En av verdens fremste eksperter på vitenskapelige studier av følelser, Paul Ekman, har definert ganske presist de kvalitetene som kjennetegner de beste av oss. Noen mennesker oppleves som varme, nærværende, trygge og tillitsfulle. Det kan neste virke som om deres blotte tilstedeværelse fører til ro og trygghet. På sett og vis skaper de en romslighet hvor folk føler seg vel og får plass til å være seg selv. Jeg har nok alltid vært fascinert og interessert i denne typen ”enestående mennesker”, men interessen ble mer eksplisitt da jeg begynte å studere psykologi ved Aalborg Universitet i 2000. Vi hadde mange ulike forelesere, og jeg hadde mange spørsmål til alle sammen. Noen tok imot mine spørsmål med en åpenhet og varme som fikk meg til å føle meg vel. Noen av de beste klarte til og med å omforme mine ”dumme” spørsmål på en måte som fikk meg til å virke klok og viktig. Men det var ikke alle som svarte på denne måten. Noe svarte med en undertone som gav en helt annen følelse. I slike tilfeller følte man seg ofte som en idiot når man stilte et spørsmål. Ut i fra denne følelsen i møte med foreleserne plasserte jeg dem i to enkle kategorier. Det var de jeg likte og de jeg ikke likte. I samtale med de andre studentene viste det seg at vi gjerne likte og mislikte de samme foreleserne. Man kan avskrive dette som helt selvfølgelig og naturlig. Det finnes fine folk og de er lette å like, men går det egentlig an å presisere hva det er ved disse menneskene som gjør at de blir godt likt.
Med venner og nære bekjente kan vi bedømme og forstå dette spørsmålet på bakgrunn av erfaring og relasjon. Foreleserne ved universitetet kjente vi ikke personlig, men vi opplevde dem i en ganske bestemt setting. De aller fleste svarte greit på spørsmål og var flinke til å formidle sin kunnskap, men noen utstrålte noe ”ekstra”. Hva var dette ”ekstra”?
I ettertid har jeg tenkt at de menneskene som utstrålte noe ”ekstra” hadde egenskaper som Paul Ekman kaller usedvanlige. Faglig sett var de ikke nødvendigvis flinkere en de andre. Jeg tror ikke de gav meg mer konkret kunnskap, men deres nærvær gjorde noe med meg. Jeg husker måten de var på, og husker at jeg tenkte at jeg ville bli som de. Siden har jeg oppdaget at jeg ikke er som disse menneskene, men blitt tiltagende interessert i hva som kjennetegner dem. I denne forbindelse har blant annet Paul Ekman konkretisert de gode egenskapene på en måte som synliggjorde de medmenneskelige kvalitetene som jeg beundret.
Ekman kaller det altså for usedvanlige egenskaper og han deler de inn i fire kategorier.
- Den første kategorien handler om en utstråling av godhet. Her beskriver han en positiv kraft som gjennomsyrer hele personen, både i sitt privatliv og i sitt offentlige liv. I denne sammenheng nevnes sjarlataner og karismatikere som ofte lever et makeløst offentlig liv, men bærer denne fortreffligheten som en maske for å skjule et sørgelig personlig liv (Begrepet sjarlatan refererer til en bedrager, svindler, humbugmaker eller en som foregir å ha ferdigheter og kunnskaper som han eller hun ikke har). Det står altså i motsetning til den usedvanlige personligheten hvor skillet mellom det private og offentlige liv er mer gjennomsiktig.
- Den andre kategorien handler om uselviskhet. Disse menneskene oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av deres manglende interesse for status, berømmelse eller ego-oppbyggende påskjønnelser. De arrangerer ikke sine livsprosjekter med en underliggende agenda som handler om ære og berømmelse, og et slikt fravær av egoisme er ganske bemerkelsesverdig og sjeldent rent psykologisk sett.
- Den tredje kategorien omhandler personens nærvær. Vi har alle opplevd å omgås mennesker som på en eller annen subtil måte tapper oss for energi, egger til konflikt eller anstifter en undertone av konkurranse som gjør samværet belastende. De usedvanlige menneskene har ingen av disse karaktertrekkene som tømmer relasjonen for energi eller ansporer den i antagonistiske retninger, snarere tvert imot. Disse personene har en kvalitet som gjør at andre mennesker nyter deres nærvær uten at de klarer å sette fingeren på hva det er ved dette samværet som føles vitaliserende.
- Den siste kategorien handler om en ekstraordinær evne i forhold til oppmerksomhet og konsentrasjon. Disse menneskene lar ikke tankene vandre i alle mulige retninger når de engasjerer seg i en samtale eller et møte, men de makter å beholde en vedvarende oppmerksomhet på sakens anliggende, noe som gjør dem i stand til å konsumere mye informasjon, de oppleves som gode lyttere, og det er selvfølgelig tillitsvekkende med personer som vier så mye oppmerksomhet til den pågjeldende sak. (Goleman 2003, pp. 48-49).
Ekman viser oss at mennesker av et slikt kaliber er både fleksible og åpne i sine perspektiver på tilværelsen. Det territoriale behovet for å fremme en helt bestemt livsorientering er ikke lenger en styrende drivkraft, men dessverre tilhører slike personer sannsynligvis unntaket og ikke regelen dersom vi ser jordas befolkning under ett. Men når man er så heldig å møte et usedvanlig godt menneske, merker man det som regel med én gang. De har opparbeidet seg en indre harmoni og balanse som gir dem overskudd til andre. De har ikke et fremtredende behov for andres berømmelse og ros for å tilkjempe seg en følelse av mening og verdi. De har nådd en form for indre balanse hvor behovene for å bli sett og hørt avtar i styrke og levner rom for en genuin interesse og innlevelse i andre. Det er sannsynligvis mye av kjernen i de usedvanlige menneskenes strålende natur.
Hvordan blir man et usedvanlig menneske? Dette er en stort og vanskelig spørsmål. Utgangspunktet vårt spiller unektelig en viktig rolle. Våre relasjoner gjennom oppveksten er med på å forme vår personlighet og de forskjellige nevrologiske forbindelsene i hjernen. Frykt, mistenksomhet, mistillit og lav selvfølelse er bare en brøkdel av mentale fenomener som gjør at vi møter tilværelsen i en slags forsvarsposisjon, noe som er det motsatte av den varme åpenheten vi har beskrevet hos de usedvanlige menneskene. De fleste av oss er ikke usedvanlige i den positive forstand vi her bruker ordet, men nyere forskning viser at vi kan bli det.
Daniel Siegel, Jon Kabat-Zinn, Daniel Goleman, Paul Ekman og mange andre fenomenale fagfolk har bidratt til en stadig større forståelse for mennesket psykologiske landskap. Og noe av det mest oppsiktsvekkende er at vi har mulighet til å forandre oss på svært positive måter dersom vi gjør en innsats for dette. Alle disse fagfolkene snakker om selvutvikling i forholdet mellom Østlige og Vestlige innfallsvinkler til mental helse. Helt overordnet sett assosieres selvutvikling med evnen til å utvide sine indre grenser og se seg selv i et stadig større perspektiv (Se: Øvelse for å utvide bevisstheten). Vi utvider vår identitet, og resultatet er at behovet for å forsvare grensene for hvem vi er blir mindre. Det betyr igjen at vi kan møte andre med større åpenhet og bifalle tilværelsen med en uhindret glød. Meditasjon og selvinnsikt kan gi mange personlige gevinster, men sekundært kan det berike andre mennesker og våre sosiale forbindelser. Rent faktisk kan et rolig og balansert menneske smitte andre med en tilsvarende ro. Med andre ord kan det øke graden av vennlighet og medfølelse. Jeg betrakter dette som et verdig argument for selvutvikling, og kanskje er det veien å gå for å bli et romsligere og bedre medmenneske?
Helt konkret er det blant annet psykoterapi og meditasjon som stikker seg frem i både teori og praksis. Begge disse disiplinene handler om å styrke sitt indre øye og utvikle evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det styrker vår sosiale og emosjonelle intelligens som igjen styrker vår evne til å skape gode relasjoner til andre mennesker. Dette er et tema vi adresserer mer eksplisitt i artikkelen Mindfulness og medfølelse. Ellers er utviklingen av empati, medfølelse, toleranse og åpenhet som regel alltid bakteppe for konstruktiv selvutvikling, og våre artikler rundt mindfulness meditasjon og selvutvikling er samlet på en side som heter Lær deg mindfulness.
Kilde
Goleman, Daniel (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.
Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Hei.
Spennende lesning og jeg er interessert i dette tema. Det jeg ofte undres på er hvordan håndtere når herr grei møter herr ikke-grei. Tenker at det kan være lett å la seg utnytte om man er utpreget grei. Kan det være slik at herr grei også trenger å være ikke-grei for å kunne opprettholde egenskapen grei.
Kunen tenke meg å høre hva andre mener om dette,,,,
Måtte alle bli så trygge at ein kunne vise slik harmonisk utstråling. Frykt kan verkelig vere energitappande og det kan bli missforstått. Det er vanskelig å vera sosial når ein kjenner på at ein kjem på ein måte i konkuranse med dei ein skal vera sosiale med. Der ein føler seg naken visst ikkje ein kan vise til at ein er med på dyrke styrke og vera med dei beste og ha ein sterk tittel å vise til. Frykten må komme bort for å bli eit trygt og harmonisk menneske. Det må følast vell… berre det å vera eit menneske.
[…] bør tilstrebe å utvikle, og det er en evne vi kanskje aldri kan få nok av. Trolig er det slik at De usedvanlig gode menneskene har et velutviklet […]
[…] artikkelen om usedvanlig gode mennesker omtalte vi psykologiprofessor Paul Ekman og hans interesse for ”ekstraordinære eller usedvanlige […]
[…] lett for å inngå i gjensidige og betydningsfulle relasjoner til andre. I artikkelen om de «usedvanlig gode menneskene» tar vi opp det samme tema fra en litt annen vinkel. I den artikkelen drøfter vi hvordan noen […]
Hva om vi møtte på våre like sinnede mennesker, Det å ha oppfatning av hvem vi er, stemmer ikke alltid med virkeligheten, Jeg har inntrykk av at folk flest vet ikke hvem de er, Det er det andre som har formening om,, Vi har ofte en klar oppfatning av hvem andre er, Å skape ro og harmoni i forhold til mennesker, skaper bare den som i virkeligheten er slik,, Jeg tror vi husker fra vi var barn, den ro og fred far og mor skapte rundt oss, da vi var urolige og engstelige, Jeg tror det er det vi savner å kjenne igjen, Å ønske om å gjenskape det,, eller oppleve dette blant mennesker igjen er høyt tilstede, Jeg tror det handler om kemi mellom mennesker, Visst ikke den stemmer blir ofte forholdet til andre mennesker anstrengt, Man finner ingen indre ro hos noen mennesker, Hos andre mennesker kan man finne den indre ro, å det gjør det sosiale samværet behagelig. Men mot setninger hos mennesker kan tiltrekke en annen. De usedvanlig gode menneskene treffer vi sjeldent, Men jeg vet de eksisterer , Å vi lengter vel alle til å møte dem, Vi trekker mot gode opplevelser i forhold til vonde opplevelser, Men det er bestemt av skjebnen og det tilfeldige som skjer rundt oss.