtil bebreider barnets oppførsel. De kan kritisere seksuell atferd, ekstremt politisk engasjement eller bestemte holdninger hos barnet, selv om dette dypest sett er en iscenesettelse av foreldrenes egne (forbudte/uakseptable) impulser og ønsker via barnet.

I en psykologisk terminologi vil man forstå slike mellommenneskelige spill i forhold til en psykisk mekanisme som kalles projektiv identifikasjon. Ved projektiv identifikasjon har personen  en følelse eller impuls som virker skremmende eller sosialt uakseptabel, hvorpå impulsen projiseres over på en annen person. Dermed opplever de at sine egne uakseptable følelser og ønsker egentlig stammer fra den andre personen (Perry, 1989). Det er ikke meg som har disse følelsene, men den andre, og i dette tilfelle snakker vi eventuelt om foreldre som legger sine egne forbudte ønsker over i barnet. Barnet overtar og lever ut eller virkeliggjør foreldrenes skjulte (og ofte ubevisste) motiver, og det hele er en komplisert psykologisk prosess hvor de voksnes indre fullbyrdes gjennom barnet.

Oppsummering

Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, for eksempel blir man straffet eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man å miste ”kontakten” til sine egne lyster og ønsker. Istedenfor å utforske hvem man er og bli kjent med seg selv, blir man opptatt av hvordan man bør eller skal være i forhold til andres krav og forventninger. Man blir flink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som er godt for en selv. Dersom man kommer til å følge egne lyster eller egne innskytelser, får man ofte dårlig samvittighet. Den grunnleggende ideen er at man kun er verdifull dersom man oppfører seg ”korrekt” eller presterer i tråd med andres forventninger. Dermed blir livet en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og vis man ikke presterer perfekt, får man en følelse av å være verdiløs. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt. Vi skriver mer om hvordan barn fra slike familier risikerer å slite psykisk i voksen alder i artikkelen som heter Perfeksjonistisk og selvkritisk.

Denne artikkelen skrives i forlengelse av flere andre tilsvarende artikler om familieproblemer. Artikkelen bygger på boken Dynamisk psykiatri av Johan Cullberg. Du finner flere artikler om dette tema under kategorien Familie og samliv.

Andre relaterte artikler:

Kilde

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Foucault, Michel (1971): Overvågning og straf det moderne fængselsvæsens historie. Rhodos Radius, København.

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

7 KOMMENTARER

  1. Projisering og påførelse av dårlig samvittighet infiltrert i en slik institusjon-hjemmet, er ikke umulig for ” syndebukken ” å forstå, etterhvert, iallefall fornemme, men det er umulig å klare gjøre noe med underveis. Senere er samvittighet…skvalene og ” angsten” for ikke å være bra nok så indokterinert at jeg tror det er umulig å bli helt kvitt den.. Sunn samvittighet er viktig – skal vi ha, men dette handler om at den dårlige samvittigheten er plantet hos uskyldige for om mulig å frita seg sjøl for rettmessige samvittighetskvaler, mangler og eller lyter. Kan kanskje sammenlignes med f.skj. på positiv og neg. stress?! Senere, i voksen alder, kan det gi personen dårlig samvittighet, bare det å spandere en sjokolade på seg selv og ikke ha med en likedan hjem til f.eks. ungen sin. Alt en unner seg selv, uansett hvor lite det måtte være og selv om ingen trenger få vite det, blir feil og gir samvittighetskvaler. Ordet skuffet er en gjenganger hos dysosiale personligheter og ut fra denne art. skjønner en også hensikten; projisere egne uakseptable handlinger på den som fortjener det minst for å sette seg sjøl i det feilfrie lys, føle seg stor ved å trykke ned den andre.. Det rare er at de klarer å vri alt slik at den andre får dårlig samvittighet, føler seg skyldig og lar seg dermed trykke ned/utslette.. Men kanskje ikke så rart når vi vet at et ord kan endre betydningen av det som blir formidlet, eller enda bedre, en bokstav faktisk kan endre betydningen av et ord…

  2. Dette er et bilde på projisering mellom voksne, og hvor infam en person som bruker den umodne forsvarsmekanismen kan være; En person gjør et grovt overtramp overfor sin partner, blir gjennomskuet og konfrontert. Reaksjonen er forbauselse og… eller skuffelse over dennes ” utbrudd ” og videre problemer med å tilgi at partneren kan være en sånn mistroisk og urettferdig angriper. Sannheten er at vedkommende er forbannet over å bli avslørt i sin uakseptable handling, ikke vil vedkjenne seg denne og projiserer dermed sine neg.følelser over på partneren. Motparten kommer ingen vei og er hjelpesløs i sitt forsøk på avklaring i konflikten. Du snakker om provoserende kommunikasjon! Tenk hvor ødeleggende det må være for et barn, å bli utsatt for slike neg. forsvarsmekanismer av de som egentlig skal skape en verden av trygghet rundt dem!Vis mer

  3. Har opplevd å være familiens syndebukk, vært utsatt for triangulering og påført mye skyldfølelse som barn. Opplever at jeg fortsetter å ha denne rollen i familien også i voksen alder.
    Når familien din tildeler deg en rolle som er skadelig for deg, hvordan skal du klare å komme deg ut av den rollen? Kan du i det hele tatt fortsette å ha kontakt med de som har behov for, og er vant til, at du har akkurat denne rollen?
    Det gjør det ikke enklere å forholde seg til en slik familie når man trenger å jobbe med skadene en slik oppvekst har påført deg i tillegg. Noen råd?

  4. Hei.Jeg har i lengre tid lett på nettet og ellers etter litteratur eller forskningsmateriale som omhandler min situasjon, men ikke funnet noe spesifikt om det. Jeg vokste opp med to dysfunksjonelle foreldre- Den ene(far) med sterke psykopatiske trekk og den andre(mor) med unnvikende/tvangspreget personlighetsforstyrrelse. Jeg bodde hos far fra 6-års alder etter at mor dro og giftet seg med en voldelig alkoholiker. Ble boende hos far til jeg var 15 før jeg rømte. Heldigvis for meg var far veldig mye fraværende da han hadde et dusin damer å tilbringe tiden med så jeg vokste nok opp mest alene og ble tidlig voksen. Da jeg var på besøk hos mor opplevde meg overgrep og så at hennes mann mishandlet henne.Han lot også sinnet gå ut over meg.
    Jeg kuttet forbindelsen med far i 16-års alderen og forsøkte i voksen alder å ta kontakt for å se om han var forandret, men det var ikke tilfelle så jeg har derfor ingen kontakt med han mer.
    Jeg har imidlertid(dessverre) kontakt med mor og hun har blitt mer og mer hysterisk og ser farer overalt/paranoid. Hun er og har alltid vært et barn og jeg innser nå at hun aldri har blitt voksen og ei heller kommer til å bli det. Hennes reaksjoner og tankemønster er som hos et barn
    Jeg har blitt veldig selvstendig,men sliter vel med at jeg gjennom årene har vært i veldig dårlige forhold. Derfor er jeg nå kommet frem til at jeg passer best til å bo alene.Sliter med intimitet og vet egentlig ikke hva som er ‘normalt’ i et forhold.Foretrekker vennskap og vil heller bo sammen med et dyr enn en mann. Jeg føler meg alene om alt jeg har vokst opp med, selv om jeg vet at det er mange som har hatt det på samme måte i oppveksten. Finnes det noe nettsted som omhandler ‘mitt tilfelle’? en eller annen støttegruppe/forum? Jeg har lest en masse psykologi og selvhjelpsbøker og er veldig interessert i å finne ut hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt og det har de senere årene gått opp for meg at jeg egentlig ikke har hatt foreldre i den normale forstand.Det er også en prosess jeg forsøker å komme meg gjennom.
    Jeg hadde vært veldig glad og takknemlig om noen kunne tipse om mulige relevante sider/litteratur

  5. Takk for en for meg stadfestende og oppklarende artikkel. Det er leit å bli over 50 år før man skjønner hva som er skjedd, og hvorfor .
    Det fine er å oppleve at det er mulig med forandring helt inn på kjernenivå. Det er jeg takknemlig for. Her har dere psykologer en jobb å gjøre med å formidle hva terapi virkelig kan gjøre.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here